Legger seg ned ved møte med noen hunder

[Renate A]

Chicka er en litt usikker hund når det gjelder å møte andre hunder, spesiellt hvis hun har kobbel på, da har jeg sluttet helt å la hun hilse på andre hunder, da gjør hun utfall kanskje 8 av 10 ganger, løs går det alltid bra..

Når vi møter andre hunder så senker hun kroppen sin som en Border Collie på en måte og sniker seg avgårde, det er helt ok for meg, men noen ganger så legger hun seg ned og der ligger hun som limt fast i bakken og jeg kan bare stå og vente til hunden har gått forbi (er hun ekstra morsom for dagen så kan hun hoppe opp når hunden går forbi og bare gjøre et utfall, aldri med lyd, også går vi videre), å dra gjør det bare verre og ser utrolig teit ut siden hun nekter plent å bevege seg.

Hun kan også ved noen anledninger bli stående som limt i bakken, men oftest legger hun seg ned.

Jeg prøver å enten ha kontakt med hun eller sette hun vedsiden av meg ved møter, men noen ganger så er hun rett i bakken uten at jeg får gjort noen ting, da hjelper ikke at jeg spørr om kontakt eller sitt, i bakken skal hun ligge, og helst stirre litt på hunden som går forbi...

Hvorfor legger hun seg på denne måten?

Til nå så har jeg som sagt prøvd å få hun til å gå, ikke noe resultat siden det blir en dra kamp, nå står jeg bare ved siden av hun og prøver å få kontakt med hun så hun ikke stirrer den andre hunden i senk, det er vel et tegn på at hun utfordrer den andre hunden (stirringen)?

Ofte legger hun seg sånn hvis vi møter mellomstore eller små hunder med mye energi, spesiellt hvis de drar i kobbelet sitt, kan det være dempende signal?

Noen hunder går hun også bare rett forbi uten å senke seg som en Border Collie, legge seg eller stirre, så jeg blir ikke helt klok på henne.

Dette er ikke noe som er veldig plagsomt på turene våre, men jeg lurer litt på hvorfor og hva jeg evt kan gjøre med dette, for hun virker ikke redd, men usikker.

Håper jeg klarte å beskrive dette klart nok, ikke så lett å forklare

[MarieR]

Det å legge seg ned på magen på den måten der er så vidt jeg vet et dempende signal. "Jeg er grei jeg altså, ikke noen onde hensikter". Siden hun er litt usikker vil hun nok fremme akkurat det ekstra tydelig. Så lenge stirringen ikke går mot den andre hundens øyne direkte, trur jeg ikke det er noe truende i det. Det kan være hun bruker signaler du ikke ser, og at stirringen ser "værre ut enn det den er".

Den krype/gjete greia er vel kanskje instinkt? Det er vel BC i henne?

[Flash]

Har opplevd det samme som deg, og jeg har også en hund som er noe usikker. Både "snikingen" og det å legge seg ned høres akkurat ut som det Molly holdt på med. Det var vanskelig/umulig å få kontakt i disse situasjonene.

Hva årsaken er, finnes det nok andre som kan svare bedre på - men vi har i alle fall fått nesten helt bukt med problemet.

Det jeg gjorde (etter tips fra noen her inne, tror jeg), var å slenge godbiter foran henne (gjerne la dem falle rett på hodet hennes) hver gang hun la seg ned. Hun tok maten, "transen" ble brutt og det gikk an å nå inn med fot- eller sitt-kommando. Greia er vel å få brutt en innlært adferdskjede. En fin bieffekt kan kanskje være at ved bruk av godbitene vil møtende hunder i større grad bli assosiert med noe positivt.

Jeg ser jo at tendensen er der fortsatt, men etter å ha fått brutt opp den nærmest "tvangsmessige" adferden i situasjonen, er det blitt MYE lettere å nå inn. Hun fikk lov til å lære seg denne taktikken, men nå er vi nesten helt i mål med å lære en annen taktikk i samme situasjon.

Dersom hun begynner å snike, går det nå nesten alltid greit å si "nei! fot!" for å stanse snikingen og få henne til å gå fint. Samtidig prøver jeg å holde en viss avstand ved passering (alt over 2 meter går nesten alltid bra, og vi kan stadig minske avstanden). Det fordrer jo selvsagt at man har en viss lydighet inne i utgangspunktet. Ønsket adferd i disse situasjonene gir ALLTID topp belønning.

Nå har jo jeg en ekstremt matglad hund som sjelden eller aldri sier nei takk til godbiter - så jeg vet ikke om metoden vil virke like bra på en hund som er mer kresen og/eller "lengre borte" i situasjonen...

Samtidig er jo metoden noe som må kombineres med lydighetstrening - den hjelper bare på å få hundens oppmerksomhet. Å klare å holde på den er en helt annen sak...

