Gå til innhold
Hundesonen.no

Så rart........


Guest Belgerpia

Recommended Posts

Guest Belgerpia

Neida, jeg er ikke helt uten pels - vi har tre stykker - men ingen av dem er "mine" - to av dem mener at jeg bare såvidt er ett nødvendig onde som kan få lov til å gi dem mat, utover det finnes jeg ikke viktig - den siste, vel den er liksom like glad uansett hvem hun treffer og i utgangspunktet også ment å være min manns hund...

Ergo er jeg uten hund for første gang på nesten 18 år.

Tomt og rart, egentlig en litt absurd følelse, og jeg er ikke sikker på om jeg liker den.

Andre som har forsøkt det? Å være uten hund etter så mange år med? Hvordan taklet dere det?

Joda, jeg kunne jo bare funnet meg en ny hund, men jeg trenger tid - tid til å samle mot. Mot til å slippe en ny hund inn og gi den en bit av sjelen.

Forøvrig: Takk for alle hyggelige PM'er og mailer i forbindelse med Dilla's brå avreise til regnbuebroen. Det varmer og lindrer litt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke etter mange år; men selv etter ett års tett samliv med en hund var det veldig merkelig, vondt og meningsløst å ikke ha en firbeint en i huset. Samtidig brukte jeg tiden på det jeg aldri får gjort ellers; spontanturer hit og dit, overnattingsturer hos venner som ikke liker hund osv.. Og fant i bunn og grunn ut at jeg aldri vil bytte hund mot frihet:p Samme når jeg sluttet med hest etter 13 års aktiv ridning; det var egentlig som jeg kuttet av en finger eller noe, og det er noe jeg fremdeles er lei meg for (fem år etter). Sånn er det vel når vi først slipper disse dyrene inn i livet vårt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, det er rett nok noen år siden nå, men eksen overtok jo Gubbelille den gangen vi flytta fra hverandre, og da hadde jeg ikke hund i halvannet års tid. Akkurat da føltes det riktig, det var nok av andre ting å ta ansvar for og holde orden på, og eksen hadde mulighet til å ha med seg lille Gubben på jobb og var ute i skog og mark stadig vekk.

Det tok vel litt tid før jeg savnet det å ha hund, for å være helt ærlig, det var nok av andre ting som foregikk og som jeg ikke hang helt med på, men når ting begynte å falle på plass igjen, så ble det veldig tomt. Så ble det sånn at jeg fikk tilbake Gubbelille, og etter det har jeg aldri vært uten hund i mer enn et par dager - og de dagene innimellom minner meg på at jeg ikke vil være uten hund igjen nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en sovende liten sak som er verd sin vekt i gull i fanget mitt nå, jeg. Men ja, har prøvd å være uten hund i 9 mnd. på fhs. Av diverse grunner så ble det ikke til at jeg dro noe særlig hjem i frihelger og sånt. Har ikke veldig lyst til å prøve det igjen. Men jeg ser absolutt sjansen for at det skjer om jeg mister frøkna her fortidlig. Etter å ha mista to på kort tid, så er jeg ikke klar for en hund til, så knøttis får værsågod å bli frisk. Nuh!

Belgerpia: Trist å lese om Dilla. Kondolerer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg flyttet ut i august. Har ikke sett bisken på 2 mnd nå, og det synes jeg er lenge... Jeg har funnet ut at jeg virkelig er et dyremenneske, for selv om det er gøy som student så savner jeg hunden og også kaninene mine noe voldsomt... Vurderer å begynne å lete etter et sted hvor de gir meg lov til å ha kanin, så jeg i hvert fall kan ha en pelsball å klappe på... *Snufs* 15 dager til jeg skal hjem og hilse på! :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg brått mistet tispa mi på 5 år, bestemte jeg meg for å "nyte friheten" som ikke-hundefolk så vakkert kaller det...

Jeg flyttet også fra samboern like etter at hunden min ble syk, og jeg tenkte det kunne være greit å ha litt "fri" fra forpliktelser. Jeg var veldig bestemt på at det skulle ny hund inn, men ikke med det første...

Lite visste jeg om at det føltes som om det manglet en vegg i huset, og hvor stille og kjedelig livet ble. Å gå tur er meningsløst uten hund og hva skulle jeg bruke alle fri-ettermiddager på..? Tre uker senere skrev jeg kontrakt med ny oppdretter, og etter ca 2 mnd hadde jeg en vakker, rampete piraja i hus...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, så trist å lese om Dilla. Kondolerer så mye.

