Gå til innhold
Hundesonen.no

Farlige hunder


bardmand

Recommended Posts

Jeg synes det over årene har vært mange debatter på diverse nettfora om såkalte farlige hunderaser, forbud osv., der de samme påstandene og argumentene har vært gjentatt til det kjedsommelige. Dette er et forsøk på å føre debatten litt videre.

Nå virker det kanskje litt søkt å bare ville debattere med meningsfeller, men skal man føre debatten videre, er man kanskje nødt til å være enige om noen grunnleggende forhold - og de som ikke er det, kan kanskje starte sine egne tråder? Jeg ønsker i hvert fall primært svar fra de som er enige i at:

- alle hunder kan tenkes å bite

- noen raser likevel har fysiske og/eller mentale egenskaper som gjør dem potensielt farligere enn andre hunder

- at eierne av slike hunder har et stort ansvar

- at den til dels eksplosive økningen i antall av noen av disse rasene er alarmerende, og at det knapt er tenkelig at det finnes passende eiere til så mange slike hunder

- at sosialisering, miljø- og lydighetstrening ALDRI kan garantere at vakt- og kampinstinkter ikke tar overhånd

- faren for angrep på hund kanskje ikke er like alvorlig som angrep på mennesker, men likevel svært alvorlig, og en trussel mot livskvaliteten til den jevne hundeeier

- raseforbud IKKE fungerer (uavhengig av hvorfor du mener det)

Spørsmålet blir da:

På disse premissene: Hva kan gjøres for å redusere risikoen for skader voldt av hund på mennesker og andre dyr?

NKKs engasjement i Hunden Blå er én vei å gå som jeg synes virker fornuftig: Undervisningsopplegg rettet mot barn for å lære dem å omgås hunder på en trygg måte.

Andre forslag?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 54
  • Created
  • Siste svar
Hva kan gjøres for å redusere risikoen for skader voldt av hund på mennesker og andre dyr?

Etter mitt syn er det masse man kan gjøre for å forebygge.

For det første bør en kanskje finne ut hvor ofte disse atferdene forekommer også fordelt på raser.

Så bør man sette inn avlstiltak hos de rasene hvor aggresjoner har høy foromst.

Det er også viktig med god sosialisering og miljøtrening.

Valpekjøpere bør bli mer bevisst på hvem de kjøper valp fra.

Hundeeiere bør lære hvordan de kan forebygge aggresjoner, dette bør de bl.a. informeres om a oppdrettere og kursinstruktører.

Så bør hundeeier oppsøke veterinær og atferdskonsulent om aggresjon plutselig oppstår.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange gode forslag, Gry - men hvem er "man" som skal sørge for at alle disse tiltakene skal bli satt ut i live?

Noe av problemet er vel at mange slike tiltak krever store ressurser og innsatsvilje fra den enkelte hundeeier/-oppdretter. Hvor bør initiativet komme fra for de enkelte tiltak, og hva kan gjøres om de ikke kommer?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav

Etter min mening bør alle hunder over en gitt minimumsstørrelse generelt forbys. Deretter kunne det utstedes spesiell lisens bare til folk som kan dokumentere et tjenestemessig/arbeidsmessig behov for hunder over denne størrelsen. Mindre hunder som har vist biteatferd burde avlives. Det burde innføres obligatoriske mentalhelseprøver og hunder som ikke oppfyller kravene burde unntas fra avl.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Igjen, Per Olav: Hvem skal ta initiativ til, og betale for disse tiltakene? Dessuten: Hvilke tilgjengelige tester har vi i dag som kan påvise aggressivitet mot andre hunder? Evt. hvordan kan en slik test se ut? Hvem vil stille sin hund til disposisjon som figurant for en slik test, lurer jeg på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav
Igjen, Per Olav: Hvem skal ta initiativ til, og betale for disse tiltakene? Dessuten: Hvilke tilgjengelige tester har vi i dag som kan påvise aggressivitet mot andre hunder? Evt. hvordan kan en slik test se ut? Hvem vil stille sin hund til disposisjon som figurant for en slik test, lurer jeg på.
Et lov mot hold av store hunder koster lite. De eierne som får lisens på hold av store hunder må selvfølgelig betale kostnadene for testing. MH- tester betales av alle som ønsker hund og er et eksisterende avlsverktøy pr idag. Raseklubbene vedlikeholder et register over godkjente oppdrettere basert på resultatene av MH-testene.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et lov mot hold av store hunder koster lite.

