Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvilket kjønn er lettest og begynne med?


Guest Maritus

Recommended Posts

Skrevet

Ble litt nysgjerrig på om det er lettst og begynne med tispe eller hann :icon_redface: ? Begge kjønn har jo ulemper.

Skrevet

Hei,

JEG vil si at det kommer helt an på rasen til hunden! Endel raser følger læreboka' med hensyn til: kranglete med andre hanner", stikker av hvis løpetid i området, tisper er mere knyttet til eieren, mere "dominante", (alle er påstander ofte skrevet i bøker) etc.

Personlig (utifra MIN rase) ville jeg utvilsomt sagt at HANNHUNDER er mye enklere å ha med å gjøre, mere "jevne" i temperamentet/mindre hormonsvingninger, vanskeligerer å "ødelegge", slett ikke kranglete, stikker sjelden av, osv.

Så til førstegangseiere på bearded collie kan jeg absolutt anbefale en hannhund. Men hvis jeg hadde hatt en "tøffere" rase - tja, da hadde man kanskje anbefalt en tispe som førstegangshund.

Personlig er jeg et "hannhund-menneske" til fingerspissene, og kan ikke se en eneste fordel å ha en tispe annet enn hvis man vil ha valper... Derfor har jeg tre hanner og en tispe boende her...

Men, igjen - selvsagt massevis av forskjell fra rase til rase.

Susanne

Skrevet

Jeg vil alltid anbefale tispe som lettest å håndtrere. Men hver sine ønsker. Noen foretrekker hannhunder, enn tisper og motsatt. Jeg har ihvertfall erfart at de aller fleste tispene har vært lettere enn hannene. (spesielt på den rasen jeg har)

Skrevet

Helt enig med Susanne: Det kommer veldig an på rasen. På whippet ville jeg nok anbefalt hanhund til de fleste. Dette tross at jeg selv alltid har hatt tisper - men det har mer med at familien hadde ei blandingstispe da jeg fikk den første -og så har det liksom blitt sånn.

Mitt inntrykk av whippethanner er at de er mer kosete og mer førerorienterte enn de fleste tisper av samme rase - og at det sjelden er noe bråk med andre hanhunder.

Skrevet

Enig med Susanne jeg.

Det kommer ann på rase.

Hos min rase er det nok ikke store forskjellene mellom kjønnene sånn gemyttmessig, og jeg har ingen problemer med å anbefale en hannhund av rasen som førstegangshund.

Skrevet
Mitt inntrykk av whippethanner er at de er mer kosete og mer førerorienterte enn de fleste tisper av samme rase - og at det sjelden er noe bråk med andre hanhunder.

Må bare utdype: Ikke sånn at whippettisper er mer bråkete enn hannene - jeg mener bare at det i andre raser kan være mer tendens til bråkete hanhunder, etter det jeg har skjønt.

Skrevet

Veldig avhengig av rase og linjer innad i rasen. BC har lite av de vanlige hannhundproblemene, og da blir det en smaksak. Hannhundene i min rase er gjerne mer markerende, tispende kan være sure og veldig varierende i humøret. Jeg er egentlig et hannhundmenneske (innenfor alle dyr, for å være helt ærlig), men denne gangen skulle jeg prøve tispe. Og selv om min tispe er verdens herligste, er det på ingen måte noe enklere enn hannhundene, heller motsatt.

Skrevet

Selvom jeg hadde verdens snilleste hannhund og mine tisper har vært (og er) rimelig hurpete til tider, er jeg nok et tispemenneske. (Er det noe som heter det?) Vet ikke hvorfor, men føler en egen samhørighet med disse damene, på en måte...

Skrevet

Uten å ha dne heeelt store hundeerafringen, trpr jeg faktisk det er litt individuelt betinget jeg .. noen skjønner liksom hunndyr veldig godt og takler de best, og noen det samme med hanndyr ..... jeg er veldig hunndyr menneske... alle dyrene mine er hunnkjønn :icon_redface: andre derimot ORKER ikke hunnkjønn for alt i verden :(

Skrevet

Skikkelig tispemenske jeg og (oi, hørtes bitchy ut) selv om jeg hadde verdens snilleste hanhund. Er nok både en smakssak og raseavhengig.

