Hundens leker!

[FoxyFish]

I flere dressurbøker har jeg kommet over klare meldinger om at hunden aldri må tro at den eier sine egne leker, men at den tvert imot er så heldig å få låne eiers leker en stund i blant.

Dette fikk meg til å stusse litt... Når en valp er liten og klør i munnen sin, er det jo en kjent (og ofte litt ergelig) sak at den tyr til biting. Akkurat HVA den biter i virker litt ymse til tider, og det viktige og rette man kan gjøre i de situasjonene er jo å erstatte det ulovlige bite-objektet med en tyggeleke hunden skal kunne ty til når som helst.

Så kommer definisjonsproblemene... Skal man da i tillegg til å gi hunden lovlige biteobjekter gi den klar beskjed om at "Disse er MINE, ikke dine!", eller skal man bare sette en klar grense for hva som er lov og hva som ikke er lov? Og hvordan utfører man i såfall førstnevnte?

Det blir vel en smule kronglete dette her, men det er jo spennende å se hva som egentlig er den generelle oppfatningen rundt dette.

For å ta et eksempel: I en episode av hundesonen (noe de fleste her følger med på har jeg skjønt! ) skulle hundene finne sin favorittleke blant mange andre. Burde man heller presisert at oppgaven går ut på "å finne sin utlånte, menneskeeide leke h*n er så heldig å få leke med fra tid til annen blant andre menneskeeide leker"...? Jeg er klar over at jeg setter ting litt på spissen her, men jeg opplevde for en stund siden å få meg en real skyllebøtte fordi jeg sa at Leif Oscar så klart eide lekene sine!

Og den psykologiske faktoren er jo også spennende her. Kommer virkelig hunden til å tenke at "Eieren min er jaggu snill som lar meg leke med disse lekene gang på gang"?

At en hund opptrer aggresivt rundt "sine" leker blir jo litt på siden av hva jeg tenker på, i og med at dette SELVFØGELIG er uønsket og uakseptabel oppførsel som må endres.

Håper på svar fra noen kloke hoder rundt dette! Jeg er i alle fall forvirret...

[breton]

Jeg er nok ikke i kategorien kloke hoder, men svarer likevel :glare:

Jeg synes det høres ut som en god, gammeldags lederskapsøvelse. Tanken er kanskje at hunden vil klatre på rangstigen hvis den får eierskap til lekene sine (?). Jeg praktiskerer likevel noe av det samme, men ut fra en annen tanke. Hundens leker blir lett "oppbrukt" om den har tilgang til dem hele tiden. De aller morsomste lekene forbeholder jeg derfor trening slik at jeg har gode forsterkere. Jeg tror ikke at hunden synes jeg er snill når han får leke, men han synes det er morsommere med leker som ikke er framme hele tiden. En annen grunn er at jeg ønsker størst mulig ro inne. Men han har alltid tilgang til noe å tygge på, som tauknuter, klesknuter, tyggebein osv. Hvorvidt hunden ser på lekene som sine eller mine synes jeg er fullstendig likegyldig. Min oppfatning er at det er hans leker, men jeg bestemmer når han får bruke dem. Hvis man først praktiserer et skille på lekene, synes jeg ikke man skal legge ned noe forbud som man deretter forsøker å håndheve. De lekene hunden ikke skal ha tilgang til, fjerner man jo bare etter bruk uten noen markering av noe slag.

[Guest 2ne]

Jeg er tydeligvis litt naiv, for jeg trodde poenget med at det var "min" leke og ikke hundens, at den skulle bli litt mer interessant for hunden.. Har ikke helt sett noe "lederskapsopplegg" med det jeg..

