Jump to content
Hundesonen.no

Ønsker info om vakre hunder med "snilt" rykte.


ida

Recommended Posts

Har du eller naboen eller kanskje noen andre en rase med godt rykte, godt gemytt, eller bare en søt historie eller liten snutt du vil dele med oss? Et bilde er ikke å forakte :)

EDIT: Starter selv, jeg. I 1991 kom lille Bimbo bedlington til oss. Det var hund nr 2 og camperte de første årene med gamletispa Tatra som var ei Tromsøpia med ukjent opphav. Bimbo elsket alle, han. Han var verdens ubestritte midtpunkt og i sitt trettenogethalvt årige liv hørte jeg aldri at han så mye som knurret til et menneske, uansett alder eller framferd. Andre hannhunder kunne han derimot være temmelig ufin mot, så helt "perfekt" var han nok ikke. En ting til som var ganske greit med han, var at han kunne telle. Alt mer enn èn, var utmanøvrering, så da prøvde han seg ikke på noe tull. Sauer går stort sett i flokk, så han var aldri på sauejakt. Ender holder stort sett sammen, så de fikk være i fred. Men selvom han var terrier og ikke noen pyse, var han altså det jeg vil kalle en snill hund.

bedlingtonterrier.jpg

Bildet er stjålet fra google, men slik så han nå ut!

Link to comment
Share on other sites

Oh; endelig en "snill-hund-tråd"!

Da jeg var liten baby hadde mamma og pappa en Golden retriver som lød navnet Chris. Da jeg ble større så sov jeg stort sett med han som hodepute, og han lå fornøyd og sov han og. Han var så snill og kosete innendørs. Han var litt av en budbringer, og leverte gladelig ting til mamma eller pappa på kommando, helt til den dagen pappa ga han en bolle med beskjed om å gi den til mamma (pappa er en ertekrok). Chris lusket under segen til mamma og pappa, spiste opp bollen, og kom ut med et slukøret blikk som om han hadde dårlig samvittighet. Chris var helt fantastisk, og er helt sikkert en av grunnene til at vi aldri i ettertid har klart å leve "dyrefritt".

Link to comment
Share on other sites

Jeg har nevnt Raggen før, han var den første hunden i mitt liv og eides av naboen. Jeg gikk ofte tur med han. Raggen var en airedaleterrier som aldri hadde blitt klippet forskriftsmessig, han så ut som en lubben bamse pga all pelsen. Raggen var bare god og snill og glad. Da han ble gammel og giktisk og måtte avlives opplevde jeg mitt livs største sorg. Det er førti år siden, men jeg tror jaggu jeg har et sår inni meg ennå pga Raggen.

Dette er ikke Raggen, men han så omtrent sånn ut (kanskje ikke HELT tilfeldig at jeg endte opp med en wheatenterrier...):

airedale_terrierA.jpg

Link to comment
Share on other sites

Min første kjærlighet var en Rottweiler tispe som het Nashiba :)

Dette var mitt første møte med hund og det var gjensidig forelskelse, hun og jeg vokste opp sammen fra jeg var baby til jeg var 5 år, hun var tålmodig som dagen var lang og en beskyttende "storesøster" for meg. Jeg sov til og med i hundesengen sammen med henne så fort jeg fikk muligheten til det, har flere bilder hjemme hos foreldrene mine av meg sovnede sammen med Nashiba fra ferieturer og hjemme hos tante.

Hun livmorskreft da jeg var 5 år og det var til hele familiens store sorg at vår alles kjære Nashiba måtte bøte med livet.

Er ikke så mye man husker fra den gangen man var så liten, men jeg husker fremdeles hvor myk pelsen til Nashiba var.

2834324140101539474S425x425Q85.jpg

Link to comment
Share on other sites

Guest Christine

Tålmodig og tillitsfull- Bouvieren jeg aldri vil glemme.

Var ikke min hund, men gud, så glad jeg var i henne. Jeg og ei veninne gikk rundt og ringte på til folk, i håp om at de hadde hunder vi kunne gå tur med. En dag ringte vi på til ei dame med en stor, svart hund. Vi begynte å gå tur med henne, og tilslutt kom vi hver dag. Etter skolen så gikk vi alltid til dyrebutikken hvor vi kjøpte godbiter til henne.

