Gå til innhold
Hundesonen.no

Vokter/kamphunder+sosialisering=snille hunder?


QUEST

Recommended Posts

Det har jo i de senere år blitt tatt inn ganske mange nye raser til landet, med utpreget vokter/kamphundbakgrunn.

En utvikling jeg personlig ser med bekymring på. Bedre blir det ikke av at en del av disse hundene blir kjøpt av folk med tilsynelatende liten eller ingen erfaring med slike hunder eller hund overhode.

Når det i tillegg ser ut til å være en utbredt overtro på, at med sosialisering, så ordner allt seg, uansett bakgrunn hos rasen, og med bred "rosemaling" fra oppdrettenes/eiernes side, så undres jeg på hvordan dette ender..

Jeg frykter at vi etterhvert får enda strengere lover og reguleringer når det gjelder hundehold, og dette kommer til å ramme oss som har "vanlige" hunder like mye, som de med "skarpe" raser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 178
  • Created
  • Siste svar
Det har jo i de senere år blitt tatt inn ganske mange nye raser til landet, med utpreget vokter/kamphundbakgrunn.

En utvikling jeg personlig ser med bekymring på. Bedre blir det ikke av at en del av disse hundene blir kjøpt av folk med tilsynelatende liten eller ingen erfaring med slike hunder eller hund overhode.

Når det i tillegg ser ut til å være en utbredt overtro på, at med sosialisering, så ordner allt seg, uansett bakgrunn hos rasen, og med bred "rosemaling" fra oppdrettenes/eiernes side, så undres jeg på hvordan dette ender..

Jeg frykter at vi etterhvert får enda strengere lover og reguleringer når det gjelder hundehold, og dette kommer til å ramme oss som har "vanlige" hunder like mye, som de med "skarpe" raser.

Hvilke raser tenker du på? Og i hvilket tidsperspektiv?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en af grundene til at man i Danmark har snakket om at få klippekort til hund, at første gangs hundejere skal have en professionel vurdering af hvilken slags hun er egnet for dem med alle ting taget i betragtning med hensyn til brug. Men de er endnu ikke kommet så langt i selve processen. Det har været på tale for at sørge for bedre hundehold og uddanning af hundeejere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvilke raser tenker du på? Og i hvilket tidsperspektiv?

Jeg kan jo ikke med sikkerhet si hvilke raser Quest tenker på, men det virker vel ikke urimelig å tro at det er snakk om ymse mastiff/molosser-raser som har gjort sitt inntog fra tida rundt raseforbudet trådte i kraft og fram til i dag - cane corso, amerikansk bulldog, boerboel, presa canario, perro dogo mallorquin, bourdeaux dogge. Kommer ikke på flere i farta (og tilgi meg om jeg ikke staver alle rasenavnene korrekt).

Tillegg: Staffordshire bull terrier og bull terrier kan kanskje også inkluderes - det er jo mer etablerte raser her til lands, men antallet har vel økt ganske betraktelig siden raseforbudet, og har jo definitivt kamphundbakgrunn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De rasene Bardmand ramser opp, er absolutt blandt de rasene jeg tenker på ja.. Og når det gjelder tidsperspektiv, ikke noe spesiellt, i fremtiden. Jeg skjønner ikke helt hvor du vil med det spørsmålet, Terrier?

Jeg bare oppriktig lurte fordi det har litt å si NÅR og HVILKE hunder man tenker på når man skriver så ymse som "i den senere tid" og "diverse vokter/kamphunder". Men da er det etter hundeloven trådte i kraft som gjelder?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en af grundene til at man i Danmark har snakket om at få klippekort til hund, at første gangs hundejere skal have en professionel vurdering af hvilken slags hun er egnet for dem med alle ting taget i betragtning med hensyn til brug. Men de er endnu ikke kommet så langt i selve processen. Det har været på tale for at sørge for bedre hundehold og uddanning af hundeejere.

