Gå til innhold
Hundesonen.no

valp 6 mnd avlives? pga biting


Gabriella

Recommended Posts

selvfølgelig en hund lider ikke av og være død. Men veldig synn og avlive en hund da.

hadde alle hat den instillingen av at hunder lider ikke av og være døde så hadde vel folk tatt livet av hundene sine for ingenting?

Men det kan jo ikke skade og la den komme til noen andre. så jeg er enig med helle.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 55
  • Created
  • Siste svar

Uten nærmere kjennskap til saken er det vanskelig å si om avliving er rette valg, men i denne tråden er det ikke fremkommet noe som tilsier at eier og rådgivere tar feil i vurderingen av hunden.

Om jeg hadde "feilet" med en hund og fått beskjed fra både instruktør og vetrinær at denne hunden hadde mentale problemer så hadde jeg avlivet hunden, til det beste for alle.

Det kan ikke skade å la den komme til andre sies det, men da lar man jo faktisk hunden lide i flere måneder til, totalt unødvendig. Med alderen kommer også faren for alvorlige bittskader. Samtidig er det overflod av friske hunder som trenger ett nytt hjem av andre årsaker. Jeg vil heller at det nye hjemmet skal ta imot en hund med fremtid fremfor en som flere uavhengige eksperter allerede har vurdert til å ha mentale problemer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

EDIT: Labetussgutten: du kan da ikke se på bilder av en hund om den er syk/sint eller ikke?

Du sier noe der :) .. Men finnes alltid noen untak.. Noen bilder kan det bare LYSE sjukdom av.. Du kan kanskje ikke vite om hunden er konstant sint nei.. Men ut i fra bilder, så kan du se om hunden lider/har det vondt. Du kan også se på folk/bilder om det er noe som ikke stemmer...

Kanskje dårlig eksempel: En utmagret/dehydrert eller skikkleig feit hund, vil jeg si lider nok.. Og man kan annta at hunden får for mye eller for lite mat osv... Dårlig stell for å si det sånn :closedeyes: . Hvordan øynene til hunden er (?)

Men det er kanksje verre å se om det er noe sykisk.

:unsure: ..

Men nå vet jo ikke jeg hvordan hunden, eierene og sånn er i virkeligheten.. Og det er vell kanskje best at den bare blir avlivet.. For det er jo sånn dere ser på saken.. Er forsåvidt enig, viss det som veterinærene, eierene osv, sier er sant.. I noen tilfelle er det nok best for alle at vedkommene bare er død..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, jeg har hatt en valp som ble aggresiv ved 3 mnd alder og hadde jeg hatt vett og ikke absolutt skulle prøve å redde den så hadde jeg tatt den ved 6 mnd alder.. Istedet måtte den lide til den var 2. Og ja, vi prøvde "alt", var hos spesialister og trente på de underligste ting, men han var sint han. Han var sint delvis fordi han var syk og fordi mentaliteten hans rett og slett ikke var robust nok til å takle sykdomen (sykdomen ble ikke avdekket før han var to og fikk forkalkninger)

Det er opp til eier å avgjøre om valpen bør avlives eller ikke, det er et grisetøft valg å ta og jeg synes dere burde respektere dette.

Er helt enig her. Har selv måttet avlive valp på 4 mnd. Denne var virkelig sinna. Vi kunne ikke å over gulvet før den satte seg fast i beina. Dette ble selvfølgelig rådført med vetrinær. Men det var ingen som turte å komme inn i huset pga denne valpen. Jeg var ikke mer enn 10 år, og denne hunden var rett å slett livsfarlig. Den var allerede aggressiv når vi fikk den. Vi ville jo prøve ut dette, men både oppdretter og vetrinær mente at det beste var å avlive den. I senere tid fikk vi jo høre at foreldrene ikke var noe bedre. Vi stilte selvfølgelig på ei vi kjente veldig godt, som igjen kjente denne oppdretteren opp og ned.

Som Loke sier så er dette fullt opp til eieren å avgjøre. Noen valper er totalt ødelagte, noen blir slik, hos noen ligger dette i genene, og noen ganger vet man rett å slett ikke hva det kan komme av.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du sier noe der :) .. Men finnes alltid noen untak.. Noen bilder kan det bare LYSE sjukdom av.. Du kan kanskje ikke vite om hunden er konstant sint nei.. Men ut i fra bilder, så kan du se om hunden lider/har det vondt. Du kan også se på folk/bilder om det er noe som ikke stemmer...

