Jokking

[~katrine~]

Tok Eija i å jokke på søsteren sin

hva er det?-dominanse?

puberteten som setter inn?

[29a]

Små raser er veldig flinke til akkurat dette ja.. han er jo etter hva jeg forstår bare 4 mnd enda.. er nok dominanse ja. Her har de jokket siden dag1 på bamser og hverandre.. selv synes jeg det er ok på bamser, men på hverandre og mennesker er det ikke lov..

[~katrine~]

hun er ei jente

hun har aldri jokket før nå

[Benedicte]

Er nok IKKE dominanse nei, det er oppskrytt og helt feil. Hunder har ingen nødvendighet for å prøve å "dominere" over mennesker da vi ikke er samme art så et slikt rangsystem så mange snakker om eksisterer ikke på den måten.

Det kan være flere ting som gjør at hun jokker, som oftest er det pga glede og stress, men det er også hunder som jokker når de er tørste, må på do ect. Jeg ville dyttet hunden vekk og prøvet å roe henne ned. Evt gitt henne en leke/noe hjernetrim å drive på med

[Aussieglis]

Trådstarter skriver ikke noe om jokking på mennesker, sånn til opplysning.

Jeg vil nok tro Eija ble litt gira der og da i lek med søstra si, og måtte jokke litt i ren frustrasjon kanskje. Jeg tok Emma i å jokke på store kosedyr lillesøstrene mine hadde liggende på gulvet hos foreldrene mine. Det så snålt ut, så jeg fjernet bamsene og vi har ikke sett tendenser til jokking siden. Jeg ville bare tatt henne unna og ikke latt henne holde på. Ser ingen "grunn" til at de skal få jokke løs på verken levende eller døde dyr

[Benedicte]

Åja, søsteren sin, ikke min. Beklager:-)

Men nei, er nok ikke dominans, men en av årsakene jeg nevnte ovenfor. Aussien min jokker på labradoren når vi skal ut og gå tur, for da blir hun så utrolig gira og stresset

[Emilie]

Er nok IKKE dominanse nei, det er oppskrytt og helt feil. Hunder har ingen nødvendighet for å prøve å "dominere" over mennesker da vi ikke er samme art så et slikt rangsystem så mange snakker om eksisterer ikke på den måten.

Det kan være flere ting som gjør at hun jokker, som oftest er det pga glede og stress, men det er også hunder som jokker når de er tørste, må på do ect. Jeg ville dyttet hunden vekk og prøvet å roe henne ned. Evt gitt henne en leke/noe hjernetrim å drive på med

Hva er dette for sludder? Hunder som rir på hverandre er enten vandrende hormonbomber eller så HAR de et behov for å dominere.

Åja, søsteren sin, ikke min. Beklager:-)

Men nei, er nok ikke dominans, men en av årsakene jeg nevnte ovenfor. Aussien min jokker på labradoren når vi skal ut og gå tur, for da blir hun så utrolig gira og stresset

Jo, det er nok dominans (selv om det ikke nødvendigvis er noe særlig alvor i det på så unge valper, som det var nevnt her). Det høres ut som din hund har et tydelig behov for å hevde seg over labradoren, har nok en god del med hormonbalansen kombinert med dominans å gjøre - sorry.

Mine hunder hadde ALDRI fått lov til å ri på andre hunder (eller mennesker!), uansett hva grunnen skulle være.

[Benedicte]

Hva er dette for sludder? Hunder som rir på hverandre er enten vandrende hormonbomber eller så HAR de et behov for å dominere.

Jo, det er nok dominans (selv om det ikke nødvendigvis er noe særlig alvor i det på så unge valper, som det var nevnt her). Det høres ut som din hund har et tydelig behov for å hevde seg over labradoren, har nok en god del med hormonbalansen kombinert med dominans å gjøre - sorry.

Mine hunder hadde ALDRI fått lov til å ri på andre hunder (eller mennesker!), uansett hva grunnen skulle være.

