Gå til innhold
Hundesonen.no

Skuddberørthet


Nirm

Recommended Posts

Nirm reagerer på skudd nå. Han har aldri vært sånn superglad i skudd før, men nå har han plutselig fått ganske store reaksjoner. Han sliter litt med å ta opp ting etter skuddet. Trur ikke skudd i dekk vil bli så veldig stort problem egentlig (der blir jo skuddet som oftest i andre enden av banen også...), men det er skuddet på fvf som kommer til å bli problematisk.

Er det noen som har noen gode ideer om hvordan få dette vekk?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pare skudd med all verdens goder? Leste i alle fall at Canis-Cecilie hadde brukt godbitsøk for å gjøre en skuddredd hund (noe Nirm ikke er, han bare "reagerer litt"?) ikke redd skudd. Tror hunden flyktet i utgangspunktet og også under fellesdekk. Mener det ligger en artikkel på canis om det. Men hvis motbetinging sier deg noe, så er det tingen tror jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Motbetining sier meg ikke noe. Kan du forklare?

Tren kun 1 skudd pr.økt! Største tabben folk gjør er å skyte og skyte og skyte...

Takker. Hørt om flere som "skyter i stykker" hunden, så derfor leiter jeg etter tips før jeg går i gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Motbetinging... veldig enkelt forklart hvis jeg sier at man parer en negativ ting (skuddet) med noe positivt (mat, leke, det som gjør hunden uendelig glad). Man kan rett og slett si: skudd+ leke = leke. Til slutt vil skudd være det samme som å leke, et skudd vil frembringe kun den gode følelsen som lek bringer frem. Faktisk kan skuddet få positiv verdi i seg selv. Skuddet blir noe positivt.

1 skudd per gang.. tja.. Jeg ville ikke startet sånn, men selvsagt kommer det an på hunden. Personlig ville jeg tatt med hunden til en skytebane, gått x antall meter eller kilometer unna slik at hunden ikke reagerte på skuddene, og begynt å leke/matet hunden med godbiter/godbitsøk. Gått nærmere etterhvert som hunden taklet det. Minuset er at man ikke har kontroll over skuddene, og man kan ikke be de stoppe. Men sååå mye reagerer han kanskje heller ikke? Uansett er det jo eiers ansvar å finne den avstanden til skuddene som hunden takler uten å frike ut/til å få fremgang i treningen. Å være et stykke unna skytebane er vel noe annet enn å stå med en startpistol og bare skyte i vildens sky? Eller er det skytebane-teknikken som er brukt når de har "skutt i stykker" hunden?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bak delen med skte bane er at det som oftes bare blir "støy". Det har ingen sammenheng med "ett skudd" reaksjonen som hunden får på skudd prøver.

Ved å ta ett skudd kan du belønne hunden for å avreagere. Samme som du gjør på stige øvelsen. Du belønner ikke hunden på stigen, men når den har kommet av og "borte" fra stigen og tilbake til "normalen".

Den største tabben dem fleste gjør på bla fellesdekk med skudd er å skyte skudd etter skudd. Hunden får ikke mulighet til å avreagere og bli belønnet for det.

Det er faktisk ikke skuddet som skal belønnes, men avreageringen.

PÅ valper tar jeg selv å setter dem i matsøk når jeg trener skudd. Når hunden søker igjen etter skuddet belønnes dem med noe annet som er forsterkene for avreageringen. Der også kjører jeg bare ett skudd over lengre perioder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 skudd per gang.. tja.. Jeg ville ikke startet sånn, men selvsagt kommer det an på hunden. Personlig ville jeg tatt med hunden til en skytebane, gått x antall meter eller kilometer unna slik at hunden ikke reagerte på skuddene, og begynt å leke/matet hunden med godbiter/godbitsøk. Gått nærmere etterhvert som hunden taklet det. Minuset er at man ikke har kontroll over skuddene, og man kan ikke be de stoppe. Men sååå mye reagerer han kanskje heller ikke? Uansett er det jo eiers ansvar å finne den avstanden til skuddene som hunden takler uten å frike ut/til å få fremgang i treningen. Å være et stykke unna skytebane er vel noe annet enn å stå med en startpistol og bare skyte i vildens sky? Eller er det skytebane-teknikken som er brukt når de har "skutt i stykker" hunden?