Kanskje dårlig eksempel: En utmagret/dehydrert eller skikkleig feit hund, vil jeg si lider nok.. Og man kan annta at hunden får for mye eller for lite mat osv... Dårlig stell for å si det sånn :closedeyes: . Hvordan øynene til hunden er (?)

Men det er kanksje verre å se om det er noe sykisk.

:unsure: ..

Vel, det er jo i svært få tilfeller da.. Sorry noe OT

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenker litt rundt det at man som hundeeier også har ett ansvar og at omplassering ikke automatisk er svaret. Dersom eierene har vært innom veterinærer og instruktører med mulig forklaring om mentale problemer, bør man jo faktisk seriøst vurdere å avlive. Bare det at de har oppsøkt hjelp viser jo at de har omsorg for dyret. Det er mine tanker rundt det som er beskrevet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

en valp, blanding av border cllie og labrador. Denne valpen er 6mnd gammel. og skal avlives.

di hunden biter forklarte min personen. og de har snakket med instruktører og veterinær om at hunden anbefales å avlive.

hun forklare dette: dette er ikke det samme som valpegalskap. han rister, så står han stille, hopper opp, bjeffer og knurrer og river tak i det han får tak iog første gang hunden gjorde dette mot en menneske så gjorde de følgende: tok tak i kinnet hans, så ham inn i øynene og sa nei. deretter fikk han ha på munnkurv.

for de har fått en lydig hund ved å gjøre slike ting før.

veterinæren og instruktørene mener at han har genetiske mentalproblemer.

hva ville dere gjort i en slik sak?

For det første har du lagt ut alt for mye informasjon om denne valpen. Det er også nokså ufint å diskutere slike såre temaer uten eiers viten eller samtykke. Du har i tillegg lagt ut bilder. Sum summarum er det ganske lett å gjenkjenne hvem du snakker om for de som kjenner henne/deg/dere.

Hadde noen gjort noe slikt mot meg og mine hunder, hadde jeg for det første blitt veldig såret og for det andre nokså forbannet. Hva med å slette tråden? Og neste gang du ønsker å kritisere eller diskutere andres avgjørelser om sine egne dyr, legg frem ting som en hypotetisk problemstilling.

Problemstillingen er interessant i seg selv, og må gjerne diskuteres på generelt grunnlag, men det er fullstendig unødvendig å brette ut informasjon og bilder slik som her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, dersom de har rådført seg med kompetente folk (veterinærer o.l) og kommet frem til at beste løsningen er avliving, ser jeg ikke problemet. Dersom de derimot har bestemt seg for at valpen er "gal" bare fordi de ikke vil prøve noe er det helt idiotisk. Men så lenge en ikke kjenner valpen "in real life" så er det ganske umulig å si noe særlig fornuftig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det ikke mange årsaker til at hunder biter da?

Enig med Loke, det er ikke alltid eierens feil.

Eldre hunder som har oppført seg bra, (ikke bite osv), plutselig biter de noen av ulike årsaker. Kan være noen støkker de og de går rett i forsvar, de kan bli irritert av en eller annen grunn osv.. mange grunner som overhode ikke er eierens skyld.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

en valp, blanding av border cllie og labrador. Denne valpen er 6mnd gammel. og skal avlives.

di hunden biter forklarte min personen. og de har snakket med instruktører og veterinær om at hunden anbefales å avlive.

hun forklare dette: dette er ikke det samme som valpegalskap. han rister, så står han stille, hopper opp, bjeffer og knurrer og river tak i det han får tak iog første gang hunden gjorde dette mot en menneske så gjorde de følgende: tok tak i kinnet hans, så ham inn i øynene og sa nei. deretter fikk han ha på munnkurv.

for de har fått en lydig hund ved å gjøre slike ting før.

veterinæren og instruktørene mener at han har genetiske mentalproblemer.

hva ville dere gjort i en slik sak?

Jeg syns det er vanskelig å gi råd i en spessiell sak på et generellt grunnlag. Jeg må se og lære hunden å kjenne personlig før ev. råd om avliving eller et annet alternativ.

