Gå til innhold
Hundesonen.no

Så rart........


Guest Belgerpia

Recommended Posts

Guest Belgerpia
Skrevet

Neida, jeg er ikke helt uten pels - vi har tre stykker - men ingen av dem er "mine" - to av dem mener at jeg bare såvidt er ett nødvendig onde som kan få lov til å gi dem mat, utover det finnes jeg ikke viktig - den siste, vel den er liksom like glad uansett hvem hun treffer og i utgangspunktet også ment å være min manns hund...

Ergo er jeg uten hund for første gang på nesten 18 år.

Tomt og rart, egentlig en litt absurd følelse, og jeg er ikke sikker på om jeg liker den.

Andre som har forsøkt det? Å være uten hund etter så mange år med? Hvordan taklet dere det?

Joda, jeg kunne jo bare funnet meg en ny hund, men jeg trenger tid - tid til å samle mot. Mot til å slippe en ny hund inn og gi den en bit av sjelen.

Forøvrig: Takk for alle hyggelige PM'er og mailer i forbindelse med Dilla's brå avreise til regnbuebroen. Det varmer og lindrer litt.

Skrevet

Ikke etter mange år; men selv etter ett års tett samliv med en hund var det veldig merkelig, vondt og meningsløst å ikke ha en firbeint en i huset. Samtidig brukte jeg tiden på det jeg aldri får gjort ellers; spontanturer hit og dit, overnattingsturer hos venner som ikke liker hund osv.. Og fant i bunn og grunn ut at jeg aldri vil bytte hund mot frihet:p Samme når jeg sluttet med hest etter 13 års aktiv ridning; det var egentlig som jeg kuttet av en finger eller noe, og det er noe jeg fremdeles er lei meg for (fem år etter). Sånn er det vel når vi først slipper disse dyrene inn i livet vårt.

Skrevet

Vel, det er rett nok noen år siden nå, men eksen overtok jo Gubbelille den gangen vi flytta fra hverandre, og da hadde jeg ikke hund i halvannet års tid. Akkurat da føltes det riktig, det var nok av andre ting å ta ansvar for og holde orden på, og eksen hadde mulighet til å ha med seg lille Gubben på jobb og var ute i skog og mark stadig vekk.

Det tok vel litt tid før jeg savnet det å ha hund, for å være helt ærlig, det var nok av andre ting som foregikk og som jeg ikke hang helt med på, men når ting begynte å falle på plass igjen, så ble det veldig tomt. Så ble det sånn at jeg fikk tilbake Gubbelille, og etter det har jeg aldri vært uten hund i mer enn et par dager - og de dagene innimellom minner meg på at jeg ikke vil være uten hund igjen nå.

Skrevet

Har en sovende liten sak som er verd sin vekt i gull i fanget mitt nå, jeg. Men ja, har prøvd å være uten hund i 9 mnd. på fhs. Av diverse grunner så ble det ikke til at jeg dro noe særlig hjem i frihelger og sånt. Har ikke veldig lyst til å prøve det igjen. Men jeg ser absolutt sjansen for at det skjer om jeg mister frøkna her fortidlig. Etter å ha mista to på kort tid, så er jeg ikke klar for en hund til, så knøttis får værsågod å bli frisk. Nuh!

Belgerpia: Trist å lese om Dilla. Kondolerer.

Skrevet

Jeg flyttet ut i august. Har ikke sett bisken på 2 mnd nå, og det synes jeg er lenge... Jeg har funnet ut at jeg virkelig er et dyremenneske, for selv om det er gøy som student så savner jeg hunden og også kaninene mine noe voldsomt... Vurderer å begynne å lete etter et sted hvor de gir meg lov til å ha kanin, så jeg i hvert fall kan ha en pelsball å klappe på... *Snufs* 15 dager til jeg skal hjem og hilse på! :(

Skrevet

Når jeg brått mistet tispa mi på 5 år, bestemte jeg meg for å "nyte friheten" som ikke-hundefolk så vakkert kaller det...

