Jump to content
Hundesonen.no

Er hund og menneske like?


Gullungen

Recommended Posts

Det har vært skrevet om hund og eier som er like, og ja,

jeg vet at det finnes like mange ulike ;)

Men likner du på hunden din eller omvendt?

dette er ikke ment billedlig, eller på en ufin måte!

Jeg har alltid likt (og hatt) shæfere, og de er litt tøffe og liker å jobbe, leke

Selv liker jeg lange turer i skogen og ta meg ut, drive søk med ungene,

(de gjemmer seg og hunden finner)

Selv om jeg liker alle typer hunder, velger jeg alltid de mellomstore, hvis jeg må velge-

ikke at jeg har tusen hunder, men sånn generelt, bilder og ellers i diskusjoner og slikt.

Man velger jo kanskje hund etter firtids sysler, dsv jakt, turløping, osv,

men sånn ellers...

Blir dette for dumt? *flau* :ahappy:

Link to comment
Share on other sites

Vi velger jo rase utifra våre interesseområde, personlihet, hvem rase som passer oss best osv osv..

Og da vil det jo si at vi velger en rase som har nogen lunde lik mentalitet og energi som oss selv,

jeg kan ihvertfall ramse opp flere kjennetrekk hos bikkja som jeg føler jeg har de samme av :

- sosial

- leken

- ukonsentrert

- elsker barn og andre mennesker

- snill

- liker å slappe av inne og er litt hyper ute

Hehe..

Link to comment
Share on other sites

Jeg og hunden min er ganske forskjellige i personligheten, men kan kanskje si at vi utfyller hverandre :closedeyes:

Han er nervøs og usikker - Jeg er trygg og sikker

Han vil helst leke og herje inne - Jeg vil slappe av inne og heller bruke energien ute.

Er kanskje gla for at vi er litt forskjellige, da han trenger det motsatte av seg føler jeg.

Men han er jo nesten alltid gla, og det er jo jeg også :icon_fun:

Link to comment
Share on other sites

Valg av rase ble litt tilfeldig for min del. Jeg har alltid likt schæfer, syns mange schæfere har en utrolig utsråling. Men når jeg fikk Mikey i hus var det mer av tilfeldighet enn valg så jeg tror ikke det var et ubevisst valg fordi jeg syns jeg ligner en schæfer eller noe sånt.. ;)

Personlighetsmessig har det, komisk nok, vist seg at jeg og Mikey er ganske like

- reservert ovenfor ukjente folk

- sover lenge så fort sjansen byr seg

- rampete

- lekne

- ukonsentrerte

- "harde uten på, myke inni"... :ahappy:

- matvrak :Laugh:

Link to comment
Share on other sites

det er ikke så mye likt mellom jeg og hunden. Hunden er ekstremt aktiv, noe ikke jeg er. Hun stresser seg lett opp, noe jeg ikke gjør, kjeder seg fort, mens jeg liker å gjøre lite, litt rar sosialt sett, noe jeg ikke er. Reservert og skeptisk til fremmede, noe jeg ikke er. Takler kjeft ganske bra, det gjør ikke jeg.

Eneste er vel at vi begge er ganske sta.

Link to comment
Share on other sites

hehe..

Jeg og hunden min (whippet) er like på godt og vondt vi:S

var hos ei venninde da jeg hadde hatt henne i ett par mnd, og hun var ennå bare valp, og da venninda mi hadde vært sammen med oss en stund kikker hun litt rart på meg og sier "du er klar over at den bikkja er utrolig lik deg eller??"

Jeg måtte jo flire litt da, for hun hadde aldrig møtt hunden, og hun hadde ikke møtt meg heller på ett halvt år..