Hvis det lar seg gjennomføre i praksis og med de "rette" personene til å foreta vurderingene, så høres det ikke dumt ut. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tillegg: Staffordshire bull terrier og bull terrier kan kanskje også inkluderes - det er jo mer etablerte raser her til lands, men antallet har vel økt ganske betraktelig siden raseforbudet, og har jo definitivt kamphundbakgrunn.

Jeg har en bull terrier og kan ikke helt skjønne hvorfor den skal få kastet kamphund etter seg. Det er over hundre år siden den kom under den klassen og rasen ble ikke utviklet sånn som den er idag før etter det. Ja, den har kamphundaner, men den er en selskapshund.

Jeg ser inget problem med at disse rasene er i landet, så lenge de som eier dem har litt vett mellom øra, og bruker hundene til noe. Dette gjelder forøverig for alle andre raser også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en bull terrier og kan ikke helt skjønne hvorfor den skal få kastet kamphund etter seg. Det er over hundre år siden den kom under den klassen og rasen ble ikke utviklet sånn som den er idag før etter det. Ja, den har kamphundaner, men den er en selskapshund.

Jeg ser inget problem med at disse rasene er i landet, så lenge de som eier dem har litt vett mellom øra, og bruker hundene til noe. Dette gjelder forøverig for alle andre raser også.

Nettopp derfor jeg skrev kamphundbakgrunn. Trådstarter er vel også (som meg og deg) også vel så opptatt av eierne som hunderasene i seg selv - men vi skiller oss kanskje når det gjelder tiltroen til hvor kompetente alle disse nye eierne er?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg prøver å ha stor tiltro til oppdretterne av disse rasene. De har et enormt ansvar på skuldrene sine hvis de ikke vil at de skal bli forbudt i molbo-norge. Det trenger ikke være mer enn EN sak som media klarer å grave til seg og blåse opp før ballen begynner å rulle. Jeg har fått oppfattningen av at am bulldog og cane corso miljøet er to av de som skiller seg ut positivt. De er nøye emd hvem de selger til og stiller store krav. Desverre er det alltid sure epler. Jeg håper de klarer å få folk til å ha et positivt eller nøytralt syn til disse rasene, for det siste vi trenger er skrekkhistorier og flere forbudte raser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg prøver å ha stor tiltro til oppdretterne av disse rasene. De har et enormt ansvar på skuldrene sine hvis de ikke vil at de skal bli forbudt i molbo-norge. Det trenger ikke være mer enn EN sak som media klarer å grave til seg og blåse opp før ballen begynner å rulle. Jeg har fått oppfattningen av at am bulldog og cane corso miljøet er to av de som skiller seg ut positivt. De er nøye emd hvem de selger til og stiller store krav. Desverre er det alltid sure epler. Jeg håper de klarer å få folk til å ha et positivt eller nøytralt syn til disse rasene, for det siste vi trenger er skrekkhistorier og flere forbudte raser.

Som Bardmand sier, det er nettopp tiltroen til alle disse nye eierne(og oppdretterne) det skorter litt på hos meg og en hel del andre.. Og som du sier oppdretterne of eierne har et ENORMT(uthevet av meg) ansvar , for hvordan syn folk flest har og etterhvert får på allerede eksisterende og nye vokter/kamphundraser. Og nettopp her, syns jeg det har skortet stort på nettopp ansvarsfølelse, sunn fornuft og ikke minst gangsyn..

Det er IKKE smart å stikke hodet i sanden og "rosemale" hverken disse eller andre raser, for den del. For å ta am.staff. som eksempel, så var det nettopp rosemaling i stor stil som ble bedrevet i diverse fora.. Det var ikke måte på hvor barne og dyrevennlig rasen var, illistrert med oppbyggelige bilder av kravlende småbarn og am.staffer..