Lover koster vel i seg selv lite. Det som koster, er å få de fram til forslag og vedtak i Stortinget, og å håndheve de. Hvor skal disse midlene komme fra? Hvordan tror du politiet vil se på et sånt lovforslag?

Jeg tror vel også at det vil være i strid med vanlig folks rettsoppfatning om en rase som f.eks. skotsk hjortehund skulle forbys utelukkende pga. størrelsen.

De eierne som får lisens på hold av store hunder må selvfølgelig betale kostnadene for testing.

Den er grei.

MH- tester betales av alle som ønsker hund og er et eksisterende avlsverktøy pr idag.

Igjen: Hvordan håndhever man et sånt påbud, og hvem skal betale for det? MH-testing er fint, men det tester vel heller ikke aggressivitet mot andre hunder?

Raseklubbene vedlikeholder et register over godkjente oppdrettere basert på resultatene av MH-testene.

Det høres ut som et godt tiltak, men hvordan hjelper det de (mange) valpespekulantene som knapt vet at det finnes en raseklubb for rasen de er interessert i?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav

Pr idag finns det organisasjoner med folk som på heltid er betalt for å mene noe om slike ting og det finns utallige privatpersoner som mener noe uten å ta betalt for det. En lovhøring er et engangsforetak så kostnadene i seg selv er minimale.

Veterinærhøyskolens prof Lingås uttalte på et seminar for noen år tilbake at det ikke tok mange hundegenerasjoner for å avle egenskapene til hvilken som helst rase inn under skinnet på en annen rase. Dersom det er tilfelle kan man tenke seg hva som kan skje dersom en hjortehund arver egenskapene til en hvilken som helst terrierrase.

Selvfølgelig kan en test ikke avgjøre alt men man kan få et generelt inntrykk av hvordan individene og linjene til den enkelte oppdretter utvikles. Man behøver ikke spesielt å teste agressjon hos hunder - et individ som viser agressiv atferd avlives og ferdig med det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav
Uavhengig av i hvilken situasjon denne "agressiviteten" viser seg?

Ja selvfølgelig. De bakenforliggende årsakene har da aldri hatt betydning for slike avgjørelser tidligere så hvorfor skal man legge vekt på dem nå? Har en hund skadet noen så har den det - ikke sant?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja selvfølgelig. De bakenforliggende årsakene har da aldri hatt betydning for slike avgjørelser tidligere så hvorfor skal man legge vekt på dem nå? Har en hund skadet noen så har den det - ikke sant?

Det aner meg Per Olav, at du er en smule ironisk her..og det har jo blitt påpekt i tidligere debatter, at slikt er fyfy! :cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav

Ironisk nei. Skal et forbud ha noen effekt må man etter min mening eliminere alle mulige smutthull. For min egen del skal det bli interessant når denne ultimate beskytteren kommer til landet. Riktignok vil den p g a avstamming være forbudt her men hvem vet vel det. Eller når man starter oppdrett på fetteren eller kusina til denne hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åpningsinnlegget er i hvert fall ikke ment ironisk. Det er jo så populært å "realitetsorientere", så jeg hadde håpet vi kunne få til det. Jeg tror ikke utstrakt bruk av avliving eller forbud mot store hunder er spesielt gjennomførbart, og jeg synes heller ikke man trenger å gjøre planmessig kryssing av hjortehunder og terriere til noe problem før det skjer.

Et forbud mot store hunder er jo i prinsippet også et raseforbud, og det var først og fremst de som IKKE tror på raseforbud jeg ønsket å høre fra.

(Bare hyggelig at du deltar Per Olav, men ville bare minne om startinnlegget).

Edit: Et første tiltak for å unngå at nye, mer eller mindre tvilsomme "raser" kommer til landet, må vel være at de som ikke ønsker flere slike, lar være å "reklamere" for dem?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav
Spørsmålet blir da: På disse premissene: Hva kan gjøres for å redusere risikoen for skader voldt av hund på mennesker og andre dyr?