Skrevet

Jepp, det kommer an på rasen, men det kommer også an på individ, i alle fall på min rase. Hannhunden er kjent for å være mer familiehund, men det betyr ikke nødvendigvis at hivs du kjøper en hannhund får du en grei hund, eller at hvis du kjøper en tispe får du en gneldrete og reservert hund.

Skrevet

Jeg er også et "tispemenneske" av en eller annen grunn, vet egentlig ikke helt hvorfor :( Føler de knytter seg mer til deg?

Jeg har jo hatt kaniner i alle år, og den første kaninen min var en skikkelig hissig hunn kanin, jeg var den eneste som klarte å håndtere henne, og hun likte kun meg! Mens hannene som jeg har nå er verdens snilleste, tammeste og aldri sure :icon_redface: Allikevel vil jeg ha hunn kanin igjen ;)

Skrevet

Jeg ville valgt tispe. Men det er det JEG ville valgt. Og jeg føler det er en lettere kjønn. Men det kommer kanskje ann på rasen også. Jeg har vel ikke så bra svar men.

Skrevet
Uten å ha dne heeelt store hundeerafringen, trpr jeg faktisk det er litt individuelt betinget jeg .. noen skjønner liksom hunndyr veldig godt og takler de best, og noen det samme med hanndyr ..... jeg er veldig hunndyr menneske... alle dyrene mine er hunnkjønn :P andre derimot ORKER ikke hunnkjønn for alt i verden :P

Tror jeg er enig med deg her jeg. (selvom det for meg er omvendt)

Jeg er et typisk "hanndyr menneske", syns jeg får et annet forhold til de enn til hunndyr. Hunndyr virker for meg mer bitchy og har mer egne meninger på en måte(vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det), noen syns de har mer personlighet, men for min del syns jeg hannene har like mye personlighet bare uten denne bitchy siden.

Jeg har bare hanndyr selv nå, og har hele tiden hatt flest hanndyr. Og spesielt innenfor hund trives jeg best sammen med gutta, til tross for at jeg "vokste opp" blandt tisper, jeg hadde daglig kontakt med flere tisper, men den ene hannhunden som var der var den jeg fikk det beste forholdet til, så jeg har vært mest hanndyr menneske siden barnestadiet.

Nå har jeg enda ikke hatt erfaring med å eie ei tispe da, så får se om jeg endrer mening når ei tispe entrer huset, men jeg tror nok hanndyrene fortsatt da vil være de jeg får best forhold til.

Ser bare med kattene i huset, jenta er den mest dronningaktige, bitchye lille saken jeg har møtt(syns jeg da), mens gutten er bare en herlig stor koseklump uten diva nykker. :)

Jeg er slik med mennesker og igrunn, trives best sammen med gutter, de er så mye enklere og uten alt dramaet :P

Skrevet

Jeg er et tispe menneske, pga jeg blir sprø av hannhunder som blir GAL av løpetid lukt :)

Men det er vel eneste grunnen til at jeg foretrekker tisper...

Skrevet

På atskillige raser ville jeg personlig ALDRI solgt hannhund som førstegangshund til en eier, kanskje særlig en eier som tror litt på at "bare man er snill mot hunden, så blir den snill". Andre raser, som er litt enklere og mindre "tak i", virker det som det er mindre forskjell - men likevel bør man gjøre lurt i å tenke fremover.

Hannhunder er VELDIG mye mer oppsøkende og skal "prøve seg ut" enn tisper, og derfor kreves det mer lydighet - og det krever at eier faktisk takler dette. Det er veldig mange ulydige hunder dere ute--- og det tyder vel på noe? Bare se på alle spørsmålene om kastrering, som gjerne kommer fra de ferskere eierne - som ikke visste hva de gikk til, og later til å komme til kort på "normal" hannhundoppførsel. Kanskje fordi man tror at snill eier gir snill hund, og så møter man veggen - og en heftig ung mann - når søte lille guttevalpen kommer i rette alderen og programmeringen trår til...