Greia er at det er MIN leke, og JEG leker med den nå og da mens hun (vesla - eldstefrøkna syns leking er under hennes verdighet eller noe) får se på. Så legger jeg leka unna uten at hun har fått lov å gjøre noe som helst med den. Så tar jeg den frem igjen, sier at den er såååå fin og har det moro med den igjen - og da blir jo bikkja svært nysgjerrig, hva er det matmor har som er så fint og gøy? Og da blir interessen HENNES større.. Jo mer interessert hun er i leka, jo mer vil hun gjøre for å få lov til å leke med den.. Og hun er jo dum nok til å tro at alt jeg syns er fint og interessant, ER fint og interessant, så da skal man - i teorien ihvertfall - få en bedre forsterker..

Det har som nevnt ikke hatt noe med lederskap å gjøre for min del, hun er ikke spesielt interessert i gjenstander, og hun er ikke spesielt interessert i å leke "borte" (hun leker fint hjemme og der vi trener fast, men ikke på andre steder hvor hun har andre ting å følge med på ), det er rett og slett for å få opp interessen for leka, og å lure henne til å tro at det er en super ting, og at det er morsomst når jeg er i nærheten av den.

[Huldra]

Tulla har to typer leker.

Type 1: de hun får av meg, og disponerer fritt som hun vil inne (og noen ganger ute). Hun virker pinlig klar over at JEG gir de til HENNE. Jeg fjerner de når hun ikke viser interesse for de mer, og henter de frem igjen ved en senere anledning, altså når hun har hatt lekene noen uker/mnd, så lar jeg de ligge på boden noen uker/mnd. Inkluderer tyggeting. (Edit: glemte å si at selv om disse lekene er hennes, så har hun ikke lov å forsvare de, jeg skal kunne ta de fra henne når jeg føler for det. Nå har hun aldri prøvd å forsvare de, og jeg har alltid fått lov til å låne de, men ville bare få frem en liten nyanse her.)

Type 2: belønningsleker. Disse lekene er MINE. Og hun er steike heldig som får lov å bite og rive litt i de iblandt. Hun er tussete etter disse, og de kommer KUN frem når hun skal få belønning for noe (ag, lp-trening, og snart spesialsøk..) Men jeg ser ikke noe lederskap i dette, annet enn at jeg har noe hun er villig til å jobbe for (RHP).

[Angilja]

I flere dressurbøker har jeg kommet over klare meldinger om at hunden aldri må tro at den eier sine egne leker, men at den tvert imot er så heldig å få låne eiers leker en stund i blant.

Dette fikk meg til å stusse litt... Når en valp er liten og klør i munnen sin, er det jo en kjent (og ofte litt ergelig) sak at den tyr til biting. Akkurat HVA den biter i virker litt ymse til tider, og det viktige og rette man kan gjøre i de situasjonene er jo å erstatte det ulovlige bite-objektet med en tyggeleke hunden skal kunne ty til når som helst.

Så kommer definisjonsproblemene... Skal man da i tillegg til å gi hunden lovlige biteobjekter gi den klar beskjed om at "Disse er MINE, ikke dine!", eller skal man bare sette en klar grense for hva som er lov og hva som ikke er lov? Og hvordan utfører man i såfall førstnevnte?

Det blir vel en smule kronglete dette her, men det er jo spennende å se hva som egentlig er den generelle oppfatningen rundt dette.

For å ta et eksempel: I en episode av hundesonen (noe de fleste her følger med på har jeg skjønt! ) skulle hundene finne sin favorittleke blant mange andre. Burde man heller presisert at oppgaven går ut på "å finne sin utlånte, menneskeeide leke h*n er så heldig å få leke med fra tid til annen blant andre menneskeeide leker"...? Jeg er klar over at jeg setter ting litt på spissen her, men jeg opplevde for en stund siden å få meg en real skyllebøtte fordi jeg sa at Leif Oscar så klart eide lekene sine!

Og den psykologiske faktoren er jo også spennende her. Kommer virkelig hunden til å tenke at "Eieren min er jaggu snill som lar meg leke med disse lekene gang på gang"?