Har du erfart dette selv?

Jeg har tenkt og vurdert og snakket med Morten om dette, ang dette med å leke med "ilden" som jeg kaller det. Z'n var jo skuddredd, og jeg har vel vært igjennom det meste for å få han til å fungere i hverdagen. En av de tingene jeg IKKE turde å prøve var det du sier her.

1. Som du sier; en har ikke kontroll på skuddene, hvordan får hunden avreagert om den kommer seg litt og så smeller det igjen... Aldri i verden om jeg vil utsette min skuddredde hund for noe slik.

2. vet vi hva vi belønner? Belønner vi reaksjonen, jeg vet at man ikke kan forsterke en refleks, men man kan forsterke opplevelsen som fører til refleksen, mener nå jeg.

3. når man har en slik hund reagerer man selv også til en vis grad forsterker man da ikke opplevelsen av at dette er skummelt?

Ang Nirm så vet jeg ikke.. Har jo ikke sett Nirm når han reagerer. Nå har han jo ikke reagert på samme måte før, så det bør vel være mulig å jobbe bort dette på en måte de fleste erfarne brukshund folk vet hvordan virker

Sorry Nirm, men jeg engasjerer meg litt i dette med skuddredd og leking med å trene det vekk...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bak delen med skte bane er at det som oftes bare blir "støy". Det har ingen sammenheng med "ett skudd" reaksjonen som hunden får på skudd prøver.

Ved å ta ett skudd kan du belønne hunden for å avreagere. Samme som du gjør på stige øvelsen. Du belønner ikke hunden på stigen, men når den har kommet av og "borte" fra stigen og tilbake til "normalen".

Den største tabben dem fleste gjør på bla fellesdekk med skudd er å skyte skudd etter skudd. Hunden får ikke mulighet til å avreagere og bli belønnet for det.

Det er faktisk ikke skuddet som skal belønnes, men avreageringen.

PÅ valper tar jeg selv å setter dem i matsøk når jeg trener skudd. Når hunden søker igjen etter skuddet belønnes dem med noe annet som er forsterkene for avreageringen. Der også kjører jeg bare ett skudd over lengre perioder.

Det her høres fornuftig ut... jeg har ikke helt turt å leke med skudd på Loke for jeg har erfart at selv om han avreagerer fint etter første skuddet så bygger det seg opp. Å belønne han for selve avreageringen og la han få "fri" etter bare et skudd slik at han erfarer at han "overlever" høres egentlig fryktelig logisk ut :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1. Som du sier; en har ikke kontroll på skuddene, hvordan får hunden avreagert om den kommer seg litt og så smeller det igjen... Aldri i verden om jeg vil utsette min skuddredde hund for noe slik.

2. vet vi hva vi belønner? Belønner vi reaksjonen, jeg vet at man ikke kan forsterke en refleks, men man kan forsterke opplevelsen som fører til refleksen, mener nå jeg.

3. når man har en slik hund reagerer man selv også til en vis grad forsterker man da ikke opplevelsen av at dette er skummelt?

