Gå til innhold
Hundesonen.no

Kortison


NBE

Recommended Posts

Hei

Under min søken etter info har jeg flere ganger vært her inne på forumet for å lese litt.

Et litt eldre innlegg dreide seg blandt annet om hund på kortison... og jeg lurer nå fryktelig på hvordan det har gått med denne/ disse hundene. (var et av navnene sophus tro??)

Jeg har selv en hund med atpoi, har prøvd det aller meste - fra "vanlig" tilrettelegging som konstant støvsuging, tilrettelagt foring, ingen tepper, biabed, vasking til dyre allergi-serum etc etc etc...

Da ingen ting har fungert og hunden kun har blitt mer og mer plaget har vi nå en periode forsøkt kortison som en slags "siste utvei".

Jeg trodde jeg kjente til de aller fleste bivirkningene (fra de akutte til de mer langsiktige), etter lange samtaler med veterinæren, men ser nå flere vanskeligheter dukke opp i kjølevannet av denne kortisonen.

Det jeg lurer på: Hvordan går det med deres hunder, nå som de har fått stått på kortisonen en stund?

Føler dere at de mer akutte bivirkningene etterhvert har gitt seg eller er de vedvarende??

Hunden min drikker enormt, så mye at jeg faktisk kan se henne "ese".. I løpet av en kveld kan hun drikke opp imot to hele-store vannskåler av gangen. Selvfølgelig fører dette til at jeg må opp midt på natten (nå nesten konstant i 3uker) men denne ubalansen i forhold til væsken i kroppen fører også til at potene nå sprekker i så stor grad at en av tredeputene nå har et åpent sår. (som da må renses, bandasjeres etc etc) Vi har begynt å smøre potene 2 ganger om dagen med potesalve, samtidig som hun selvfølgelig får lakseolje i maten...

Har noen andre opplevd noe liknende?? Hvilke erfaringer har dere gjort dere i forhold til kortison? Jeg føler at alt bare "baller på seg".. og jeg som trodde hunden hnå vertfall skulle få noen kløfrie "friske" år foran seg..

Setter pris på alle svar!

Mvh Frustrert og trist hunde-mor!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde en hanhund som måtte gå på kortison. Forhistorien ganske lik din. Som en siste utvei ble han satt på kortison. Ble umiddelbart bedre, men det tok ikke lang tid før bivirkningene kom. De første var økt vann og matlyst som vi forsåvidt taklet, selv om han fikk mye vann i kroppen og så ikke pen ut. Verre var det at han mistet pels etter noen måneder, ble helt fri på store områder.

Vi forsøkte å gå ned på dosen, da kom kløen og sårene tilbake med en gang. Etter slik frem og tilbake ble han avlivet 2,5 år gammel. Da var vi fortvilt og gav opp.

Kortison er kanskje en siste utvei, men ofte er den begynnelsen på slutten dessverre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmmm... Du sa det der. Med utrolig tungt hjerte og med gråten i halsen føler jeg selv dette likner "begynnelsen på slutten".

Hvor lenge stod boxeren din på kortison? Jeg trodde virkelig ikke slike bivirkninger skulle komme SÅ fort. Hadde regner med økt drikke og mat-lyst.. men at poter sprekker ? Det vanskelige her er tross at kortisonen virker hemmende på legingen av sårene... jeg vasker og steller for å unngå infeksjon samtidig som jeg ser potene bare tørrere og tørrere... De gamle sårene gror ikke samtidig som jeg er redd for at nye snart oppstår.. Virkelig en vond sirkel!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han gikk i litt over et år tror jeg. Potene sprakk ikke men han ble veldig tørr i huden og mistet som sagt pels. Vi forsøkte mye frem og tilbake med doseringen. Litt ned på kortison og litt opp opp på antihistaminer og vice versa. Slik holdt vi nå på ganske lenge.