At en hund opptrer aggresivt rundt "sine" leker blir jo litt på siden av hva jeg tenker på, i og med at dette SELVFØGELIG er uønsket og uakseptabel oppførsel som må endres.

Håper på svar fra noen kloke hoder rundt dette! Jeg er i alle fall forvirret...

Her i huset har hundene sine leker som de har tilgang til hele tiden. Men vi har også noen leker som er forbeholdt trening, slikt som kong, ball og fille. Disse er de desidert kuleste lekene. Disse ligger i treningskassen, og er ikke tilgjengelige for hundene ti daglig. Disse er de beste forsterkerene jeg har, og er dermed forbeholdt trenings-situasjoner.

Daglig-lekene er sjeldent spesilet kule, de brukes mest til å ha i munnen for å vise frem til besøkende, eventulet vise frem til meg og sambo om morgenen eller ved andre gledes-utbrudd fra hundens side, da må man ha noe i munnen ser du...

Aldri sett på hundens tilgang, eller mangel på tilgang, til leker som noe som har med lederskap å gjøre. Tror ikke bikkje-dyra mine har noe begrep om mitt og ditt hva angår leker. har heller ingen tro på at de oppfatter meg som mer eller mindre snill om jeg lar de leke eller ikke. Kan bare ikke tenke meg at hundene mine sitter å tenker over hvor en snill eier de har som lar de leke, leking er enten kult, eller ikke kult. jeg blir nok ikke snillere i deres øyne, kulere og en det er morsomt å være i nærheten av siden det skjer kule ting, ja, men snillere , neeh... de har ingen grunn til å se på meg som annet en snill uansett, de vet ikke av annet...

Alle mine til nå 5 hunder har hatt fri tilgang til leker, uten at vi har hatt noe problem med aggresjon/forsvar rundt lekene.

[giggi]

Sier som Tone, har aldri tenkt på det som noen lederskaps-ting. Men hun får ikke ha leker inne, egentlig kun fordi hun ikke har bruk for leker rett og slett(inne skal vi være rolige ). Men selvsagt har hun leker, men det brukes til belønning, og da kommer de kun frem som, ja, belønning.

[Nirm]

Som flere andre her, så har også hundene mine to sett med leker. Noen de kan leke med selv når det passer dem (ofte leker jeg med de og da, men da bare leker vi), og egne "treningsleker". Største grunnen til at de lekene er "delt", er at jeg vil beholde treningslekene hele, og ikke ha de opptygde av et visst schäferdyr (hu er ekspert på å disserkere leker). Men det er faktisk ikke noe problem å ta med en av "innelekene" ut på treningsbanen og de jobber like bra for å leke med disse, som med "treningslekene". Cluet er hvordan jeg leker med de egentlig. Vida blir veldig tent om jeg terger henne med lekene, får henne til å bomme på de, "slå" henne i sida med lekene mm. Og da er det det samme om jeg har en gammel sokk hu har sikla på i tre uker, eller en kong hu bare leker med av og til...

Men kanskje slikt har en sammenheng med hvor god lek det er på hundene, og hvor mye drifter det er de?

Jeg ser forøvrig ikke på lekene til hundene hverken som "dine eller mine" eller noen lederskapsøvelse. Trur jeg hadde blitt veldig sliten om jeg skulle tolke både ditt og datt som om jeg var leder eller ikke. Når det regner masse, så synes jeg det er kjekt å stå i kjøkkendøra og la hundene gå ned i hagen selv. Men kanskje de antar at jeg ikke er en leder når det regner, fordi de får gå først ut av døra da?