Mira, som hun het, var trofast og tillitsfull. Hun kan jeg bare beskrive med positive ord, fordi på de årene jeg kjente henne viste hun meg ingen av hennes negative sider, om hu i det hele tatt hadde noen. På tur gikk hu med båndet krøllet inn i halen, og var alltid så blid og fornøyd. Glemmer aldri den gangen jeg skulle teste bli-kommandoen hennes, og gikk rundt 50-60meter. Flinke tøtta satt der bare og ventet ivrig på å få "kom" kommandoen, som om det var ingenting. Husker da vi kom for å feire bursdagen hennes en gang. Vi spiste pølser og is, både vi og Mira. Har utrolig mange minner med henne, og det er mye takket henne jeg har hunder nå i dag. Glemmer aldri badeturene og utfluktene våre. Og heller ikke den helga Mira var med oss på hyttetur. Og jeg glemmer aldri den dagen da jeg fikk vite at hu var borte. Husker alt fra det øyeblikket jeg fikk vite det; hvem jeg var med, hvor jeg var, datoen, ca. tidspunkt og alt. Skulle ønske jeg kunne vært foruten dette øyeblikket, men hu plagdes med hoftene, så hu slapp iallefall å lide mer.

Er så sykt glad jeg fikk sjansen til å bli kjent med denne hunden, hu ga meg mye glede, til tross for at hun ikke var min. :)

Link to comment
Share on other sites

Mitt første møte med hund var min onkel sin Welsh springer spaniel, Tanja. Hun var en helt fantastisk hund, med et gemytt jeg aldri har sett lignende til. Jeg fikk lov til å passe henne når onkel og tante var på ferie og jeg storkoste meg med de dagene jeg fikk ha hund hjemme, sorgen var dog enda større når de hentet henne. Da var livet virkelig urettferdig med en allergisk far...... <_<

Tanja er virkelig grunnen til at jeg elsker hunder så mye, elsket måten hun logret med hele kroppen...*savne*

En dag skal jeg helt klart ha meg en welsh springer spaniel :)

Link to comment
Share on other sites

File_083.jpg

Bilder%20fra%20pc%20096.jpg

Jeg klarer ikke å velge så må ta med to forkjellige raser/hunder jeg da. Det var labradoren Cæsar og golden retriveren Robin som var to av hundene jeg har vokst opp med.

Når jeg ser på bilder (skjekk den lekre hippiekledningen,hehe) og tenker tilbake og blir fortalt hva de fant seg i fra meg, min bror og alle andre så strider vel det i mot mye av det andre tenker en hund skal takle fra barn og omverdnen.

De gikk løse stort sett alltid. Jeg som 9åring , herregud, 9år! gikk uten problemer tur alene med han ene. De ble brukt som hest, utkledd i indianerdrakt, fotballdrakt og gud vet hva, han ene ble sendt opp gata løs og alene for å møte meg på vei fra skolen, de dro oss opp bakken på akebrettet igjen etter at vi hadde kjørt ned, satt løse utenfor butikken, var med på heftige barnebursdager, trakk ved,sekker og unger i pulk inn til hytta på vinteren til de ble blå på tunga, var flytevest når jeg skulle lære meg å svømme. Så lenge de fikk være med og jobbe litt så ble de villig med overalt.

Fantastiske hunder på alle måter!

Link to comment
Share on other sites

Tja, Daro (Welsh Corgi) og Max (Jakt Labrador) var de snille hundene som jeg vokste opp med og som hadde med meg på tur de første årene av mitt liv, snille og gode hunder.

daro05.jpg

Max og Daro

daro03.jpg

Liten Renate og bitteliten Daro på trappen på hytta, på siste bildet har Renate sovnet og Daro er også litt trøtt og må støtte hodet sitt til Renate :)

daro02.jpg

Leke med hverandre

daro01.jpg

Renate og Daro blir større sammen og Daro syntes Renate er teit som blir trøtt om kvelden...

daro04.jpg

...for Daro vil følge Renate hvor enn hun går...og er med på ALT som skjer

daro06.jpg

Daro må også ha mat og Renate gir sin beste venn maten sin

daro07.jpg

Pappa tar bilde på 17 Mai, er han mest stolt over hund og barn eller bilen sin??? ;)

daro08.jpg

Familien Arnesen

Trenger jeg si det var hardt den dagen jeg måtte ta farvel med Daro??

