Gå til innhold
Hundesonen.no

Trenger hjelp..


Guest Christine

Recommended Posts

Guest Christine
Skrevet

Har innsett at jeg trenger hjelp, og det fortest mulig.

Har en slik fobi for edderkopper, og når jeg ser en så låser kroppen seg på en måte. Jeg får panikk, hyler, skjelver,får gåsehud og gråter... ;)

For to-tre timer siden så fant jeg en edderkopp, og kroppen låste seg helt. Jeg fikk panikk og måtte ha hjelp til å roe meg ned. Først nå er jeg helt rolig igjen, men klarer ikke å slappe av i frykt. Fikk plutselig panikk for å gå opp trappa i sta også, i tilfelle det var edderkopper der.

Jeg gidder ikke å leve videre med denne fobien, og for å bli kvitt den så må jeg ha hjelp, og selv om jeg ikke føler jeg er klar for det enda, så må jeg gjøre det fortest mulig.

Så kommer da spørsmålet.. Hvor går man for å få hjelp til sånne ting? Er det psykolog, eller hva er det?

(Er ikke snakk om taranteller osv...)

Skrevet

Ta kontakt med psykolog ja. Veit ikke helt om du må henvises av fastlege eller ikke.

Men titt litt rundt på nettet og se om du finner noen som faktisk jobber med fobier. Ikke alle psykologer er like bra på alle områder.

Guest Christine
Skrevet

Okei, takk ;)

Skal jeg ta sjansen ved å prøve å søke opp noen folk som jobber med sånt? Er redd jeg havner inn på en side med masse sånne små dyr jeg..*grøsse*

Skrevet

Søk på psykolog og fobi, og ikke edderkopp ;) Evt ta en telefon til noen psykologer i nærområdet ditt og snakk litt med de.

Kanskje legen din veit om noen som er flinke? Noen som veit om det blir billigere om man henvises fra lege eller ikke forresten?

Psykolog er dyrt, og greit å ikke være "prøveklut" for noen som aldri har jobbet med et tema før egentlig.

Hilsen en som ble "prøveklut" ;)

Skrevet

Litt rart i grunnen at du nevner taranteller... mener du å si at du ikke er redd for disse?

Her i Bergen har vi en fyr som jobber/forsker på/fascineres av diverse edderkopper, skolopendere o.l.

Petter Edderkopp kalles han vel ;) Anyhoooooo, han har ofte hatt exhibition på Akvariet her i Bergen hvor en får lov til å "hilse" på en av de rolige edderkoppene hans (nå snakker vi tarantell osv.), der vet jeg at mange med eddisfobi får veldig god hjelp! Petter slår meg som en sindig mann som har fryktelig mye peiling på hva han snakker om.

Det jeg mener å si med dette, er jo at det kan faktisk være vel så bra å snakke med en som faktisk KAN edderkopper, som en psykolog. Det optimale hadde vært å kunne gjort begge deler, altså psykolog samt møte en person som KAN sine ting om eddiser o.l. Det er noe helt annet å komme ut av en fobi når du VET at den som snakker med deg, vet hva h*n snakker om.

Skrevet

Gå og snakk med fastlegen din. Allmennleger kan vanligvis hjelpe et stykke på vei med psykiske problemer, og så henviser de videre til psykolog hvis det er nødvendig.

Det å flippe helt ut på edderkopper og lignende er ikke så uvanlig, du trenger slett ikke å være psykisk syk på grunn av de reaksjonene du forteller om. (Jeg har ei venninne som ringer til faren sin og ber han komme og hjelpe hvis hun ser en edderkopp, selv om det er midt på natta ...). Jeg var veldig redd edderkopper før, men så er jeg også veldig interessert i hagearbeid og fant ut at det ble umulig å jobbe i hagen hvis jeg skulle være redd edderkopper. Jeg bestemte meg rett og slett for å slutte å være redd dem. Jeg tok det trinnvis, først drepte jeg de som var bittesmå, og så kunne jeg nærme meg de som var litt større også, osv. Nå er jeg bare skeptisk til de som er skikkelig store.

Lykke til, dette ordner seg! ;)

Guest Christine
Skrevet

Tusen takk for svar, allesammen :)

Er redd for de fleste edderkoppene(Holder meg laangt unna tarantellene i butikken), men tror nok det er de "små" jeg må lære meg å takle.

Skal lese litt på de linkene som PIP kom opp med, også ringe psykolog/fastlege for å høre..

Litt merkelig i grunn, hester og hunder er ikke noe problem, men katter og edderkopper derimot...

Skrevet

Du er ikke alene! :) Jeg HATER ederkopper,og kan også begynne å grine om jeg får en på meg..Det som er litt skummelt,er når de kommer seg inn i bilen..Jeg fikk en dalende ned på rattet en gang(den var liten,HELDIGVIS!) og jeg slapp rattet i panikk og banket med knyttnevene på den. Jeg fikk henta meg inn kjapt,så det gikk bra,men det var ikke moro!

Guest Christine
Skrevet
Du er ikke alene! :) Jeg HATER ederkopper,og kan også begynne å grine om jeg får en på meg..Det som er litt skummelt,er når de kommer seg inn i bilen..Jeg fikk en dalende ned på rattet en gang(den var liten,HELDIGVIS!) og jeg slapp rattet i panikk og banket med knyttnevene på den. Jeg fikk henta meg inn kjapt,så det gikk bra,men det var ikke moro!

Samme har skjedd her, så mamma har måttet stoppet bilen for å ta ut edderkoppen som jeg plutselig liksom la merke til... Alt blir liksom så værre når vi har fullt av saksedyr her. De gjør meg skikkelig stressa, og finner jeg en edderkopp da så bryter jeg bare sammen. (Kjente det klødde litt på låret en dag, også kjente jeg det kilte. Fant rimelig fort ut at det var et saksedyr som hadde kommet i buksa på meg.) Nei, saksedyr, katter og edderkopper er skumle, men det er edderkoppfobien som er værst, og den jeg bør gjøre noe med.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...