Gå til innhold
Hundesonen.no

10 år gammel jente bitt ihjel av hunder..


BareLinn

Recommended Posts

"Leke" med hunder er da noe de fleste av oss har gjort, også som barn, antar jeg? Når jeg var 10-11 passet jeg og venninner nabohunder (hadde ikke egen) - gikk laaange turer med dem, hadde de med på friluftsdager på skolen, etc..

Man ser fremdeles barn som leker med husets egne hunder uten at foreldrene nødvendigvis står rett ved siden av verken hund eller barn. Dette var faktisk en 10 år gammel jente og familiens egne hunder, så man kan jo anta at de kjente hverandre godt fra før, da.

Dette er selvsagt en fryktelig tragisk ulykke og dette i en rad av tilsvarende saker i Frankrike den siste tiden, bl.a. en 18 mnd. gammel jente som ble drept i slutten av august.

Så nå jobber myndighetene der med å utarbeide skjerpende lovgivning om hunder også der, inkl. raseforbud.

(http://www.aftonbladet.se/nyheter/article841705.ab)

Jeg behøver ikke å lese "hele" historien for det finnes liksom ingen unnskyldning for det som har skjedd. Jeg har heller ingen som helst problem å forstå at "folk flest" (som ikke er hundefolk) raskt flytter seg over i "hundehater"-kategorien. Noe som selvsagt er meget synd for oss som er hundeeiere.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Leke" med hunder er da noe de fleste av oss har gjort, også som barn, antar jeg? Når jeg var 10-11 passet jeg og venninner nabohunder (hadde ikke egen) - gikk laaange turer med dem, hadde de med på friluftsdager på skolen, etc..

Man ser fremdeles barn som leker med husets egne hunder uten at foreldrene nødvendigvis står rett ved siden av verken hund eller barn. Dette var faktisk en 10 år gammel jente og familiens egne hunder, så man kan jo anta at de kjente hverandre godt fra før, da.

Dette er selvsagt en fryktelig tragisk ulykke og dette i en rad av tilsvarende saker i Frankrike den siste tiden, bl.a. en 18 mnd. gammel jente som ble drept i slutten av august.

Så nå jobber myndighetene der med å utarbeide skjerpende lovgivning om hunder også der, inkl. raseforbud.

(http://www.aftonbladet.se/nyheter/article841705.ab)

Jeg behøver ikke å lese "hele" historien for det finnes liksom ingen unnskyldning for det som har skjedd. Jeg har heller ingen som helst problem å forstå at "folk flest" (som ikke er hundefolk) raskt flytter seg over i "hundehater"-kategorien. Noe som selvsagt er meget synd for oss som er hundeeiere.

Susanne

Ja selvfølgelig har vi vel gjort det mange av oss. Og ikkje prøver eg å finne en unnskyldning for det som har skjedd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første artikkelen jeg så om dette ble det skrevet at det var engeske mastiffer. Og de var selvsagt kamphunder. Denne artikkelen ble redigert og ordet kamphunder ble erstattet med bare hunder - bra gjort av journalisten!

Så på dagbladet ser man bildet av den ene hunden, det er ikke noen eng. mastiff. Den ser også dau ut, og for meg ligner det en blanding egentlig. Den ser og litt arrete ut i ansiktet.

På aftenposten viser de bilde av noe jeg tror er en bullmastiff.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det er da ikke ofte jeg leser om Mastiffer som dreper eller biter folk...

Så jeg skulle likt å visst hvor mange sånne hunder som angriper folk med store skader eller døden til følge..

Jeg har søkt endel på nett og finner svært lite av disse mastiffene i angrepsepisoder,sammenlignet med andre raser ser jeg ikke at de skiller seg noe ut...Er det bare meg som er fjern eller??

Men selfølgelig vil folk legge merke til at en sånn rase som det kanskje "forventes" slik av..

