Gå til innhold
Hundesonen.no

Trenger hjelp..


Guest Christine

Recommended Posts

Guest Christine

Har innsett at jeg trenger hjelp, og det fortest mulig.

Har en slik fobi for edderkopper, og når jeg ser en så låser kroppen seg på en måte. Jeg får panikk, hyler, skjelver,får gåsehud og gråter... ;)

For to-tre timer siden så fant jeg en edderkopp, og kroppen låste seg helt. Jeg fikk panikk og måtte ha hjelp til å roe meg ned. Først nå er jeg helt rolig igjen, men klarer ikke å slappe av i frykt. Fikk plutselig panikk for å gå opp trappa i sta også, i tilfelle det var edderkopper der.

Jeg gidder ikke å leve videre med denne fobien, og for å bli kvitt den så må jeg ha hjelp, og selv om jeg ikke føler jeg er klar for det enda, så må jeg gjøre det fortest mulig.

Så kommer da spørsmålet.. Hvor går man for å få hjelp til sånne ting? Er det psykolog, eller hva er det?

(Er ikke snakk om taranteller osv...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Søk på psykolog og fobi, og ikke edderkopp ;) Evt ta en telefon til noen psykologer i nærområdet ditt og snakk litt med de.

Kanskje legen din veit om noen som er flinke? Noen som veit om det blir billigere om man henvises fra lege eller ikke forresten?

Psykolog er dyrt, og greit å ikke være "prøveklut" for noen som aldri har jobbet med et tema før egentlig.

Hilsen en som ble "prøveklut" ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt rart i grunnen at du nevner taranteller... mener du å si at du ikke er redd for disse?

Her i Bergen har vi en fyr som jobber/forsker på/fascineres av diverse edderkopper, skolopendere o.l.

Petter Edderkopp kalles han vel ;) Anyhoooooo, han har ofte hatt exhibition på Akvariet her i Bergen hvor en får lov til å "hilse" på en av de rolige edderkoppene hans (nå snakker vi tarantell osv.), der vet jeg at mange med eddisfobi får veldig god hjelp! Petter slår meg som en sindig mann som har fryktelig mye peiling på hva han snakker om.

Det jeg mener å si med dette, er jo at det kan faktisk være vel så bra å snakke med en som faktisk KAN edderkopper, som en psykolog. Det optimale hadde vært å kunne gjort begge deler, altså psykolog samt møte en person som KAN sine ting om eddiser o.l. Det er noe helt annet å komme ut av en fobi når du VET at den som snakker med deg, vet hva h*n snakker om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gå og snakk med fastlegen din. Allmennleger kan vanligvis hjelpe et stykke på vei med psykiske problemer, og så henviser de videre til psykolog hvis det er nødvendig.

Det å flippe helt ut på edderkopper og lignende er ikke så uvanlig, du trenger slett ikke å være psykisk syk på grunn av de reaksjonene du forteller om. (Jeg har ei venninne som ringer til faren sin og ber han komme og hjelpe hvis hun ser en edderkopp, selv om det er midt på natta ...). Jeg var veldig redd edderkopper før, men så er jeg også veldig interessert i hagearbeid og fant ut at det ble umulig å jobbe i hagen hvis jeg skulle være redd edderkopper. Jeg bestemte meg rett og slett for å slutte å være redd dem. Jeg tok det trinnvis, først drepte jeg de som var bittesmå, og så kunne jeg nærme meg de som var litt større også, osv. Nå er jeg bare skeptisk til de som er skikkelig store.

Lykke til, dette ordner seg! ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Tusen takk for svar, allesammen :)

Er redd for de fleste edderkoppene(Holder meg laangt unna tarantellene i butikken), men tror nok det er de "små" jeg må lære meg å takle.

Skal lese litt på de linkene som PIP kom opp med, også ringe psykolog/fastlege for å høre..

Litt merkelig i grunn, hester og hunder er ikke noe problem, men katter og edderkopper derimot...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er ikke alene! :) Jeg HATER ederkopper,og kan også begynne å grine om jeg får en på meg..Det som er litt skummelt,er når de kommer seg inn i bilen..Jeg fikk en dalende ned på rattet en gang(den var liten,HELDIGVIS!) og jeg slapp rattet i panikk og banket med knyttnevene på den. Jeg fikk henta meg inn kjapt,så det gikk bra,men det var ikke moro!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine
Du er ikke alene! :) Jeg HATER ederkopper,og kan også begynne å grine om jeg får en på meg..Det som er litt skummelt,er når de kommer seg inn i bilen..Jeg fikk en dalende ned på rattet en gang(den var liten,HELDIGVIS!) og jeg slapp rattet i panikk og banket med knyttnevene på den. Jeg fikk henta meg inn kjapt,så det gikk bra,men det var ikke moro!

Samme har skjedd her, så mamma har måttet stoppet bilen for å ta ut edderkoppen som jeg plutselig liksom la merke til... Alt blir liksom så værre når vi har fullt av saksedyr her. De gjør meg skikkelig stressa, og finner jeg en edderkopp da så bryter jeg bare sammen. (Kjente det klødde litt på låret en dag, også kjente jeg det kilte. Fant rimelig fort ut at det var et saksedyr som hadde kommet i buksa på meg.) Nei, saksedyr, katter og edderkopper er skumle, men det er edderkoppfobien som er værst, og den jeg bør gjøre noe med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
    • Ja, det ble tre dager av 2025 det... Så her må det oppdateres med nye mål for 2025 for frøken Lilje: Blodspor: - Starte AK Nosework: - LGT - Merkeprøve(r) Kurs: - Passering - Nesearbeid (spor/søk) - Apport for moro skyld?    
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...