Det er i disse dager nå 3 år siden jeg kjøpte hunden jeg har nå. Da hadde jeg vært hundefri i 3 måneder siden gamlemor døde. Eller ikke helt, for vi passet en hund i den tiden. Men hun var ikke min. Jeg kjente meg rett og slett halv jeg. Den første tida var helt grusom, selv om det var forventet siden hun var gammel. Jeg hørte hun snorket om nettene, og holdt bestandig døra oppe en stund da jeg gikk ut. Men jeg følte også at det var riktig for meg og vente litt før jeg kjøpte ny hund. Jeg er nok en sånn som bare må ha en firbent bestevenn for å trives riktig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp...det varte i hele fire dager før jeg dro til Sandefjord og hentet hjem en "gal" 16 mnd gammel belgergutt i ren desperasjon og midlertidig sinnsykdom. Planen var å "leve livet" og fokusere på andre deler av livet mitt enn "hunderiet" en liten stund før jeg begynte å lete etter en stødig valp fra et bra kull. Funket dårlig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp, gikk alvorlig galt det.. men ser jeg har holdt ut en stund lenger en de fleste her :( Jeg gikk gravid med min yngste og trodde livet skulle bli som det var med min eldste (adhd barn), og det hadde jeg ikke krefter til og da med en gjennomtrent schæfer hannhund i huset virket det meste veldig håpløst. Han ble omplassert og jeg skulle aldri ha hund igjen må vite. Så ble snella født og var ett "normalt" barn som sov og spiste og gjorde fra seg på normalt vis, tre uker etter angret jeg som en hund på at jeg hadde omplassert, men var fast bestemt på at jeg ikke skulle ha hund igjen. Foreløpig var jeg sliten nok til å innse at det ville vært galskap å få seg ny valp med ny bebbis i huset. Etter ett halvt år hadde jeg hodet over vann og tilbød den nye eier å kjøpe tilbake hunden, overpriset delux "over mitt lik" var svaret... pokker å da. SÅ fant jeg på en skikkelig god unnskyldning for å få Faro i hus. Min sønn med adhd var roligere med hund i huset! Det var helt sant altså, mindre aggresjon og mer ro. Så når snella var ett år, kom Faro inn til oss. Da hadde jeg bodd i over ett år uten hund. Må vel innrømme at jeg ikke savnet all pelsen og slik. Nå kunne jeg faktisk ikke tenke meg ett liv uten hunder. Når begge er borte, trasker jeg litt hvileløst rundt, schæferen er jo borte noen må traske, kjefter litt på ingenting, høy og mørk er jo også borte...

Jeg håper du finner ut at vil ha ny hund med tiden, Belgerpia. Livet er ikke det samme uten hund. Du har hatt ett tøft år nå og trenger sikkert litt tid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det en ting jeg har lært meg, gjennom alle hundene som gjennom årene har levd med oss - og dødd igjen - så er det at ny hund er det eneste som "hjelper". Ikke for å glemme, men for å huske på at det er en meget god grunn til å ha hund - den utrolige kjærligheten og lojaliteten og gleden det gir.

Det er ekstra tøft å miste ung hund, jeg var tidlig ute der selv, men det var ikke tvil hos noen, verken meg eller foreldrene mine (jeg var tenåring), at det måtte finnes en til. Og det gjør det - alltid. Ikke glemmer man forgjengerne heller, for alle hunder er spesielle på sin måte, så vi har en hel "familiesaga" rundt alle disse forlengst døde hundene - og alt de gjorde og var.

Jeg har aldri vært uten hund i voksen alder. Siden hundene er "mine", til de grader, og jeg alltid har minst to... så overlapper det. Men selv å miste en blir utrolig tomt, også for den andre hunden, så her går det aldri lenge - og jeg har lært å aldri være i tvil mer. Jeg tror familien min lærte det, da vi først var hekta på hund, og en av oss var uheldig to ganger på rad; to unge hunder borte på et år. Det er et av mine tidlige barndomsminner. Men den tredje hunden som da kom i hus, sammen med de vi hadde fra før av, ble en så enestående hund at det "oppveide" - det gjorde ikke de andre to forgjeves.

Så jeg håper du etterhvert vil finne "din" hund igjen, og at det ikke går for lenge til det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke gått en knapp måned etter at Sophus sovnet inn, og jeg har tatt kontakt med oppdrettere og snuser på et kull som ventes i November. Når det er sagt så har det holdt hardt å ikke kaste seg over den første og beste røytefrie-hunden som annonseres på Finn.

Jeg savner Sophus forferdelig, men jeg savner også hundeholdet, turene, kosen, treningene, til og med pelsstellet.. :(. Jeg savner ikke bekymringene, nattevåkingen, medisineringen, veterinærbesøkene og den dårlige samvittigheten som følger når livskvalitet skal avgjøres og tunge beslutninger må tas, det er en del av hundeholdet det også, men for de fleste en mindre del som kommer sent i en hunds liv.. Og med det i bakhodet satser jeg på en valp igjen, fra seriøse oppdrettere, med gode linjer, og krysser fingrene at nå skal det gå bra, noe annet er ikke et alternativ.