Får også ofte komentarer fra mutter hvis jeg kjefter over hvor rampete eller ulydig vovan som lyder som følger ."hmrf.. ja, jeg veit om en hu ligner på der jah, så pass på deg sjøl du unge dame"

Da må jeg flire litt davettu;)

Link to comment
Share on other sites

Klart vi velger hunder som matcher oss på forskjellige måter. Men det kan jo være at man ikke vet helt hvordan en rase er før man har den. Jeg tror ikke smålate sofamennesker velger en superaktiv hund mer enn en gang liksom. Og motsatt er det jo kjedelig å ha en lat og langsom hund hvis man elsker å jogge fra fjelltopp til fjelltopp. Når det gjelder utseende er det logisk at et bustehue velger en hund med masse pjuskepels, den personen har vel bustehue fordi h*n ikke liker veldig striglete frisyrer så godt.

Jeg ligner på Symra av personlighet tror jeg. Vi kan kunsten å kose oss i sofakroken, og bruker mye tid på det, men vi kan ha det toppers på en lang skogtur også. Dessuten er vi snille og tålmodige, for tenk. Pippin er mer oppfarende og "kantete" av personlighet, men så visste jeg ikke så allverdens mye om wheatenterriere før vi fikk han heller. Heldigvis går vi godt overens uansett :ahappy:

Link to comment
Share on other sites

Noen likheter er det nok. Vi er begge for høye og langbeinte i forhold til rasestandarden. (Jeg er en dame på 1.83 og schäferen har en mankehøyde på 70 cm og hos begge ligger disse ekstra cm i beina.) Vi har begge stygg hud på albuen. (Jeg har psoriasis og hunden har hard hud av å ligge for mye på harde underlag.) Vi er begge like lite jålete, jeg med mitt lange og flagrende hår som klippes en gang i håret og hunden med sin korte og vedlikeholdsfrie pels, altså ingen tilhengere av stuss, hårføner eller hårspray noen av oss - men begge kjenner godt til børsting. Ingen av oss er spesielt asosiale, men vi overlater til andre å ta kontakt. Begge er like vanskelige i matveien og heller over til den slankere siden av vektstkalaen. Ingen av oss prater på tomgang, men er i stand til å si i fra hvis vi føler at noe behøver å bli sagt. Mer observatører enn deltagere, kanskje? Ingen av oss klipper fingerneglene, hunden sliter foreløpig sine selv og jeg vil ha mine så lange som mulig. (Hunden sliter ned bakklørne også men jeg må klippe mine :-))

Det var det jeg kom på i farten!

Link to comment
Share on other sites

Tror ikke jeg er så lik på knøttis, men jeg liker sære hunder med litt skrudde meninger, og er nok litt sær selv. Så sånnsett står vi i stil. Knøttis er den første hunden jeg har som har vært skikkelig gjennomtenkt med tanke på rase og personlighet, så noe må det jo være der. :ahappy:

Link to comment
Share on other sites

Lurer på hvilken rase som hadde passet meg egentlig.. Har tenkt litt på det, men kommer ikke på så mange som matcher meg 100% :twitch: Men ser nok for meg litt med bedagelig rolig rase som liker å ta det med ro. sosial, følsom,glad og snill. det hadde passet fint.

En fredelig Labrador ?

Link to comment
Share on other sites

Er egentlig ganske lik hunden min. Vi er begge sta, og vet hva vi vil. Begge liker og være lenge oppe om kveldene og gjærne ta en tur etter kl. 23.00. Begge liker og sitte lenge oppe om kveldene og kose oss. Begge liker og sove halve dagen sammen i min seng. Begge to hater regnvær, men liker og ta en lang tur i marka av og til, hvis det er sol og fint vær :closedeyes: Han liker egentlig det meste som jeg liker og misliker det som jeg misliker. Begge elsker og kjøre bil og ingen av oss får nokk av det. Begge to liker dyrebutikken og begge to liker kattepuser :twitch: Begge to digger bestemor for der for begge to altid noe godt og sette tenna i. Mamma synes også at vi har litt like trekk i fjeset og det har vi :blink:

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...