Gå til innhold
Hundesonen.no

Så rart........


Guest Belgerpia

Recommended Posts

Guest Belgerpia

Neida, jeg er ikke helt uten pels - vi har tre stykker - men ingen av dem er "mine" - to av dem mener at jeg bare såvidt er ett nødvendig onde som kan få lov til å gi dem mat, utover det finnes jeg ikke viktig - den siste, vel den er liksom like glad uansett hvem hun treffer og i utgangspunktet også ment å være min manns hund...

Ergo er jeg uten hund for første gang på nesten 18 år.

Tomt og rart, egentlig en litt absurd følelse, og jeg er ikke sikker på om jeg liker den.

Andre som har forsøkt det? Å være uten hund etter så mange år med? Hvordan taklet dere det?

Joda, jeg kunne jo bare funnet meg en ny hund, men jeg trenger tid - tid til å samle mot. Mot til å slippe en ny hund inn og gi den en bit av sjelen.

Forøvrig: Takk for alle hyggelige PM'er og mailer i forbindelse med Dilla's brå avreise til regnbuebroen. Det varmer og lindrer litt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke etter mange år; men selv etter ett års tett samliv med en hund var det veldig merkelig, vondt og meningsløst å ikke ha en firbeint en i huset. Samtidig brukte jeg tiden på det jeg aldri får gjort ellers; spontanturer hit og dit, overnattingsturer hos venner som ikke liker hund osv.. Og fant i bunn og grunn ut at jeg aldri vil bytte hund mot frihet:p Samme når jeg sluttet med hest etter 13 års aktiv ridning; det var egentlig som jeg kuttet av en finger eller noe, og det er noe jeg fremdeles er lei meg for (fem år etter). Sånn er det vel når vi først slipper disse dyrene inn i livet vårt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, det er rett nok noen år siden nå, men eksen overtok jo Gubbelille den gangen vi flytta fra hverandre, og da hadde jeg ikke hund i halvannet års tid. Akkurat da føltes det riktig, det var nok av andre ting å ta ansvar for og holde orden på, og eksen hadde mulighet til å ha med seg lille Gubben på jobb og var ute i skog og mark stadig vekk.

Det tok vel litt tid før jeg savnet det å ha hund, for å være helt ærlig, det var nok av andre ting som foregikk og som jeg ikke hang helt med på, men når ting begynte å falle på plass igjen, så ble det veldig tomt. Så ble det sånn at jeg fikk tilbake Gubbelille, og etter det har jeg aldri vært uten hund i mer enn et par dager - og de dagene innimellom minner meg på at jeg ikke vil være uten hund igjen nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en sovende liten sak som er verd sin vekt i gull i fanget mitt nå, jeg. Men ja, har prøvd å være uten hund i 9 mnd. på fhs. Av diverse grunner så ble det ikke til at jeg dro noe særlig hjem i frihelger og sånt. Har ikke veldig lyst til å prøve det igjen. Men jeg ser absolutt sjansen for at det skjer om jeg mister frøkna her fortidlig. Etter å ha mista to på kort tid, så er jeg ikke klar for en hund til, så knøttis får værsågod å bli frisk. Nuh!

Belgerpia: Trist å lese om Dilla. Kondolerer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg flyttet ut i august. Har ikke sett bisken på 2 mnd nå, og det synes jeg er lenge... Jeg har funnet ut at jeg virkelig er et dyremenneske, for selv om det er gøy som student så savner jeg hunden og også kaninene mine noe voldsomt... Vurderer å begynne å lete etter et sted hvor de gir meg lov til å ha kanin, så jeg i hvert fall kan ha en pelsball å klappe på... *Snufs* 15 dager til jeg skal hjem og hilse på! :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg brått mistet tispa mi på 5 år, bestemte jeg meg for å "nyte friheten" som ikke-hundefolk så vakkert kaller det...

Jeg flyttet også fra samboern like etter at hunden min ble syk, og jeg tenkte det kunne være greit å ha litt "fri" fra forpliktelser. Jeg var veldig bestemt på at det skulle ny hund inn, men ikke med det første...

Lite visste jeg om at det føltes som om det manglet en vegg i huset, og hvor stille og kjedelig livet ble. Å gå tur er meningsløst uten hund og hva skulle jeg bruke alle fri-ettermiddager på..? Tre uker senere skrev jeg kontrakt med ny oppdretter, og etter ca 2 mnd hadde jeg en vakker, rampete piraja i hus...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, så trist å lese om Dilla. Kondolerer så mye.