Jeg flyttet også fra samboern like etter at hunden min ble syk, og jeg tenkte det kunne være greit å ha litt "fri" fra forpliktelser. Jeg var veldig bestemt på at det skulle ny hund inn, men ikke med det første...

Lite visste jeg om at det føltes som om det manglet en vegg i huset, og hvor stille og kjedelig livet ble. Å gå tur er meningsløst uten hund og hva skulle jeg bruke alle fri-ettermiddager på..? Tre uker senere skrev jeg kontrakt med ny oppdretter, og etter ca 2 mnd hadde jeg en vakker, rampete piraja i hus...

Skrevet

huff...

Forstår deg veldig godt.

Bare det å være vekke fra hundene en helg er rart for min del, det blir liksom så tomt uten dem rundt oss.

Det er liksom ikke det samme når hundene ikke er dine

Skrevet

Uff, så trist å lese om Dilla. Kondolerer så mye.

Det er i disse dager nå 3 år siden jeg kjøpte hunden jeg har nå. Da hadde jeg vært hundefri i 3 måneder siden gamlemor døde. Eller ikke helt, for vi passet en hund i den tiden. Men hun var ikke min. Jeg kjente meg rett og slett halv jeg. Den første tida var helt grusom, selv om det var forventet siden hun var gammel. Jeg hørte hun snorket om nettene, og holdt bestandig døra oppe en stund da jeg gikk ut. Men jeg følte også at det var riktig for meg og vente litt før jeg kjøpte ny hund. Jeg er nok en sånn som bare må ha en firbent bestevenn for å trives riktig.

Skrevet

Jepp...det varte i hele fire dager før jeg dro til Sandefjord og hentet hjem en "gal" 16 mnd gammel belgergutt i ren desperasjon og midlertidig sinnsykdom. Planen var å "leve livet" og fokusere på andre deler av livet mitt enn "hunderiet" en liten stund før jeg begynte å lete etter en stødig valp fra et bra kull. Funket dårlig...

Skrevet

Jepp, gikk alvorlig galt det.. men ser jeg har holdt ut en stund lenger en de fleste her :( Jeg gikk gravid med min yngste og trodde livet skulle bli som det var med min eldste (adhd barn), og det hadde jeg ikke krefter til og da med en gjennomtrent schæfer hannhund i huset virket det meste veldig håpløst. Han ble omplassert og jeg skulle aldri ha hund igjen må vite. Så ble snella født og var ett "normalt" barn som sov og spiste og gjorde fra seg på normalt vis, tre uker etter angret jeg som en hund på at jeg hadde omplassert, men var fast bestemt på at jeg ikke skulle ha hund igjen. Foreløpig var jeg sliten nok til å innse at det ville vært galskap å få seg ny valp med ny bebbis i huset. Etter ett halvt år hadde jeg hodet over vann og tilbød den nye eier å kjøpe tilbake hunden, overpriset delux "over mitt lik" var svaret... pokker å da. SÅ fant jeg på en skikkelig god unnskyldning for å få Faro i hus. Min sønn med adhd var roligere med hund i huset! Det var helt sant altså, mindre aggresjon og mer ro. Så når snella var ett år, kom Faro inn til oss. Da hadde jeg bodd i over ett år uten hund. Må vel innrømme at jeg ikke savnet all pelsen og slik. Nå kunne jeg faktisk ikke tenke meg ett liv uten hunder. Når begge er borte, trasker jeg litt hvileløst rundt, schæferen er jo borte noen må traske, kjefter litt på ingenting, høy og mørk er jo også borte...

Jeg håper du finner ut at vil ha ny hund med tiden, Belgerpia. Livet er ikke det samme uten hund. Du har hatt ett tøft år nå og trenger sikkert litt tid.

