Gå til innhold
Hundesonen.no

Dvergpuddel


Line_

Recommended Posts

Puddel

Puddelens opprinnelsesland regnes for å være Frankrike, og det er Frankrike som fastsetter rasens standard. Storpuddelen anses for å være den eldste av de fire puddelvariantene.

Vi her også mellom-, dverg, og toy puddel, men det var storpuddelen som var spesielt anerkjent som vannapporterende jakthund.

Det var av denne grunn at puddelen først ble klippet - nemlig for å minske vannmotstanden og lette vannarbeidet for hunden.

I dag brukes puddelen i en rekke funksjoner - også som jakthund, om enn sjelden. Mest populær er den som venn og selskapshund.

Den er også populær i utstillingsringen, og i de senere årene har den utmerket seg både i lydighetsringen og i agility.

Storpuddelen er sterk og utholdende og egner seg godt som trekkhund.

Det finnes også flere storpudler som har blitt lært opp til førerhunder for blinde og hjelpehund for funksjonshemmede, og som lavinehund.

Det finnes 4 godkjente rasevarianter:

Stor puddel; 45 - 60 cm skulderhøyde

Mellom puddel; 35 - 45 cm skulderhøyde

Dverg puddel; 28 - 35 cm skulderhøyde

Toy puddel; 28 cm skulderhøyde

Rasestandard:

Opprinnelsesland: Frankrike. En puddel er nær kvadratisk bygget og velproporsjonert. Den har et intelligent uttrykk; er våken og aktiv, med elegant og stolt reisning.

Elegant hode med rene linjer. Rett neserygg.Snutepartiet er kraftig, elegant, men ikke spisst. Den nedre profil dannes av underkjeven og ikke av overleppens kant. Sort nesebrusk hos sorte, hvite og grå hunder;

brun hos brune. Hos aprikosfargede kan fargen variere fra mørk brun til helt sort. Svært lite markert stopp.

Øynene skal være plassert i høyde med stoppen og er svakt skråstilte med et livlig uttrykk. De skal være sorte eller meget mørkebrune hos sorte, hvite, grå og aprikosfargede hunder. De kan være mørk ravfargede hos brune. Temmelig lange ører som faller langs kinnene. Ørene er flate og blir bredere nedover. Avrundet i nederkant og dekket av et bølget og svært langt hårlag.

Kraftig hals, middels lang og velproporsjonert. Moderat markert manke. Skulderen skal være skråstift og muskuløs. Forbenene er helt rette og parallelle sett forfra, elegante og muskuløse med god benstamme.

Brystbenspissen lett fremtredende og er forholdsvis høyt plassert. Brystdybden når til albuen. Kort rygg, harmonisk overlinje. Buk og flanker opptrukket, uten myndepreg. Avrundet, men ikke fallende kryss.

Meget muskuløse og sterke lår. Bakbenene parallelle sett bakfra, med velutviklede og godt synlige muskler. Tilstrekkelig vinklede haser. Temmelig små, sluttede poter med kort oval form. Tærne er godt buet, senete og kompakte. De er forsynt med svømmehud og står loddrett på tredeputene som er harde og tykke.

Ganske høyt ansatt hale, i linje med lenden. Når hunden er i bevegelse bæres halen skrått oppover. Bevegelsene skal være lette og fjærende, aldri lange og flytende.

Ullpuddelens pels skal være rikelig av en struktur som er fin, ullaktig og godt kruset. Den er tykk, godt fyldig, av ensartet lengde og danner regelmessige, velfriserte krøller.

Snorpuddelens pels skal være rikelig av en struktur som er fin, ullaktig og tett. Den danner meget karakteristiske snorer som har ensartet lengde. De bør være minst 20 cm lange, jo lengre dess bedre.

Tillatte farger for CACIB er sort, hvit, brun, grå og aprikos. Men fargene blå, creme, rød og café au lait finnes også og er godkjente for Cert. så lenge fargene er rene.

Pelsstell:

For å oppnå en vellykket puddelpels trengs i første rekke riktige preparater, redskap og informasjon om hvordan pelsen skal bades, fønes og børstes.

Klippesalongene har alt du trenger. Der, liksom hos enhver oppdretter, vil du få vite alt du trenger for kunne stelle hunden din selv.

Gjør du dette så fort du har skaffet deg en valp er det slett ingen heksekunst.

En grundig gjennombørsting én gang i uken er det som skal til for å unngå kladder og tover. Hvor lang tid du bruker avhenger selvfølgelig av hundens størrelse og pelsens lengde. Selv en stor puddel med løvemanke tar deg ikke mer enn et par timer. Husk at hunden alltid skal være godt gjennomgredd før den bades og fønes tørr!

Hvor ofte den bades avhenger av årstid og vær og selvfølgelig også av hundens bosted og livsførsel. Med et bad hver 3. - 4. uke vil du bli overrasket over hvor mye skitt som renner av.. En god shampoo for hunder er viktig for resultatet.

Hundens frisyre er opp til deg selv. Skal den stilles ut, er du avhengig av godkjente frisyrer som krever lang nok pels til at pelskvaliteten kan bedømmes. Ellers er vel den korte lammeklippen den mest populære for familiehunden

Den rasebeskrivelsen på canis er bare litt feil *kremt*:

Str: Liten

Aktivitetsbehov: Middels

Pelslengde: Krøllete

Behov for pelsstell: Lite

Allergivennlig: Nei

:roll:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Faktisk ikke... Storpuddelen regnes for å være mye roligere enn de mindre str. Men bortsatt fra det og str. er de helt like :P

Jaja.. Men det kan jo ha like mye med hunden å gjøre da :wink: Men store hunder generelt regnes vel for å være roligere enn små?!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

puddel er noen herlie hunder, jeg bruker å ha mamma sin dverg pudel med på tur lamme sean.. han er en herli men sta hund.. han blir hyper når han er løs ute på fjelet.. han er en go agility hund, trur mamma og birk vant en første plass eller noe sånt :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...