Kjefting og smelling..

[Arielle]

nei det jeg skrev var heller ikke ment til bare deg vil heller si til belgerpia. Syns bare det er teit at alt du sier eller treningsmetoder du legger fram skal gjøre at (som i det forje innlegget) "alle" tror at du er helt for den metoden og at det er sånt du trener hund! Syns folk er veldig dømmende og rett og slett litt"stygge" av og til. Det jeg mente var at det er ikke sjeldent at folk trener hundene sine med og "banke" dem litt og ikke at jeg gjør det for det gjør jeg ikke. Jeg har vært innom mangen trenings muligheter og tar med meg litt av alt og bruker det som passer min hund ikke det som passer meg!

eks. nå skrev jeg at dette ikke var uvanlig metode og jeg har selv hørt om den i min krets og har begynt og bruke den på en litt sta unghund i enkelte sitvasjonen, men jeg holler ikke på og skrike til hunden for alt og ingenting og tar heller ikke og røsker i hundene i trening. denne metoden bruker jeg i hverdagslydighet og kun hvis hunden ikke vil høre etter nor jeg gir bekjed( men dette gidder jeg ikke gjenta for det står lengre opp).

det må gå ann og legge ut en metode uten av folk skal kritisere deg. Men jeg har all respekt for deg torunns, jeg har ikke all erfaring derfor jeg spør folk med erfaring og derfor jeg er på sonen for og skaffe erfaring og høre hva folk sier. Men jeg liker ikke at folk kritisere meg som trener eller min forståelse for hund uten at jeg har sakt noen ting om hvordag jeg trener

[akela]

Jeg synes Siri hadde et vesentlig poeng - nemlig dette med HVORFOR.

En hund som er usikker og som blir håndtert hardt eller snakket hardt til... den risikerer å bli verre i atferden. Men en hund som "bare" er ulydig, eller som lever ut vaktinstinktet sitt, den kan tåle atskillig mer - før den gidder å høre, eller skjønner at den må, og da uten å få noen forverring av atferden. Det eneste som da forverres, er det nivået du må legge stemmen på i fremtiden - hunder herdes, ifølge Eva Bodfäldt; jo hardere du starter med å snakke til den, jo dessto hardere må du dra på når den ikke hører.

Men om man har en hund man må snakke høyt til, eller en hund som hører når du snakker lavt... spiller det noen rolle, hvis hunden lyder - og den ikke blir usikker av det? Sånn apropos Belgerpias innlegg... joda, flott når noen kan snakke lavmælt til hunden, men er man "normalt sett" litt høylydt og det faller naturlig, er jo det like greit.

Derimot er LENGDEN på "tilsnakkingen" langt mer vesentlig, og der er det bedre å være effektiv og kontant - og SVÆRT rask. Samtidig skal ikke hunden bli redd, synes jeg - den skal ikke krype, skvette, kryle... den skal HØRE. Stor forskjell... og der ser jeg poenget i det Torunns skriver. Har sett hvordan en handson instruktør forklarte, han var solid på labben, men like rask til å slippe opp og så rose - når folk skulle gjøre det samme, så utøvet de bare det strenge, og overdrev det, og "glemte" rosen.

Men helt ærlig... heller noen som aktivt prøver å løse bjeffingen raskt og kontant, enn dem som tror det nytter å snu ryggen til eller overse - eller som kjefter og kjefter og gnager og gnager i evighet i det små - og som begge har evig bjeffende hunder. Sett fra mitt synspunkt da, etter en helg i selskap med gnellebikkjer....

[Arielle]

Ja selvsakt hvis du skriker til hunden for alt blir den jo"dauhørt" derfor bruker jeg det bare nor hunden ikke hører etter og hunden støkker og skjønner: åja jeg må høre etter. og masse belønning nor han hører

[Anne-Kari]

Jeg har to hunder som har lett for å bjeffe (lapsk vallhund). Og så bor jeg i blokk i Oslo.... Men riktignok ikke i sentrum. Både hundene og jeg er avhengige av skogen og lange turer.

