Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvilket kjønn er lettest og begynne med?


Guest Maritus

Recommended Posts

Skrevet

Ble litt nysgjerrig på om det er lettst og begynne med tispe eller hann :icon_redface: ? Begge kjønn har jo ulemper.

Skrevet

Hei,

JEG vil si at det kommer helt an på rasen til hunden! Endel raser følger læreboka' med hensyn til: kranglete med andre hanner", stikker av hvis løpetid i området, tisper er mere knyttet til eieren, mere "dominante", (alle er påstander ofte skrevet i bøker) etc.

Personlig (utifra MIN rase) ville jeg utvilsomt sagt at HANNHUNDER er mye enklere å ha med å gjøre, mere "jevne" i temperamentet/mindre hormonsvingninger, vanskeligerer å "ødelegge", slett ikke kranglete, stikker sjelden av, osv.

Så til førstegangseiere på bearded collie kan jeg absolutt anbefale en hannhund. Men hvis jeg hadde hatt en "tøffere" rase - tja, da hadde man kanskje anbefalt en tispe som førstegangshund.

Personlig er jeg et "hannhund-menneske" til fingerspissene, og kan ikke se en eneste fordel å ha en tispe annet enn hvis man vil ha valper... Derfor har jeg tre hanner og en tispe boende her...

Men, igjen - selvsagt massevis av forskjell fra rase til rase.

Susanne

Skrevet

Jeg vil alltid anbefale tispe som lettest å håndtrere. Men hver sine ønsker. Noen foretrekker hannhunder, enn tisper og motsatt. Jeg har ihvertfall erfart at de aller fleste tispene har vært lettere enn hannene. (spesielt på den rasen jeg har)

Skrevet

Helt enig med Susanne: Det kommer veldig an på rasen. På whippet ville jeg nok anbefalt hanhund til de fleste. Dette tross at jeg selv alltid har hatt tisper - men det har mer med at familien hadde ei blandingstispe da jeg fikk den første -og så har det liksom blitt sånn.

Mitt inntrykk av whippethanner er at de er mer kosete og mer førerorienterte enn de fleste tisper av samme rase - og at det sjelden er noe bråk med andre hanhunder.

Skrevet

Enig med Susanne jeg.

Det kommer ann på rase.

Hos min rase er det nok ikke store forskjellene mellom kjønnene sånn gemyttmessig, og jeg har ingen problemer med å anbefale en hannhund av rasen som førstegangshund.

Skrevet
Mitt inntrykk av whippethanner er at de er mer kosete og mer førerorienterte enn de fleste tisper av samme rase - og at det sjelden er noe bråk med andre hanhunder.

Må bare utdype: Ikke sånn at whippettisper er mer bråkete enn hannene - jeg mener bare at det i andre raser kan være mer tendens til bråkete hanhunder, etter det jeg har skjønt.

Skrevet

Veldig avhengig av rase og linjer innad i rasen. BC har lite av de vanlige hannhundproblemene, og da blir det en smaksak. Hannhundene i min rase er gjerne mer markerende, tispende kan være sure og veldig varierende i humøret. Jeg er egentlig et hannhundmenneske (innenfor alle dyr, for å være helt ærlig), men denne gangen skulle jeg prøve tispe. Og selv om min tispe er verdens herligste, er det på ingen måte noe enklere enn hannhundene, heller motsatt.

Skrevet

Selvom jeg hadde verdens snilleste hannhund og mine tisper har vært (og er) rimelig hurpete til tider, er jeg nok et tispemenneske. (Er det noe som heter det?) Vet ikke hvorfor, men føler en egen samhørighet med disse damene, på en måte...

Skrevet

Uten å ha dne heeelt store hundeerafringen, trpr jeg faktisk det er litt individuelt betinget jeg .. noen skjønner liksom hunndyr veldig godt og takler de best, og noen det samme med hanndyr ..... jeg er veldig hunndyr menneske... alle dyrene mine er hunnkjønn :icon_redface: andre derimot ORKER ikke hunnkjønn for alt i verden :(

Skrevet

Skikkelig tispemenske jeg og (oi, hørtes bitchy ut) selv om jeg hadde verdens snilleste hanhund. Er nok både en smakssak og raseavhengig.