Et liv ute hund er et fattigere liv synes jeg, (og synes i alle hemmelighet litt synd på alle de hundehaterne som ikke har skjønt det...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg mistet min første gikk det to mnd før vi fikk en ny.. Men det var ikke planlagt. Stod EI tispe til salgs i lokalavisen, og vi besøkte henne og hun ble med hjem!

Da hun også døde altfor tidlig gikk det FEM år før jeg fikk min nåværende hund.. Savnet etter Zenta ble så stort, at jeg trodde jeg aldri ville få meg hund igjen. Var knust i mange herrens mnd.

I disse fem årene kjente jeg savnet etter hund kom nærmere og nærmere! Surfet lenge på hund.. miniatyr og belger. Da jeg møtte min kjære som ikke liker småbikkjer bestemte vi oss for å kjøpe hund, etter å ha vært sammen i bare to tre mnd :( Jeg var overlykkelig..men hadde ikke 'hurra jeg skal få meg hund -følelsen' før vi trillet på gårdsplassen og så nøstene i et bur. Angrer ikke et sekund. Jaok, kanskje når det pøsregner og blåser ute...hehehe.

Nå storkoser jeg meg med mann og hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gikk to år uten hund etter at vesla mi måtte avlives. Jeg ventet med å skaffe meg hund pga dårlig økonomi, men jeg klarte meg ikke helt uten hund mer enn 2 måneder og leita rundt i by'n etter noen som trengte hundepass. Det hjalp litt, men så fort økonomien tillot det kom en ny firbent i huset.