Tanken når man bruker denne metoden, er at man starter langt nok unna til at hunden ikke reagerer, og jobber seg langsomt nærmere, fortsatt uten at hunden reagerer. Man har ikke kontroll på når skuddene kommer, men hvor nærme de er. Jeg ville kanskje heller ikke belønnet, men heller kjørt noen godbitsøk og ellers bare drukket kaffe, lest avisen og latt som om alt var som hjemme. Det er måten man ofte bruker ifht skuddtilvenning på jakthunder i hvert fall, og med en vri metoden vi brukte på vår unghund. Han gikk fra å reagere til 0 reaksjon på hagleskudd på 25 meter på en halvtime. Hvorvidt man kan bruke det på skuddberørte hunder vet jeg ikke. Men det blir jo teoretisk sett en slags kontrollert flooding.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tanken når man bruker denne metoden, er at man starter langt nok unna til at hunden ikke reagerer, og jobber seg langsomt nærmere, fortsatt uten at hunden reagerer. Man har ikke kontroll på når skuddene kommer, men hvor nærme de er. Jeg ville kanskje heller ikke belønnet, men heller kjørt noen godbitsøk og ellers bare drukket kaffe, lest avisen og latt som om alt var som hjemme. Det er måten man ofte bruker ifht skuddtilvenning på jakthunder i hvert fall, og med en vri metoden vi brukte på vår unghund. Han gikk fra å reagere til 0 reaksjon på hagleskudd på 25 meter på en halvtime. Hvorvidt man kan bruke det på skuddberørte hunder vet jeg ikke. Men det blir jo teoretisk sett en slags kontrollert flooding.

Skuddtilvenning er en helt annen sak! Snakker vi skuddredd så mener jeg at denne metoden er galskap. Ser poenget med å nærme seg sakte men sikkert. Z min reagerer på skudd (flodding virker mot sin hensikt på en måte), vi bor drøye 3 mil unna en skytebane, ligger vinden riktig så kan han høre skuddene der i det fjerne og blir redd. Føler jeg er langt nok unna nå :) Nei, jeg hopper over å tenke så mye på dette og går en tur i stedet jeg. Så får han tulle i fred og blir det for ille så putler vi i bånd en stund. Jeg presser ikke på noenting i det hele tatt.

Min def. av skuddredd og skuddberørt:

Skuddredd: en som stikker av, ikke klarer å ta opp aktivitet, blokkerer. Sånn var Z før.

Skuddberørt: en som ikke nødvendigvis stikker så langt, bruker litt tid på å ta opp aktivitet, men kommer greit igang igjen. Slik er Z nå. Og det er vel her Nirm er å?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter at min hund ble skremt har jeg startet i to forskjellige retninger. Det ene var å være i nærheten av skytebanen når de skjøt enkeltskudd med hagle og rifle. Dette reagerte han ikke noe voldsomt på (ble skremt/såret av kinaputter), men vi hadde det nå morro og koset oss uansett.

I den andre enden har jeg lært ham å lage bråk selv. Med Lyng startet jeg med ballonger, blåste de opp og lot ham sprenge de selv. I starten blåste jeg de dårlig opp, deretter så mye at de ble skikkelig harde. Når han hadde sprengt ballongen hadde vi drakamp med restene;) I starten gjore vi dette inne, på et rom som ikke hadde så voldsomt med ekko, deretter tok vi dette ut til steder hvor det heller ikke var noe ekko (skogen feks), og førte det videre til steder med mer ekko (trang bakgate..). Når dette var greit og bare kult startet vi å ha drakamp med sånne smellsaker som er på kransekaker;) De lager en del lyd samt at de har kruttrøyk. Og ikke minst; de kommer i forskjellige grader av lyd;)

Vel, så langt har vi kommet og alt har blitt mye bedre. Alt dette avhenger mye av hunden. Med denne "metoden" burde hunden like drakamp.. og ikke minst avhenger dette av hvor redd hunden var. Min var veldig redd (han ble skadet), men han liker drakamp og lek, så da har det funket bra:) En kan godt begynne med mindre ting; lære hunden å skramle med lokk? brus/ølbokser osv, bare fantasien setter grenser. På en måte tror jeg dette kan være bra for mange hunder, spesielt de som gjerne kan tenke seg å ha litt kontroll selv. Vil igjen påpeke at dette selvfølgelig kan slå begge veier, er en ikke forsiktig og kjenner hunden sin så kan en skremme vettet av den fort.