Så du mener at en hund som jokker på eieren sin prøver å dominere? For det første er vi "naturlige" ledere for hunden, de kan aldri klatre over oss i en rang som "ikke-eksisterer" mellom menneske og hund. For vi er ulike arter, og ulike arter har ikke noe behov for dette. Jeg husker at labradoren min jokket på meg en gang vi var på treningsplassen, nytt sted, mye hunder og vi hadde drakamp da hun plutselig avbrøt. Hun ble rett og slett for stresset. Hvis dette var for å dominere, hvilken innvirkning har det på hundeholdet? Hunden min gjør det som lønner seg for henne, hun gjør ikke ting fordi hun/jeg er sjef eller ikke. Jeg syns lederskapsteorien er sludder, og jeg syns bøker og kurs som hyller dette burde få seg en oppdatering på hundeatferd og forskning.

Og selv om aussien min er en hormonbombe for tiden, så gjør hun det av stress, da dette kun skjer i sammenhenger hvor hun blir veldig glad og stresset, aldri ellers.

Hundene mine får ikke lov til å ri på andre mennesker eller dyr heller, da fjerner jeg de og roer de ned.

[torunns]

Er i hvert fall ikke rang. Sånn jeg ser det så har det med altfor mye adrenalin i systemet å gjøre. Det kan skyldes glede, frustrasjon, stress og forventning. Min hund rir ikke på andre hunder men klarer ikke å dy seg når jeg tar fram forkula hans - da hopper han opp. Aldri i andre situasjoner. Nå har nok jeg også vært med på å skape et mønster i dette i og med at jeg forventer at han hopper og han får masse oppmerksomhet før han i det hele tatt har gjort noe som helst. Det har blitt et kveldsritual som jeg mest av alt ler av. Hunen blir 9 i februar og har passert alle 'hormonstadier'.

[~katrine~]

lar henne ikke jokke altså! skal ikke ha en liten jokker!

de lå rolig sammen i en hundeseng,så bare plutselig jokket hun på henne.

tror det kan være stress,for dette skjedde etter vi kom hjem fra hundetrening og de (burde) ha vært ganske sliten.

men det kan jo også være at hun viser søsteren hvem som er sjefen.har lagt merke til at hun ikke lar søsteren sin spise før hun har spist ferdig selv (selv om de har hver sin skål) og hun skal ha førsterett på seng,leker osv..

[Emilie]

Så du mener at en hund som jokker på eieren sin prøver å dominere?

Nei, ikke nødvendigvis, hvor står det?

For det første er vi "naturlige" ledere for hunden, de kan aldri klatre over oss i en rang som "ikke-eksisterer" mellom menneske og hund. For vi er ulike arter, og ulike arter har ikke noe behov for dette. Jeg husker at labradoren min jokket på meg en gang vi var på treningsplassen, nytt sted, mye hunder og vi hadde drakamp da hun plutselig avbrøt. Hun ble rett og slett for stresset.

Dette er det delte meninger om, så det er unødvendig å fremstille det som fakta. Noen hunder tar ut stresset sitt ved å ri, men det er ingen unnskyldning for ALLE hunder som finner det for godt å jokke, det være seg på en annen hund eller sin egen eier.

Hvis dette var for å dominere, hvilken innvirkning har det på hundeholdet? Hunden min gjør det som lønner seg for henne, hun gjør ikke ting fordi hun/jeg er sjef eller ikke. Jeg syns lederskapsteorien er sludder, og jeg syns bøker og kurs som hyller dette burde få seg en oppdatering på hundeatferd og forskning.

Uten å prøve å trekke inn lederskapsteoriENE i dette, men når tispen din rir på deg (hvis det i dette tilfellet ikke har noe med en forstyrret hormonbalanse å gjøre), og du lar henne gjøre det, så er det vel en motivasjon i seg selv for hunden å kunne "ydmyke" (for å kalle det det) deg uten å bli korrigert.

[Shilamon]

Hunden min gjør det som lønner seg for henne, hun gjør ikke ting fordi hun/jeg er sjef eller ikke. Jeg syns lederskapsteorien er sludder, og jeg syns bøker og kurs som hyller dette burde få seg en oppdatering på hundeatferd og forskning.

Greit at du synes "lederskapsteorien" er sludder, men hvor i alle dager har du funnet ut det? Har du noensinne tatt en titt rundt deg selv? sett på hunder? hester? Lederskap finnes overalt, uansett hvilke teorier og treningmetoder man måtte finne på å følge. Lederskap er så naturlig som du får det, og ingen flokker fungerer uten lederskap. det kan være flere ledere og "flat" lederstruktur, men lederskapet: det finnes!