Men generellt:

Ja det hender en hund får mentale problemer som ikke lar seg "reparere". Man må/bør da se hva slags miljø hunden skal leve og fungere i og hvilken livskvalitet den ev. får. Men hundehimmelen er ofte et bedre sted å være for hunder enn her nede hos oss. Problemet er veldig sammensatt fordi det starter ofte med oppdrettere. Innavl osv og genetiske psykiske defekter. Så er heller ikke alle oppdrettere like flinke til å sile ut de valpene som ikke bør få leve opp og heller ikke brukes videre i avl. I naturen, blir slike valper med a typisk atferd vanligvis avlivet. Derfor finner man omtrent ikke aggresivitet og slike ting som ikke er relatert til naturlige innstinkter som skal være der, i ulveflokken. En ulv som skader andre flokkmedlemmer er i veien og gjør flokken sårbar, så det kan ikke aksepteres. Men vi er ikke flinke til slikt fordi vi er ikke ulver og vi lar alt som er eksteriørmessig korrekt leve opp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...
Det er ALLTID en grunn for at hunden biter... :glare:

Hunden vil aldrig bite uten å oppleve noe negativt eller oppfatte noe som en trussel.

Hva er bakgrunnen for at valpen biter?

det er alltid en grunn ja, med det betyr ikke at det er menneskers skyld at den er redd eller sinna. Det kan ha vært medfødt grunn.. Akkurat som at noen mennesker blir sinnsyke, eller mordere uten at dem har hatt noen dårlig barndom eller bakgrunn...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei takk og aldri mer. Det er enkelte hunder som ikke er helt gode i hodet for å si det enkelt. Vi tok jo over en slik sinna hund (jada, egentlig en panisk redd hund, men det er neimen ikke godt å se forskjell alltid) for to og et halvt år siden. Hun vil nok aldri bli helt grei, uansett hvor mye vi klikker og hvor bevisst jeg er på grensesetting og fravær av utidig kjeftbruk og fysisk avstraffelse. Aldri i livet om jeg vil anbefale noen å gjøre samme jobben. Hunden vår er fysisk superfrisk og i omgivelser hun mestrer er hun også en lykkelig og passe lydig hund, med et språk Turid Rugaas kunne brukt som glanseksempler i bøkene sine. Men man må jo være litt tulling selv for å gidde den jobben. Det er ikke "å ha hund". Det er et heltidsprosjekt, der du aldri kan sove i timen. La nå valpen slippe. Så kan jo diskusjonen om det er feilavl, eller feiloppdragelse bli på eiernes samvittighet og ikke vår.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat som at noen mennesker blir sinnsyke, eller mordere uten at dem har hatt noen dårlig barndom eller bakgrunn...

Basert på en del års erfaring innen barnevern, skole- og helsevesenet, og i all særdeleshet Psykiatriske avdelinger, vil jeg tørre å påstå at det alltid er en grunn til at mennesker blir sinnsyke/mordere...hvor vidt en skal skylde på arv eller miljø - kan de lærde strides om i 100 år til for min del, men det er alltid en grunn.... :glare:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Basert på en del års erfaring innen barnevern, skole- og helsevesenet, og i all særdeleshet Psykiatriske avdelinger, vil jeg tørre å påstå at det alltid er en grunn til at mennesker blir sinnsyke/mordere...hvor vidt en skal skylde på arv eller miljø - kan de lærde strides om i 100 år til for min del, men det er alltid en grunn.... :glare:

Nå var ikke det jeg skrev ikke 100% alvor, overdrev litt..

Men jo alltid en grunn for at folk blir gale eller gjør dumme ting, men er ikke nødvendigvis grunnen er pga miljø.. For eksempel en del av de som er psykisk syke (alvorlig grad), de fleste av de mest alvorlige sinnslidelsene er arvelige.. Og en del av lidelsene kan gjøre at de som er rammet blir voldelige.. Og det er ikke pga miljø akkurat..

Har hørt en del historier fra min tante som har jobbet på et psykiatrisk avdeling for veldig syke pasienter..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå var ikke det jeg skrev ikke 100% alvor, overdrev litt..

Men jo alltid en grunn for at folk blir gale eller gjør dumme ting, men er ikke nødvendigvis grunnen er pga miljø.. For eksempel en del av de som er psykisk syke (alvorlig grad), de fleste av de mest alvorlige sinnslidelsene er arvelige.. Og en del av lidelsene kan gjøre at de som er rammet blir voldelige.. Og det er ikke pga miljø akkurat..

