Gå til innhold
Hundesonen.no

Flere fedre på et kull


Marthe

Recommended Posts

For et par år siden ble det født et ”tervuren kull” et lite stykke fra meg. Det ble tre valper 2 terver og en border collie/terv. De visste at denne border collien hadde vært på tispen, men de gjorde det greit, og registrerte kun de brune langhårede (den tredje var svart og hvit). Er dette lov, og blir det ”rett”? :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aner ikke om regelverket til NKK... Men ville ha trudd at de skulle ha vært DNA testa først...

Veit at i Finland har de parra ei tispe med to hannhunder og fått registrert valper etterpå, under hver sin far. Men da er det sikkert godkjent fra FKK på forhand og DNA test inne i bilde?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet om et sheltiekull som er født med 2 forskjellige fedre. Moren var tric og var paret med en tric, så forvirringen ble stor da det kom 2 tric og 2 soble valper (det er umulig med to tric foreldre). En DNA-test viste at det var en av husets soble herrer som hadde kost seg litt. Disse valpene ble registrert som 2 forskjellige kull med hver sin far.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hm. Så tispen har vært på to hanner, den ene terv og den andre BC? Eller? Sånn at det er blandingsvalper som blir registrert av de som ligner? Jeg skjønte ikke helt... Teskje og sånn. :ahappy:

1 tispe, 2 hanner, 2 kull på 1 gang. Noen - de med tervpappa - er renraset, de andre - med BC-pappa - er blandingshunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men kan en være hundre prosent sikker på at det blir registrert korrekt? Det kan jo bare se ut som en terv, mens et evt. fremtidig avkom vil motbevise det?

Nei, uten DNA-test kan man ikke være helt sikker på at valpene er renrasede selv om de SER UT som den rasen de skal være.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, uten DNA-test kan man ikke være helt sikker på at valpene er renrasede selv om de SER UT som den rasen de skal være.

Det er akkurat det jeg også tenker på. Og etter det jeg har forstått så skal den ene hannhunden ut i avl. Jeg er ikke flink med genetikk og slik, så det er derfor jeg lurer :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvsagt er det ikke "greit" å registrere avkom kun etter fargen... (Det er dog bare farge man ser på dem som valper).

Vet om en peeen tispe (fra kennel som driver oppdrett av både beardiser og old english sheepdog) som fikk riktig så pene sheepdogvalper når hun ble parret... Uansett hvor flott hun var som beardis, liksom -så er det klart at "noe" var feil på stamtavlen hennes, da..

Så NEI, man kan ikke se på hunden om den er en av valpene med "riktig" far eller ikke... Dessverre...

DNA-kontroll er eneste mulighet, og det bør så absolutt gjøres hvis man er i tvil på om mor har vært ute på vift, ja.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet om en peeen tispe (fra kennel som driver oppdrett av både beardiser og old english sheepdog) som fikk riktig så pene sheepdogvalper når hun ble parret... Uansett hvor flott hun var som beardis, liksom -så er det klart at "noe" var feil på stamtavlen hennes, da..

Nå skjønte jeg ikke helt - du vet om en tispe som ser ut som, og i følge papirene er beardis, men fikk valper som ligner på old english sheedog? Hvordan så man evt. dette, større og mer pels?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...
Guest Snusmumrikk
Sykt at man kan bruke to på ei tispe..

virker meget useriøst oppdrett spør du meg..

I dette tilfellet var det vel mer slurv og at de ikke passa godt nok på tispa resten av løpetida enn at de ønsket å avle både renrasa og blanding i samme kull da :rolleyes: Men de burde vel selv ha tatt initiativ til DNA-testing så det ikke var noen blandingsvalper som så veldig ut som terv som ble registrert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I dette tilfellet var det vel mer slurv og at de ikke passa godt nok på tispa resten av løpetida enn at de ønsket å avle både renrasa og blanding i samme kull da :rolleyes: Men de burde vel selv ha tatt initiativ til DNA-testing så det ikke var noen blandingsvalper som så veldig ut som terv som ble registrert.

i see..

men lønner seg og passe xstra godt på da, når tispa har løpe tid..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sykt at man kan bruke to på ei tispe..

virker meget useriøst oppdrett spør du meg..

Hvorfor er det useriøst? Nå tenker jeg ikke på denne saken, men andre saker der de har fått registrert kullet med begge fedrene etter DNA testing.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor er det useriøst? Nå tenker jeg ikke på denne saken, men andre saker der de har fått registrert kullet med begge fedrene etter DNA testing.

Fordi jeg trur neppe begge fedrene har samme egenskapene,gemytte blabla som jeg hadde leita etter en stund.

jeg ville iallfall funnet EN "perfekt"handhund, ikke tatt de første og beste bare for at tispa hadde løpetid og alle sprengkåte handhundene kan få kjørt seg på ho

så får vi se om de blir til...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk
Hva om det feks er en tispes siste kull, og man kunne tenke seg to hannhunder som hadde de rette egenskapene, men forskjellige linjer som man kan tenke seg, da er det jo ikke noen gatemixer og noen reinrasede?

Jeg kan ikke se noe galt i det så lenge man har en god grunn for begge fedrene og valpene blir DNA-testa så de får rett far på stamtavla. Men normalt sett er det vel ingen grunn til å ha flere fedre i ett kull. Det måtte bli hvis det er siste kullet til tispa og man sterkt ønsker begge kombinasjonene eller at hannen er gammel og muligens siste muliget for å få brukt han el. Men, da går det jo ann å lete bandt avkommene til de aktuelle hundene også. Men, som sakt ser jeg ikke problemet. For tispa blir det jo det samme om hun parres en gang med hver an de to hannene eller to ganger med en. De er stort sett ikke så nøye på det...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fordi jeg trur neppe begge fedrene har samme egenskapene,gemytte blabla som jeg hadde leita etter en stund.

jeg ville iallfall funnet EN "perfekt"handhund, ikke tatt de første og beste bare for at tispa hadde løpetid og alle sprengkåte handhundene kan få kjørt seg på ho

så får vi se om de blir til...

Jeg har enda ikke funnet én hannhund som oppfyller alle mine krav, ønsker, kriterier og drømmer. Tvert imot står jeg ofte igjen med en håndfull hannhunder som hver har ulike fordeler og ulemper før jeg tar en vurdering. (Og de bor ikke nødvendigvis i nærheten, og er praktisk tilgjengelig. For tiden sikler jeg på en hannhund i Australia, broren i Nederland og sønnen i USA)

Det har skjedd at jeg har visst at det er DEN hannhunden og den alene jeg skal bruke akkurat nå, men den har ikke vært perfekt for det. Så jeg ser sånn sett ikke problemet med å parre med to hannhunder.

Når det er sagt, synes jeg man får ta et kull om gangen, og unngå bevisst dobbeltparring. Det finnes alltid løsninger for å få brukt en hannhund, for eksempel fryse ned sæd. Og er hannhunden virkelig verdt noe som avlshund, har den kanskje sønner som også kan brukes eller døtre man kan kjøpe valp fra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fordi jeg trur neppe begge fedrene har samme egenskapene,gemytte blabla som jeg hadde leita etter en stund.

jeg ville iallfall funnet EN "perfekt"handhund, ikke tatt de første og beste bare for at tispa hadde løpetid og alle sprengkåte handhundene kan få kjørt seg på ho

så får vi se om de blir til...

Så dersom man bruker to hannhunder på et kull, så plukker man av den grunn bare den to første og beste man kommer over slik at de kan "feie over tispa"? Det finnes garantert ikke noen andre tanker bak det. :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...