Så kommer det an på hundeholdet man vil ha. Bor man mer øde til, der man ikke ufrivillig møter et hopetall hunder hver dag, så vil det igjen ha litt mindre betydning med kjønn - forutsatt at man bruker hodet. Bor man i en by, så bør man nok vurdere dette veldig godt. Og så har det jo med hva man synes er ålreit: Personlig hater jeg ufordragelige, masete, grisete hannhunder som ikke tar nei for et nei for en normalt høflig tispe - og eiere som bare mener "jammen de leker". mens tispen går nærmest i hysteri. Vil man ikke ha grisete hannhunder, så KREVER det faktisk at man tar litt tak i ting og styrer dem.

Vi har hatt mange tisper i familien, og det har vært fredelig - virkelig fredelig, både innad og stort sett utad. Jeg liker frøknene godt, de er ofte utrolig smarte - det som hannhundeiere gjerne kaller "slu" - og hvis man får dem til å jobbe for seg, så er det ingen bedre. Hannhundene er enklere på et vis, men ofte litt "teitere" - ikke minst fordi de går så i spinn i driftene sine iblant, særlig med manglende grensesetting på hva som er lov. Samtidig er de greie å forholde seg til. For meg blir det HELT hipp som happ, det har MYE mer med individet å gjøre - hvor mye tak og futt og mot det er i dem, og der kan tisper være like bra som hannhunder.

De fleste førstegangshunder er "lærehunder". Og for alles del - også bikkjas sjøl og omverdenen, inklusive mine bikkjer - så blir det litt mindre og litt mindre alvorlige konsekvenser av at folk prøver og feiler og lykkes og forsøker med en tispe, enn med en hannhund som blir for mye for dem, og som risikerer å bli en ulydig kranglefant.

Skrevet

Min første hund var en rottweiler hannhund, og takk og lov for det! Tror han var den eneste som kunne overleve mentalt i all min inkonsekvente og (i begynnelsen) hardhendte behandling. Han var en fantastisk stabil og klok hund, og det var et mirakel, sånn som jeg i min uvitenhet og ved å følge rådene fra "de tøffe gutta" behandlet ham det første året...

En tispe eller en annen rase kunne lett ha tilta fullstendig.

Heldigvis ble jeg etter ett år trygg nok til å stole på meg selv og mine egne følelser, så de neste 9 årene var det bare kos og godbiter. Vi bodde i by og han var verdens enkleste å ha med overalt.

Etter denne gutten har det vært flest gutter hos meg, rett og slett fordi de er enklere (for meg), stabile, tåler mer av trening i all slags vær, tåler at jeg blir hissig innimellom (verbal utblåsing). Liker at de er litt mer rasetypiske også...

Tisper er for følsomme for meg, for hormonstyrt og kanskje for smarte...:-)) Gutta er enklere, og det passer meg best!:-))

Skrevet

Er oppvokst med kun hannhunder og har nå tispe selv for første gang og jeg merker at jeg er tispemenneske, jeg tenker ikke en gang tanken på å ha hannhund neste gang.

Skrevet
Er oppvokst med kun hannhunder og har nå tispe selv for første gang og jeg merker at jeg er tispemenneske, jeg tenker ikke en gang tanken på å ha hannhund neste gang.

Jeg er litt der jeg og! Jeg har alltid vært tispe-menneske da, men etter å ha fått prøvd meg på hannhund (selv om det var verdens greieste hannhund), så fikk jeg det i hvert fall bekreftet :cool:

Skrevet

Jeg og er tispemenneske, kunne ikke tenkt meg å ha hannhund i det hele tatt :cool: Kurslederene våres anbefaler tisper, og sier at dem er roligere og lettere å jobbe med, mister ikke så lett fokus..

Men egentlig tror jeg det er likemange som heller mot hannhund som tispe.. Så poenget er vel at unasett hann, eller hunn, så må man jobbe mye sammen med hunden for å få den sånn som du vil ha den,,

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...