Så rart........

[Guest Belgerpia]

Neida, jeg er ikke helt uten pels - vi har tre stykker - men ingen av dem er "mine" - to av dem mener at jeg bare såvidt er ett nødvendig onde som kan få lov til å gi dem mat, utover det finnes jeg ikke viktig - den siste, vel den er liksom like glad uansett hvem hun treffer og i utgangspunktet også ment å være min manns hund...

Ergo er jeg uten hund for første gang på nesten 18 år.

Tomt og rart, egentlig en litt absurd følelse, og jeg er ikke sikker på om jeg liker den.

Andre som har forsøkt det? Å være uten hund etter så mange år med? Hvordan taklet dere det?

Joda, jeg kunne jo bare funnet meg en ny hund, men jeg trenger tid - tid til å samle mot. Mot til å slippe en ny hund inn og gi den en bit av sjelen.

Forøvrig: Takk for alle hyggelige PM'er og mailer i forbindelse med Dilla's brå avreise til regnbuebroen. Det varmer og lindrer litt.

[Aya]

Ikke etter mange år; men selv etter ett års tett samliv med en hund var det veldig merkelig, vondt og meningsløst å ikke ha en firbeint en i huset. Samtidig brukte jeg tiden på det jeg aldri får gjort ellers; spontanturer hit og dit, overnattingsturer hos venner som ikke liker hund osv.. Og fant i bunn og grunn ut at jeg aldri vil bytte hund mot frihet:p Samme når jeg sluttet med hest etter 13 års aktiv ridning; det var egentlig som jeg kuttet av en finger eller noe, og det er noe jeg fremdeles er lei meg for (fem år etter). Sånn er det vel når vi først slipper disse dyrene inn i livet vårt.

[Guest 2ne]

Vel, det er rett nok noen år siden nå, men eksen overtok jo Gubbelille den gangen vi flytta fra hverandre, og da hadde jeg ikke hund i halvannet års tid. Akkurat da føltes det riktig, det var nok av andre ting å ta ansvar for og holde orden på, og eksen hadde mulighet til å ha med seg lille Gubben på jobb og var ute i skog og mark stadig vekk.

Det tok vel litt tid før jeg savnet det å ha hund, for å være helt ærlig, det var nok av andre ting som foregikk og som jeg ikke hang helt med på, men når ting begynte å falle på plass igjen, så ble det veldig tomt. Så ble det sånn at jeg fikk tilbake Gubbelille, og etter det har jeg aldri vært uten hund i mer enn et par dager - og de dagene innimellom minner meg på at jeg ikke vil være uten hund igjen nå.

[Raksha]

Har en sovende liten sak som er verd sin vekt i gull i fanget mitt nå, jeg. Men ja, har prøvd å være uten hund i 9 mnd. på fhs. Av diverse grunner så ble det ikke til at jeg dro noe særlig hjem i frihelger og sånt. Har ikke veldig lyst til å prøve det igjen. Men jeg ser absolutt sjansen for at det skjer om jeg mister frøkna her fortidlig. Etter å ha mista to på kort tid, så er jeg ikke klar for en hund til, så knøttis får værsågod å bli frisk. Nuh!

Belgerpia: Trist å lese om Dilla. Kondolerer.

[Artemis]

Jeg flyttet ut i august. Har ikke sett bisken på 2 mnd nå, og det synes jeg er lenge... Jeg har funnet ut at jeg virkelig er et dyremenneske, for selv om det er gøy som student så savner jeg hunden og også kaninene mine noe voldsomt... Vurderer å begynne å lete etter et sted hvor de gir meg lov til å ha kanin, så jeg i hvert fall kan ha en pelsball å klappe på... *Snufs* 15 dager til jeg skal hjem og hilse på!

[molly]

Når jeg brått mistet tispa mi på 5 år, bestemte jeg meg for å "nyte friheten" som ikke-hundefolk så vakkert kaller det...