Har hørt en del historier fra min tante som har jobbet på et psykiatrisk avdeling for veldig syke pasienter..

På de fleste (jeg tror alle, men for å være på den sikre siden...) psykiske lidelser er det også et element av miljø. At de er arvelige betyr at man arver en disposisjon for lidelsen, men arveligheten er som regel ikke større enn at det også kreves en eller flere utløsende miljøfaktorer. Hva de utløsende faktorene kan være, kan variere med ulike faktorer. Det som gjør at jeg får en angstlidelse er ikke nødvendigvis det samme som at du får en angstlidelse for å si det enkelt. Og grunnen til at min angstlidelse oppstår, kan for andre se ut til å være "ingen ting" og dermed tilsynelatende være kun et resultat av arv. Miljø kan være så mye rart med andre ord.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Basert på en del års erfaring innen barnevern, skole- og helsevesenet, og i all særdeleshet Psykiatriske avdelinger, vil jeg tørre å påstå at det alltid er en grunn til at mennesker blir sinnsyke/mordere...hvor vidt en skal skylde på arv eller miljø - kan de lærde strides om i 100 år til for min del, men det er alltid en grunn.... :glare:

Hva med en kjemisk ubalanse i hjernen? Så vidt jeg har forstått er dette ofte årsaken till saker som manisk depressivitet etc, IKKE miljø... Forskning har vel også vist at det samme kan gjelde schizofreni etc?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med en kjemisk ubalanse i hjernen? Så vidt jeg har forstått er dette ofte årsaken till saker som manisk depressivitet etc, IKKE miljø... Forskning har vel også vist at det samme kan gjelde schizofreni etc?

Med et lite forbehold om at forskningen de siste ti årene har vist revolusjonerende nye resultater som jeg ikke har fått med meg, er det likevel slik at det som regel behøves en utløsende faktor av et eller annet slag, fortrinnsvis en miljøfaktor. På samme måte som man kan være disponert for ulike typer kreft, men at det er avhengig av blant annet livsstil hvorvidt man får det. Hvis det ikke hadde vært slik med psykiske lidelser, ville man vel kunne forvente nærmest 100% arvelighet på disse, noe som ikke er tilfelle. Arv/miljødebatten er gammel og samtidig stadig like aktuell i psykiatrien, men de fleste er vel pr. nå enige om at det er en blanding. Se f.eks. http://www.helsenytt.no/artikler/psyk_arv.htm for en drøfting av årsaksfaktorene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AD/HD, eller AD/D som jenter oftest får, er nok en lidelse/sykdom som betegnes som arvelig. Men, miljøet kan derimot være avgjørende for hvor alvorlig lidelsen fremtrer i det daglige liv.

Det er vell også ulike studier som hevder at ulike former for næring, alkohol - og narkomissbruk kan være en miljø utløsende faktor, men det er i større grad usikkerhet rundt disse studiene - da de er foretatt på 80 og 90 - tallet, da det var veeeldig populært å diagnostisere barn som ikke klarte å forholde seg til sosiale normer med AD/HD (AD/D).

Hvis jeg ikke husker helt feil - hadde en iløpet av 90 - tallet, i Danmark, en økning på 17 % flere tilfeller av diagnostisert AD/HD per år...noe som må bety at en enten er blitt mye flinkere til å utrede lidelsen eller rett og slett hypet det hele...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AD/HD, eller AD/D som jenter oftest får, er nok en lidelse/sykdom som betegnes som arvelig. Men, miljøet kan derimot være avgjørende for hvor alvorlig lidelsen fremtrer i det daglige liv.

I tillegg blir krevende barn (som barn med ADHD) gjerne møtt annerledes av foreldrene helt fra de er født. De blir ikke nødvendigvis møtt med vanskjøtsel eller andre former for omsorgssvikt, men bare annerledes enn mindre krevende barn. Dette gir en miljøfaktor som er vanskelig å måle presist, men som likevel er til stede.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 months later...
Veit ikke om det er noe å gjøre med valpen, eller hva som er prøvd, men hadde min venninne laget en sånn tråd om meg og min hund på et offentlig forum, så hadde helt klart ikke det vært en venninne av meg lenger..