[Peers]

Vi har samme problemet i en del møtesituasjoner... Orry er ingen utagerende hund, men derimot en snill og omgjengelig, men dog usikker hund i enkelte situasjoner. Ofte får han den krypingen du beskriver, og legger seg flatt på magen. Dette skjer oftest i møte med veldig "direkte" hunder, som gjerne er større enn han. Dersom den andre hunden går i rett linje mot Orry, med blikket mot han, deiser Orry ned på magen, trekker ørene tilbake og er veldig avventende. Dersom den andre hunden kommer helt bort til oss ligger han litt og logrer, før han reiser seg og er mer "frampå". Dersom den andre hunder derimot ikke hilser, men fortsetter rett forbi, blir Orry liggende enten til den er på linje med han eller til den har passert. Da spretter han opp og går videre.

Dette skjer som nevnt bare når han er litt usikker på den andre hunden. Dersom den andre hunden ikke virker direkte interessert, men derimot demper og er avventende, er Orry også oppe og går.

Jeg har foreløpig ikke fått bukt med dette. Det er riktignok ikke noe som plager meg veldig, men tror jeg skal prøve meg på Flash sitt tips, og se om det hjelper

[Renate A]

Det å legge seg ned på magen på den måten der er så vidt jeg vet et dempende signal. "Jeg er grei jeg altså, ikke noen onde hensikter". Siden hun er litt usikker vil hun nok fremme akkurat det ekstra tydelig. Så lenge stirringen ikke går mot den andre hundens øyne direkte, trur jeg ikke det er noe truende i det. Det kan være hun bruker signaler du ikke ser, og at stirringen ser "værre ut enn det den er".

Den krype/gjete greia er vel kanskje instinkt? Det er vel BC i henne?

Hun er 25% BC og ofte kommer BC "greiene" tydeligere frem enn andre ganger, men krypingen det kan denne jenta, hun går egentlig litt lav med hodet også, men det gjør hun heletiden

Har opplevd det samme som deg, og jeg har også en hund som er noe usikker. Både "snikingen" og det å legge seg ned høres akkurat ut som det Molly holdt på med. Det var vanskelig/umulig å få kontakt i disse situasjonene.

Hva årsaken er, finnes det nok andre som kan svare bedre på - men vi har i alle fall fått nesten helt bukt med problemet.

Det jeg gjorde (etter tips fra noen her inne, tror jeg), var å slenge godbiter foran henne (gjerne la dem falle rett på hodet hennes) hver gang hun la seg ned. Hun tok maten, "transen" ble brutt og det gikk an å nå inn med fot- eller sitt-kommando. Greia er vel å få brutt en innlært adferdskjede. En fin bieffekt kan kanskje være at ved bruk av godbitene vil møtende hunder i større grad bli assosiert med noe positivt.

Jeg ser jo at tendensen er der fortsatt, men etter å ha fått brutt opp den nærmest "tvangsmessige" adferden i situasjonen, er det blitt MYE lettere å nå inn. Hun fikk lov til å lære seg denne taktikken, men nå er vi nesten helt i mål med å lære en annen taktikk i samme situasjon.

Dersom hun begynner å snike, går det nå nesten alltid greit å si "nei! fot!" for å stanse snikingen og få henne til å gå fint. Samtidig prøver jeg å holde en viss avstand ved passering (alt over 2 meter går nesten alltid bra, og vi kan stadig minske avstanden). Det fordrer jo selvsagt at man har en viss lydighet inne i utgangspunktet. Ønsket adferd i disse situasjonene gir ALLTID topp belønning.

Nå har jo jeg en ekstremt matglad hund som sjelden eller aldri sier nei takk til godbiter - så jeg vet ikke om metoden vil virke like bra på en hund som er mer kresen og/eller "lengre borte" i situasjonen...

Samtidig er jo metoden noe som må kombineres med lydighetstrening - den hjelper bare på å få hundens oppmerksomhet. Å klare å holde på den er en helt annen sak...

Her var det mye bra råd å ta med seg, jeg har prøvd godbit for å avlede hun, men Retriever blandingen min gir faktisk en lang fa*** i den (og det er veeeldig mot normalt når det gjelder henne og mat) når hun først har kommet seg inn i det moduset at hun har fryst, da må jeg bare vente.

Men jeg har ikke prøvd å droppe den på hodet og ned på bakken, det skal jeg prøve neste gang.

Skal ta noen dager nå og trene masse på fot også se om vi kanskje avanserer litt i forhold til snikingen og stoppingen.

Vi har samme problemet i en del møtesituasjoner... Orry er ingen utagerende hund, men derimot en snill og omgjengelig, men dog usikker hund i enkelte situasjoner. Ofte får han den krypingen du beskriver, og legger seg flatt på magen. Dette skjer oftest i møte med veldig "direkte" hunder, som gjerne er større enn han. Dersom den andre hunden går i rett linje mot Orry, med blikket mot han, deiser Orry ned på magen, trekker ørene tilbake og er veldig avventende. Dersom den andre hunden kommer helt bort til oss ligger han litt og logrer, før han reiser seg og er mer "frampå". Dersom den andre hunder derimot ikke hilser, men fortsetter rett forbi, blir Orry liggende enten til den er på linje med han eller til den har passert. Da spretter han opp og går videre.