Joda, greit rasen kan nok være både barne og dyrevennlig MEN det hadde virket meget mer seriøst, hvis "seriøse" oppdrettere og eiere hadde forholdt seg til fakta og faktisk poengtert at dette IKKE var en rase for Hvermansen!

Ja, jeg håper også at eiere og oppdrettere av kamp/vokterhundraser greier å få folk flest til å få et positivt syn på disse rasene MEN da må de selvsamme innse at ansvaret er deres alene, til fulle! Ikke sutre om at media skaper hysteri og et urettferdig bilde av "kosebamsene"..

Det er et enormt ansvar å skulle drive oppdrett av slike raser, all den tid vi vet, at nettopp slike typer hund, tiltrekker seg eiere som aldri burde hatt hund og slett ikke en hund av slike raser.

Det er litt forskjell på å drive oppdrett av chihuahua og f.eks. am.staff..og når vi er inne på den førstnevnte rasen, det har vært hevdet bl.a. fra "kamphundhold" at det finnes minst like mange aggresive chihuahauaer, stemmer kanskje det men konsekvensene av å bli angrepet av en "argsint" chihuahua er liksom litt mindre skrekkinngydende enn av en am.staff..Så argumentasjon på det nivået, faller på sin egen urimelighet og blir bare tåpelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Meget interessant diskusjon - som jeg håper vi kan holde på et fornuftig plan.

Jeg har INGEN erfaring med å leve med hunder med "kamphundbakgrunn", men jeg store problemer med å se at noen 10-års avl vekk fra egenskaper gjør at hunder blir fri for instinkter, lyst, vilje, egenskaper (kall det hva du vil) som enkelte later til å tro.

Jeg har eid en am.cocker - en rase som neppe er SÅ avlet frem for jaktprøver og apportering - likevel apporterte denne lille valpen ALT fra 8 ukers alder - nøkler, røykpakker, pinner, døde mus- ja, name it - og hun bar det sååå forsiktig i sin lille munn og stormet fram til meg for å avlevere det...

Jeg har eid to skye terriere - også en rase som er avlet ganske langt vekk fra sitt bruksområde, og nok i mange generasjoner kun har vært tiltenkt som selskaps og utstillingshund. Likevel så man drapslysten lyse i øynene deres bare rottene mine (sånne tamme - i bur) bare rørte på seg..

Også har jeg hatt en busslast med bearded collies, da. Som også har vært veldig lite avlet for sine gjeterinstinkter i flere tiår. Likevel ligger det der så utrolig tydelig i ALT de foretar seg - særlig på tur hvor det er SÅ tydelig at de ustanselig prøver å samle "flokken" sin.

Så på tur med den rasemixen der har du terrierne som løp sin egen vei for å finne noe å jakte på (og ga fullstendig beng i alle andre), cockeren som løp rundt og prøvde å vise fram et eller annet hun hadde funnet, også beardisene som prøvde å få de tåpelige terrierne til å holde seg i nærheten av oss andre...

Hvorfor har ikke "vi andre" greid å få vekk DE egenskapene på våre raser, selv etter massevis av generasjoner av utstillings-avl, når det åpenbart er så enkelt på disse såkalte "kamphundene".

Disse rasene, som i sine glansdager, faktisk fikk avlet vekk så tydelige hundete måte å være på - språket, instinkter og det Nordenstam så forklarende kalte "ridderlighet" (dvs å akseptere at den andre gir seg)?

Jeg skjønner det IKKE, men tror faktisk ikke noe på det heller. Selvsagt ligger det noe annet i genene på en pekingeser kontra en owzcharka, en puddel kontra en scchäfer, en dachs kontra en setter, en pomeranian kontra en pitbull, etc..

Å tro at alle disse rasene skulle utvikle seg likt, med samme hjemmemiljø, er ikke bare naivt - men kanskje også litt dumt??