Vel, der er jeg enig. Og jeg tror ikke noen ville tatt hånd om denne hunden etter de hadde fått vite FAKTA:

Jeg kjente denne hunden som blir nevnt.

Gabriella har gjort ham yngre og unngått å ta med en del relativt viktige grunner til at det gikk som det gikk med ham.

Vel, Gabriella møtte ham bare en gang, så det er fælt at hun fikk inntrykket av at hun faktisk kjente ham. Men nå er det jo noen som syns det er greit å ha hunder som biter også.

Han var en border collie blanding, ja. Men ikke påvist labrador. Oppdretteren hadde null peiling, fordi tispa hadde stukket av og blitt med barn, men siden valpene var svarte og hadde labbisører så antok hun at det var labrador faren var. Han var hos familien i 6 måneder, ble altså 8, og han ble trent daglig. Han ble høyt elsket og absolutt ikke misligholdt på noen måte.

Grunnene familien hadde:

- Han kom fra et kull der hele kullet hadde vært engstelige og nervøse. Dette mente familien at ikke var noe problem. Det ble et problem.

- Møtte han noen så tisset han i frykt eller glede.

- Han var mannevond mot alle andre enn familien, og kunne til tider gå til angrep på familien når de kom hjem. Han hadde perioder da han var omtåket og ikke klar i hodet, og visste ikke hva han gjorde. Dette skjedde ofte og han ble helt borte i øynene. Tester ble tatt, men det ble ikke funnet noe. En natt beit han matmor til blods i ansiktet, og hun måtte sy 12 sting under øyet. Hun sov. Hun hadde derfor ikke provosert ham. Han hadde klart å åpne døren til hennes soverom. MATMOREN! Hun er godhjerta tvers gjennom og valgte å tilgi ham. Samme kveld hadde han sittet med hodet i fanget hennes og blitt kost med i timesvis, og vært som en normal, kosete hund.

- Han ble aldri slått eller misbrukt.

- Han hatet og var ekstremt dominant over andre hunder.

- Han var svært agressiv mot små barn, og dersom de gikk forbi prøvde han å bite dem.

- Han var så sta og egenrådig at dersom han ble irrettesatt ble han bare agressiv.

(Familien kontaktet trenere fordi noe ikke sto helt riktig til, og da han ba hunden sitte bykset han til angrep, men han ble dratt vekk - der fikk de beskjed om å begynne å bruke munnkurv)

- Styrken til denne valpen var såpass sterk at han LØP av en jernlenke beregnet til Great Dane da han var 4 måneder.

Og familien brukte titusenvis av kroner for å hjelpe hunden.

Tre veterinærer, to trenere og en hundepsykolog som alle sa at han var et ildrødt tilfelle og etter at de fikk vite om at han hadde bitt to mennesker (matmor og veterinær), hvor den ene ønsket han avlivet (det var veterinæren, sorry folkens, men hundeloven sier at man må avlive truende hunder), så hadde ikke familien noe valg.

Familien har hatt hunder før, så ikke kom med noe bull om at de ikke kunne ta vare på eller trene en hund. Jeg blir sykt forbanna når folk legger seg i sånne ting og kommer med "ekspertråd" som ikke er verdt 5 flate øre.

Denne familien ville aldri noen sinne gitt opp hunden sin, for han ble elsket og tatt vare på. Denne hunden var nydelig, men en vandrende bombe og han var nødt til å tas. Imot familiens vilje. For alles beste.

Jeg ba om å få ta ham og ha ham 6 måneder som prøvetid, for å se om det var mulig å hjelpe ham, men de gangene jeg gikk tur med ham var det alltid en eller annen uventet situasjon som kunne fått alvorlige konsekvenser dersom jeg ikke hadde reagert som jeg gjorde. Jeg fikk beskjed av veterinæren at å ta ham var det dummeste jeg kunne gjøre. Han var 60 cm høy allerede da han var 5 måneder, så han var allerede i hodehøyde med mange av nabobarna. Veterinæren sa at hunden var mentalt ustabil og at ikke kunne hjelpes.

Det gjelds å huske de gode minnene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å hva var poenget med å dra opp en tråd som forlengst hadde fått en løsning da...

det er også en del merkelige påstander du kommer med... hunden er uansett avlivet å da er man vel ferdig med saken...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...