Dette skjer som nevnt bare når han er litt usikker på den andre hunden. Dersom den andre hunden ikke virker direkte interessert, men derimot demper og er avventende, er Orry også oppe og går.

Jeg har foreløpig ikke fått bukt med dette. Det er riktignok ikke noe som plager meg veldig, men tror jeg skal prøve meg på Flash sitt tips, og se om det hjelper

Hi hi Orry høres akkurat ut som Chicka, men har du opplevd at når hunden har gått forbi så er hun VELDIG interresert i å gå bort dit hvor hunden gikk for å lukte?

Dette plager heller ikke meg veldig, men er litt nysgjerrig på hvorfor Chicka gjør dette og hvis jeg kan gjøre noe med det og evt gjort hun tryggere så hadde det vært veldig fint

Takk for masse gode råd!!

[Peers]

*klipp*

Hi hi Orry høres akkurat ut som Chicka, men har du opplevd at når hunden har gått forbi så er hun VELDIG interresert i å gå bort dit hvor hunden gikk for å lukte?

Dette plager heller ikke meg veldig, men er litt nysgjerrig på hvorfor Chicka gjør dette og hvis jeg kan gjøre noe med det og evt gjort hun tryggere så hadde det vært veldig fint

Takk for masse gode råd!

Jada, det må jo selvfølgelig snuses og sjekkes hvem denne skumlingen var Hundene er merkelige... Jeg hadde selvfølgelig helst sett at han var tryggere og mer ignorant i slike møtesituasjoner, men jeg setter pris samtidig pris på en hund som velger å dempe en situasjon på den måten framfor å gjøre seg "stor og tøff".

[akela]

Sånne hunder er blant det verre vi vet å møte - og bedre blir det ikke når eierne LAR dem ligge der og nistirre. Eldstehunden, som er språksikker - men nøye - liker definitivt IKKE denslags. Og hund er grei mot usikre hunder, men ikke de der stirrerne. Unntaket er flatcoated, som også har en tendens til det, men der har hun visst erfart at "de gjør sånn bare de", men ikke noe mer.

Det er en form for forsøk på utpsyking, og når du også sier at det følges av ulike utfall - vel, ække mye dempende i det. Noen hunder har lett for det, jeg tror det er en form for "lekesniking" som på et sted gikk galt av sted, og så blir det en taktikk i møte med andre hunder når hunden er blitt voksen - og usikker når livets harde realiteter melder seg.

Går det ikke å avlede, vel - helt ærlig - da får man bare KREVE at hunden skal følge med. Alt kan ikke lokkes vekk med pølsebiter, noen ganger må et nei være et nei, eller enda bedre - et "kom hit" være et absolutt kom hit... Alt hunder gjør er ikke naturlig eller skal tillates; de kan være vemmelige noen ganger, av ymse grunner, og det å LÆRE dem en grei hilseatferd hører med til pakka. Og har også noe med lydighet å gjøre, rett og slett. Nei, man skal ikke "kjefte" i de situasjonene, men man må trene så hunden faktisk også vil høre i DE situasjonene.

Er hun usikker i møtet med andre hunder, blir de fleste andre hunder - for flertallet er ikke store tårn av selvsikkerhet - mer eller mindre ille til mote, og vil reagere tilsvarende. Jo mer du tillater slik sniking, jo verre blir hunden din - for den merker da sikkert også "de negative bølgene" fra de andre hundene; det blir en ond sirkel.

Men som sagt... som byboer med litt "nøye" hunder, så irriterer slike stirrere - rettere sagt eierne som lar dem få lov til det - noe grenseløst, fordi de fokker det til for andre hunder også - deres forhold til møtesituasjoner. For det ER ikke så trivelig, det ER ikke dempende uansett hva fru Rugaas skriver i boken (den KAN være det, men da ser det annerledes ut). Jeg går en stor omvei, ikke minst når noen eiere av slike stirrere attpåtil mener at de "må da få hilse" etter den første vemmelige stirringen. Right... det er trivelige stemningen sin det!

Jeg skjønner ikke at man LAR hundene sine gjøre det, særlig ikke når man har dem i bånd????

Og denne store forskjellen på hunder som det later til å være - når de er i bånd, kontra det å være løs... det tror jeg også må være noe "påført" - noe i forholdet mellom hund og egen eier, som man også burde jobbe med. Jeg får ikke akkurat lyst til å slippe mine hunder sammen med en hund som har prøvd å psyke dem ut først... virker ikke veldig tillitsvekkende.

Jeg skriver dette generelt, og jeg mener ikke å kritisere akkurat deg - annet enn at jeg synes det er merkelig at du LAR henne få lov til det? Nei, alt kan ikke lokkes vekk - noen ganger må man kreve det, fordi hunden får et eller annet utbytte av dette som er sterkere enn pølsebiter liksom. Hunder som gjerne LAR seg lokke, de er enklere - fordi de egentlig ØNSKER seg ut av situasjonen kanskje - men når hunden "låser" seg i en slik atferd, så ER det ikke særlig ålreit av en hund.