Med lederskapsteorien antar jeg ( correct me if im wrong) at du sikter til en del av det samme som "ulvemetoden", altså der en del trenere bruker lederskap som unnskyldning for til tider hard korrigering. Det får så være, men å si at lederskap er sludder og at de som tror på det burde oppdatere seg er omtrent like sludder som du mener at lederskap er sludder.

Sorry om dette ble krast, og vel personlig men å ikke tro på lederskap provoserer meg da det er direkte feil. Men du har et godt poeng i at rangordningen mellom menneske/ hund kanskje ikke er helt som mange tenker.

Alle trenger en leder, og vår jobb er å være det for hunden vår (du er også en leder for hunden din, det er jo akkurat derfor h*n gjør det som lønner seg, for å glede lederen/ sjefen sin). Metodene varierer men resultatet i forhold til lederskap blir det samme.

[akela]

Klart hunder har rangordninger!! Akkurat hvordan det fungerer - rettere sagt: Hvordan vi mennesker tolker det, og de ulike ekspertene "leser" det (ut fra sine særinteresser) - er vel ikke bevist. Forskning man gjør, er jo på ulv eller man ser på de få stedene der hunder lever i en slags flokker/grupper. Men det er bare å gå i en middels park, og se seg rundt - så ser man at hundene "posisjonerer" seg på ymse vis - uavlatelig.

Og der inngår riing på andre som del av det - ikke minst mellom unge kjekkashannhunder eller yngre kjekkas og mer tålmodig eller også mer ranglav eldre hann. Eller på tisper, kjente en utrolig masete "klatrer" som red på alt - men den slåss iallfall ikke! Denslags jokking, samt det at de står på bakbeina mot hverandre, er en måte å finne ut av ting - og virker ikke det, så kan neste skritt rett og slett være slåssing.

Så kommer det på dette med alder da. Selv i valpekassa blant småtassene der, så posisjonerer de seg. Minsten her pleide alltid å terge broren, som så "fyrte" litt opp - selv som sju uker gammel. Riingen ligger der som et eller annet instinkt eller hva man skal kalle det, som later til å utløses i visse situasjoner - derfor vil alder ha mye å si for hva man skal lese inn i det.

Ja, du kan si at jokking også forekommer som stressatferd - men det er et VALG noen hunder gjør, om det er genetisk forankret eller hva, vet jeg ikke.

Men jeg har ALDRI hatt dette på NOEN hund, tispe eller hannhund - og det har kanskje en sammenheng med at jeg liker å ha en viss styring på hundene mine? Det er liksom aldri aktuelt her i gården, og jeg ser aldri det minste tegn til det, og da er det snakk om ganske så forskjellige raser opp gjennom årene. Men nå blir små valper føyset vekk på første forsøk, men som sagt: Jeg husker knapt at jeg har gjort selv det.

Derimot husker jeg fra da minsten var unghund i verste alder, og drev og testet ut ting. Han så foten min, jeg satt med bena i kryss og snakket i telefonen, og begynte å ri - nærmest fordi muligheten bød seg. Ikke stress, ikke noe som helst - annet enn at jeg satt i telefonen, noe hundene vet "hindrer" meg litt

Jeg ble litt fascinert, så jeg tenkte "nå skal vi se". Og hva skjer? Jo, den eldste hunden - min alldeles suverene oppdrager som aldri tro feil når det gjaldt valper - spratt sporenstreks opp fra plassen og irettesatte ham. Akkurat slik hun irettesatte ham for andre "uhøvelige ting", enten det var å prøve å kjekle med andre hannhunder, mase for mye på tisper etc. Hun kom også og "tok ham", i form av et nakketak som gjorde at han holdt opp og gav seg litt uten å protestere, dersom han prøvde å knurre til meg - slik han en kort periode prøvde seg frem med negleklipping.

Dem i mellom så skjedde det i den perioden da han vokste opp, og "fant seg selv", at han prøvde å ri på henne - gjerne hodet! Hvis hun lå på gulvet. Noen ganger overså hun det, andre ganger sa hun svært kontant fra. Når de hadde funnet sin rollefordeling, holdt alt dette opp. Og går han over streken, så er han tydeligvis så voksen nå at hun ikke "kan" si fra - hun er nok mer ranglav enn ham. Men i oppveksttiden hadde hun "lov", så det ut til - kanskje det står i "Hundens bok om valpeoppdragelse".... den skulle jeg gjerne lest, men den ligger nok bare "lagret" i hundehjernene...