Ei stund så var vi fornøyd med at han ikke klødde, men etterhvert som bivirkningene kom ble alt en ond sirkel. Har mange ganger i ettertid lurt på om det var noe mer vi kunne gjort for han. Dette er 8-9 år siden og mine kunnskaper om allergi er bedre i dag enn de var da. Men jeg tror egentlig ikke vi kunne gjort så mye mer. Vi gjorde alt veterinæren foreslo av prøver, fòr, medisin osv. Det eneste vi ikke prøvde den gang var homeopati.

Vet ikke hva slags fòr dere bruker? Kan være en idè å prøve rått kanskje? Men ærlig talt har jeg ingne gode ideer til deg. Det er fryktelig trist å måtte avlive en livssterk hund som burde leve i mange år til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og livsglad er hun jo i massevis! Sprudler av godt humør og syntes ikke engang å ense de sprukkne potene.. så selvfølgelig skal vi prøve en stund til og se hva som skjer framover... er bare så engstelig da det hele tiden syntes å dukke opp stadig nye "bivirkninger" ila denne veldig korte perioden på kortison.

Når det gjelder for har jeg prøvd det meste og står fremdeles på det jeg innbiller meg fungerte best før vi begynte på kortisonen, nemlig Norwegian Polar.

Nå skal det sies at hun egentlig aldri har reagert på for, hun har klødd omtrent akkurat like mye uansett hva vi har foret på, eliminert eller tilsatt dietten, men med NP virket det som om det gjorde sitt med negler og blankere pels.

(Veterinæren har fortalt meg denne type hundemat inneholder mer fettsyrer enn tørrfor, noe jeg syntes å ha sett virkningen av)

Lunis store problem er husstøv og lagermidd, men det KAN jo også sikkert hende hun har utviklet ytterligere allergier, man sier jo gjerne dette bare blir verre med årene!

Med kortison er hun hvertfall kvitt den evige kløen, noe som har gitt henne en helt ny hverdag..

Hadde bare som sagt håpet at bivirkningene skulle komme SENERE... og jo senere jo bedre.

At enkelte skulle melde seg allerede nå var jeg ikke forberedt på...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

min gamle hund var også allergisk mot lagermidd og husstøv... Vi testet det meste, men da hu var rundt 4 år ble hu satt på kortison for resten av livet. Buffy ble avlivet nesten 7 år gammel, sannsynligvis pga nyresvikt.

Da hadde hu hatt en økt matlyst de siste to årene som gikk på psyken løs, hu drakk mye, tisset mye, og det siste året ble hu inkontinent og måtte gå med bleie inne.

Jeg vet nå at jeg burde latt henne slippe før, men samtidig hadde hu livsgleden til det siste. Den siste timen før vi dro til vet'n løp hun rundt i snøen og lekte som en gal.

Håper du finner en løsning som funker på din hund... Dette mer allergi er virkelig et ******* å gå gjennom...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sophus var min hund, og jeg har desverre ingen gode nyheter å komme med, men jeg skulle inderlig ønske det...

Vi avlivet Sophus 18. september 2007. Alt som har med Sophus å gjøre er veldig følelseladet for meg, så om dette blir rotete eller rart, så ha det i bakhodet.

Sophus hadde ekstrem fôrintoleranse og vi gav kortison som siste utvei, jeg satte av 2 mnd på kortisonutprøvning, men vi avlivet han før den perioden var over. Jeg håpte i det lengste at det ville gå bra, og jeg vet om hunder som har gått på kortison i flere år, og klart seg fint. Desverre var det ikke slik for oss.

Jeg savner Sophus så mye at det gjør vondt, men jeg angrer ikke på at jeg avlivet han. Vi avlivet han mens han hadde flere gode dager enn dårlige, og det er godt å tenke på.