Hvorfor hun gjør det? Spiller det noen rolle, er det ikke bedre å tenke "dette er ikke noen bra måte å oppføre seg på", og jobbe ut fra det? Selv om det skulle være "fæle opplevelser i barndommen", så går det uansett å ta tak i det - og jobbe på en positiv, men likevel bestemt måte, og vise hunden bedre. Kall det lederskap, eller kall det lærerskap - lærere sier også ganske bestemt fra om hva som er bra, og hva som ikke bra...

[puddellover]

Zelda har ikke noe problemer men hvis hun møter en hund som er helt rolig og sender dempende signaler så blir hun helt gira. Men hvis hunden er pågående eller viser tegn på å være redd så gir hun dempende signaler.

Feks på hytta,der viste sauene tegn til å være farlige(stampet med klovene i bakken) da underkastet hun seg med en gang.

Det så passe dumt ut men mange hunder har et språk som de gjerne vil vise for å slippe og være redde.

Eller rett og slett vise at jeg gjør deg ingenting . Jeg er bare grei!

[Guest Gråtass]

Dette kaller vi labrador-syndromet. Ser det hos veldig mange retrievere spesielt. Selve snikingen er en del av jakt sekvensen og er som Akela sier ikke spesielt dempende.. Når hunden ligger nede og stirrer for å så sprette opp rett foran eller bak passerende hunder er det en del i jaktadferden. Jeg har hatt en labrador som gjorde slik, den dro jeg med meg hver gang han prøvde å leke kjøleskapsmagnet med fortauet. Sikkert forferdelig, men etter 3 uker med konsekvent sleping, ble adferden merkbart mindre. (han var 6 år ved overtagelse) Når han var 9 år var adferden helt borte.

Lykke til!

[Renate A]

Sånne hunder er blant det verre vi vet å møte - og bedre blir det ikke når eierne LAR dem ligge der og nistirre. Eldstehunden, som er språksikker - men nøye - liker definitivt IKKE denslags. Og hund er grei mot usikre hunder, men ikke de der stirrerne. Unntaket er flatcoated, som også har en tendens til det, men der har hun visst erfart at "de gjør sånn bare de", men ikke noe mer.

Det er en form for forsøk på utpsyking, og når du også sier at det følges av ulike utfall - vel, ække mye dempende i det. Noen hunder har lett for det, jeg tror det er en form for "lekesniking" som på et sted gikk galt av sted, og så blir det en taktikk i møte med andre hunder når hunden er blitt voksen - og usikker når livets harde realiteter melder seg.

Går det ikke å avlede, vel - helt ærlig - da får man bare KREVE at hunden skal følge med. Alt kan ikke lokkes vekk med pølsebiter, noen ganger må et nei være et nei, eller enda bedre - et "kom hit" være et absolutt kom hit... Alt hunder gjør er ikke naturlig eller skal tillates; de kan være vemmelige noen ganger, av ymse grunner, og det å LÆRE dem en grei hilseatferd hører med til pakka. Og har også noe med lydighet å gjøre, rett og slett. Nei, man skal ikke "kjefte" i de situasjonene, men man må trene så hunden faktisk også vil høre i DE situasjonene.

Er hun usikker i møtet med andre hunder, blir de fleste andre hunder - for flertallet er ikke store tårn av selvsikkerhet - mer eller mindre ille til mote, og vil reagere tilsvarende. Jo mer du tillater slik sniking, jo verre blir hunden din - for den merker da sikkert også "de negative bølgene" fra de andre hundene; det blir en ond sirkel.

Men som sagt... som byboer med litt "nøye" hunder, så irriterer slike stirrere - rettere sagt eierne som lar dem få lov til det - noe grenseløst, fordi de fokker det til for andre hunder også - deres forhold til møtesituasjoner. For det ER ikke så trivelig, det ER ikke dempende uansett hva fru Rugaas skriver i boken (den KAN være det, men da ser det annerledes ut). Jeg går en stor omvei, ikke minst når noen eiere av slike stirrere attpåtil mener at de "må da få hilse" etter den første vemmelige stirringen. Right... det er trivelige stemningen sin det!

Jeg skjønner ikke at man LAR hundene sine gjøre det, særlig ikke når man har dem i bånd????

Og denne store forskjellen på hunder som det later til å være - når de er i bånd, kontra det å være løs... det tror jeg også må være noe "påført" - noe i forholdet mellom hund og egen eier, som man også burde jobbe med. Jeg får ikke akkurat lyst til å slippe mine hunder sammen med en hund som har prøvd å psyke dem ut først... virker ikke veldig tillitsvekkende.