Den eldste er nå 3 1/2 år, - en veldig myk hannhund som blir redd meg hvis jeg tar ham hardt. Den andre er en unghund (også hann) på ett år. Han er en liten tøffing, lite redd, selvsikker og rimelig trygg i de fleste situasjoner.

Begge bjeffer en god del (ikke inne), og de har ulike faktorer som trigger bjeffingen. Hvis noen mener at det å snu ryggen til en hund som bjeffer er å gi blaffen, - så synes jeg sannelig de først burde spørre hundeeieren om de faktisk gir blaffen. Jeg har fått SÅ mye kjeft av folk, både med og uten hund, fordi den eldste av hundene mine bråker ganske mye når han setter i gang, og jeg tilsynelatende ikke griper inn. Men det er nettopp det jeg gjør. Jeg snur ryggen til ham, for å vise at "dette liker jeg ikke". Metoden med å "ta" hunden, enten ved et raskt tak i nakken, brøle NEI, holde hendene rundt snuten, eller andre fysiske grep, gjør ham vettskremt. Disse metodene fører til at han aldri tør å komme nærmere meg enn at det er minst 2-3 meter mellom hunden og meg. Å ikke gi oppmerksomhet har vært en av de bedre metodene. Jeg har dessuten lært ham å bjeffe på kommando. Da slutter han bare jeg løfter en pekefinger og hvisker "hysj!" eller "stille!" Problemet er bare at dette fungerer som regel bare når jeg har først har bedt ham om å bjeffe først. Hvis han begynner å bjeffe uten at jeg har sagt bjeffeordet, er det vanskeligere å få ham til å stoppe. Det var den ene hunden.

Den andre, unghunden, bjeffer mye mindre. Men han er ganske intens når han går i bånd og møter andre hunder. Vi strever med passeringen. Han tåler mye kraftigere korreks av meg. Det har hendt (men jeg er ikke stolt av det), at jeg har brukt fysisk korreks, enten ved å ta ham i nakkeskinnet, eller holdt ham fast i halsbåndet. Etterpå er vi like gode venner, heldigvis. Men dette har ikke hjulpet noen ting. Ved neste passering er han like vill. Han bjeffer nok mest fordi han vil bort og hilse/leke med alle vi møter, men ikke får lov når han oppfører seg som en villstyring. Noen hannhunder har han begynt å mislike (frykt eller aggresjon). Hvis jeg klarer å avlede, fungerer det best. Men det er dessverre veldig ofte at det ikke nytter, fordi enten avstanden er for kort i utgangspunktet, eller fordi enkelte andre hundeeiere ikke bryr seg om å ta hensyn når de ser at jeg jobber med hundene, og kommer rett mot oss. Jeg har hatt noen svært dårlige opplevelser med mannlige hundeeiere med store hannhunder, som pitbull, rottweiler, schäfer, - unnskyld til alle dere som faktisk bruker hodet og tar litt hensyn, - som kommer gående rett i mot, - muskuløse karer med hannhunder som bjeffer, knurrer og flekker tenner, - karer som omtrent løfter bikkja etter båndet når de skal passere, mens jeg kjemper som en gal med en to bjeffende lapphunder, én som er ung, sint og modig, - og en voksen, sint og redd....

Snu ryggen til den ene, og kaste seg over den andre...? Hmmmmm..... Nei, - bruke hodet, la de bjeffe, bruke det jeg har av tyngde og kraft, skifte retning om mulig og fjerne seg fra det utløsende objektet, så langt som mulig, før vi roer ned gemyttene så mye som mulig.

Forresten, - hva med hunder som "prater" mye? Mine lapske gjør det. Under lek, f.eks. Skal de ikke få leke, fordi de bjeffer under lek? Jeg må dra langt til skogs hvis jeg skal leke med den eldste. Det er utrolig mye lyd! Å stoppe leken når han bjeffer, og så videre funker ikke. OK, - så lar jeg han bjeffe. Han kan bjeffe av glede. Skal man straffe ham for det? Han er et syn når han ligger på ryggen i lyngen og spreller med alle fire beina rett til værs, og bjeffer i ren fryd...!