Han ble 14år (!!) og har satt farge på min barndom og jeg lærte utrolig mye bare av å ha han rundt meg alle disse årene.

Han ble brukt til utstilling, tur og familie hund, gikk litt spor sammen pappa og var etterhvert med meg i stallen.

Savner Daro, men har nå Chicka som jeg har like god kontakt med, om ikke bedre, om det lar seg gjøre ;)

NB, skikkelig 70talls bilder, jeg vet, men de eldste er tatt i 76 eller 77...og scannet, så ikke se så mye på kvaliteten :P

Link to comment
Share on other sites

Tja.. har endel bilder i bloggen min i dag, av meg og hunder jeg møtte på gjennom oppveksten.

Valp2.jpg

Evt er også historien om Tassen litt spesiell siden han var løshund men så snill og god.

Tassen3.jpg

Eller historien om Alfa-tispen. Alt fins i bloggen. Spesielt historien om alfa-tispen syns jeg er vannvittig! (Og ja, den er sann, og den hendte meg.) Handler om løshunder og om tilknytning til mennesker, og om hjelpeatferd. Det var en veldig spesiell opplevelse for meg, som jeg aldri tror jeg kommer til å glemme. :)

Link to comment
Share on other sites

Guest Belgerpia

Mine foreldre har alltid sagt at mine første ord var pus og vovvov - lenge før jeg sa mamma og pappa...... antar at det med dyr har vært en greie for meg hele livet.

Min første hunde-erfaring fikk jeg som ettåring, vi bodde hus i hus med min mormor, og mormor hadde en snill og god buhundjente som het Vona. Mamma har alltid sagt at det aldri var farlig å slippe meg ut alene når jeg var liten - for hun visste alltid hvor hun kunne finne meg. Hos Vona.......... Jeg må ha vært en fire fem år tror jeg når hun ble borte, angivelig påkjørt og drept ifølge min mormor og mine foreldre. Jeg var godt voksen da min mor tok mot til seg å sa at Vona ble avlivet..... *ler*

Jeg husker ikke så mye om Vona, men at hun må ha hatt en engels tålmodighet og vært svært glad i små barn.

Link to comment
Share on other sites

Jeg har vært heldig sånn, med foreldre som har hatt hunder rundt meg siden jeg var bitteliten. Mamma forteller enda om at av de to hundene de hadde når jeg og storebror var liten, gikk jeg og Bambi i sele og løpestreng, mens Steinar og Timmy gikk løse. Jeg har bare gode erfaringer med de hundene som har omgitt meg som liten, og har mange gode minner og bilder av oss sammen å se tilbake på barneårene med. Mamma og pappa har vært flinke til å skjerme oss for det når hundene måtte få slippe, først for 5-6 år siden fortalte mamma meg hvor dramatisk det hadde vært når Bambi døde. Jeg husker ikke annet enn at vi var på Mølen og hentet stein, og begravde dem i hagen.

Jeg tror det er på grunn av alle de gode erfaringene jeg har fra jeg var barn selv at jeg ikke er redd for å anbefale Cavalieren til barnefamilier. Med et litt vaktsomt øye og opplæring hos barn og hund gir du begge parter en veldig god venn. Sånn, det var dagens reklame :closedeyes:

Link to comment
Share on other sites

Hunden jeg aldri glemmer er naboens boxertispe- Tinka. Hun var helt fantastisk på alle måter. Tålmodig, leken, tillitsfull og en evig optimist. (som boxere gjerne er hehe) Hun var alltid med når jeg lekte med de andre barna i nabolaget og jeg tror aldri hun utviste aggresjon mot noe. Sprøtt med tanke på hvor mye vi herjet med henne og hvor dårlige hoftene hennes var. Hun ble stadig kledd ut, brukt som trekkesel til akebrett opp akebakken, brukt som "kløvhund" når vi bygde hytte etc. Vi bar henne tilmed opp i trehytta hver dag enda hun ikke likte høyder. Like blid... :)