Uten at folk nødvendigvis tenker over hvilket antall av hendelser med disse rasene de egentlig ser i media pga bitt/drap.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Andre raser, som nevnte spaniels etc, er vel minst like vanlige i "mindre alvorlige" episoder - altså ikke dødelige, selv om det kan være rimelig stygt selvsagt det også. Men det var jo nylig en nokså heftig episode nylig i august, med de to brasilianske filaene (vel også en mastiff) som drepte vaktmesteren til Ving Rhames, som hadde stelt dem i to år (http://www.netmonetization.com/2007/08/man-killed-by-fila-brasiliero-mastiffs.html). Og ifjor tok to neapolitanske mastiffer en fem år gammel gutt, sønnen i huset (http://www.understand-a-bull.com/BSL/OtherBreedBites/2006/January06/Neos010606.pdf).

Og ja, jeg synes også det er rimelig snålt at hunder dreper barn eller folk de kjenner godt - det virker så uvirkelig i "min hundeverden". "Gode" vakthunder burde jo nettopp være lojale mot sine egne, og at det skal gå så på tverke... vel, det finnes ingen unnskyldning. Heller ikke at barna var alene med hundene; det BØR faktisk hunder tåle - ellers er de så farlige at de ikke bør bo i en familie, men være en reinspikka vakthund.

Men enten må foreldrene ha behandlet hundene noe helt hinsides, eller så er det hundene som har noe i bunnen som... er mindre bra. Den danske rottweileroppdretteren som var ute og gikk tur med to hunder og stesønnen sin på sju år, og opplevde at de gikk til angrep på gutten da han falt og skambet ham, gikk hjem og sørget for å avlive de beslektede hundene (http://www.berlingske.dk/article/20051226/danmark/112260497). Kanskje så han ting litt for seint, det er det vel flere som har gjort... men det kan like gjerne være et slags "jaktinstinkt" som det blir for mye av, som såkalt aggresjon. Iallfall på rottweilere, så har vel det vært diskutert - at noen hunder blir så "giret" av visse ting, at det tipper over, uten at det nødvendigvis har med aggresjon å gjøre.

Nei, uff, uhyggelig tema, særlig for en som har vokst opp med hund i lekegrinden og som lekekamerater alene hjemme eller på tur med dem...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lurer på hvilken type mastiff jeg? Sykt tragisk...

Kamphunder selfølgelig.... http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article2009305.ece

Artikkelen jeg leste på nettet beskrev at hanhundene fra denne rasen kunne bli godt over 100 kilo. Så vidt jeg kjenner til er det bare den Engelske Mastiffen som kan være i nærheten av å bli over 100 kilo. En har vel også sett at Napolitanske Mastiffer blir gode og runde, men over 100 kilo ville være drøyt. Går en smellfeit ute på Tasta Inustaff, Balder, den var 82 kilo siste gangen jeg traff eieren, og da hadde den siste tiden slanket seg noe...men den er pølserund.

Bildet i artikkelen på nettet, viste en Bullmastiff, den blir normalt sett 60-70 kilo..

Så selv om dette er tragisk...så er det også tragisk hvor dårlig informasjon disse reporterne klarer å gi fra seg.

Kamphunder? Engelske Mastiffer? Det er det dummeste jeg har hørt...det er så vidt de gidder å gå på tur..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

haha...jeg skrev til han der reporteren jeg..f'en for en tosk!

Uansett...ja vet hvem Balder er da jeg bor på Tasta selv:)..ALLE snakker seriøst om Balder...hahhaha!

Han er ikke såå tjukk nå lenger..dvs jeg har ikke sett ham før,men vet at han ikke er det nå hvertfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en tragisk sak med dårlige hunder - samme hva slags rase det er!

Jeg er forøvrig glad jeg var barn den gangen jeg var barn, jeg var bare 2 år eldre en denne jenta når jeg for "alvor" begynte å engasjere meg i hundemiljøet. Da var det f.eks jeg som fjerna ei tispe som akkurat hadde født valper - før termin - fra en fellesbinge med 2 andre tisper og bar henne inn i "barselavdelingen" fordi at ingen av de voksne som var der turte. Jeg tok og i mot mitt første valpekull på samme "kennel" den sommeren - alene. Jeg var året eldre når jeg begynte å jobbe for en oppdretter - jobben besto i å lufte alle hundene (8 stk den gangen vi begynte, tallet økte og varierte litt opp igjennom årene), gi nytt vann, fore de som skulle fores, skifte hos valper, børste og stelle pels - og det var ikke i noens tanker ever at jeg og min yngre venninne kom til å bli drept av hundene, selv om vi var der 2 timer alene hver dag.

