Gå til innhold
Hundesonen.no

Certsamlere


Yodel

Recommended Posts

Dersom man ikke klarer å se forbi titlene og se hvilke kvaliteter hunden faktisk har, og om det utfyller ens egen eller ikke, så betyr det nettopp det ja.

Enig i at man bør greie å se forbi titler etc, ja. Men samtidig virker det som om det er lettere å gjennomføre i teorien enn i praksis? Jeg har ofte undret meg litt når jeg har sett på valpelisten til en av raseklubbene jeg er med i. Dette er snakk om en tallmessig veldig stor rase, hvor det også finnes veldig mange hunder som er svært bra både eksteriørmessig og på andre måter. Allikevel er det et lite antall storvinnere som dominerer valpelista år etter år. Hadde man beregnet innavlsgrad på rasen tror jeg man hadde fått seg en overraskelse... Jeg tror ikke oppdretterne av denne rasen er noe mer tittelfokusert enn andre oppdrettere. Men kanskje er det slik at fordi det finnes så vanvittig mange bra hunder så mister man oversikten litt, og så blir det de som vinner mye og har flotte titler man legger merke til? Hvis beste hannhundklasse består av mange gode hunder så er det lettere å legge merke til den som vinner enn den som står som fjerdemann, selv om sistnevnte kanskje passer vel så godt til egen hund? Folk blir gjerne ikke så veldig bevisst på en konkret hund før den f.eks. blir champion eller får andre fine titler nettopp fordi de drukner i mengden. Og om det da blir få nye champions pga en eller noen få "certsamler", vel da er det vel færre hunder som avles på da.

Men dette begynner å bli litt OT... beklager.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 81
  • Created
  • Siste svar

Jepp, det ER moro å vinne - gang på gang. Og jeg ville nok heller ikke synes det var særlig gavnlig for rasen, at den beste hunden "trekkes tilbake", for å gi kvalitativt dårligere hunder - for toeren ER dårligere, hvis dommer etter dommer etter dommer etter dommer etter dommer stadig plasserer samme hund, eller for den saks skyld andre topphunder foran - "en sjanse".

Enig... dette smaker dårlige tapere og evige toere av et slikt argument :rolleyes:

Oppdrettere som lar seg blende av championtitler, er vel heller ikke av de som bør regnes som seriøse og rasefremmende - så at DET skal være et argument? Nei, det burde vel heller vært: Oppdrettere som lar seg blende av championtitler, burde ikke være oppdrettere - enkelt og greit.

Slike oppdrettere lærer enten, eller de brenner ut, eller blir aldri noe særlig å regne med i rasen, var tilfelle i de rasene jeg kjente. Det er jo endel råd om matadoravl, at ikke samme toppvinner kan benyttes i evighet, og seriøse oppdrettere bør vel ta seg det ad notam - eller de er pålagt til det. For topphunden KAN faktisk vise seg å være en viktig og god innflytelse i rasen. Men der er vi inne på noe annet - at for få hunder i rasebredden brukes i avl. Dette bør seriøse og gode oppdrettere separat strebe etter å få til, for alternativet er å få litt DDR-stil med strenge krav og toppstyring - med hvem som kan brukes på hva og hvor ofte.

Da vi drev oppdrett, prøvde vi å finne litt annet materiale enn det som var "moten" ellers, og lette rundt etter hannhunder som kunne passe og som hadde noe å gi, også utover titler. Noen oppdrettere går i stim, fordi de ikke klarer å lete godt nok - eller er interessert nok.

Aksepterer man dagens utstillingsform, så nytter det ikke å begynne å argumentere mot "cert-sanking" eller hva det måtte kalles. Da får man gjøre som visse raser, er det ikke boerboel?, som i teorien har én utstilling der "godkjente eksperter" evaluerer alt avlsmaterialet/stilte hunder - og det er dét som i realiteten betyr noe i en avlssammenheng.

Utstilling er også blitt en hundesport. At noen gang på gang klarer å plukke frem toppvinnere, er det bare å ta av seg hatten for - særlig hvis man selv aldri klarer å plukke ut mer enn en middelhavsfarer. Det sier mer om egen hund og egne evner kanskje, enn det gjør om den som har øye for topphunder?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å snakke om en enkelt hund her da, den jeg har best kjennskap til da den er jevngammel med min egen.