[giggi]

Som flere andre her, så har også hundene mine to sett med leker. Noen de kan leke med selv når det passer dem (ofte leker jeg med de og da, men da bare leker vi), og egne "treningsleker". Største grunnen til at de lekene er "delt", er at jeg vil beholde treningslekene hele, og ikke ha de opptygde av et visst schäferdyr (hu er ekspert på å disserkere leker). Men det er faktisk ikke noe problem å ta med en av "innelekene" ut på treningsbanen og de jobber like bra for å leke med disse, som med "treningslekene". Cluet er hvordan jeg leker med de egentlig. Vida blir veldig tent om jeg terger henne med lekene, får henne til å bomme på de, "slå" henne i sida med lekene mm. Og da er det det samme om jeg har en gammel sokk hu har sikla på i tre uker, eller en kong hu bare leker med av og til...

Men kanskje slikt har en sammenheng med hvor god lek det er på hundene, og hvor mye drifter det er de?

Jeg ser forøvrig ikke på lekene til hundene hverken som "dine eller mine" eller noen lederskapsøvelse. Trur jeg hadde blitt veldig sliten om jeg skulle tolke både ditt og datt som om jeg var leder eller ikke. Når det regner masse, så synes jeg det er kjekt å stå i kjøkkendøra og la hundene gå ned i hagen selv. Men kanskje de antar at jeg ikke er en leder når det regner, fordi de får gå først ut av døra da?

Sasha har ganske mye kamp, og jakt. Og hun er veldig lett å få i lek. Mens andre hunder som jeg har trent, har ikke hatt så mye kamp/jakt i seg, og de har det fungert velig godt å terge, leke med meg lekene selv mens hunden kun får se på, og gjemme leken igjen. Å bare leke med den av og til, å vise hunden at dette er kjempe kjekt, og får å få den må du gjøre som jeg sier opplegg

[Mailin]

Her i huset er det også to typer leker. Vi har noen liggende å flyte rundt om. Det er ikke særlig ofte han bryr seg om de (plast-tyggebenet med vaniljesmak er derimot en favoritt), men jeg har de fremme så han kan hente de for å bære litt rundt på de når vi får besøk. For det er kjempe morro,og gutten holder seg mer på gulvet;)

Ellers så har vi de lekene som han kun får låne når han har trent meg bra Det består for det meste av noen baller i tau samt litt biteskinn, flettede fleece saker, kopphåndduker og vanlige baller. De kommer kun fram når han har vært flink på treningene o.l. Disse lekene er av en eller annen grunn leker som han gjerne vil ligge å gnage litt på og vi har måttet trent litt på at han skal komme tlbake med de etter at han har vunnet de;)

Lederskapet la jeg fra meg i døra da jeg flyttet hjemmefra, så jeg tenker ikke sånn. Som Nirm så tror jeg det har veldig mye å si hvor mye lekelyst hunden har, og ikke minst eieren. Jeg tror også en godt kan trene opp lekelyst på alle hunder, men at det krever litt mer trening med en god del raser før leken i seg selv blir interessant nok som belønning. De fleste lærer jo valpen fra den er liten hvordan den skal leke, og jeg tror at en hele livet kan gjøre leken ennå bedre på hunden sin, det også uansett rase;)

[ida]

Nå syns jeg ikke at gamle bamser uten bein er så kule og det veit hunden her veldig godt. Det syns ikke hun heller før mora kommer på bsøk. Da blir både gummihøna og gamle bamser til de største skatter på jord og den som legger fra seg gromleka, riskikerer å miste den for gpdt. Det er en greie de to har og sålenge de ikke har noe forsvar, eller snarere angrep for å stjele leker ut av kjeften på hverandre, bryr det ikke meg. Her er det ball som er treningsleka. De ligger rundt om på gulvet, de også, men i det jeg putter en i lomma, er det jeg som inviterer til trening og lek.

Lederskap, slik den beskrives i enkelte hundebøker, er noe stort visvas, spør du meg. Det er en dynamisk ordning for at flokken skal overleve og ikke noe vi trenger å spekulere i. Gjensidig respekt og samarbeid holder i lange baner! Hunden vet hvem som gir den mat og som finner fram gromleka når det trenes. Vi trenger ikke å drive å styre for å "pisse høyest" i tillegg.