Jeg skriver dette generelt, og jeg mener ikke å kritisere akkurat deg - annet enn at jeg synes det er merkelig at du LAR henne få lov til det? Nei, alt kan ikke lokkes vekk - noen ganger må man kreve det, fordi hunden får et eller annet utbytte av dette som er sterkere enn pølsebiter liksom. Hunder som gjerne LAR seg lokke, de er enklere - fordi de egentlig ØNSKER seg ut av situasjonen kanskje - men når hunden "låser" seg i en slik atferd, så ER det ikke særlig ålreit av en hund.

Hvorfor hun gjør det? Spiller det noen rolle, er det ikke bedre å tenke "dette er ikke noen bra måte å oppføre seg på", og jobbe ut fra det? Selv om det skulle være "fæle opplevelser i barndommen", så går det uansett å ta tak i det - og jobbe på en positiv, men likevel bestemt måte, og vise hunden bedre. Kall det lederskap, eller kall det lærerskap - lærere sier også ganske bestemt fra om hva som er bra, og hva som ikke bra...

Tro meg jeg har vært HARD mot hun og dratt hun avgårde, blitt sinna osv (jeg er nok ikke noen snillisme person hvis du har inntrykk av det, jeg er ikke kjempe hard, men hun får høre det hvis hun gjør noe galt), men da blir hun bare enda verre og jeg har fått jobben med en hund som gjør det HVER eneste gang hun møter en annen hund istedefor en gang i blandt, legge merke til at jeg skriver i mitt innlegg at hun IKKE gjør det mot alle hunder og at det ikke skjer hver gang vi møter andre hunder (og utfallene er enda skjeldnere enn de gangene hun låser seg fast)

Skal inrømme at jeg ble litt irritert nå, for virker som jeg får hele din irritasjon på sånne hunder på meg, men jeg prøver iallefall å gjøre noe med det, men noen ganger så låser hun seg helt og da er det faktisk bedre å stå der enn å hale og dra.

Og jeg føler at det er litt ok å vite hvorfor hun gjør det itillegg til å jobbe med det jeg da, samme hva du skulle mene om at det ikke er noe mening i å vite hvorfor.

Jeg lar hun heller ikke få hilse hvis hun låser seg fast på den måten, vi går videre og trener kontakt etterpå, hun er sammen med mine venners hunder hver eneste dag så hun har egentlig ikke behov for å hilse på andre hunder når vi er ute på våre alene turer, da liker jeg at vi går tur sammen og at vi konsentrerer oss om hverandre.

Hun er 50% Flat, kan hun ha "arvet" dette fra dem?

Vi møter ofte to forskjellig Flater på tur (vi bor sentralt så møter mye hunder) og de legger seg alltid ned når vi skal passere dem, det går helt greit, da passerer hun hundene og er veldig flink...

[bazzin]

Sånne hunder er blant det verre vi vet å møte - og bedre blir det ikke når eierne LAR dem ligge der og nistirre. Eldstehunden, som er språksikker - men nøye - liker definitivt IKKE denslags. Og hund er grei mot usikre hunder, men ikke de der stirrerne. Unntaket er flatcoated, som også har en tendens til det, men der har hun visst erfart at "de gjør sånn bare de", men ikke noe mer.

Det er en form for forsøk på utpsyking, og når du også sier at det følges av ulike utfall - vel, ække mye dempende i det. Noen hunder har lett for det, jeg tror det er en form for "lekesniking" som på et sted gikk galt av sted, og så blir det en taktikk i møte med andre hunder når hunden er blitt voksen - og usikker når livets harde realiteter melder seg.

Jeg er veldig enig med Akela! De hundene vi har møtt som har vist denne legge-seg-ned-oppførselen nistirrer bestandig på hunden de møter. Og med min ene hund blir det sjelden godt mottatt. Den klassiske responsen fra eierne er som regel at hunden er så mild, usikker, snill og underdanig. Vel, mulig den er usikker - det er min hund også i møte med andre (hann)hunder i bånd, men at hunden som legger seg ned er dempende - det er bare tull. Eieren ser som regel ikke det de som kommer i møte ser - at hunden nistirrer. Det ender som regel opp med trådstarters beskrivelse av situasjonen...

Det jeg syns er dumt er at jeg gjør iherdige forsøk på å avbryte min hunds "aggressive" oppførsel i slike og tilsvarende situasjoner, mens den liggende hunden får fortsette sin oppførsel. Det gjør jo det det enda vanskeligere for min hund - og meg. Hadde den liggende hunden lagt seg på ryggen eller ikke stirret direkte på den møtende hunden så kan man si at man har en hund som demper. Ikke når den ligger å stirrer direkte på den møtende hunden og så gjør utfall.

[akela]

Du vet... jeg tenker like mye på de hundene som er så uheldige å MØTE en slik stirrer som attpåtil kan toppe det med å gjøre et lydløst utfall etter dem - derfor er jeg litt hard.

Som Bazzin skriver - det er IKKE lett for andre hunder å møte slike stirrere. Og kanskje du burde tenke litt på dem, om ikke annet, så ved å snu din egen hunds hode vekk? Du kan jo også være med på å ødelegge andre hunders forhold til møtesituasjoner - fordi de også kan være usikre.