(Bare hyggelig at du deltar Per Olav, men ville bare minne om startinnlegget).

Edit: Et første tiltak for å unngå at nye, mer eller mindre tvilsomme "raser" kommer til landet, må vel være at de som ikke ønsker flere slike, lar være å "reklamere" for dem?

Etter min mening er det bare en vei som fører fram. Forby alle store raser/hunder som kan utgjøre en potensiell fare for mennesker og dyr. Ellers har jeg gitt glimrende forslag i postingene ovenfor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ironisk nei. Skal et forbud ha noen effekt må man etter min mening eliminere alle mulige smutthull. For min egen del skal det bli interessant når denne ultimate beskytteren kommer til landet. Riktignok vil den p g a avstamming være forbudt her men hvem vet vel det. Eller når man starter oppdrett på fetteren eller kusina til denne hunden.

Det er mulig jeg bare er blind, men jeg fant ikke noe om avstamninga til disse canispanterene jeg, så hvorfor er de forbudt allerede?

Med den vrien det har blitt på diskusjonen nå, så er jeg ikke sikker på om du kommer til å få noen konstruktiv debatt jeg, Bardmand :cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav
Med den vrien det har blitt på diskusjonen nå, så er jeg ikke sikker på om du kommer til å få noen konstruktiv debatt jeg, Bardmand :cry:

Da trekker jeg meg stille og rolig vekk så alle blir fornøyde :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da trekker jeg meg stille og rolig vekk så alle blir fornøyde :P

Du er vel strengt tatt litt for gammel til å leke såra og vonbråten når det blir kommentert at denne ironiseringen og overforenklingen ikke er særlig konstruktivt i en debatt, PO? :cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Leser du litt på hjemmesiden som det linkes til, så står det faktisk at gutta bak prøvde å få kjøpt gode tjenestehunder fra Europa, men at det ble for dyrt. Da de tok kontakt med oppdrettere av tilsvarende tjenestehunder i USA (tipper bruksschäfer og malle), så fikk de ikke kjøpt avlshundere - fordi de bodde i "indre by" og det hadde ryktes at de skulle lage "personal protection dogs" av dem... så da mikset de amstaff/pitbull, grand danois, labrador, dobermann etc istedet.

Da har det altså fungert ETT sted - at seriøse oppdrettere av eksisterende tjenestehunder nektet dem å kjøpe? Nå var det vel noe med disse oppdretterne som "luktet", ser litt på navn, bakgrunn etc, og da er det lett å se. Men her til lands var det jo såvidt de som hadde solgt hunder til oppkjøpere fra Løken gård fikk tilbake valpene igjen, selv om de var blitt solgt på "feil premisser", så da må man luke ut ting på forhånd.

Det er noe med oppdretters ansvar for "sluttresultatet" - at hvis man fikk til et system for obligatorisk mentaltesting, og resultatene over en viss tid viste stygge trekk, så ble disse oppdretterne advart, at de måtte forbedre avlen eller nektes å drive videre oppdrett. Det gjøres jo på helse; der avlshanner som viser dårlig HD-indeks vel stoppes fra å avles mer på, men der blir det store blindtall fordi bare halvparten av hundene røntges.

Jeg tror informasjon får være første punkt, og at man faktisk fikk en bedret oversikt over de FAKTISKE bittskadene - hva de er, hva de skyldes. CDC i USA har nøyere statistikker, over raser innblandet, antall hunder, situasjon, her i Norge opplyses det om "4000 hundebitt årlig", uten å nevne at det kan være alt fra rifter som er infisert (fikk sjøl en under redningshundtrening av en uforsiktig unghund), til store skader. Da ville det bli litt mindre hekseprosess - det høres ut som om alle 4000 er maltraktering av barn... og det er det neppe.

