Gå til innhold
Hundesonen.no

Broholmer


Einstein&Charlie
 Share

Recommended Posts

Her er lidt om broholmeren og dens historie:

Broholmeren er interessant, blandt andet fordi det er en meget gammel hunderace, hvis aner går helt tilbage til Frederik d. andens og Christian d. fjerdes tid. Det berettes, at kongen under et besøg hos Jacob den første i England blev begejstret for de store engelske Mastiffhunde, som nedstammer fra romertidens Molosser. Kong Jacob sendte nogle eksemplarer til hoffet i Danmark, og ved avl med flere af datidens store hunderacer opstod en hund, som man har kaldt Den gamle danske Hund.

Vi starter vores historiske gennemgang ca. 1850 på den fynske renæssanceborg Broholm. Det var her hofjægermester Niels Frederik Bernhard Sehested (1813 -1882) besluttede at reetablere og renavle Den Gamle Danske Hund, da racen på dette tidspunkt var ved at uddø. Racen fik navnet Broholmshunden efter N. F. B. Sehesteds store pionergerning indenfor opdrættet.

For at fremme avlen af hunden forærede han hvalpe til folk inden for landets grænser. Der var dog den betingelse, at man skulle love at følge avlen op. På denne måde fik hunden stor udbredelse og blev en meget almindelig og skattet hund. I en gammel dagbog står der: Broholmeren er blevet en almindelig hund i Danmark, især i de Københavnske gader.

Broholmeren har også haft sin daglige gang blandt kongelige. Kong Frederik VII og Grevinde Danner havde flere Broholmere. Både kongen og grevinden var vældig glade for Broholmeren og er afbildet med deres hunde ved adskillige lejligheder.

Broholmeren havde en vigtig funktion i kongefamilien. 10 minutter før kongens sengetid blev hunden sendt ind i soveværelset, og når kongen var klar til at gå i seng, havde Broholmeren manet alle spøgelserne ud. Både Kongen og Grevinden havde hver sin Broholmer. Kongens hed altid, uanset køn, "Tyrk" og Grevindens "Holger". En af disse hunde "Tyrk" er i dag udstoppet og kan ses på Zoologisk Museum i København. Andre var glade for de store, pragtfulde hunde. Et af de steder var Københavns Zoologiske Have, hvor man i årene fra 1859 - 1929 havde Broholmere som en del af havens dyrebestand. Over 200 Broholmere blev født i Zoo i denne periode.

Man benyttede også hundene som amme-hunde for de store kattedyr. Omkring år 1900 brugte Tivoli de sorte Broholmere som vagthunde, og Broholmere var på det tidspunkt meget udbredt hos kulsvierne i Nordsjælland.

I begyndelsen af 1900 tallet tabte Broholmeren desværre meget terræn. Hundesyge, epidemier og indavlsproblemer førte til, at mange hunde blev aflivet. Herefter er sporene af vore dejlige hunde næsten forsvundet, og først i 1974 bliver der slået alarm.

Dansk Kennel Klub starter på foranledning af en gruppe medlemmer en landsomfattende eftersøgning af Broholmere, og man finder nogle få broholmerlignende hunde, så et egentligt avlsarbejde kan påbegyndes. Selv om kun få hunde fandtes, lykkedes det at få et avlsarbejde i gang. Resultatet af dette arbejde er de hunde, der i dag findes i Danmark, og hvis ejere alle skal være medlem af Broholmerselskabet.

post-2646-1191794248_thumb.jpg

billede af en 1 års broholmer

Broholmeren er ca 70-80 cm og vejer op til 75 kg.

Har kort og glat pels, der er tætliggende med kraftig underuld.

Som oftest er den gul med sort maske, rødgylden eller sort(sjælden)

Broholmeren er kraftigt bygget hund af mastiff type; stort og tungt hovede med runde øjne,

middelstore og højtansatte ører, halen bæres hængende.

Broholmeren er en solid og rolig hund, med et godt temperament.

Den er vagtsom, men ALDRIG agressiv, og den er en glimrende familiehund.

Den SKAL optræde med stor selvsikkerhed.

Idag findes der 800 broholmere hvoraf ca 50 individer er sorte.

For at kunne købe en broholmer, SKAL man være medlem af broholmerselskabet, og godkendes til køb af hund,

og man er forpligtet til til at deltage i avlsarbejdet, såfrem at ens hund bliver avlsgodkendt af broholmerselskabet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 6 years later...
  • 1 year later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...