Nå til vinteren (når han ikke er så pubertal mer) har jeg planer om å starte opp med litt skyting under godbitsøk. Her blir det også ett skudd av gangen. Tror også noe av det viktigste med skuddtreningen er å se ann hunden en har, og se dens reaksjoner. For all del, IKKE ha det travelt! Det kan, og vil nok ta tid. Å trene bort skuddberørthet er slettes ikke lett og det er desverre ikke noe fasit. (Og, det er jo ikka alle hundene som blir bra...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nirm reagerer på skudd nå. Han har aldri vært sånn superglad i skudd før, men nå har han plutselig fått ganske store reaksjoner. Han sliter litt med å ta opp ting etter skuddet. Trur ikke skudd i dekk vil bli så veldig stort problem egentlig (der blir jo skuddet som oftest i andre enden av banen også...), men det er skuddet på fvf som kommer til å bli problematisk.

Er det noen som har noen gode ideer om hvordan få dette vekk?

Dette ligger nok litt til genene til Nirm fordi jeg ser tendensen her også. Det er jo i mange tilfeller en klassisk betinget atferd og da er det selve skuddet som trigger redselen og det er til en viss grad noe man må lære seg å leve med. Ved gjentatte skudd over tid eller ett og ett pr. situasjon vil redselen kunne habitueres, men det skjer knapt noe læring. Nei å drive å eksperimentere med dette og prøve å avlære det, ville jeg være forsiktig med ja. Jeg tror det beste man kan gjøre som det ble nevnt her er at man bare ignorerer hunden når det smeller og så belønner selve avreagereringen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trente sammen med noen med schäfer engang, som reagerte på skudd under k-test med å stikke av - vekk fra eier, og ikke ture å gå i nærheten. Men eierne VILLE konkurrere i bruks, og jobbet møysommelig med å venne ham til å "leve med" skuddene. Tror de kjøpte egen startpistol og styrte det veldig selv, de var også tålmodige og rolige folk. Og hunden kom til start oppover i klassene, den. Jeg tror neppe noensinne det ble "avlært" eller "bra", men den lærte å takle det - for dét hadde den mulighet til mentalt.

Den var ikke skremt, og den kom fra brukslinjer "light" og var kullets sorte får i så måte. Jeg hadde kanskje sjekket litt ut i forhold til rase og litt i forhold til linjer.

Styre ting selv er lurt... jeg skal merke meg Mailins metode, det høres bra ut. En gang var jeg så smart at jeg skulle dra opp til nær skytebanen og trene. Det jeg ikke hadde fått med meg, var at det denne kvelden skulle være prøveoppskyting av fyrverkeri - noe som startet først etter at vi hadde kommet oss godt ut og vekk fra bilen. Hurra for pedagogisk trening gitt. Nyttårsaften skulle tilbringes "trygt", sammen med et par andre skuddberørte hunder, siden det er en maksbelastning i bynære strøk. Helt til det viste seg at en nyinnflyttet tulling skjøt opp en og annen rakett hele nyttårskvelden til ende - og neste formiddag også. Løsningen ble mat og matsøk, og en haug fornøyde, forspiste og hunder som "ikke merket" noe særlig til rakettene. De ble jo ekstra motivert, siden de er flere - konkurranse om maten.

Men det jeg lurer på, er om vi egentlig VET at hundene avreagerer? Om vi klarer å se det selv, eller om vi tror vi gjør det? Husker jeg gikk en uoffisiell funksjonsanalyse sammen med en dreven veteran, med flere hunder fra klubben for å lære mer om reaksjoner og avreaksjoner og mentalitet hos ulike hunder i ulike aldre. En av dem, en gjeterhund, virket som det gikk bra for - ingen av oss reagerte på atferden dens. Brått, halvveis uti der, sier han som ledet det hele at "nå bryter vi". For han så at hunden ikke avreagerte, men den hadde slik tillit til hundefører at den lente seg på henne mentalt, men da begynte det å bli synlig fordi belastningen hadde økt. Å lese egen hund er ofte også litt "ekstra" vanskelig, fordi man gjerne vil eller ønsker å se ditt eller datt... :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...