Jeg ville også kanskje tenkt på en slags ordning der man overvåket raser som fikk en sterk vekst, og der det "brått" blir veldig mange kull - at slike vekstraser følges opp, med tanke på individenes helse/mentalitet såvel som oppdretternes kunnskap. Jeg ville også hatt et utdannelsessystem for alle som vil ha kull på hunden - at de må bevise at de kan det grunnleggende om mentalitet. Det er ingen "rett" å drive med hundeoppdrett, noe som forøvrig også er en solid ekstrainntekt for mange... skattefritt, så her kunne man gjort endel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav
Du er vel strengt tatt litt for gammel til å leke såra og vonbråten når det blir kommentert at denne ironiseringen og overforenklingen ikke er særlig konstruktivt i en debatt, PO? :cry:

Pføy - nei var det likt seg :P

Men som jeg har skrevet tidligere - jeg tror ikke på forbud nettopp p g a at det i praksis ikke er mulig å redusere skader på mennesker og hund til tilnærmet lik null. Hunden Blå også er emm et godt tiltak på veien men så lenge man baserer gode hunder på oppdretternes frivillighet og valpekjøperes (manglende) kunnskap vil man alltid se hunder som skader. Og pr idag forekommer de fleste skadene i hundeeiernes familie og blant nære venner/naboer.

Og - er det ikke nettopp overforenkling fra begge sider som i stor grad har preget debatter av denne typen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror at for å redusere antall bittskader fra hund her i landet, så må man først bli klar over hvor problemet ligger, og hvor stort det egentlig er. Dvs. en registrering der forskjellige ting blir kartlagt. Så som hvorfor, hvor alvorlig, er det gjentatt og slike ting. Først da kan man begynne å klø seg i hodet og begynne å se på hvordan man kan redusere skader. Og ærlig talt: Er det virkelig så mange alvorlige skader foretatt av hund her i landet? Skal man diskutere grad av farlighet, så er det kanskje enkelte andre individer som bør granskes først. Sånne på to bein f.eks.

Der det har vært alvorlige bittskader/drap så har vel dyrevernet kanskje spilt en fraværende rolle? Styrk dyrevernet og gjør kravene for et godt hundeliv strengere enn de er dag. Sammen med hunden blå så kanskje det vil hjelpe?

Hvis det skulle vært snakk om forbud så måtte det vært mot farlige hundeeiere.

Etter min mening.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja selvfølgelig. De bakenforliggende årsakene har da aldri hatt betydning for slike avgjørelser tidligere så hvorfor skal man legge vekt på dem nå? Har en hund skadet noen så har den det - ikke sant?

For å sette det litt på spissen; Hvis noen bryter seg inn hos deg og hunden(e) fysisk går til angrep(biter) vedkommende, så skal den/de avlives?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav
For å sette det litt på spissen; Hvis noen bryter seg inn hos deg og hunden(e) fysisk går til angrep(biter) vedkommende, så skal den/de avlives?

Det finns tidligere rettspraksis om hva som aksepteres av slikt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forbudsdebatten er og blir død. Alle med litt sirkulasjon vet at å forby en spesifikk rase, eller en "gruppe" hunderaser blir som å skyte seg selv i foten.

Men jeg er veldig for at mentaltester er og blir ett krav også her i Norge. Er ikke hunden i hennhold til en mentaltest så skal den heller ikke avles på. Dette uavhengig om du er en stor eller liten hund. Brukshund eller sofabikkje. Selv har jeg en såkalt farlig rase (Rottweiler) og jeg hadde ikke vært i det minste tvil, om at hadde hun ikke bestått mentaltester, så hadde jeg 1. ikke satt henne til avl. 2. vurdert avliving på bakgrunn av testene. Men i molbo landet Norge så skal vi jo ikke ha lov til å sette krav til oppdrettere og avlsmateriale.

En link til en artikkel på websiden til Ismael De Vos sier noe om "tøffe hunder" som jeg syns er verdt å ha med seg.

http://www.ismaeldevos.be/art_text.htm

Se til søta bror, der har de kommet ett godt stykke lengre mht til dette. Hvorvidt det har resultert i færre farlige hunder vet jeg ikke, men det er hvertfall forlokkende å tro det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Per Olav
Nå vet jeg ikke hvilken sak(er) du henviser til men skal man gå ut fra vanlig rettspraksis her til lands, så er det vel forbryteren som beskyttes og ikke den forulempede part... <_<

Helt riktig :cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...