Det er så enkelt å si at "med den rette eier blir alt så bra" - men det KAN vel ikke finnes så mange "rette eiere" når vi ser hvordan folk vil at hundene sine skal oppføre seg nå for tiden? I tillegg så ser det ut som om endel (mange?) med hunder med "brokete fortid" ikke engang VIL innse rasehistorikken til sin egen rase. Og DET skremmer meg langt mer, enn om jeg får en hvilkensomhelst amstaff/pitbull som nærmeste nabo..

Det ER faktisk null-toleranse for agressive ("farlige") hunder i dag, selv hunder som sloss med hverandre (DET kan skje den beste) og eieren blir bitt så vil hundene kunne avlives pga dette.

Og jada-jada - ALLE hunder kan bite og alt det der, men det er en farlig trend vi lever i når man ser utviklingen og oppblomstringen av hunderaser/typer med mer eller mindre "brokete" fortid dukker opp stadig oftere i nærmiljøet.

At da også selvoppnevnte "seriøse" eierne bruker hver og hverannen anledning til å si at "jammen, det gjør alle andre også!" hjelper ikke hundesaken, ikke deres egen rase eller forholdet hundefolk imellom.

Når et land vel har inført et slikt forbud mot enkelte hundeRASER (som jeg forøvrig synes er fullstendig idiotisk), så sier det seg selv at det skal ikke mye til før listen over raser blir lengre og lengre.

Og med de holdningene endel av disse eiere/oppdrettere har, så vil dessverre ikke resten av Hunde-Norge støtte DERES sak lengre.

De andre hundeeierne er mer enn nok opptatt av at ikke "alle de andre" rasene skal få samme sjebne... Dette også mye pga skremselspropaganda fra hundeeiere som aller helst vil fortelle ALLE at enhver hund i nabolaget ditt både kan og vil spise barna dine...

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klokt og interessant innlegg, Susanne.

Kan bare tillegge at verken min i mange generasjoner selskaps- og utstillingsavlede whippet, eller "bevaringsavlede" lundehund på noen måte er fri for instinkter eller atferder som tydelig viser at de slekter på sine jagende forfedre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å snu litt på flisa..Er det "rettferdig" ovenfor diverse vokter/kamphundraser å ta de inn i vår del av verden og forvente at med litt sosialisering og "tender loving care", så skal de oppføre seg som gossegoe snille familiehunder og "glemme" hva de har blitt avlet for i generasjoner?

Raser som i sitt opprinnelsesmiljø har blitt belønnet for og faktisk overlevd nettopp på grunn av sine skarpe vakt og kampevne, skal nå "over natten" bli snille og greie byhunder..

En del er jo veldig opptatt av hundens beste (bra det, for all del)og at hunder skal få lov å utfolde seg med minst mulig korrektiver og hemninger..

Hvor "snillt" er det å ta inn f.eks. en utpreget vakthundrase og gang på gang på gang, la den utsettes for triggere til en adferd som den her til lands enten må "straffes" for eller "avledes" fra?

Vil ikke det føre til en veldig stressende hverdag, for både hund og eier?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har "vennet oss til" trivelige raser i samme rasegruppe - og glemmer at deres gemytt er resultat av målbevisst avl, hvor man vil ha vekk ditt eller datt eller dempe andre ting.

Se på pyreneer, de var nok atskillig heftigere i sin opprinnelse enn de er idag, mens andre store vokterraser (av husdyr) som for eksempel kaukasisk ovtsjarka sies å være "litt for nær" sin opprinnelse - til at de skal kunne behandles som en hvilken som helst stor bamsehund. Eller se på "nye" mynderaser som azawakh, som er hakket hvassere og "annerledes" enn sine andre østlige slektninger, som har en mye lenger tradisjon som kjæledyr i Vesten.