Skrevet

Er det en ting jeg har lært meg, gjennom alle hundene som gjennom årene har levd med oss - og dødd igjen - så er det at ny hund er det eneste som "hjelper". Ikke for å glemme, men for å huske på at det er en meget god grunn til å ha hund - den utrolige kjærligheten og lojaliteten og gleden det gir.

Det er ekstra tøft å miste ung hund, jeg var tidlig ute der selv, men det var ikke tvil hos noen, verken meg eller foreldrene mine (jeg var tenåring), at det måtte finnes en til. Og det gjør det - alltid. Ikke glemmer man forgjengerne heller, for alle hunder er spesielle på sin måte, så vi har en hel "familiesaga" rundt alle disse forlengst døde hundene - og alt de gjorde og var.

Jeg har aldri vært uten hund i voksen alder. Siden hundene er "mine", til de grader, og jeg alltid har minst to... så overlapper det. Men selv å miste en blir utrolig tomt, også for den andre hunden, så her går det aldri lenge - og jeg har lært å aldri være i tvil mer. Jeg tror familien min lærte det, da vi først var hekta på hund, og en av oss var uheldig to ganger på rad; to unge hunder borte på et år. Det er et av mine tidlige barndomsminner. Men den tredje hunden som da kom i hus, sammen med de vi hadde fra før av, ble en så enestående hund at det "oppveide" - det gjorde ikke de andre to forgjeves.

Så jeg håper du etterhvert vil finne "din" hund igjen, og at det ikke går for lenge til det.

Skrevet

Det er ikke gått en knapp måned etter at Sophus sovnet inn, og jeg har tatt kontakt med oppdrettere og snuser på et kull som ventes i November. Når det er sagt så har det holdt hardt å ikke kaste seg over den første og beste røytefrie-hunden som annonseres på Finn.

Jeg savner Sophus forferdelig, men jeg savner også hundeholdet, turene, kosen, treningene, til og med pelsstellet.. :(. Jeg savner ikke bekymringene, nattevåkingen, medisineringen, veterinærbesøkene og den dårlige samvittigheten som følger når livskvalitet skal avgjøres og tunge beslutninger må tas, det er en del av hundeholdet det også, men for de fleste en mindre del som kommer sent i en hunds liv.. Og med det i bakhodet satser jeg på en valp igjen, fra seriøse oppdrettere, med gode linjer, og krysser fingrene at nå skal det gå bra, noe annet er ikke et alternativ.

Et liv ute hund er et fattigere liv synes jeg, (og synes i alle hemmelighet litt synd på alle de hundehaterne som ikke har skjønt det...)

Skrevet

Da jeg mistet min første gikk det to mnd før vi fikk en ny.. Men det var ikke planlagt. Stod EI tispe til salgs i lokalavisen, og vi besøkte henne og hun ble med hjem!

Da hun også døde altfor tidlig gikk det FEM år før jeg fikk min nåværende hund.. Savnet etter Zenta ble så stort, at jeg trodde jeg aldri ville få meg hund igjen. Var knust i mange herrens mnd.

I disse fem årene kjente jeg savnet etter hund kom nærmere og nærmere! Surfet lenge på hund.. miniatyr og belger. Da jeg møtte min kjære som ikke liker småbikkjer bestemte vi oss for å kjøpe hund, etter å ha vært sammen i bare to tre mnd :( Jeg var overlykkelig..men hadde ikke 'hurra jeg skal få meg hund -følelsen' før vi trillet på gårdsplassen og så nøstene i et bur. Angrer ikke et sekund. Jaok, kanskje når det pøsregner og blåser ute...hehehe.

Nå storkoser jeg meg med mann og hund.

Skrevet

Jeg gikk to år uten hund etter at vesla mi måtte avlives. Jeg ventet med å skaffe meg hund pga dårlig økonomi, men jeg klarte meg ikke helt uten hund mer enn 2 måneder og leita rundt i by'n etter noen som trengte hundepass. Det hjalp litt, men så fort økonomien tillot det kom en ny firbent i huset.

Trist å lese om Dilla! Kondolerer så mye

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...