Ved å la din hund gjøre dette, har jo hunden forlengst lært seg at dette "virker" - de andre hundene blir antagelig usikre - eller også, hvis de andre hundene reagerer, så vil din hund lære at "jepp, de ER skumle så dette må jeg fortsette å gjøre".

Men nei, jeg skjønner IKKE eiere som ikke klarer å hanskes med en hund som nekter å gå videre, og bare slår rot i bakken og nistirrer. Da mangler man kontroll - og det bør man ikke, når man ellers later til å virke som en oppegående hundeeier. Gråtass nevner labradoren, og går det med en slik "tanks", så går det med de fleste.... Og nei, man behøver ikke bli sint heller, bare kontant/effektiv/sterk etc.

Jeg har sett flere hunder gjøre dette, fra amstaff til ridgeback til ymse flater, og da går jeg min omvei - det minner meg for mye om hunder som er ute av kontroll, når eier ikke klarer å få dem til å gå videre en gang. Og det vil jeg ikke utsette MINE hunder for...

[Djervekvinnen]

Helt enig med Akela her. Min hund blir veldig forvirret av slike snikere som ligger på nistirrer når vi kommer gående. Det hjelper lite når eieren står der å smiler og venter til vi kommer, for så å la hunden med slakt bånd nærmest hoppe rett mot oss. Da gjør garantert min hund utfall tilbake (og det blir skikkelig brøling).

Min hund kan få slike tendenser selv iblandt, men da snur vi og går en annen vei eller jeg bruker skikkelig makt med å få hunden med meg. Om jeg så må leie hunden etter øret for å få hunden med meg (klassisk møte med feks katter ) Er sikker på at flere tror jeg har en livsfarlig hund, som stirrer på de andre og eieren (meg) sliter hunden med med med all kraft. Men vi går ihvertfall videre, selv om det kanskje ser litt motvillig ut fra hundens side.

Forstår godt at du Renate ikke skjønner hvorfor og vil gjerne finne det ut. Men jeg ser egentlig ikke "problemet" med å få med seg en hund i bånd, (så lenge det ikke er en vilter megasvær kraftig nuffehanne/grand danois av noe slag hehe)

Lykke til med treningen. Håper det går bedre etterhvert!

[Renate A]

Chicka er som sagt fin og grei på alle måter annet enn det at hun fryser ned i bakken og jeg får hun jo med meg, men jeg har frem til nå følt at den draingen jeg da holder på med gjør det verre, og heller blitt stående.

Og det er ikke hele tiden heller, kanskje en eller to ganger i uken og jeg går vel fire lange turer i løpet av en dag, men jeg skjønner at folk syntes at det er irriterende å møte på sånne magneter til bakken også.

Nå har vi vært ute og trent kontakt + lineføring med kontakt for å forbrede oss til neste gang det skjer, men jeg vet jo at hun har kanon kontakt hjemme eller i andre settinger, men de gangene hun blir totalt ute av fokus så hjelper kommandoene fint lite, desverre <_<

Jeg lar hun ALDRI hoppe mot en annen hund, hun hopper opp etter at hunden har passert, så utfallet blir ikke mot en annen hund og ALDRI i slakt bånd, jeg er da ikke helt på jordet heller

Jeg tror om dere hadde møtt Chicka så ville dere nok ikke sett på hun som en uoppdragen hund, jeg får faktisk mye skryt over hvor grei hun er, det er ikke mye bråk og tull med den jenta annet enn det ene problemet som jeg nevnte her (og kanskje ikke brude nevnt, for jeg føler neste som noen ser på hun som den giga problem bikkja nå, noe hun definitivt ikke er)

[Terrier]

Chicka er som sagt fin og grei på alle måter annet enn det at hun fryser ned i bakken og jeg får hun jo med meg, men jeg har frem til nå følt at den draingen jeg da holder på med gjør det verre, og heller blitt stående.

Og det er ikke hele tiden heller, kanskje en eller to ganger i uken og jeg går vel fire lange turer i løpet av en dag, men jeg skjønner at folk syntes at det er irriterende å møte på sånne magneter til bakken også.

Nå har vi vært ute og trent kontakt + lineføring med kontakt for å forbrede oss til neste gang det skjer, men jeg vet jo at hun har kanon kontakt hjemme eller i andre settinger, men de gangene hun blir totalt ute av fokus så hjelper kommandoene fint lite, desverre <_<

Jeg lar hun ALDRI hoppe mot en annen hund, hun hopper opp etter at hunden har passert, så utfallet blir ikke mot en annen hund og ALDRI i slakt bånd, jeg er da ikke helt på jordet heller

Jeg tror om dere hadde møtt Chicka så ville dere nok ikke sett på hun som en uoppdragen hund, jeg får faktisk mye skryt over hvor grei hun er, det er ikke mye bråk og tull med den jenta annet enn det ene problemet som jeg nevnte her (og kanskje ikke brude nevnt, for jeg føler neste som noen ser på hun som den giga problem bikkja nå, noe hun definitivt ikke er)

Det er ingen som har sagt eller gitt uttrykk for at du har en problemhund. Men å si at akkurat den oppførsel du beskriver, er noe svineri for oss andre - det må være lov. Omtrent alle hunder har en eller annen atferd som andre syns er mangel på oppdragelse.