En lang rekke raser som vi har vennet oss til å ha i vestlige land, har opprinnelser fra land med andre forventninger til dem - men ble modifisert, så og si. Eller man har bestemt seg for mindre skarpe gemytt. En bekjent har hatt airedale terriere i mange årtier, og forteller om stor endring underveis - fra en god del mer skarpt og vaktsomt, til dagens hyggelige, trivelige, balanserte hunder. Tilbake på 1930-tallet ble det faktisk diskutert på Stortingsnivå om man skulle forby raser som rottweiler, schäfer, dobermann, riesenschnauzer for sivile å eie, fordi de var så skarpe mot folk - og bare tillate militære/politi å eie dem. Men raseklubbene og entusiastene stod på og klarte å snu det, også avlen.

Men så er det hva man avler på, og hva man velger vekk - og hvordan man behandler hunden. Snakket med eier av en stor, vaktsom mastiffrase for endel år siden, som fortalte at gemyttet kunne variere nokså mye etter hvilket land man importerte fra - i noen land la de stor vekt på det vaktsomme, over mot aggressive, mens andre raskt hadde etablert mer omgjengelige linjer. Det er jo også viktig å tenke på for oppdrettere som vil innføre raser hit - at man oppsøker hunder i miljøer som ligner våre egne, og kanskje ikke kjøper dem fra opprinnelseslandet, selv om det kanskje er korrekt og kulest, men leter etter mer "normaliserte" hunder avlet frem i land med litt andre krav til omgjengelighet? At man velger hunder som har tatt omveien et par generasjoner - og levd som familiehunder i land med krav til at de ikke biter ved første anledning?

Er man bevisst, så skal man visstnok - ved skjønnsomt utvalg - klare å avle mer positive hunder (eller mer aggressive) i løpet av noen generasjoner. Men hvem skal kjøpe "de andre", de som produseres før man kommer dit? Idag vil det neppe være forsvarlig å avlive de som ikke holder mål, mens det var en veldig gangbar filosofi før i tiden - og det er jo på grunn av tidligere tiders beinharde utvelgelse at rasene idag har egenskaper som "sitter" i den grad.

Jeg husker det stod en interessant artikkel om anatolsk gjeterhund, tror jeg det var, i Hundesport for noen år siden, skrevet av en veterinær som hadde importert en. Der stod det om forbeholdene også, om hva man burde vite før man bestemte seg for en slik rase. Og at det ikke var for hvem som helst.

Vi har flere hundre raser å velge mellom her, og jeg holder på det at å innføre en ny rase og drive oppdrett og være forkjemper for den, er noe som burde være forbeholdt folk med solid erfaring fra hund og oppdrett fra før av - hvis et slikt krav hadde vært mulig, men det er det neppe... For jeg tror vi har plukket frem de fleste "velegnede" rasene som finnes nå, og andre - mer eksotiske - er det kanskje en grunn til at vi ikke har: At de er for annerledes, for vanskelige, eller rett og slett så sjeldne at det ikke helt vil gå på forsvarlig vis i dagens samfunn (med tanke på innavlsgrader og helsekrav) å introdusere dem til andre land.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er bare usikker på om trådstarter skjønner hva ordet "kamphund" betyr. :)

Og jeg er litt usikker på om du skjønner hva kamphundbakgrunn betyr? ;) Dvs at hunden ikke nødvendigvis brukes til kamp i dag, selv om den har vært avlet for den slags "moro" før?

Jeg har f.eks belger, som ikke har vært avlet for eller blitt brukt til gjeting i større grad på mange år, men at de har et visst gjeterinstinkt og at de egenskapene de har vært avlet for før, er å finne i dagens hunder i større eller mindre grad fortsatt, er det vel ingen tvil om? Så hvorfor gjelder ikke det for raser med "kampbakgrunn"?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og jeg er litt usikker på om du skjønner hva kamphundbakgrunn betyr? Dvs at hunden ikke nødvendigvis brukes til kamp i dag, selv om den har vært avlet for den slags "moro" før?

Yes I do! :) Og det rettferdiggjør det å kunne kalle dem for kamphund den dag i dag?

