Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvilket kjønn er lettest og begynne med?


Guest Maritus

Recommended Posts

Hei,

JEG vil si at det kommer helt an på rasen til hunden! Endel raser følger læreboka' med hensyn til: kranglete med andre hanner", stikker av hvis løpetid i området, tisper er mere knyttet til eieren, mere "dominante", (alle er påstander ofte skrevet i bøker) etc.

Personlig (utifra MIN rase) ville jeg utvilsomt sagt at HANNHUNDER er mye enklere å ha med å gjøre, mere "jevne" i temperamentet/mindre hormonsvingninger, vanskeligerer å "ødelegge", slett ikke kranglete, stikker sjelden av, osv.

Så til førstegangseiere på bearded collie kan jeg absolutt anbefale en hannhund. Men hvis jeg hadde hatt en "tøffere" rase - tja, da hadde man kanskje anbefalt en tispe som førstegangshund.

Personlig er jeg et "hannhund-menneske" til fingerspissene, og kan ikke se en eneste fordel å ha en tispe annet enn hvis man vil ha valper... Derfor har jeg tre hanner og en tispe boende her...

Men, igjen - selvsagt massevis av forskjell fra rase til rase.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt enig med Susanne: Det kommer veldig an på rasen. På whippet ville jeg nok anbefalt hanhund til de fleste. Dette tross at jeg selv alltid har hatt tisper - men det har mer med at familien hadde ei blandingstispe da jeg fikk den første -og så har det liksom blitt sånn.

Mitt inntrykk av whippethanner er at de er mer kosete og mer førerorienterte enn de fleste tisper av samme rase - og at det sjelden er noe bråk med andre hanhunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mitt inntrykk av whippethanner er at de er mer kosete og mer førerorienterte enn de fleste tisper av samme rase - og at det sjelden er noe bråk med andre hanhunder.

Må bare utdype: Ikke sånn at whippettisper er mer bråkete enn hannene - jeg mener bare at det i andre raser kan være mer tendens til bråkete hanhunder, etter det jeg har skjønt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig avhengig av rase og linjer innad i rasen. BC har lite av de vanlige hannhundproblemene, og da blir det en smaksak. Hannhundene i min rase er gjerne mer markerende, tispende kan være sure og veldig varierende i humøret. Jeg er egentlig et hannhundmenneske (innenfor alle dyr, for å være helt ærlig), men denne gangen skulle jeg prøve tispe. Og selv om min tispe er verdens herligste, er det på ingen måte noe enklere enn hannhundene, heller motsatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvom jeg hadde verdens snilleste hannhund og mine tisper har vært (og er) rimelig hurpete til tider, er jeg nok et tispemenneske. (Er det noe som heter det?) Vet ikke hvorfor, men føler en egen samhørighet med disse damene, på en måte...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uten å ha dne heeelt store hundeerafringen, trpr jeg faktisk det er litt individuelt betinget jeg .. noen skjønner liksom hunndyr veldig godt og takler de best, og noen det samme med hanndyr ..... jeg er veldig hunndyr menneske... alle dyrene mine er hunnkjønn :icon_redface: andre derimot ORKER ikke hunnkjønn for alt i verden :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp, det kommer an på rasen, men det kommer også an på individ, i alle fall på min rase. Hannhunden er kjent for å være mer familiehund, men det betyr ikke nødvendigvis at hivs du kjøper en hannhund får du en grei hund, eller at hvis du kjøper en tispe får du en gneldrete og reservert hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er også et "tispemenneske" av en eller annen grunn, vet egentlig ikke helt hvorfor :( Føler de knytter seg mer til deg?

Jeg har jo hatt kaniner i alle år, og den første kaninen min var en skikkelig hissig hunn kanin, jeg var den eneste som klarte å håndtere henne, og hun likte kun meg! Mens hannene som jeg har nå er verdens snilleste, tammeste og aldri sure :icon_redface: Allikevel vil jeg ha hunn kanin igjen ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uten å ha dne heeelt store hundeerafringen, trpr jeg faktisk det er litt individuelt betinget jeg .. noen skjønner liksom hunndyr veldig godt og takler de best, og noen det samme med hanndyr ..... jeg er veldig hunndyr menneske... alle dyrene mine er hunnkjønn :P andre derimot ORKER ikke hunnkjønn for alt i verden :P

Tror jeg er enig med deg her jeg. (selvom det for meg er omvendt)

Jeg er et typisk "hanndyr menneske", syns jeg får et annet forhold til de enn til hunndyr. Hunndyr virker for meg mer bitchy og har mer egne meninger på en måte(vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det), noen syns de har mer personlighet, men for min del syns jeg hannene har like mye personlighet bare uten denne bitchy siden.

Jeg har bare hanndyr selv nå, og har hele tiden hatt flest hanndyr. Og spesielt innenfor hund trives jeg best sammen med gutta, til tross for at jeg "vokste opp" blandt tisper, jeg hadde daglig kontakt med flere tisper, men den ene hannhunden som var der var den jeg fikk det beste forholdet til, så jeg har vært mest hanndyr menneske siden barnestadiet.