Jeg har selv barn, og har hatt hund siden før de ble født, og selv om vi har vært inne på tanken at de KAN bli bitt hvisomatte, så har det aldri slått meg at mine hunder kan drepe mine barn - hverken før eller nå, samme hvilken av mine hunder vi snakker om. Og nå som yngstebarnet begynner å bli såpass som 10 år, så får de lov til å være alene med hundene nå og da. Ikke fordi jeg stoler blindt på hverken barn eller hund, jeg VEIT at ting KAN skje, men sånn som mine hunder er sammensatt, og sånn som mine barn er oppdratt, vil jeg bli dypt sjokkert om jeg kommer hjem og finner ut at mine hunder har drept barna/et. Det får da være grenser for hva man skal betegne som "normal" oppførsel hos hund, og hva man liksom skal kunne forutse - særlig når man snakker om hundevante barn og barnevante hunder.

Men jeg er tydeligvis naiv, og burde alltid ha med meg enten hund eller barn om jeg ikke kan være hjemme og ha kontroll - for det er visst uansvarlig av foreldre å la "barn leke alene med hunder"..?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en tragisk sak med dårlige hunder - samme hva slags rase det er!

Jeg er forøvrig glad jeg var barn den gangen jeg var barn, jeg var bare 2 år eldre en denne jenta når jeg for "alvor" begynte å engasjere meg i hundemiljøet. Da var det f.eks jeg som fjerna ei tispe som akkurat hadde født valper - før termin - fra en fellesbinge med 2 andre tisper og bar henne inn i "barselavdelingen" fordi at ingen av de voksne som var der turte. Jeg tok og i mot mitt første valpekull på samme "kennel" den sommeren - alene. Jeg var året eldre når jeg begynte å jobbe for en oppdretter - jobben besto i å lufte alle hundene (8 stk den gangen vi begynte, tallet økte og varierte litt opp igjennom årene), gi nytt vann, fore de som skulle fores, skifte hos valper, børste og stelle pels - og det var ikke i noens tanker ever at jeg og min yngre venninne kom til å bli drept av hundene, selv om vi var der 2 timer alene hver dag.

Jeg har selv barn, og har hatt hund siden før de ble født, og selv om vi har vært inne på tanken at de KAN bli bitt hvisomatte, så har det aldri slått meg at mine hunder kan drepe mine barn - hverken før eller nå, samme hvilken av mine hunder vi snakker om. Og nå som yngstebarnet begynner å bli såpass som 10 år, så får de lov til å være alene med hundene nå og da. Ikke fordi jeg stoler blindt på hverken barn eller hund, jeg VEIT at ting KAN skje, men sånn som mine hunder er sammensatt, og sånn som mine barn er oppdratt, vil jeg bli dypt sjokkert om jeg kommer hjem og finner ut at mine hunder har drept barna/et. Det får da være grenser for hva man skal betegne som "normal" oppførsel hos hund, og hva man liksom skal kunne forutse - særlig når man snakker om hundevante barn og barnevante hunder.

Men jeg er tydeligvis naiv, og burde alltid ha med meg enten hund eller barn om jeg ikke kan være hjemme og ha kontroll - for det er visst uansvarlig av foreldre å la "barn leke alene med hunder"..?

Du er ikke alene om å være naiv, jeg innrømmer gjerne at min store og farlige hund,av kamphund rasen mastiff, gjerne er alene sammen med mine barn hvis jeg skal på ett møte en kveld o.l. I mitt tilfelle er jeg egentlig mest bekymmret for om barna skal skade hunden...

Jeg har sett hvordan min hund reagerer på små barns plutselige, voldsomme og til tider uempatiske lek...det gjør meg trygg på at den hunden ikke vil gjøre dem noe vondt. Han ser da dumt på dem, mens han loggrer med halen:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som jeg også nevnte i en annen tråd... på et annet hundeforum står det om en årsgammel bordeaux dogge som nærmest "terroriserer" småbarna i huset gjennom å snappe etter dem etc. - nok til at barna forskanser seg i en annen etasje, og roper om hjelp når de skal forbi, mens mor opplever det som et problem som hun håper hunden vil vokse av seg. Da begynner jeg å lure litt.