Skrevet

Jepp, det kommer an på rasen, men det kommer også an på individ, i alle fall på min rase. Hannhunden er kjent for å være mer familiehund, men det betyr ikke nødvendigvis at hivs du kjøper en hannhund får du en grei hund, eller at hvis du kjøper en tispe får du en gneldrete og reservert hund.

Skrevet

Jeg er også et "tispemenneske" av en eller annen grunn, vet egentlig ikke helt hvorfor :( Føler de knytter seg mer til deg?

Jeg har jo hatt kaniner i alle år, og den første kaninen min var en skikkelig hissig hunn kanin, jeg var den eneste som klarte å håndtere henne, og hun likte kun meg! Mens hannene som jeg har nå er verdens snilleste, tammeste og aldri sure :icon_redface: Allikevel vil jeg ha hunn kanin igjen ;)

Skrevet

Jeg ville valgt tispe. Men det er det JEG ville valgt. Og jeg føler det er en lettere kjønn. Men det kommer kanskje ann på rasen også. Jeg har vel ikke så bra svar men.

Skrevet
Uten å ha dne heeelt store hundeerafringen, trpr jeg faktisk det er litt individuelt betinget jeg .. noen skjønner liksom hunndyr veldig godt og takler de best, og noen det samme med hanndyr ..... jeg er veldig hunndyr menneske... alle dyrene mine er hunnkjønn :P andre derimot ORKER ikke hunnkjønn for alt i verden :P

Tror jeg er enig med deg her jeg. (selvom det for meg er omvendt)

Jeg er et typisk "hanndyr menneske", syns jeg får et annet forhold til de enn til hunndyr. Hunndyr virker for meg mer bitchy og har mer egne meninger på en måte(vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det), noen syns de har mer personlighet, men for min del syns jeg hannene har like mye personlighet bare uten denne bitchy siden.

Jeg har bare hanndyr selv nå, og har hele tiden hatt flest hanndyr. Og spesielt innenfor hund trives jeg best sammen med gutta, til tross for at jeg "vokste opp" blandt tisper, jeg hadde daglig kontakt med flere tisper, men den ene hannhunden som var der var den jeg fikk det beste forholdet til, så jeg har vært mest hanndyr menneske siden barnestadiet.

Nå har jeg enda ikke hatt erfaring med å eie ei tispe da, så får se om jeg endrer mening når ei tispe entrer huset, men jeg tror nok hanndyrene fortsatt da vil være de jeg får best forhold til.

Ser bare med kattene i huset, jenta er den mest dronningaktige, bitchye lille saken jeg har møtt(syns jeg da), mens gutten er bare en herlig stor koseklump uten diva nykker. :)

Jeg er slik med mennesker og igrunn, trives best sammen med gutter, de er så mye enklere og uten alt dramaet :P

Skrevet

Jeg er et tispe menneske, pga jeg blir sprø av hannhunder som blir GAL av løpetid lukt :)

Men det er vel eneste grunnen til at jeg foretrekker tisper...

Skrevet

På atskillige raser ville jeg personlig ALDRI solgt hannhund som førstegangshund til en eier, kanskje særlig en eier som tror litt på at "bare man er snill mot hunden, så blir den snill". Andre raser, som er litt enklere og mindre "tak i", virker det som det er mindre forskjell - men likevel bør man gjøre lurt i å tenke fremover.

Hannhunder er VELDIG mye mer oppsøkende og skal "prøve seg ut" enn tisper, og derfor kreves det mer lydighet - og det krever at eier faktisk takler dette. Det er veldig mange ulydige hunder dere ute--- og det tyder vel på noe? Bare se på alle spørsmålene om kastrering, som gjerne kommer fra de ferskere eierne - som ikke visste hva de gikk til, og later til å komme til kort på "normal" hannhundoppførsel. Kanskje fordi man tror at snill eier gir snill hund, og så møter man veggen - og en heftig ung mann - når søte lille guttevalpen kommer i rette alderen og programmeringen trår til...