Når jeg tenker tilbake kan jeg komme på minst 10 eksempler på ting jeg vil kalle hundemishandling nå som jeg vet bedre men vi ante jo ingenting.. Vi hadde det bare moro vi. Og det tror jeg Tinka stort sett hadde det også stakkar ;)

Link to comment
Share on other sites

Vår første hund var en engelsk setter som het Rex, og han dreiv jeg visst og dresserte på egenhånd fra jeg var ganske ung. Mamma forteller f.eks stadig om da jeg tok strikketøyet hennes og la det på hodet hans og sa "bli" med min strengeste stemme :rolleyes:

RexTone.jpg

Her bruker jeg stakkaren som hodepute, har ingen anelse om hvor gammel jeg var da? Rundt året?

Neste snille hund i mitt liv var cockeren Klara. Jeg elsket henne av hele mitt hjerte, og jeg syns at mamma og pappa var gjennomført onde når de sa at jeg ikke kunne få henne som min egen. Jeg så henne rett nok hver dag allikevel, men jeg drømte om at hun skulle være helt min hele tiden allikevel :)

ClaraTone.jpg

Ja, jeg veit, jeg var blond den gangen.. ;)

Mine barns "snilleste hunden de kjenner" er nok Gubbelille - og han var en snill hund han, ingen tvil om det! Har aldri hørt eller sett han gjøre antydning til å noe som ligner aggressivt, han bare fant seg i alt han..

Fredrik_Tommy-1.jpg

Her er han "sengevarmer" og trøst for en febersjuk liten en..

Link to comment
Share on other sites

Min første erfaring med hund var da jeg var ca. 4 år. Farmor hadde kjøpt seg en Schäfertispe som jeg skulle få bestemme navnet på. (Gjett om jeg var glad!) Jeg fant ut at hunden skulle hete Stjerne. Men farmor ville heller at hun skulle hete Zarina (siden det var en del av stamtavlenavnet hennes) Så det ble Zarina Stjerne. Det kuleste jeg visste var når Zarina kom på besøk. Hun kastet seg over meg og rundvasket ansiktet mitt ;) Hun vokste opp å ble diger! (litt over hannhund max høyde tror jeg) Det var hos Zarina hunde interessen ble til. Hun er snill, rar, pen og kul og har en helt utrolig tålmodighet og kjærlighet til alle mennesker og dyr!

Nå er Zarina er rar gammel dame på snart 11 år som vokter vannslangen med sitt liv og som synes at snø er mer enn nok mat om vinteren :) Hun er fortsatt sprek og i topp form.

Håper hun får mange gode år til ;)

EDIT: Ser hun ut som om hun er 11?

Link to comment
Share on other sites

NB, skikkelig 70talls bilder, jeg vet, men de eldste er tatt i 76 eller 77...og scannet, så ikke se så mye på kvaliteten :)

Fine bilder, men bare så du vet det, så kan fargene på de fikses betraktelig. Mailer du meg et i originalstørrelse, så kan jeg se hva jeg får til og sende tilbake, så får du se hvordan det blir.. ;)

Link to comment
Share on other sites

Fine bilder, men bare så du vet det, så kan fargene på de fikses betraktelig. Mailer du meg et i originalstørrelse, så kan jeg se hva jeg får til og sende tilbake, så får du se hvordan det blir.. ;)

Tusen takk, Miriam har allerede vært så snill og fixet dem og sendt dem over på Pm for meg, fikk en kjempe koselig Pm med bildene uten å vite noen ting, ble kjempe glad :)

Takk for tilbudet ;)

Link to comment
Share on other sites

Fine bilder, men bare så du vet det, så kan fargene på de fikses betraktelig. Mailer du meg et i originalstørrelse, så kan jeg se hva jeg får til og sende tilbake, så får du se hvordan det blir.. :)

jep Renate. Du kan se på mine. De var i utgangspunktet sånne gule som dine og når de ble scannet ble de ikke akuratt så mye bedre:) Jeg er fryktelig glad jeg har tatt meg tid til å "fikse" dem. Hvertfall dissa polarkamerabildene som gikk som varmt brød på den tiden. De er ikke akuratt så holdbare.