Jeg har omtrent samme bakgrunn som 2ne, like tidlig ute, og luftet andres (store - det var mest stas) bikkjer enda tidligere enn det. Selv hadde vi huset fullt med egne firbeinte, og selv min mor med tendenser til katastrofefantasi falt det aldri inn at de skulle DREPE oss - eller plage oss? Vi lekte og herjet på landet med 3-4-5 hunder og spant rundt med dem på eventyr, og det var en flott oppvekst. Og jo større hunder, jo tryggere BURDE de være - iallfall på barn, som knapt kan ansees som noen trussel?

Ellers spiller vel vekten liten rolle... når det koker ned til hva det egentlig er snakk om: Et barn som er drept.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som jeg også nevnte i en annen tråd... på et annet hundeforum står det om en årsgammel bordeaux dogge som nærmest "terroriserer" småbarna i huset gjennom å snappe etter dem etc. - nok til at barna forskanser seg i en annen etasje, og roper om hjelp når de skal forbi, mens mor opplever det som et problem som hun håper hunden vil vokse av seg. Da begynner jeg å lure litt.

Vel, det er vel strengt tatt et oppdragerproblem? Jeg har hørt om en som ikke fikk gå inn i stua av husets cocker spaniel og, uten at jeg vil påstå at det er rasetypisk i større grad. Men jeg blir stadig forbauset over hva folk tror hunder bare "vokser av seg". Det de burde tenke over, er hva de vokser PÅ seg, egentlig.

Jeg har omtrent samme bakgrunn som 2ne, like tidlig ute, og luftet andres (store - det var mest stas) bikkjer enda tidligere enn det. Selv hadde vi huset fullt med egne firbeinte, og selv min mor med tendenser til katastrofefantasi falt det aldri inn at de skulle DREPE oss - eller plage oss? Vi lekte og herjet på landet med 3-4-5 hunder og spant rundt med dem på eventyr, og det var en flott oppvekst. Og jo større hunder, jo tryggere BURDE de være - iallfall på barn, som knapt kan ansees som noen trussel?

Vi hadde og med oss halve nabolagets hunder på tur - schäfer, rottis, siberian huskys, dalmiser - det var stas med store hunder. Det verste som skjedde, var da ene dalmishannen - en overhormonell pubertetslus på 40 kg - fant ut at han skulle ri på meg. Dæven så sterk han var, og så hardt han holdt.. Var ingen hjelp å få i venninna mi heller, hun lå og hadde latterkrampe i ei blåbærtue ved siden av :glare: Men han var i utgangspunktet en snill gutt, selv om han var litt i overkant den dagen. Aldri noe tull med han, hverken med andre hunder eller oss (det var den ene dagen :rolleyes: ) Eneste vi var redd for å bli bitt av, var ei cockertispe, men hun var ikke helt vettug *flir*