Så kommer det an på hundeholdet man vil ha. Bor man mer øde til, der man ikke ufrivillig møter et hopetall hunder hver dag, så vil det igjen ha litt mindre betydning med kjønn - forutsatt at man bruker hodet. Bor man i en by, så bør man nok vurdere dette veldig godt. Og så har det jo med hva man synes er ålreit: Personlig hater jeg ufordragelige, masete, grisete hannhunder som ikke tar nei for et nei for en normalt høflig tispe - og eiere som bare mener "jammen de leker". mens tispen går nærmest i hysteri. Vil man ikke ha grisete hannhunder, så KREVER det faktisk at man tar litt tak i ting og styrer dem.

Vi har hatt mange tisper i familien, og det har vært fredelig - virkelig fredelig, både innad og stort sett utad. Jeg liker frøknene godt, de er ofte utrolig smarte - det som hannhundeiere gjerne kaller "slu" - og hvis man får dem til å jobbe for seg, så er det ingen bedre. Hannhundene er enklere på et vis, men ofte litt "teitere" - ikke minst fordi de går så i spinn i driftene sine iblant, særlig med manglende grensesetting på hva som er lov. Samtidig er de greie å forholde seg til. For meg blir det HELT hipp som happ, det har MYE mer med individet å gjøre - hvor mye tak og futt og mot det er i dem, og der kan tisper være like bra som hannhunder.

De fleste førstegangshunder er "lærehunder". Og for alles del - også bikkjas sjøl og omverdenen, inklusive mine bikkjer - så blir det litt mindre og litt mindre alvorlige konsekvenser av at folk prøver og feiler og lykkes og forsøker med en tispe, enn med en hannhund som blir for mye for dem, og som risikerer å bli en ulydig kranglefant.

Skrevet

Min første hund var en rottweiler hannhund, og takk og lov for det! Tror han var den eneste som kunne overleve mentalt i all min inkonsekvente og (i begynnelsen) hardhendte behandling. Han var en fantastisk stabil og klok hund, og det var et mirakel, sånn som jeg i min uvitenhet og ved å følge rådene fra "de tøffe gutta" behandlet ham det første året...

En tispe eller en annen rase kunne lett ha tilta fullstendig.

Heldigvis ble jeg etter ett år trygg nok til å stole på meg selv og mine egne følelser, så de neste 9 årene var det bare kos og godbiter. Vi bodde i by og han var verdens enkleste å ha med overalt.

Etter denne gutten har det vært flest gutter hos meg, rett og slett fordi de er enklere (for meg), stabile, tåler mer av trening i all slags vær, tåler at jeg blir hissig innimellom (verbal utblåsing). Liker at de er litt mer rasetypiske også...

Tisper er for følsomme for meg, for hormonstyrt og kanskje for smarte...:-)) Gutta er enklere, og det passer meg best!:-))

Skrevet

Er oppvokst med kun hannhunder og har nå tispe selv for første gang og jeg merker at jeg er tispemenneske, jeg tenker ikke en gang tanken på å ha hannhund neste gang.

Skrevet
Er oppvokst med kun hannhunder og har nå tispe selv for første gang og jeg merker at jeg er tispemenneske, jeg tenker ikke en gang tanken på å ha hannhund neste gang.

Jeg er litt der jeg og! Jeg har alltid vært tispe-menneske da, men etter å ha fått prøvd meg på hannhund (selv om det var verdens greieste hannhund), så fikk jeg det i hvert fall bekreftet :cool:

Skrevet

Jeg og er tispemenneske, kunne ikke tenkt meg å ha hannhund i det hele tatt :cool: Kurslederene våres anbefaler tisper, og sier at dem er roligere og lettere å jobbe med, mister ikke så lett fokus..

Men egentlig tror jeg det er likemange som heller mot hannhund som tispe.. Så poenget er vel at unasett hann, eller hunn, så må man jobbe mye sammen med hunden for å få den sånn som du vil ha den,,

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
    • Han trenger ikke å være løs, men jeg lurer på om balansen mellom mental og fysisk trening er riktig for ham. Har dere prøvd å kutte ned på søksarbeidet og løpe eller sykle med ham, eller lengre turer i langline? Bare 5-7 meter langt bånd gir mye mer frihet samtidig som du har kontroll på om han kommer over noe. Hvis han har god nok innkalling så kan jo evt munnkurv være et verktøy mot å spise alt. Det er det eneste jeg kan komme på å ta tak i, hva slags, hvor mye og riktig balanse mellom type aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...