Kortisonen hjalp mot fôrintoleransen, men bivirkningene av kortisonen og det at han ville trenge livslang medisinering gjorde at vi satt strek. En hund lever "nå", og kan ikke rasjonalisere vekk smerte, ubehag eller kvalme. Det var derfor veldig viktig for meg at han skulle ha minst mulig vondt. Sophus fikk sterk tørste, sure oppstøt, han peste mye og virket dempet og sliten, han la også på seg 2 kg i rent vann. Men det var ikke en liten ting som gjorde at vi tok avgjørelsen om å avlive han, det var det store bildet, og jeg diskuterte mye med venner og familie hva som er livskvalitet for en hund.

Han hadde det ikke bra nok, og da hjalp det så lite at jeg var (er) så utrolig glad i han og ville ha han hos meg. Den siste gaven jeg kunne gi han var å gi han fred. Jeg skulle veldig ønske at jeg hadde gode erfaringer med kortison, men det har jeg dessverre ikke.

Mvh LivB

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kondolerer så mye Liv, det var virkelig leit å høre!

Etter hva du skriver syntes jeg du gjorde et fornuftig valg. Når hunden din ble dempet og sliten, og ellers bar stort preg av sykdom/medisinering syntes jeg du gjorde det rette.

I vårt tilfelle er det ikke ENDA kommet så langt at hundens humør og livsglede bærer preg av medisineringen.

Ja hun har en voldsom tørst, og har begynt å se litt "tønneaktig" ut, men humøret og treningsgleden har enda ikke blitt berørt.

Det jeg syntes er vanskeligst er å vite NÅR man skal si stopp. Slik vi har det IDAG innebærer mitt hundehold, med medisinering, smøring av poter og rensing av sår, noe mer enn det "vanlige hundeholdet", men vi har det begge greit.

Pr. idag er det ikke noe spørsmål om det å få leve eller ei.

Det jed derimot bekymrer meg over er dersom potene skulle sprekke enda mer, sårdannelsen ikke ville gro grunnet kortisonen og det utvikler seg ytterligere bivirkninger etc etc.., ville hunden min i det hele tatt vist meg at DEN ble påvirket i sinn og i livskvalitet?? Jeg har en hund som tross avrevne negler og nå blodige poter ALDRI har haltet eller latt seg affisere, hun har alltid vært like "blid og glad".

Jeg vet dette høres fælt ut, men jeg tror nesten jeg må si stopp dersom hundeholdet mitt krever mer enn det jeg har å gi av midler. Jeg er student og bruker allerede mer penger enn det jeg har på hunderelatert behandling. Har vært

hos dyrlegen med potene hennes 2 ganger allerede denne mnd, og brukt 1500kr - penger jeg da må ta fra blandt annet egen mat-pott.

Blir det etterhvert mange skader/bivirkninger som må behandles har jeg rett og slett ikke råd. (og JA, jeg har forikring, men dette er VESTA- et forsikringsselskap jeg IKKE vil anbeale!) Samtidig som man må se om hunden etterhvert beveger seg inn i en vond sirkel av bivirkninger/skader etc...

Nei, dette er neimen ikke lett! Dere kan tenke dere jeg bruker endel energi på å tenke, fundere og bekymre meg for den vesle prinsessa mi i løpet av dagen! Blir jo nesten litt psykotisk selv..

Uansett.. takk for alle svar!

Det er godt å ha med seg andres erfaringer etterhvert som situasjonen kanskje utvikler seg!

Mvh Nina

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forrige hunden min, en liten Westie tispe, gikk på kortison. Hun hadde allergi mot alt mellom himmel og jord, både pollen, katter ( :) ) og husstøvmidd. I tillegg kom selvsagt fôrallergi på toppen av det hele. Hun slet mye med eksem og vi prøvde absolutt alt av tradisjonelle behandlingsmetoder. Siste stopp for henne var også kortison. Bivirkningene var mange og stygge. Binyrene til vesla mi sluttet å fungere som de skulle i tillegg til at det påvirket mat og drikke inntaket hennes.

I ettertid vet jeg at vi burdte sagt stopp mye tidligere. Jeg har faktisk dårlig samvittighet ennå (4 år siden hun ble avlivet) over at vi fortsatte å prøve så lenge. Men det er det ikke noe å gjøre med nå, utenom å lære av det og ikke gjenta det.