Link to comment
Share on other sites

jep Renate. Du kan se på mine. De var i utgangspunktet sånne gule som dine og når de ble scannet ble de ikke akuratt så mye bedre:) Jeg er fryktelig glad jeg har tatt meg tid til å "fikse" dem. Hvertfall dissa polarkamerabildene som gikk som varmt brød på den tiden. De er ikke akuratt så holdbare.

Men på en måte så syntes jeg det er litt "sjarm" med gamle bilder også, skjønner at man vil ha klarere farger osv, men hvorfor skal alt være så moderen? Det var liksom den kvaliteten man fikk på den tiden og jeg syntes det er litt sjarm også jeg da :)

Link to comment
Share on other sites

Den vakreste, herligste, snilleste OSV hunden jeg noen gang har møtt er nok min onkels hund, Tim.

Han ble eid av min onkel og tante.

Han var 2år eldre enn meg, så jeg vokste opp med ham. Husker ikke så mye fra vi var bitte små da, men vi lekte alltid oppi sofaen... selv om tante sa at det var fyfy. Hehe, vi herja skikkelig, og det hendte av og til at jeg kom gråtende inn for noe, enten var det at leken hadde blitt litt voldsom eller at jeg hadde bitt Tim eller noe(dårlig samvittighet er det hvist noe som kalles ;)) Han passet på ute, og jeg husker enda at når andre barn lånte lekene mine var han veldig påpasselig at de ble levert fint tilbake! :P Stakkars hunden, jeg var skikkelig dyreplager, bet ham når vi lekte...av og til gikk det litt hardt for seg kan man si(han bet jo meg.. :P), kledde på ham, dro ham med meg over alt!

Men han gav beskjed, noen vil vel si at han ikke var helt trygg med barn, men det verste han gjor var å ta tannene i ansiktet på meg, ikke bet men bare dyttet dem mot meg, så jeg lærte fort hva knurret betydde. Han var en helt fantastisk hund, var med meg over alt, var verdens største kosebamse og lekekammerat :)

Han gikk alltid løs, men kom alltid når man ropte. Husker en gang når vi var i hagen så hadde vi jo ikke lov å gå ut gjennom porten. Jeg var vel 4/5 år, så en dag synes jeg at jeg burde få lov, jeg åpnet porten veldig stille, dyttet den forsiktig bortover, så opp mot vinduene om noen hadde hørt knirkingen, nei, ingen der. Så gikk jeg ut, Tim etter, han så litt usikker ut, men han ble med. Vi satte kursen rett mot lekeplassen, kom til veien, flinke meg så meg om til begge sider 3! ganger før jeg var sikker på at det ikke var noen biler. Over veien, rundt gjørne, og opp gata. Vel framme på lekeplassen begynte jeg og disse, Tim lå ved siden v meg med en pinne som han hele tiden prøvde å invitere til lek med :P

Så datt jeg, og lande med knærne rett i bakken... så gråt jeg, hehe. jeg hylte :closedeyes: Ikke fordi det var så veldig vondt, men altså jeg blødde jo ;) Søte Tim la seg ved siden av meg og slikket meg i ansiktet, så lop han... etter en stundt kom han tilbake med mamma! Herlige hunden!

Det Mamma har fortalt etter på er at til hadde begynt å bjeffe slik, så hun hadde komt ut for å se hva det var, da hun så jeg var borte. Etter hun hadde hatt et lite panikk anfall(hønemor) fulgte hun etter Tim(som somregel hviste hvor jeg var) da hun hadde hørt skrikinga mi oppi veien :glare:

*Sist jeg så han var onsdag den 18 juli, og da la han hode mitt intill meg som han pleier, jeg kunne se han var gammen, masse hvitt både på hode og på hals, mye mer enn før ja. Jeg tenkte på alt vi hadde opplevd sammen, da vi lekte gjemsel, og var med ungene i gata og lekte cowboy og indianer. Vi lekte huleboere, og han var ulven min, vi ulte i sammen og såv i sammen inni skapet, under senga, oppi en eske på loftet. Minnene strømmet frem, og jeg savnet da vi begge var yngre. Jeg la hode inni pelsen hans og visket at jeg var gla i han, og uansett hva som hendte kom han alltid til å være min nr 1! Alltid!