Men å bli drept, det var aldri i noens tanker, tror jeg. Hverken hos eierene til disse hundene, foreldrene våre eller oss. Så at det skal være noe man skal kunne forutse - da er det noe alvorlig galt med den veien avlen går, om det skal være en "hvisomatte".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hun får også en god sykkeltur hver morgen, noen ganger med trekk og andre ganger uten. I løpet av uken trener vi også lydighet, svømming, rallylydighet og spor. De siste månedene har vi fokusert mye på ro-trening i offentlige områder med mange folk og hunder. Hun er i god form og har en slank kroppsbygning, men sliter med å roe seg ned når vi er ute, selv om hun lett finner roen innendørs. Tidligere kastet vi dessverre en del pinner og ball på turer, men jeg innså i senere tid at det er med på å skape mye stress. Derfor har vi sluttet med dette for en god stund siden. Jeg forstår at dette har bidratt til å bygge opp stressnivået hennes utendørs. Men ellers har hun vært slik jeg beskriver henne, helt siden vi fikk henne.
    • Søk er fint, men ellers synes jeg det virker som det kan være litt mye løping og stress-jobbing, enn ro og fokus. Jeg ville droppet kasting av ball/leker/apport, og agility. La henne løpe litt fra seg, og så ta økter med roligere øvelser. Lengre søk, flere gjenstander, rolige øvelser som sitt, dekk, stå, veksling mellom posisjoner, gå fot, og andre roligere lydighetsøvelser. Bli-øvelser krever også fokus og selvbeherskelse. Det kan også være det hjelper å gi henne oppgaver på tur. Selv om jeg i prinsippet er motstander av at hunder skal gå fot på tur, så kan det være en idé å gjøre det for noen strekninger. Variere med å veksle hvilken side hun går på (etterhvert bytte side under gange, og veksle mellom å bytte side ved å gå foran eller bak deg), snurr mens dere går fot, osv. Ta korte stopp med gjennomgang av et par øvelser. Hopp opp på steiner og benker dere går forbi. Og stopp innimellom og kast en neve godbiter i grøftekanten så hun får søke opp. Dette høres ut som en hund som kjeder seg på tur, og trenger litt fokus og jobb. Gjør det lønnsomt å ha slakt bånd når dere ikke fokuserer aktivt på en oppgave. Bruk kontaktkommando litt før båndet blir helt stramt, og belønn kontakt og nærhet til deg. Og ja, det tar tid og tålmodighet!
    • Det er en border collie på 2 år. Før tur får ho løpe fra seg på et jorde en halvtimes tid. Da pleier vi også å leke litt søk med ulike gjenstander som ho skal finne. Eller så trener vi litt agility hvor hvor ho også får kjørt seg litt både mentalt og fysisk, men ho er likevel alt for gira og stresset på turen etterpå.. 
    • Gulvredsel er ikke uvanlig på en del raser. Hvilken rase er det? Selv om søsknene ikke har det ligger det også typisk i genene, det er jo arven bakover som er relevant her. Jeg ville jobbet med å gjøre det å gå gjennom dører en positiv ting. Finn en ukjent døråpning, la hunden stå nærmest døren. Stå på avstand, og belønn at hunden ser på døråpningen. Hvis hunden beveger seg nærmere på egenhånd, belønn igjen. Ikke gå for fort fram, og belønn gjerne med å ta noen skritt bort fra døråpningen igjen innimellom. Ta pauser, men la hunden selv også styre tempo mot og gjennom døren. Gjør dette med både kjente og ukjente dører en periode, og se om adferden endrer seg.
    • Jeg har en hund på 11 måneder som er litt merkelig. planen er at vi skal stille han ut etterhvert . Men vi har et problem han er ikke glad i «dør listene» inn til nye bygninger eller rom.. Vanskelig å få han inn i rom, da han nekter å gå inn.. vanskelig å motivere og det har skjedd at han har kommet ut av båndet når vi har vært på vei «inn» . Andre steder igjen kan dette gå helt fint.. Vi trenger tips å råd til at han mestrer å gå gjennom døråpninger over dørlistene, hvordan gjøre dette på en god måte slik at det ikke blir noe verre .. vi har også perioder der han kommer inn i det nye rommet / bygningen , blir han usikker på underlaget og snuser på «parkett skillene» akkurat som han reagerer på lister og planke skillene i gulvet . Han går på det, men er ikke akkurat komfortabel. (han går som regel bare rett fram akkurat som han har en sti) Andre steder igjen kan dette gå helt fint. Vi har valgt å bare overse det , til han løser det selv og skjønner at det ikke er noe skummelt med tanke på «spøkelsesalderen» . Det som jeg ønsker råd om er hvordan få hunden til å mestre å gå inn i nye rom? Vi skal stille han ut etterhvert , og blir det innendørs er jeg redd for at han ikke vil trives da han ikke er komfortabel med å gå inn i nye rom eller å gå på ukjente underlag.. Vi har han med jevnlig på nye ting i nye miljøer, men ikke vært rundt på utstillinger enda.  noen som har vært borti dette ? han er veldig sta og litt vanskelig å motivere da staheten er sterkest😅 ingen av søskene har redsel på gulv, men de kan reagere på lister eller streker. Men det har gått over når de har blitt voksne på de andre kullene .. De har blitt godt sosialisert hos oppdretter og gått på ulike underlag og vært i forskjellige rom. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...