Jeg flyttet også fra samboern like etter at hunden min ble syk, og jeg tenkte det kunne være greit å ha litt "fri" fra forpliktelser. Jeg var veldig bestemt på at det skulle ny hund inn, men ikke med det første...

Lite visste jeg om at det føltes som om det manglet en vegg i huset, og hvor stille og kjedelig livet ble. Å gå tur er meningsløst uten hund og hva skulle jeg bruke alle fri-ettermiddager på..? Tre uker senere skrev jeg kontrakt med ny oppdretter, og etter ca 2 mnd hadde jeg en vakker, rampete piraja i hus...

[Lazita]

huff...

Forstår deg veldig godt.

Bare det å være vekke fra hundene en helg er rart for min del, det blir liksom så tomt uten dem rundt oss.

Det er liksom ikke det samme når hundene ikke er dine

[belle]

Uff, så trist å lese om Dilla. Kondolerer så mye.

Det er i disse dager nå 3 år siden jeg kjøpte hunden jeg har nå. Da hadde jeg vært hundefri i 3 måneder siden gamlemor døde. Eller ikke helt, for vi passet en hund i den tiden. Men hun var ikke min. Jeg kjente meg rett og slett halv jeg. Den første tida var helt grusom, selv om det var forventet siden hun var gammel. Jeg hørte hun snorket om nettene, og holdt bestandig døra oppe en stund da jeg gikk ut. Men jeg følte også at det var riktig for meg og vente litt før jeg kjøpte ny hund. Jeg er nok en sånn som bare må ha en firbent bestevenn for å trives riktig.

[Mud]

Jepp...det varte i hele fire dager før jeg dro til Sandefjord og hentet hjem en "gal" 16 mnd gammel belgergutt i ren desperasjon og midlertidig sinnsykdom. Planen var å "leve livet" og fokusere på andre deler av livet mitt enn "hunderiet" en liten stund før jeg begynte å lete etter en stødig valp fra et bra kull. Funket dårlig...

[Margrete]

Jepp, gikk alvorlig galt det.. men ser jeg har holdt ut en stund lenger en de fleste her Jeg gikk gravid med min yngste og trodde livet skulle bli som det var med min eldste (adhd barn), og det hadde jeg ikke krefter til og da med en gjennomtrent schæfer hannhund i huset virket det meste veldig håpløst. Han ble omplassert og jeg skulle aldri ha hund igjen må vite. Så ble snella født og var ett "normalt" barn som sov og spiste og gjorde fra seg på normalt vis, tre uker etter angret jeg som en hund på at jeg hadde omplassert, men var fast bestemt på at jeg ikke skulle ha hund igjen. Foreløpig var jeg sliten nok til å innse at det ville vært galskap å få seg ny valp med ny bebbis i huset. Etter ett halvt år hadde jeg hodet over vann og tilbød den nye eier å kjøpe tilbake hunden, overpriset delux "over mitt lik" var svaret... pokker å da. SÅ fant jeg på en skikkelig god unnskyldning for å få Faro i hus. Min sønn med adhd var roligere med hund i huset! Det var helt sant altså, mindre aggresjon og mer ro. Så når snella var ett år, kom Faro inn til oss. Da hadde jeg bodd i over ett år uten hund. Må vel innrømme at jeg ikke savnet all pelsen og slik. Nå kunne jeg faktisk ikke tenke meg ett liv uten hunder. Når begge er borte, trasker jeg litt hvileløst rundt, schæferen er jo borte noen må traske, kjefter litt på ingenting, høy og mørk er jo også borte...

Jeg håper du finner ut at vil ha ny hund med tiden, Belgerpia. Livet er ikke det samme uten hund. Du har hatt ett tøft år nå og trenger sikkert litt tid.

[akela]

Er det en ting jeg har lært meg, gjennom alle hundene som gjennom årene har levd med oss - og dødd igjen - så er det at ny hund er det eneste som "hjelper". Ikke for å glemme, men for å huske på at det er en meget god grunn til å ha hund - den utrolige kjærligheten og lojaliteten og gleden det gir.