Jeg har f.eks belger, som ikke har vært avlet for eller blitt brukt til gjeting i større grad på mange år, men at de har et visst gjeterinstinkt og at de egenskapene de har vært avlet for før, er å finne i dagens hunder i større eller mindre grad fortsatt, er det vel ingen tvil om? Så hvorfor gjelder ikke det for raser med "kampbakgrunn"?

Da er det mange raser man må kalle for kamphund, gitt! Til og med raser man aldri skulle tro hadde blitt avlet til det. Men man gjør ikke det, ikke sant? Man sier jo bare "kamphund" til visse bulldogger, fordi media har lagt sin elsk på ordet "kamphund". Eller mener ikke den vanlige mannen i gata det? Innvendinger?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Yes I do! :) Og det rettferdiggjør det å kunne kalle dem for kamphund den dag i dag?

Da er det mange raser man må kalle for kamphund, gitt! Til og med raser man aldri skulle tro hadde blitt avlet til det. Men man gjør ikke det, ikke sant? Man sier jo bare "kamphund" til visse bulldogger, fordi media har lagt sin elsk på ordet "kamphund". Eller mener ikke den vanlige mannen i gata det? Innvendinger?

Vel.. Man kaller gjeterhunder for gjeterhunder selv om de ikke gjeter lenger enda og, sant? Til og med raser man aldri skulle tro hadde blitt avlet til det, der og (jeg mener corgi, liksom? Eller malle, for den saks skyld?)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er vel "kamphund" ett ord man får reising i nakken av, i forhold til "gjeterhund"...

Minner meg litt om da de gikk og kalte andre for tyskerunger fordi mamma hadde vært på jakt på en tysk pappa. Jada, helt sikkert i en positiv forstand. :) Det blir så dumt å si det, liksom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har f.eks belger, som ikke har vært avlet for eller blitt brukt til gjeting i større grad på mange år, men at de har et visst gjeterinstinkt og at de egenskapene de har vært avlet for før, er å finne i dagens hunder i større eller mindre grad fortsatt, er det vel ingen tvil om? Så hvorfor gjelder ikke det for raser med "kampbakgrunn"?

Tror ikke de fleste belgereiere ville brukt hunden sin til gjeting for å si det sånn. Iallfall hvis man har noe til overs for sauer.. :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk
Tror ikke de fleste belgereiere ville brukt hunden sin til gjeting for å si det sånn. Iallfall hvis man har noe til overs for sauer.. :rolleyes:

Vel, det kommer litt ann på. Bare for å poengtere det som bl.a. susanneL og akela skrev om at egenskaper ligger der lenge etter at de ikke har blitt bevist avla på og at det i forskjellige land (og til og med innen samme land) legges vekt på forskjellige ting i avlen. Belgern regnes i Norge som en gjeterhund selv om den ikke hverken brukes til eller avles for gjeteregenskapene. Allikevel ser man på mange individer at egenskapene ligger der (mer eller mindre). Og hvor stor grad belgern brukes til gjeting i utlandet og avles for det vet jeg ikke, men av bildene på linkene under ser man at det er ikke helt borte og at den til en viss grad fortsatt brukes til det og har egenskapene i behold (men den gjeter vel ganske annerledes en bcen som vi er vandt til i norge?).

Gjeter storfe - bilder av malle som gjeter

Bilder av en malle til som gjeter

Om gjeting med belger, noen artikler, linker og bilder av groenendaels som gjeter