Det er i disse dager nå 3 år siden jeg kjøpte hunden jeg har nå. Da hadde jeg vært hundefri i 3 måneder siden gamlemor døde. Eller ikke helt, for vi passet en hund i den tiden. Men hun var ikke min. Jeg kjente meg rett og slett halv jeg. Den første tida var helt grusom, selv om det var forventet siden hun var gammel. Jeg hørte hun snorket om nettene, og holdt bestandig døra oppe en stund da jeg gikk ut. Men jeg følte også at det var riktig for meg og vente litt før jeg kjøpte ny hund. Jeg er nok en sånn som bare må ha en firbent bestevenn for å trives riktig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp...det varte i hele fire dager før jeg dro til Sandefjord og hentet hjem en "gal" 16 mnd gammel belgergutt i ren desperasjon og midlertidig sinnsykdom. Planen var å "leve livet" og fokusere på andre deler av livet mitt enn "hunderiet" en liten stund før jeg begynte å lete etter en stødig valp fra et bra kull. Funket dårlig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp, gikk alvorlig galt det.. men ser jeg har holdt ut en stund lenger en de fleste her :( Jeg gikk gravid med min yngste og trodde livet skulle bli som det var med min eldste (adhd barn), og det hadde jeg ikke krefter til og da med en gjennomtrent schæfer hannhund i huset virket det meste veldig håpløst. Han ble omplassert og jeg skulle aldri ha hund igjen må vite. Så ble snella født og var ett "normalt" barn som sov og spiste og gjorde fra seg på normalt vis, tre uker etter angret jeg som en hund på at jeg hadde omplassert, men var fast bestemt på at jeg ikke skulle ha hund igjen. Foreløpig var jeg sliten nok til å innse at det ville vært galskap å få seg ny valp med ny bebbis i huset. Etter ett halvt år hadde jeg hodet over vann og tilbød den nye eier å kjøpe tilbake hunden, overpriset delux "over mitt lik" var svaret... pokker å da. SÅ fant jeg på en skikkelig god unnskyldning for å få Faro i hus. Min sønn med adhd var roligere med hund i huset! Det var helt sant altså, mindre aggresjon og mer ro. Så når snella var ett år, kom Faro inn til oss. Da hadde jeg bodd i over ett år uten hund. Må vel innrømme at jeg ikke savnet all pelsen og slik. Nå kunne jeg faktisk ikke tenke meg ett liv uten hunder. Når begge er borte, trasker jeg litt hvileløst rundt, schæferen er jo borte noen må traske, kjefter litt på ingenting, høy og mørk er jo også borte...

Jeg håper du finner ut at vil ha ny hund med tiden, Belgerpia. Livet er ikke det samme uten hund. Du har hatt ett tøft år nå og trenger sikkert litt tid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det en ting jeg har lært meg, gjennom alle hundene som gjennom årene har levd med oss - og dødd igjen - så er det at ny hund er det eneste som "hjelper". Ikke for å glemme, men for å huske på at det er en meget god grunn til å ha hund - den utrolige kjærligheten og lojaliteten og gleden det gir.

Det er ekstra tøft å miste ung hund, jeg var tidlig ute der selv, men det var ikke tvil hos noen, verken meg eller foreldrene mine (jeg var tenåring), at det måtte finnes en til. Og det gjør det - alltid. Ikke glemmer man forgjengerne heller, for alle hunder er spesielle på sin måte, så vi har en hel "familiesaga" rundt alle disse forlengst døde hundene - og alt de gjorde og var.

Jeg har aldri vært uten hund i voksen alder. Siden hundene er "mine", til de grader, og jeg alltid har minst to... så overlapper det. Men selv å miste en blir utrolig tomt, også for den andre hunden, så her går det aldri lenge - og jeg har lært å aldri være i tvil mer. Jeg tror familien min lærte det, da vi først var hekta på hund, og en av oss var uheldig to ganger på rad; to unge hunder borte på et år. Det er et av mine tidlige barndomsminner. Men den tredje hunden som da kom i hus, sammen med de vi hadde fra før av, ble en så enestående hund at det "oppveide" - det gjorde ikke de andre to forgjeves.

Så jeg håper du etterhvert vil finne "din" hund igjen, og at det ikke går for lenge til det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke gått en knapp måned etter at Sophus sovnet inn, og jeg har tatt kontakt med oppdrettere og snuser på et kull som ventes i November. Når det er sagt så har det holdt hardt å ikke kaste seg over den første og beste røytefrie-hunden som annonseres på Finn.

Jeg savner Sophus forferdelig, men jeg savner også hundeholdet, turene, kosen, treningene, til og med pelsstellet.. :(. Jeg savner ikke bekymringene, nattevåkingen, medisineringen, veterinærbesøkene og den dårlige samvittigheten som følger når livskvalitet skal avgjøres og tunge beslutninger må tas, det er en del av hundeholdet det også, men for de fleste en mindre del som kommer sent i en hunds liv.. Og med det i bakhodet satser jeg på en valp igjen, fra seriøse oppdrettere, med gode linjer, og krysser fingrene at nå skal det gå bra, noe annet er ikke et alternativ.

Et liv ute hund er et fattigere liv synes jeg, (og synes i alle hemmelighet litt synd på alle de hundehaterne som ikke har skjønt det...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg mistet min første gikk det to mnd før vi fikk en ny.. Men det var ikke planlagt. Stod EI tispe til salgs i lokalavisen, og vi besøkte henne og hun ble med hjem!

Da hun også døde altfor tidlig gikk det FEM år før jeg fikk min nåværende hund.. Savnet etter Zenta ble så stort, at jeg trodde jeg aldri ville få meg hund igjen. Var knust i mange herrens mnd.

I disse fem årene kjente jeg savnet etter hund kom nærmere og nærmere! Surfet lenge på hund.. miniatyr og belger. Da jeg møtte min kjære som ikke liker småbikkjer bestemte vi oss for å kjøpe hund, etter å ha vært sammen i bare to tre mnd :( Jeg var overlykkelig..men hadde ikke 'hurra jeg skal få meg hund -følelsen' før vi trillet på gårdsplassen og så nøstene i et bur. Angrer ikke et sekund. Jaok, kanskje når det pøsregner og blåser ute...hehehe.

Nå storkoser jeg meg med mann og hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gikk to år uten hund etter at vesla mi måtte avlives. Jeg ventet med å skaffe meg hund pga dårlig økonomi, men jeg klarte meg ikke helt uten hund mer enn 2 måneder og leita rundt i by'n etter noen som trengte hundepass. Det hjalp litt, men så fort økonomien tillot det kom en ny firbent i huset.

Trist å lese om Dilla! Kondolerer så mye

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...