Jeg forstår at du føler draingen forverrer situasjonen, og jeg skjønner at kontakten uteblir så dermed er du i en litt kinkig situasjon. Jeg regner med at du har forsøkt å være i forkant og kanskje heller kommandert hunden i sitt gjennom passeringen? Til og med uten å kreve kontakt? Men har du forsøkt å stille deg i veien for henne, og ødelegge seansen hennes?

Jeg vet ikke om det finnes noen vidunderkur for slik atferd, jeg syns jeg møter overraskende mange som beskriver det samme som deg, og jeg møter titt og ofte disse asfaltliggerne. Tror jammen jeg hadde plantet forsiktig en liten tupp av skoen under buken til hunden for å få den opp, jeg. HVER gang uten så mye innblanding for øvrig.

[Renate A]

Det er ingen som har sagt eller gitt uttrykk for at du har en problemhund. Men å si at akkurat den oppførsel du beskriver, er noe svineri for oss andre - det må være lov. Omtrent alle hunder har en eller annen atferd som andre syns er mangel på oppdragelse.

Jeg forstår at du føler draingen forverrer situasjonen, og jeg skjønner at kontakten uteblir så dermed er du i en litt kinkig situasjon. Jeg regner med at du har forsøkt å være i forkant og kanskje heller kommandert hunden i sitt gjennom passeringen? Til og med uten å kreve kontakt? Men har du forsøkt å stille deg i veien for henne, og ødelegge seansen hennes?

Jeg vet ikke om det finnes noen vidunderkur for slik atferd, jeg syns jeg møter overraskende mange som beskriver det samme som deg, og jeg møter titt og ofte disse asfaltliggerne. Tror jammen jeg hadde plantet forsiktig en liten tupp av skoen under buken til hunden for å få den opp, jeg. HVER gang uten så mye innblanding for øvrig.

Ja det fungerer at hun setter seg vedsiden av meg med eller uten kontakt, men det er de få gangene hvor det er klask i bakken som er problemet, da hjelper det ikke om jeg prøver å få hun til å sitte.

Vi har ikke hatt en ligge i bakken situasjon ennå etter denne tråden så jeg har ikke fått gjort noen av rådene ennå annet enn å trene enda mer kontakt, men jeg vet at å sparke hun i buken kommer ikke på tale, da drar jeg hun heller med meg, hunden min skal ikke tuppes i buken, der går streken altså

[Terrier]

Ja det fungerer at hun setter seg vedsiden av meg med eller uten kontakt, men det er de få gangene hvor det er klask i bakken som er problemet, da hjelper det ikke om jeg prøver å få hun til å sitte.

Vi har ikke hatt en ligge i bakken situasjon ennå etter denne tråden så jeg har ikke fått gjort noen av rådene ennå annet enn å trene enda mer kontakt, men jeg vet at å sparke hun i buken kommer ikke på tale, da drar jeg hun heller med meg, hunden min skal ikke tuppes i buken, der går streken altså

Hallo! Hvem sa noe om å sparke? Jeg skrev plassere vennlig en liten skotupp. Altså, kile henne litt under magen slik at hun reiser seg fordi hun tror hun ligger på noe. Hunden skal såvidt merke det, og ikke vite at det er skoen din.

[Renate A]

Hallo! Hvem sa noe om å sparke? Jeg skrev plassere vennlig en liten skotupp. Altså, kile henne litt under magen slik at hun reiser seg fordi hun tror hun ligger på noe. Hunden skal såvidt merke det, og ikke vite at det er skoen din.

Ok skjønner, jeg missforstod, det kan være en god ide

[Fufie]

Jeg synes denne tråden var interessant. Vi har en ung hanndachs som legger seg ned på god avstand før den møter andre hunder, og vi og andre hundefolk har tolket det som et dempende signal. Men det har vært en del ting som vi ikke føler rimer helt, f.eks at han også gjør det med hunder han kjenner og som han vet han er mye tøffere enn (cavalierer, bichon'er, retrievere, ..), i tillegg til at han ikke virker usikker, og når hundene kommer frem så har han "lest" dem og viser få (om noen) tegn på dempende signaler eller underkastelse.

Basert på tråden her ble jeg også obs på at han stirrer eller som jeg vil si det "leser" den andre nøye. Så kanskje det ikke er 100% dempende signaler, kanskje det er jaktatferd (og jaktinstinktet er sterkt) selv om han ikke oppfører seg slik med andre "byttedyr" (katter, pinnsvin, hjort). I tillegg så har vi sett at de andre hundene er litt usikre.