Det er ekstra tøft å miste ung hund, jeg var tidlig ute der selv, men det var ikke tvil hos noen, verken meg eller foreldrene mine (jeg var tenåring), at det måtte finnes en til. Og det gjør det - alltid. Ikke glemmer man forgjengerne heller, for alle hunder er spesielle på sin måte, så vi har en hel "familiesaga" rundt alle disse forlengst døde hundene - og alt de gjorde og var.

Jeg har aldri vært uten hund i voksen alder. Siden hundene er "mine", til de grader, og jeg alltid har minst to... så overlapper det. Men selv å miste en blir utrolig tomt, også for den andre hunden, så her går det aldri lenge - og jeg har lært å aldri være i tvil mer. Jeg tror familien min lærte det, da vi først var hekta på hund, og en av oss var uheldig to ganger på rad; to unge hunder borte på et år. Det er et av mine tidlige barndomsminner. Men den tredje hunden som da kom i hus, sammen med de vi hadde fra før av, ble en så enestående hund at det "oppveide" - det gjorde ikke de andre to forgjeves.

Så jeg håper du etterhvert vil finne "din" hund igjen, og at det ikke går for lenge til det.

[Lemen]

Det er ikke gått en knapp måned etter at Sophus sovnet inn, og jeg har tatt kontakt med oppdrettere og snuser på et kull som ventes i November. Når det er sagt så har det holdt hardt å ikke kaste seg over den første og beste røytefrie-hunden som annonseres på Finn.

Jeg savner Sophus forferdelig, men jeg savner også hundeholdet, turene, kosen, treningene, til og med pelsstellet.. . Jeg savner ikke bekymringene, nattevåkingen, medisineringen, veterinærbesøkene og den dårlige samvittigheten som følger når livskvalitet skal avgjøres og tunge beslutninger må tas, det er en del av hundeholdet det også, men for de fleste en mindre del som kommer sent i en hunds liv.. Og med det i bakhodet satser jeg på en valp igjen, fra seriøse oppdrettere, med gode linjer, og krysser fingrene at nå skal det gå bra, noe annet er ikke et alternativ.

Et liv ute hund er et fattigere liv synes jeg, (og synes i alle hemmelighet litt synd på alle de hundehaterne som ikke har skjønt det...)

[MariaN]

Da jeg mistet min første gikk det to mnd før vi fikk en ny.. Men det var ikke planlagt. Stod EI tispe til salgs i lokalavisen, og vi besøkte henne og hun ble med hjem!

Da hun også døde altfor tidlig gikk det FEM år før jeg fikk min nåværende hund.. Savnet etter Zenta ble så stort, at jeg trodde jeg aldri ville få meg hund igjen. Var knust i mange herrens mnd.

I disse fem årene kjente jeg savnet etter hund kom nærmere og nærmere! Surfet lenge på hund.. miniatyr og belger. Da jeg møtte min kjære som ikke liker småbikkjer bestemte vi oss for å kjøpe hund, etter å ha vært sammen i bare to tre mnd Jeg var overlykkelig..men hadde ikke 'hurra jeg skal få meg hund -følelsen' før vi trillet på gårdsplassen og så nøstene i et bur. Angrer ikke et sekund. Jaok, kanskje når det pøsregner og blåser ute...hehehe.

Nå storkoser jeg meg med mann og hund.

[JailyTina]

Jeg gikk to år uten hund etter at vesla mi måtte avlives. Jeg ventet med å skaffe meg hund pga dårlig økonomi, men jeg klarte meg ikke helt uten hund mer enn 2 måneder og leita rundt i by'n etter noen som trengte hundepass. Det hjalp litt, men så fort økonomien tillot det kom en ny firbent i huset.

Trist å lese om Dilla! Kondolerer så mye