Trist å lese om Dilla! Kondolerer så mye

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Aha, takk for utfyllende svar! Kanskje jeg skal prøve ut dibaq da, gir diverse brusk som tygg så det burde gå fint. Eller prøve med farmina. Dyrere for, men man gir vel kanskje mindre mengder av det? Valpen her vokste enormt fort på vom, men vet jo ikke om det var pga. maten eller tilfeldig, valper vokser jo fort. Var såpass at hundeluftere i nabolaget kommenterte på veksten 😅
    • Dibaq, ja. Jeg er godt fornøyd med kombinasjonen av pris og kvalitet, med unntak av manglende kondroitinsulfat. Det er noe de fleste for (inkludert mer kjente og anerkjente for som Vom og Alpha Spirit) har altfor lite av. Stoffet finnes rikelig i brusk, så gir tilskudd av rå frosset eller tørket hals/føtter fra kylling/kalkun og ører/haler fra diverse dyr for å kompensere. Ellers er jeg veldig begeistret for Farmina, men en må være litt forsiktig for å unngå voldsom vekst av det. Min fikk en skremmende, massiv growth spur da jeg foret bare på det en ukes tid. Skjøt i været og la på seg. Veldig høy næringstetthet og kaloririkt, så lite slingringsmonn før det blir for mye av det. Pga DCM-skandalen i forbindelse med kornfrie for, hvor det å fore på f.eks. Acana -ansett som et premium høykvalitetsfor, rost opp i skyene for kvaliteten - medførte strukturell hjertefeil på en mengde hunder, så har jeg valgt å kombinere flere ulike typer for å gardere meg bedre dersom det i ettertid skulle vise seg å ha vært noe gærnt med noen av dem.  Farmina har kornfrie varianter, til forveksling lik skandaleforene, men har også tilstrekkelig med carnitin/taurin/metionin, og de inneholder ikke hele belgfrukter eller belgfruktproteiner - mistenkt for å være anti næringsstoffer som hemmer opptak eller syntese av andre aminosyrer og proteiner. Farmina inneholder kun stivelsen fra erter, og ekstrahert og isolert stivelse skal være bare stivelse, uavhengig av om det kommer fra hvete, ris eller erter. Nødvendig for å kunne holde de andre ingrediensene bundet sammen til kibble.  Om den voksne hunden ender på perfekt størrelse med perfekt leddet perfekt skjelett, perfekte organer og perfekt pels vet jeg jo ikke ennå, men avføringen er ihvertfall perfekt :)
    • Takk for godt tips om godbitpung! Skal se om jeg finner noe liknende. Hadde samme erfaring som deg med vom, veldig hard avføring som virket ubehagelig å trykke ut. Tørrfor fra Dilaq, er det Dibaq du mener? Vurderte nemlig dette foret selv. Kan ikke så mye om hundeernæring, men syntes ingrendiensene så ganske bra ut og foret er rimelig. Men kunne ikke lese noen erfaringer med det på nett, og det føltes skummelt å prøve et så ukjent formerke. Du er fornøyd altså?
    • Vi har hatt fremgang på flere områder denne uka, bl.a. pelsstell. Tålmodigheten med kamming og raking har økt dramatisk. Han liker det ikke, men det virker som han har forstått at det er et nødvendig onde og en slags act of kindness fra min side, og er mer tålmodig med det. Nå holder det med en utbetaling per kammede og rakede bein, en for ryggen, en for magen og en for brystet, totalt 7 skjeer med Vom for å få kammet og raket hele hunden, unntatt skjegget, som det koster minst fire skjeer Vom å få kammet grundig gjennom.  Ny milepæl er napping. Skal ikke påberope meg å være noen kløpper ennå, men får det da til på et vis, og til min gledelige overraskelse liker han å bli nappet.  Ellers har vi fått mye sosialisering/miljøtrening med hester og fremmedfolk på territoriet denne uka, med camp/landsstevne på gården. Han har roet seg betraktelig ned og er progressivt desensitivert til situasjonen gjennom å få trøkket ansiktet fullt av godis og spise 1-2 måltider om dagen fra gresset rett foran paddockene, mens folk traver rundt med utstyr og for, og leier hester frem og tilbake. Fra å være heftig begeistret og vilter nysgjerrig med mye vokal de første dagene, til å være nær nonchalant nå på slutten - en pen utvikling. En god hjelp var hestenes nedlatende forrakt mot ham da han begynte bjeffe på dem. De gjorde hesteekvivalenten til det menneskelige uttrykket 'himlet med øynene og fnøs foraktelig' mot den lille drittungen som lagde sånn irriterende lyd. Den reaksjonen der fra dem sved på en annen måte enn tilsvarende reaksjon fra meg, som han har reagert på med MER vokal, for å gjøre det tydelig hva slags emosjonell abuse og omsorgssvikt sånt er fra primær omsorgsperson. Å "få" den der fra hestene var noe annet. Den fungerte på en annen måte fordi det ikke kom fra meg. En stor takk til hestene for hjelpen med å utvikle litt manerer. Han fikk til og med hilse snute mot mule med et brødrepar han har vært på nikk med i noen dager. Var veldig forløsende for ham, og roet ham betydelig ned i nærheten av dem.  Han er fortsatt ganske sosialt inkompetent, though. Klønete. Forsøkte kjefte og true seg til å bli hilst på og kost med her om dagen. Kroppsspråket hans var forvirrende. Ledig halvhøy hale i halvhurtig bevegelse. En slags mellomting mellom avventende vurdering, irritasjon og gledesbevegelser. Så satte han i en vokal som fremstod som truende dersom en skulle sammenlignet med mange andre raser. Ikke en dyp og alvorlig morsk voktervokal - det er ingen tvil om hva han mener når han bruker den - men et mer prososialt toneleie ispedd knurrebrumming, mot to unge kvinner som kom for å møkke en paddock. Mens han stod der og tilsynelatende kjeftet litt truende på dem, lett å tolke som territorial for den som ikke har hørt hvordan ekte territorial fra ham høres ut, så vrikket han på rumpa som i genuin gledeslogring, samtidig som han lagde de lydene der. Han forsøkte dundre meg å kjefte og true dem til å komme kose med ham, og hadde en forventning om å lykkes med det. Skjønner hvorfor mange beskriver gruppe 2 raser som: "Kan være dominant." Det er ikke så mange andre ord en kan beskrive det der med enn nettopp 'dominant'. Attitude.  Han fikk ingen uttelling for det der da, og begynte sutre og sytebjeffe da de gikk.  Kortbuksene har blitt kortere, fordi han satte seg i en fersk tyggisklyse på bussholdeplassen. Konsulterte Grok om frisyren og lurte på om den kunne generere et bilde av den optimalt estetiske måten å klippe en riesenschnauzer på, med en 2020 jeansmote silhuett på beina. Dialogen ble lang, men samme hvor omstendelig jeg forklarte, så klarte den ikke forstå at i den virkelige verden..  Så jeg forklarte og forklarte og la ved det eneste bildet tatt denne uka, kun for å vise den AI'em hva jeg mente: Jeg ville se om den kunne komme opp med en kul overall look som passer bedre med de kortbuksene der enn den typiske rasefrisyren. Jeg vet den er godt trent på visuell estetikk. Den KAN former og linjer. I forsøket på å veilede den til å forstå spurte jeg om den kunne vise meg forskjellen på å klippe en hunds naturlige pels til en silhuett av 2020 women's jeans fashion og på å kle en hund i hundeklær av jeansstoff.. ..så inntil videre beholder vi bare Lady og Landstrykeren looken med skjegg og bart og spaniel ører, til de ukonvensjonelle kortbuksene.
    • Leter med lys og lykte etter Mentalitetsboken av Ingalill og Curt Blixt, Kenth Svartberg. Noen som har den? Er også interessert i andre bøker innen språk og adferd - hundepsykologi:)
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...