Har du vurdert alternativ behandling? Som sagt prøvde vi bare tradisjonelle behandlingsmetoder, men har hørt om flere som har hatt gode erfaringer med mindre tradisjonelle behandlinger.

Lykke til uansett!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dibaq, ja. Jeg er godt fornøyd med kombinasjonen av pris og kvalitet, med unntak av manglende kondroitinsulfat. Det er noe de fleste for (inkludert mer kjente og anerkjente for som Vom og Alpha Spirit) har altfor lite av. Stoffet finnes rikelig i brusk, så gir tilskudd av rå frosset eller tørket hals/føtter fra kylling/kalkun og ører/haler fra diverse dyr for å kompensere. Ellers er jeg veldig begeistret for Farmina, men en må være litt forsiktig for å unngå voldsom vekst av det. Min fikk en skremmende, massiv growth spur da jeg foret bare på det en ukes tid. Skjøt i været og la på seg. Veldig høy næringstetthet og kaloririkt, så lite slingringsmonn før det blir for mye av det. Pga DCM-skandalen i forbindelse med kornfrie for, hvor det å fore på f.eks. Acana -ansett som et premium høykvalitetsfor, rost opp i skyene for kvaliteten - medførte strukturell hjertefeil på en mengde hunder, så har jeg valgt å kombinere flere ulike typer for å gardere meg bedre dersom det i ettertid skulle vise seg å ha vært noe gærnt med noen av dem.  Farmina har kornfrie varianter, til forveksling lik skandaleforene, men har også tilstrekkelig med carnitin/taurin/metionin, og de inneholder ikke hele belgfrukter eller belgfruktproteiner - mistenkt for å være anti næringsstoffer som hemmer opptak eller syntese av andre aminosyrer og proteiner. Farmina inneholder kun stivelsen fra erter, og ekstrahert og isolert stivelse skal være bare stivelse, uavhengig av om det kommer fra hvete, ris eller erter. Nødvendig for å kunne holde de andre ingrediensene bundet sammen til kibble.  Om den voksne hunden ender på perfekt størrelse med perfekt leddet perfekt skjelett, perfekte organer og perfekt pels vet jeg jo ikke ennå, men avføringen er ihvertfall perfekt :)
    • Takk for godt tips om godbitpung! Skal se om jeg finner noe liknende. Hadde samme erfaring som deg med vom, veldig hard avføring som virket ubehagelig å trykke ut. Tørrfor fra Dilaq, er det Dibaq du mener? Vurderte nemlig dette foret selv. Kan ikke så mye om hundeernæring, men syntes ingrendiensene så ganske bra ut og foret er rimelig. Men kunne ikke lese noen erfaringer med det på nett, og det føltes skummelt å prøve et så ukjent formerke. Du er fornøyd altså?
    • Vi har hatt fremgang på flere områder denne uka, bl.a. pelsstell. Tålmodigheten med kamming og raking har økt dramatisk. Han liker det ikke, men det virker som han har forstått at det er et nødvendig onde og en slags act of kindness fra min side, og er mer tålmodig med det. Nå holder det med en utbetaling per kammede og rakede bein, en for ryggen, en for magen og en for brystet, totalt 7 skjeer med Vom for å få kammet og raket hele hunden, unntatt skjegget, som det koster minst fire skjeer Vom å få kammet grundig gjennom.  Ny milepæl er napping. Skal ikke påberope meg å være noen kløpper ennå, men får det da til på et vis, og til min gledelige overraskelse liker han å bli nappet.  