Og, poenget mitt er at det vil gjelde for andre egenskaper hos andre raser også. Det er ikke bare gjeteregenskaper som ligger latent. Det samme gjelder jaktegenskaper, apportering, vokting og en del av de egenskapene som gjorde kamphunder til gode kamphunder (uansett hva de skulle kjempe med). Jeg er ikke på noen måte imot de rasene som ofte omtales som kamphunder og jeg sier ikke at de er direkte farlige, at de er kamphunder idag, agressive osv. Det jeg sier er at en del av disse egenskapene som gjorde dem til gode kamphunder fortsatt kan ligge der. Hos noen individer sterkt, hos noen nesten fraværende. Det kommer bl.a. ann på hva som vektlegges i avlen. Og i Norge legges det vel stort sett vekt på å dempe disse egenskapene og fremavle trygge stabile hunder som fungerer i vår samfunn, og da får man stort sett også det. Så godt som alle hunder av hva som ofte omtales som opprinnelige kamphunder har vært fantastisk flotte snille hunder (unntatt de få bullterrierne jeg har møtt, men det kan like gjerne være tilfeldig). Men allikevel syns jeg man skal være oppmerksom på hva hundene har for slags seleksjonshistorie bak seg og ha det i bakhodet i avl og som eier.

Det samme gjelder mange av disse "nye" vokterrasene som har blitt populære i det siste. Forskjellen er bare at en del av disse har enda kortere tid siden de ble avlet for vokteregenskapene sine (og fortsatt blir det i andre land), og da vil egenskapene være mer fremtredende enn hos de av rasene som har kamphundbagrunn (nå snakker jeg veldig generelt for å få frem poenget, ikke spesifikt om spesielle raser). Derfor er det kanskje et enda større poeng med disse rasene, at man er bevist på hva som følger med i bagasjen av egenskaper.

Og i tillegg må vi ta med i betraktningen at det avles på andre egenskaper i andre land. I en del andre land avles det fortsatt på (skarpe) vokteregenskaper på en del av disse rasene (ofte hjemlandet), og når vi da importerer hunder derfra og bruker dem i avl forsterker vi vokteregenskapene. Og disse vokteregenskapene er bra til sitt formål, men vanskelige å forenelige med det norske samfunnets syn på hunder. Flinke hundefolk som vet hva som ligger i hundene sine takler disse hundene fint og trener og sosialiserer dem og holder dem på en sånn måte at det går helt fint, men når disse hundene blir populære blandt folk som bare er interessert i en stor snill familiehund med tøft utseende er det på sin plass og fortelle litt om at denne bakgrunnen fortsatt ligger der og gjøre folk beviste på den. man må ikke skyve disse egenskapene under en stol og bare fokusere på rasenes gode egenskaper (i forhold til et norskt hundehold).

Ei venninde av meg hadde for et par år sida lyst på borboel og forhørte seg en del rundt. Hun har aldri hatt hund før, men har litt erfaring med hund forde. Det hun fikk høre var at de er flotte familiehunder (ble vist masse bilder av borboel og unger i sjønn harmoni), store og snille, ikke veldig morsjonskrevende, men ingen sofahund, men en del av dem hadde en tendens til og vokte huset. Og dette stemmer jo selvfølgelig, men jeg syns det er så mye mer eiere av sånne raser burde fortelle og advare om. Ikke rosemale alt. Hun fikk bare høre alt det flotte, og utfordringene ble dyssa ned. Nå vi gikk ting litt nærmere i sømmene og så litt mer på bakgrunn osv fant hun ikke er helt klar for en sånn hund som førstegangshund. Flotte hunder, men hun trodde når hun fikk høre litt mer at dette ble litt mye for henne i første omgang. Hvorfor kan ikke eierne være ærlige og fortelle både positivt og negativt med en gang? Ingen er vel tjent med at alt rosemales og at mange nye eiere får mer enn de var forberedt på (med omplassering og problemhunder som resultat). Dette er krevende hunder med til dels sterke vokterinstinkter i behold, og er man ikke forberedt på det kan det fort bli et problematisk hundehold. Og hvem er tjent med det? Hvem er tjent på at man glorifiserer store, krevende vokterraser med fortsatt sterke instinkter?

Dette ble langt og rotete, men håper jeg fikk frem noen av poengene mine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...