Vi mennesker lever sammen med hundene, og hunder kan i perioder "prøve seg frem" - prøve atferd de bruker på andre hunder, på oss også. Kanskje det ikke har så stor betydning, men en hund som iherdig prøver å ri på alt - inklusive eier - HAR gjerne et problem i forhold til lederskap/foreldreskap/grensesetting/oppdragelse/kall det hva du vil, som man kanskje burde se på. Men nå mener jeg også at en hund ikke skal "lære" at det å ri på enhver annen hund, er lov heller - akkurat som det ikke er lov å provosere gjennom å legge hodet på andres nakker ustanselig heller. Hunder som bare møtes, har ikke noe "med" å drive og posisjonere seg aktivt overfor enhver annen hund - så det stopper jeg heller, så det ikke blir en uvane inn i voksen alder.

Akkurat som jeg heller ikke synes at enhver hannhund skal få lov til å kaste seg over og tvinge seg på og jokke på tisper som ikke tør/klarer å si fra - der mener jeg eier skal gå inn og stoppe det.

[Benedicte]

Nei, ikke nødvendigvis, hvor står det?

Dette er det delte meninger om, så det er unødvendig å fremstille det som fakta. Noen hunder tar ut stresset sitt ved å ri, men det er ingen unnskyldning for ALLE hunder som finner det for godt å jokke, det være seg på en annen hund eller sin egen eier.

Uten å prøve å trekke inn lederskapsteoriENE i dette, men når tispen din rir på deg (hvis det i dette tilfellet ikke har noe med en forstyrret hormonbalanse å gjøre), og du lar henne gjøre det, så er det vel en motivasjon i seg selv for hunden å kunne "ydmyke" (for å kalle det det) deg uten å bli korrigert.

Det er nemlig det jeg snakker om, at hunden ikke rir på eier for å dominere, ingen har hvertfall fått meg overbevist om det.

Jeg er enig i at man ikke bør la hundene få ri, det er forsterkende og øker stresset enda mer. Jeg skrev jo at jeg ikke lot henne gjøre det, men jeg mener fortsatt at det er på grunn av stress/glede (hun var 4 år gammel og ikke i nærheten av løpetid).

Jeg er enig i at det er rangordning mellom hunder, de er samme art, de hundene vi har boende har ikke valgt å bo med hverandre, derav kan det skape en del konflikter mtp rangordning. Men det er noe annet med flere voksne hunder som bor sammen med hverandre, enn med valper eller hunder som bare møtes på tur (og det er som oftest da jokking forekommer, hvertfall etter min erfaring). Dersom de samme hundene møtes samme sted flere ganger i uken, så kan det gjerne skapes en rangordning, men som oftest skjer dette helt naturlig etter mest selvsikre/eldste individ, og jeg har ennå til gode å se slike hunder jokke på hverandre.

Nå vet jeg ikke om dominering er riktig ord å bruke heller, det finnes så mange ulike synspunkt på hva dominanse er. Jeg ser på en dominant hund som en selvsikker hund, men allikevel er det ofte de yngre, usikre hundene som jokker i en flokk.

Shilamon: Da tror jeg du misforstår meg. Jeg mener vi er naturlige ledere for hunden. Med lederskapsteorien mener jeg ikke direkte å måtte ty til korreksjon for å "vise hvem som er sjefen", men at hundeholdet avhenger av det. Jeg tror ikke hunden prøver å klatre på rang over oss, og om den så hadde trodd det.. Hadde det spilt noen rolle? Det virker som om veldig mange setter erlikhetstegn ved godt lederskap og lydighet. Og dårlig lederskap er en hund som raser deg ned, evt knurrer på eieren sin etc. Jeg tenker at hunden er lydig fordi det lønner seg for den (og nei, ikke for å glede eieren sin). En hund som knurrer på sin eier, har denne eieren dårlig lederskap over hunden sin? Jeg tror hunden knurrer på eieren pga erfaring den har gjort seg, at den er usikker etcetc.

Men så skjønner jeg liksom ikke helt hva et godt/dårlig lederskap ovenfor hunden er da........ At man er rettferdig ovenfor hunden, bestemmer over den osv, det kaller jeg ikke for lederskap. Det blir for mange misforståelser, og et lederskap mellom og eier er ikke det samme som mellom en flokk med like arter.