Ellers har vi fått mye sosialisering/miljøtrening med hester og fremmedfolk på territoriet denne uka, med camp/landsstevne på gården. Han har roet seg betraktelig ned og er progressivt desensitivert til situasjonen gjennom å få trøkket ansiktet fullt av godis og spise 1-2 måltider om dagen fra gresset rett foran paddockene, mens folk traver rundt med utstyr og for, og leier hester frem og tilbake. Fra å være heftig begeistret og vilter nysgjerrig med mye vokal de første dagene, til å være nær nonchalant nå på slutten - en pen utvikling. En god hjelp var hestenes nedlatende forrakt mot ham da han begynte bjeffe på dem. De gjorde hesteekvivalenten til det menneskelige uttrykket 'himlet med øynene og fnøs foraktelig' mot den lille drittungen som lagde sånn irriterende lyd. Den reaksjonen der fra dem sved på en annen måte enn tilsvarende reaksjon fra meg, som han har reagert på med MER vokal, for å gjøre det tydelig hva slags emosjonell abuse og omsorgssvikt sånt er fra primær omsorgsperson. Å "få" den der fra hestene var noe annet. Den fungerte på en annen måte fordi det ikke kom fra meg. En stor takk til hestene for hjelpen med å utvikle litt manerer. Han fikk til og med hilse snute mot mule med et brødrepar han har vært på nikk med i noen dager. Var veldig forløsende for ham, og roet ham betydelig ned i nærheten av dem.  Han er fortsatt ganske sosialt inkompetent, though. Klønete. Forsøkte kjefte og true seg til å bli hilst på og kost med her om dagen. Kroppsspråket hans var forvirrende. Ledig halvhøy hale i halvhurtig bevegelse. En slags mellomting mellom avventende vurdering, irritasjon og gledesbevegelser. Så satte han i en vokal som fremstod som truende dersom en skulle sammenlignet med mange andre raser. Ikke en dyp og alvorlig morsk voktervokal - det er ingen tvil om hva han mener når han bruker den - men et mer prososialt toneleie ispedd knurrebrumming, mot to unge kvinner som kom for å møkke en paddock. Mens han stod der og tilsynelatende kjeftet litt truende på dem, lett å tolke som territorial for den som ikke har hørt hvordan ekte territorial fra ham høres ut, så vrikket han på rumpa som i genuin gledeslogring, samtidig som han lagde de lydene der. Han forsøkte dundre meg å kjefte og true dem til å komme kose med ham, og hadde en forventning om å lykkes med det. Skjønner hvorfor mange beskriver gruppe 2 raser som: "Kan være dominant." Det er ikke så mange andre ord en kan beskrive det der med enn nettopp 'dominant'. Attitude.  Han fikk ingen uttelling for det der da, og begynte sutre og sytebjeffe da de gikk.  Kortbuksene har blitt kortere, fordi han satte seg i en fersk tyggisklyse på bussholdeplassen. Konsulterte Grok om frisyren og lurte på om den kunne generere et bilde av den optimalt estetiske måten å klippe en riesenschnauzer på, med en 2020 jeansmote silhuett på beina. Dialogen ble lang, men samme hvor omstendelig jeg forklarte, så klarte den ikke forstå at i den virkelige verden..  Så jeg forklarte og forklarte og la ved det eneste bildet tatt denne uka, kun for å vise den AI'em hva jeg mente: Jeg ville se om den kunne komme opp med en kul overall look som passer bedre med de kortbuksene der enn den typiske rasefrisyren. Jeg vet den er godt trent på visuell estetikk. Den KAN former og linjer. I forsøket på å veilede den til å forstå spurte jeg om den kunne vise meg forskjellen på å klippe en hunds naturlige pels til en silhuett av 2020 women's jeans fashion og på å kle en hund i hundeklær av jeansstoff.. ..så inntil videre beholder vi bare Lady og Landstrykeren looken med skjegg og bart og spaniel ører, til de ukonvensjonelle kortbuksene.
    • Leter med lys og lykte etter Mentalitetsboken av Ingalill og Curt Blixt, Kenth Svartberg. Noen som har den? Er også interessert i andre bøker innen språk og adferd - hundepsykologi:)
    • Jeg prøvde Trikem max relax på nyttårsaften og det virket veldig bra på min hund.    Spennende med hund på prøve med endel utfordringer masse lykke til🤗
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...