Fredag den 20.07.07 fikk jeg en følelse at noe var galt, jeg følte han var borte, at han var borte fra denne jord. Fra min verden. n følelse jeg ikke klarer å beskrive, jeg fikk frysninger, jeg var sikker på han var død.

Den kvelden tok jeg frem albumet, jeg så på bilder fra vi var små og gråt. Jeg fortalte til veninna mi at jeg trodde han hadde reist, hun sa bare jeg var blitt tullete...

Dagene etterpå var jeg trist og lei, hvorfor? Ingen hadde sagt at han var død, det var bare jeg som antok det. Så på mandag sa jeg til meg selv at på tirsdag skulle jeg besøke dem, og da fikk jeg se at alt var i sin beste velgående meg han.

Rett før jeg skulle til å gå kom pappa hjem fra butikken, han hadde møtt Onkel der, og han kom med beskjeden; Tim ble avlivet 20.07.07. Han hadde fått anfall, og de dro til vætrineren på kvelden, han ble avlivet med det samme. * (tok dette fra en annen tråd jeg skrev for en stund siden.

post-1148-1185380691_thumb.jpg

Sikkert mye skrivefeil og ting som sikkert ikke var vits i å skrive men har ikke sovet 22timer så er litt trøtt :closedeyes:

Link to comment
Share on other sites

Å herlige bilder, vi hadde både stil og sveis på 70-tallet! Tror jeg har både gulnet og falmet litt selv også siden den gangen.

Min barndoms hund het Carienas Mia, og var familiens Golden retriever. Hun var en nydelig relativt liten tispe med et fantastisk gemytt. Hun var nok mest mamma og pappas hund, men vi fikk lov til å delta i både valpefødsler og omsorg. Hun var spesielt populær i barnehagen, hun pleide å løpe bort dit hvis utgangsdøren sto åpen, og løp bort i barnehagen. Det var bare å gå dit for å hente henne ;) Da "tantene" ble bekymret for om noen av barna kunne bli redde, og tettet hullet i gjerdet i barnehagen, gravde barna et hull til Mia bak en busk ved gjerdet. :)

Link to comment
Share on other sites

Har hatt hunder rundt meg hele mitt liv, men den som har gjort størst inntrykk er Jethro.

Jethro var blanding av schafer og rottweiler, tror jeg var rundt 6-7 år da faren min fikk han. Han er den klokeste og snilleste hunden jeg har vert borti.

Han fant igjen nøkkler, penger o.l som var mistet på tur. Voktet over lillesøsteren min da hun ble født, ingen andre enn familie fikk røre henne den første tiden før han fikk beskjed om at det var ok. Ble hun lagt inn på soverommet når hun skulle sove vek han ikke fra henne, kunne lokke med mat og tur men han rikket seg ikke av flekken.

Lillesøsteren min klarte stikke av en tur rett ned i gata da hun var 3 år og det ble en småhysterisk leteaksjon, men Jethro tok saken i egne labber og etter en liten stund kom han med henne. Naboer kunne fortelle at han kom og dro henne i genseren og dyttet henne hjemover, rene disneyhunden :thumbs:

Alle ungene i gata visste hvem Jethro var og han var forgudet av veldig mange.

Jeg var 10 år da jeg begynte å gå tur med han, kunne bare hviske til han eller gi han tegn med blikket. Han gikk aldri i bånd. Han var aldri agressiv, men kunne ta igjen hvis andre hunder yppet med han.

Han var veldig snill og tolmodig med unger. Jeg var aldri mørkeredd når jeg hadde Jethro med meg, han knurret dypt hvis rare fremmede/berusede mennesker kom for nær på kveldstid, men han var likevell så rolig og utrolig trygg.

Han måtte avlives da han var 11 år gammel pga forkalkninger i rygg og hofter, han var også blitt senil i slutten.

En helt utrolig hund jeg aldri kommer til å glemme.

i1258205_74707_5.jpg

Jethro til venstre og sønnen hans Rocky til høyre.

Link to comment
Share on other sites

Nero er hunden jeg har størst minne av!