Nå har jeg enda ikke hatt erfaring med å eie ei tispe da, så får se om jeg endrer mening når ei tispe entrer huset, men jeg tror nok hanndyrene fortsatt da vil være de jeg får best forhold til.

Ser bare med kattene i huset, jenta er den mest dronningaktige, bitchye lille saken jeg har møtt(syns jeg da), mens gutten er bare en herlig stor koseklump uten diva nykker. :)

Jeg er slik med mennesker og igrunn, trives best sammen med gutter, de er så mye enklere og uten alt dramaet :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På atskillige raser ville jeg personlig ALDRI solgt hannhund som førstegangshund til en eier, kanskje særlig en eier som tror litt på at "bare man er snill mot hunden, så blir den snill". Andre raser, som er litt enklere og mindre "tak i", virker det som det er mindre forskjell - men likevel bør man gjøre lurt i å tenke fremover.

Hannhunder er VELDIG mye mer oppsøkende og skal "prøve seg ut" enn tisper, og derfor kreves det mer lydighet - og det krever at eier faktisk takler dette. Det er veldig mange ulydige hunder dere ute--- og det tyder vel på noe? Bare se på alle spørsmålene om kastrering, som gjerne kommer fra de ferskere eierne - som ikke visste hva de gikk til, og later til å komme til kort på "normal" hannhundoppførsel. Kanskje fordi man tror at snill eier gir snill hund, og så møter man veggen - og en heftig ung mann - når søte lille guttevalpen kommer i rette alderen og programmeringen trår til...

Så kommer det an på hundeholdet man vil ha. Bor man mer øde til, der man ikke ufrivillig møter et hopetall hunder hver dag, så vil det igjen ha litt mindre betydning med kjønn - forutsatt at man bruker hodet. Bor man i en by, så bør man nok vurdere dette veldig godt. Og så har det jo med hva man synes er ålreit: Personlig hater jeg ufordragelige, masete, grisete hannhunder som ikke tar nei for et nei for en normalt høflig tispe - og eiere som bare mener "jammen de leker". mens tispen går nærmest i hysteri. Vil man ikke ha grisete hannhunder, så KREVER det faktisk at man tar litt tak i ting og styrer dem.

Vi har hatt mange tisper i familien, og det har vært fredelig - virkelig fredelig, både innad og stort sett utad. Jeg liker frøknene godt, de er ofte utrolig smarte - det som hannhundeiere gjerne kaller "slu" - og hvis man får dem til å jobbe for seg, så er det ingen bedre. Hannhundene er enklere på et vis, men ofte litt "teitere" - ikke minst fordi de går så i spinn i driftene sine iblant, særlig med manglende grensesetting på hva som er lov. Samtidig er de greie å forholde seg til. For meg blir det HELT hipp som happ, det har MYE mer med individet å gjøre - hvor mye tak og futt og mot det er i dem, og der kan tisper være like bra som hannhunder.

De fleste førstegangshunder er "lærehunder". Og for alles del - også bikkjas sjøl og omverdenen, inklusive mine bikkjer - så blir det litt mindre og litt mindre alvorlige konsekvenser av at folk prøver og feiler og lykkes og forsøker med en tispe, enn med en hannhund som blir for mye for dem, og som risikerer å bli en ulydig kranglefant.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min første hund var en rottweiler hannhund, og takk og lov for det! Tror han var den eneste som kunne overleve mentalt i all min inkonsekvente og (i begynnelsen) hardhendte behandling. Han var en fantastisk stabil og klok hund, og det var et mirakel, sånn som jeg i min uvitenhet og ved å følge rådene fra "de tøffe gutta" behandlet ham det første året...

En tispe eller en annen rase kunne lett ha tilta fullstendig.

Heldigvis ble jeg etter ett år trygg nok til å stole på meg selv og mine egne følelser, så de neste 9 årene var det bare kos og godbiter. Vi bodde i by og han var verdens enkleste å ha med overalt.

Etter denne gutten har det vært flest gutter hos meg, rett og slett fordi de er enklere (for meg), stabile, tåler mer av trening i all slags vær, tåler at jeg blir hissig innimellom (verbal utblåsing). Liker at de er litt mer rasetypiske også...

Tisper er for følsomme for meg, for hormonstyrt og kanskje for smarte...:-)) Gutta er enklere, og det passer meg best!:-))

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er oppvokst med kun hannhunder og har nå tispe selv for første gang og jeg merker at jeg er tispemenneske, jeg tenker ikke en gang tanken på å ha hannhund neste gang.

Jeg er litt der jeg og! Jeg har alltid vært tispe-menneske da, men etter å ha fått prøvd meg på hannhund (selv om det var verdens greieste hannhund), så fikk jeg det i hvert fall bekreftet :cool:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og er tispemenneske, kunne ikke tenkt meg å ha hannhund i det hele tatt :cool: Kurslederene våres anbefaler tisper, og sier at dem er roligere og lettere å jobbe med, mister ikke så lett fokus..

Men egentlig tror jeg det er likemange som heller mot hannhund som tispe.. Så poenget er vel at unasett hann, eller hunn, så må man jobbe mye sammen med hunden for å få den sånn som du vil ha den,,

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...