Gå til innhold
Hundesonen.no

Hjelp, hunden spiser grus


daoops

Recommended Posts

Vi har nettopp fått oss en BC i huset som er litt over 2 måneder gammel. Er grusomt fæl til å spise grus, og nekter å gjøre fra seg ute. Den venter heller til den kommer inn for å gjøre fra seg. Vi er ofte ute å lufter oss, men den eneste interressen er å spise grus og gress. Noen forslag. Er også utrolig rastløs. Søskene hans er mye roligere.

Noen forslag

Eivind

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ta den med på et fast sted (der det ikke er grus) når du vet den skal gjøre fra seg, og vent til den har gjort det... ta med niste om det skal ta lang tid :blink:

ellers hadde vi samme problemet med vår BC, spiste grus og stein hele tiden.. unngå steder med masse grus, og pass på hele tiden.. stein kan lett sette seg fast i magen, og det er farlig, spesielt for en valp...

gress er det ikke farlig at den spiser, men det kan vel være tegn på at den har vondt i magen eller mangler noen næringsstoffer? Ellers så ha vi også en BC som spiser gress hele tiden, (ikke alle typer da) hun syns rett og slett det er godt..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi er da nettopp ferdig med en ormekur også da den hadde orm i magen. Kanskje dette har noen sammenheng at han kanskje ikke er ferdig med ormene.

Ta den normalt ut på plenen for å gå på do, men det er jo alltid noe grus i nærheten. Og så plukker han litt opp på veien.

Og sånn utenom så går det jo alt annet også i magen på hunden, mark og annet dill og dall

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår BC valp prøver også å spise alt den kommer over...bark, løv, gress,sand... Prøvde t.o.m å sluke en stor mus som kattene hadde lagt fra seg utenfor, var bare så vidt vi fikk tak i den. Virker som jo mere noe lukter, jo mer interessert er han.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk
Jeg hørte om en valp som døde fordi den spiste grus. Ta fra den alt den tar i munnen som ikke har noe der å gjøre.

Jeg kjenner til voksne hunder av store raser også som har dødd av å spise mye og/eller storsteina grus, så det er noe å passe på ja. Steinspising kan være farlig

Red: Ikke for å skremme altså, er selvfølgelig mange seinspisere som lever helt fint med det også. Bekrefta det bare for å poengtere hvor viktig det er å prøve å bryte vanen så tidlig som mulig. Men kan tenke meg det ikke er så lett siden stein og grus finnes over alt. Men prøv å hindre han og håp at han du får plukket det av ham. Det er en del som slutter med det av seg selv også når de blir voksne, men jeg ville ikke tatt sjangsen

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min steinspiser BC en min holdt på å komme i en farlig situasjon.. Hadde en stein (så stor at man akkurat såvidt får plass til den inni knyttneven) i magen, og så gikk den inn i tarmene.. Hun slapp såvidt unna operasjon, var inne å tok røntgen ofte i en periode, men utrolig nok kom steinen ut av seg selv..

I dag har BC en flate hjørnetenner, pga steinene har slipt dem ned.. Hun sluttet vel med steinspising når hun var rundt 1,5 år.. Jeg vet hvor vanskelig det er å holde en steinspiser vekke fra stein, men det er veldig viktig!

Min BC slukte i seg alle steier som om hun var besatt..

Kanskje det kan hjelpe å ha med en leke ut med noe godt i? En kong med leverpostei som dere kan leke med sammen, som blir mer kul enn steinene?? Jeg vet ikke altså, bare lufter tanker :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...