Labradoren til Onkel og Tante.

han ble 12 år.

Da jeg var 10 år skulle jeg gå tur med han, vi gikk oss bort.

hele natta var jeg i skogen. Nero slikker alle myggstikkene mine, holdt meg varm om natta. (første dagene i juni, så var ikke helt varmt om nettene enda)

Nero var da 10 år gammel selv, vi hadde vokst opp sammen. Vi bodde under trappa hvor han sov, lekte familie og barn der.

Lekte inni hundehuset sammen med han ute.

Han var jo labrador, elsket mat, og dro oss på akebrett.

Leken og aktiv hund, kosegutt.

Stor sorg da han som 12 åring ble påkjørt og måtte avlives pga knust hofte...

Det er den verste dagen i mitt liv.

Vi passet han innimellom når Tante og onkel skulle bort, da sov han i sengen min. (det var fy fy hjemme)

Og han var alltid glad!

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Det kan ta litt tid fra bytte av hjem til hunden reagerer på det og forstår at det ikke er midlertidig. Med løpetid i tillegg kan det godt spille inn. Det kan godt henne at hun opplever løpetiden annerledes på et nytt sted enn der hun har bodd hele livet. Jeg har dessverre ikke så mye innspill utover det.
    • Hei, jeg skal lage hundegård til en kommende huskyvalp som skal bo i Hagen. Vurderer betongheller eller skifteplanen etc langs gjerdet sånn at den inn graver seg ut. Hvor store trenger disse å være? Holder det med 30x30 cm eller blir dette for smått?
    • Min samboer og jeg overtok for noen uker (3 uker) ei nydelig samojed tispe på 3 år, fra hans foreldre. Hun bodde før i Trøndelag, mens vi bor på Sørlandet, så det har vært en klimaendring for henne. Vi har passet henne en del før, så vi er ikke ukjente for Mira.  Siden vi er friluftsmennesker så har vi gledet oss masse til å få hund, og vi dedikerer mye tid til tur, ski og trening - noe hun selvfølgelig elsker! Vi har også brukt en del tid på å trene grunnleggende lydighet, da hun er sta og helst vil gjøre det hun selv ønsker, som en ekte samojed (; her har vi likevel sett stor fremgang på tur. I tillegg er hun veldig sjelden alene, vi er stort sett alltid med henne, tross at hun er vandt til å være en del hjemme alene. Jeg vil derfor tro at endringen i adferd ikke skyldes at hun er understimulert. Det er også viktig å nevne at den endrede adferden hovedsaklig gjelder når vi er hjemme og ikke ute på tur. Mira er generelt sett en veldig rolig og avbalansert hund, som tross rasen sjelden bjeffer eller synger. Hjemme har hun alltid pleid å være veldig rolig, og hun er en svært høflig hund som er veldig «enkel» å ha med å gjøre.  Så til problemet - hun har begynt å bjeffe og ule mye mer enn hva som er vanlig for henne, selv på natten. Hun virker rastløs og piper også mer enn vanlig. Hun sliter med å komme til ro, og mest bekymringsverdig av alt så spiser hun nesten ikke. Vi har ikke skiftet fôr, så her er alt likt (ønsker heller ikke å skifte da hun har en sensitiv mage). Hun har løpetid, så noe av problemene kan nok skyldes dette. Da jeg snakket med svigers nevnte de at det var vanlig at hun blir rastløs og oppmerksomhetssøkende eller pipete, men ikke at hun slutter å spise og begynner å bjeffe/ule. Legg merke til at vi har hatt henne i 3 uker, og at adferden begynte å endre seg for 1 uke siden, så trolig er ikke problemet at hun har flyttet? Vi ønsker likevel å gjøre denne overgangen så enkel og bra som mulig for henne, og viktigst av alt; at hun skal spise som vanlig. Har noen her tips til hva dette kan skyldes, eller hva vi bør gjøre? Evt om vi bør oppsøke veterinær? 
    • Altså, den totale motsetningen av en sånn hvit 😆 Er det en groenendael? Ekstremt søt, om jeg får si det! 
    • Har ikke kjøkkenvekt så hadde håpet på at noen kanskje hadde samme för og kunne måle opp for meg
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...