Nei, vi får observere litt videre og evt se om det er dempende signal eller om han har funnet en utspekulert måte å snike inn på eller lese "motstanderen".

[Vala]

Vel, nå vet jeg iaf at denne trenden skal Sofus få stoppe med å gjøre. Han har nemlig startet med det samme i de siste mnd. Det er ikke ofte det skjer, men ofte nok til at han heller skal få lov til å bli dratt videre (som Akela sier). Jeg har også "lidd" under den tro at det hele er en type for dempende signal uten at det egentlig stemmer overrens med senere handling fra hans side. Dvs, det kommer helt an på hvordan den møtende hunden tar det hele.

Nå er det bare å manne seg opp å ta tak i guttens halsbånd og trekke ham videre. Hvis jeg bare skal dra i båndet har jeg ingen sjanse :S

[akela]

Det er imidlertid viktig å huske på ikke å bli "sint" eller oppkavet, da kan det å begynne å dra i båndet PLUSS den dårlige stemningen føre til negative assosiasjoner. Mer sånn "haha, din tulling, nå skal vi gå videre, juju" og være litt sånn stor, sterk og slutt-å-tulle-positiv - hvis dere skjønner?

Et alternativ, dersom man har matvrak, er jo rett og slett å hive ut noen godbiter på bakken rundt hunden - for å unngå at den "låser" på de andre hundene. Da gir man den en alternativ atferd, som også er motiverende. Slike ting kan jo også gå til å bli rene uvaner - at hunden legger seg til et hilsemønster som får gå ukorrigert.

At dette gjøres til et dempende signal, er vel fru Rugaas' skyld - hun burde kanskje nyansert dette litt mer, såvidt jeg husker av bøkene. Det er vel forøvrig ikke mange som ville lese en "snikende schäfer" (selv om de ikke legger seg helt ned) som særlig dempende?

[Renate A]

Det er imidlertid viktig å huske på ikke å bli "sint" eller oppkavet, da kan det å begynne å dra i båndet PLUSS den dårlige stemningen føre til negative assosiasjoner. Mer sånn "haha, din tulling, nå skal vi gå videre, juju" og være litt sånn stor, sterk og slutt-å-tulle-positiv - hvis dere skjønner?

Jepp skjønner, jeg har gjort det første, halt og dratt, og leget drålig situasjon.

Et alternativ, dersom man har matvrak, er jo rett og slett å hive ut noen godbiter på bakken rundt hunden - for å unngå at den "låser" på de andre hundene. Da gir man den en alternativ atferd, som også er motiverende. Slike ting kan jo også gå til å bli rene uvaner - at hunden legger seg til et hilsemønster som får gå ukorrigert.

At dette gjøres til et dempende signal, er vel fru Rugaas' skyld - hun burde kanskje nyansert dette litt mer, såvidt jeg husker av bøkene. Det er vel forøvrig ikke mange som ville lese en "snikende schäfer" (selv om de ikke legger seg helt ned) som særlig dempende?

Enig med deg, jeg har trodd at det å legge seg ned har vært dempende, men at snikingen rett og slett er utpsyking og det retter jeg på så fort hun begynner med. Jeg bryter hun med å måtte gå med kontakt, går ikke det så er det stopp og sitt eller vi rett og slett snur helt om og jeg får kontakten der

[maja80]

Jeg har en blanding av rottweiler, vorsthe, pointer og husky på 16 mnd. Han legger seg bestandig ned i møte med andre hunder når vi går tur. Både fremmede og hunder han ofte leker med. Jeg tror det er hans måte å vise at han bare er snill. Han har aldri vist tegn til aggresjon, selv om han er blitt angrepet et par ganger. Fra dag en har han blitt godt sosialisert og vært med på det meste, noe som jeg tror er grunnen til at han er en trygg og glad hund. Han er like glad i hunder som mennesker.

Alle hunder er individuelle uavhengig av rase, og de reagerer forskjellig. Min reiser seg forsiktig når den andre hunden kommer, og går rolig fram og snuser. Går hundene overens blir han fort overivrig og vil leke. Han er fortsatt veldig "valpete" på mange områder.

[Gizmo]

Noen hunder kan legge seg ned for å dempe,men har da unnvikende blikk.Å legge seg ned å stirre er starten på jaktadferde,neste trekk er å låpe, etter ,neste trekk gripe og riste og heldigvis stopper dei fleste hunder der fordi den siste delen (avlivning) er avlet vekk i syor grad i forhold til ulven.Å kjefte, sette grenser når hunden er låst i denne situasjonen gjør det bare værre.Øk avstanden til andre hunder til du klarer å avlede den med godbit og belønn ALL annen adferd!

Det beste er å gå kurs med noen som faktisk veit hva dei driver med.Desverre er det mange som holder kurs ennå som ligger maaange år etter i kunnskap...Anbefaler Lundqvist hundeskole.Dei gar en suksessrate på 5,93 poeng der 6 er best...på denne type kurs!