Gå til innhold
Hundesonen.no

Trenger hjelp..


Guest Christine

Recommended Posts

Guest Christine
Skrevet

Har innsett at jeg trenger hjelp, og det fortest mulig.

Har en slik fobi for edderkopper, og når jeg ser en så låser kroppen seg på en måte. Jeg får panikk, hyler, skjelver,får gåsehud og gråter... ;)

For to-tre timer siden så fant jeg en edderkopp, og kroppen låste seg helt. Jeg fikk panikk og måtte ha hjelp til å roe meg ned. Først nå er jeg helt rolig igjen, men klarer ikke å slappe av i frykt. Fikk plutselig panikk for å gå opp trappa i sta også, i tilfelle det var edderkopper der.

Jeg gidder ikke å leve videre med denne fobien, og for å bli kvitt den så må jeg ha hjelp, og selv om jeg ikke føler jeg er klar for det enda, så må jeg gjøre det fortest mulig.

Så kommer da spørsmålet.. Hvor går man for å få hjelp til sånne ting? Er det psykolog, eller hva er det?

(Er ikke snakk om taranteller osv...)

Skrevet

Ta kontakt med psykolog ja. Veit ikke helt om du må henvises av fastlege eller ikke.

Men titt litt rundt på nettet og se om du finner noen som faktisk jobber med fobier. Ikke alle psykologer er like bra på alle områder.

Guest Christine
Skrevet

Okei, takk ;)

Skal jeg ta sjansen ved å prøve å søke opp noen folk som jobber med sånt? Er redd jeg havner inn på en side med masse sånne små dyr jeg..*grøsse*

Skrevet

Søk på psykolog og fobi, og ikke edderkopp ;) Evt ta en telefon til noen psykologer i nærområdet ditt og snakk litt med de.

Kanskje legen din veit om noen som er flinke? Noen som veit om det blir billigere om man henvises fra lege eller ikke forresten?

Psykolog er dyrt, og greit å ikke være "prøveklut" for noen som aldri har jobbet med et tema før egentlig.

Hilsen en som ble "prøveklut" ;)

Skrevet

Litt rart i grunnen at du nevner taranteller... mener du å si at du ikke er redd for disse?

Her i Bergen har vi en fyr som jobber/forsker på/fascineres av diverse edderkopper, skolopendere o.l.

Petter Edderkopp kalles han vel ;) Anyhoooooo, han har ofte hatt exhibition på Akvariet her i Bergen hvor en får lov til å "hilse" på en av de rolige edderkoppene hans (nå snakker vi tarantell osv.), der vet jeg at mange med eddisfobi får veldig god hjelp! Petter slår meg som en sindig mann som har fryktelig mye peiling på hva han snakker om.

Det jeg mener å si med dette, er jo at det kan faktisk være vel så bra å snakke med en som faktisk KAN edderkopper, som en psykolog. Det optimale hadde vært å kunne gjort begge deler, altså psykolog samt møte en person som KAN sine ting om eddiser o.l. Det er noe helt annet å komme ut av en fobi når du VET at den som snakker med deg, vet hva h*n snakker om.

Skrevet

Gå og snakk med fastlegen din. Allmennleger kan vanligvis hjelpe et stykke på vei med psykiske problemer, og så henviser de videre til psykolog hvis det er nødvendig.

Det å flippe helt ut på edderkopper og lignende er ikke så uvanlig, du trenger slett ikke å være psykisk syk på grunn av de reaksjonene du forteller om. (Jeg har ei venninne som ringer til faren sin og ber han komme og hjelpe hvis hun ser en edderkopp, selv om det er midt på natta ...). Jeg var veldig redd edderkopper før, men så er jeg også veldig interessert i hagearbeid og fant ut at det ble umulig å jobbe i hagen hvis jeg skulle være redd edderkopper. Jeg bestemte meg rett og slett for å slutte å være redd dem. Jeg tok det trinnvis, først drepte jeg de som var bittesmå, og så kunne jeg nærme meg de som var litt større også, osv. Nå er jeg bare skeptisk til de som er skikkelig store.

Lykke til, dette ordner seg! ;)

Guest Christine
Skrevet

Tusen takk for svar, allesammen :)

Er redd for de fleste edderkoppene(Holder meg laangt unna tarantellene i butikken), men tror nok det er de "små" jeg må lære meg å takle.

Skal lese litt på de linkene som PIP kom opp med, også ringe psykolog/fastlege for å høre..

Litt merkelig i grunn, hester og hunder er ikke noe problem, men katter og edderkopper derimot...

Skrevet

Du er ikke alene! :) Jeg HATER ederkopper,og kan også begynne å grine om jeg får en på meg..Det som er litt skummelt,er når de kommer seg inn i bilen..Jeg fikk en dalende ned på rattet en gang(den var liten,HELDIGVIS!) og jeg slapp rattet i panikk og banket med knyttnevene på den. Jeg fikk henta meg inn kjapt,så det gikk bra,men det var ikke moro!

Guest Christine
Skrevet
Du er ikke alene! :) Jeg HATER ederkopper,og kan også begynne å grine om jeg får en på meg..Det som er litt skummelt,er når de kommer seg inn i bilen..Jeg fikk en dalende ned på rattet en gang(den var liten,HELDIGVIS!) og jeg slapp rattet i panikk og banket med knyttnevene på den. Jeg fikk henta meg inn kjapt,så det gikk bra,men det var ikke moro!

Samme har skjedd her, så mamma har måttet stoppet bilen for å ta ut edderkoppen som jeg plutselig liksom la merke til... Alt blir liksom så værre når vi har fullt av saksedyr her. De gjør meg skikkelig stressa, og finner jeg en edderkopp da så bryter jeg bare sammen. (Kjente det klødde litt på låret en dag, også kjente jeg det kilte. Fant rimelig fort ut at det var et saksedyr som hadde kommet i buksa på meg.) Nei, saksedyr, katter og edderkopper er skumle, men det er edderkoppfobien som er værst, og den jeg bør gjøre noe med.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...