Kanskje det ikke har så stor betydning, men en hund som iherdig prøver å ri på alt - inklusive eier - HAR gjerne et problem i forhold til lederskap/foreldreskap/grensesetting/oppdragelse/kall det hva du vil, som man kanskje burde se på.

Da tenker jeg at hunden rir fordi han faktisk ikke har lært at det ikke er lov, og gjerne som du sier å bare "teste" ut ting, men jeg tror ikke de ligger særlig mye mer i det enn det.

Labradoren min er sjefen i heimen, hun har alltid vært som en forelder for den minste og vært rettferdig. Det hender hun blir litt skremt av den yngres oppførsel (f.eks ta_tak__halsbåndet_og_dra_den_andre_hunden_rundt), så da går jeg mellom og avbryter med en eneste gang, for slik får hun ikke lov til å holde på. Ellers har labradoren lært seg å si ifra når hun får nok, og den yngste tør ikke strekke grensene noe lengre enn det hun vet at labradoren tolererer. Så i mitt tilfelle, og de fleste jeg har sett, så er det tydelig at hundene vet hvem som er sjefen dem i mellom, men når det blir litt "for mye", og stressnivået blir for høyt, så vet hun ikke helt hvor hun skal gjøre av seg og starter enten med luftjokking eller jokking på labradoren.

Jeg besøkte hundene i det ene friminuttet på skolen, og begge to var ville av begeistring. Men nå greide hun å styre seg, for jeg så at hun tydelig hadde lyst til å begynne å jokke på et-eller-annet, men så satte hun seg ned og gjespet og strakk seg i stedet for..

[Aussieglis]

Jeg følger helt tankegangen din, labbis Er veldig enig med det du skriver.

Jeg besøkte hundene i det ene friminuttet på skolen, og begge to var ville av begeistring. Men nå greide hun å styre seg, for jeg så at hun tydelig hadde lyst til å begynne å jokke på et-eller-annet, men så satte hun seg ned og gjespet og strakk seg i stedet for..

Jeg må bare si det, syns det var et godt eksempel å ta fram til sist! Hun ble så glad for å se deg at hun nesten måtte jokke litt i ren begeistring og stress, men istedenfor så satte hun seg ned og dempet seg selv noen hakk ved å gjespe og strekke seg.

[Ingvild]

Jeg sleit jo veldig med at Tinka red på meg tidligere, men etter kastrering for ca ni mnd siden har det ikke vært noe problem (før det var det et nesten sammenhengende problem i over to år.....). Hun hadde store eggstokkcyster og begynnende livmorbetennelse, men etter kastreringa har hun ridd på meg ca 10 ganger - tidligere kunne det antallet være på bare en eneste tur (jaaaa, jeg ble irritert!).

Men, for ca 1,5 år siden begynte hun å ri litt på tisper, og dette har hun fortsatt med etter kastreringa også. Tispene hun har ridd på har vært tisper hun kjenner godt, altså rir hun ikke på tisper hun tilfeldigvis treffer på. Det er heller ikke slik at hun rir på disse tispene "konstant" og hver gang de møtes, men om hun først rir på dem kan det likeså godt være med en gang de møtes som når de har vært ute på tur og lekt sammen i en time... Noen som har lyst til å "analysere" litt med det samme vi har et emne om jokking...?

Forøvrig har hannhunder alltid hatt en ekstrem interesse for henne, og det har de fremdeles, selv om hun altså er kastrert. Hun sier ikke fra når de gjør det heller, det virker nesten som om hun ikke legger merke til det engang, i alle fall ignorerer hun dem... Hva dette hadde med saken å gjøre veit jeg ikke, men det kan kanskje tyde på at hun (fremdeles) har overproduksjon av kjønnshormoner? Østrogen produseres vel i hypofysen om jeg ikke husker helt feil?

[Shilamon]

bra svar labbis:)

Vi tenker kanskje litt likere enn først antatt;)

[gilu]

Jeg har en venninne som eier en papillon, og når jeg leker med henne med bamsen hennes, begynner hun å jokke på den etterpå, jeg fikk vite at det var fordi hun ble stresset over at jeg hadde bamsen hennes, er det sant?