Han har tatt cert på nesten alt fra han ble junior. Så ble han stilt for en dommer som telte tenner. Ooops, blått :rolleyes: Han mangler nemlig 4 tenner. ER den da fremdeles en bedre hund enn nr. 2, 3 og 4, bare fordi resten av dommerne den er stilt for ikke har sjekket mer enn at hunden har saksebitt? Standarden sier at "det er meget ønskelig med et komplett tannsett", da er vel 4 tenner en ganske stor mangel? For all del, bikkja er lekker og har et tonn med pels (dog litt lite maskulin etter min smak), men pels og 4 bein bør ikke være alt her i verden? Nå beveger jeg meg kanskje litt OT men det får så være :closedeyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å snakke om en enkelt hund her da, den jeg har best kjennskap til da den er jevngammel med min egen.

Han har tatt cert på nesten alt fra han ble junior. Så ble han stilt for en dommer som telte tenner. Ooops, blått :rolleyes: Han mangler nemlig 4 tenner. ER den da fremdeles en bedre hund enn nr. 2, 3 og 4, bare fordi resten av dommerne den er stilt for ikke har sjekket mer enn at hunden har saksebitt? Standarden sier at "det er meget ønskelig med et komplett tannsett", da er vel 4 tenner en ganske stor mangel? For all del, bikkja er lekker og har et tonn med pels (dog litt lite maskulin etter min smak), men pels og 4 bein bør ikke være alt her i verden? Nå beveger jeg meg kanskje litt OT men det får så være :closedeyes:

Har selv en tispe med tannmangel, og får hun cert på utstilling, ville jeg ikke hatt veldig dårlig samvittighet for det, faktisk.. For jeg kommer til å stille henne når hun blir mer ferdig, jeg betaler like mye penger for å få henne bedømt som alle andre gjør, at dommeren ikke ser at hun mangler tenner da, er bare et pluss for meg!

- Hun er forøvrig stilt bare en gang i offisiell klasse, og dommeren var nesten fortvila når han oppdaget tannmangelen hennes (den er ganske synlig, hun mangler begge p2'ene.. hehe) men følte at han var nødt til å trekke en premiegrad for hver tann. Resultatet ble en gul.. Men veldig bra kritikk.. Er fornøyd med det og jeg, hun mangler tenner, det får jeg ikke gjort så mye med. Men jeg kommer allikevel ikke til å ha dårlig samvittighet den dagen en dommer ikke får med seg tannmangelen og hun får et cert hun kanskje ikke har fortjent - resten av bikkja er mer enn bra nok til å bli utstillingschampion..

Man kan diskutere hvem som fortjener hva i lange baner - på terven har man f.eks et problem med den grå varianten, som stort sett ikke er grå, men gul. EN gang har jeg sett en dommer gi et par "grå" 0 - og det ble en stor sak, tatt opp i styret og skulle til å klage og hele pakka - hvilket det ikke er noe poeng i! Dommeren dømte disse "grå" som sandfarget, eneste fargene som er tillatt på terv er rød eller grå (som i elghund-grå), og da blir bedømmelsen hans korrekt.. Strengt dømt, det er sjeldent de er så strenge, men allikevel korrekt..

- Skal de som evt blir slått av disse "sandfargede" tervene siden kunne klage på bedømmelsen? OM de ble storvinnere i utstillingsringen (jeg tror de stilte for å få blått og et senere agilitychampionat, uten at jeg skal banne på det), skal man da være snurt og sur?

Eldstetispa her er utrolig lekker (helt objektivt ment, åff kårs ;) ) hun er bare noe grov og en anelse maskulin *flir* Skal jeg være furten fordi at hun blir slått av nettere tisper? Burde de med nettere tisper være sure når vi blir plassert foran dem? Hun rakk forøvrig å få 11 cert før hun var gammel nok til å bli champion.. Vel fortjente alle 11 certene..

Jo, dommere burde se mer enn pels og fire bein - det er vel sånn omtrent det bruksfolket argumenterer med når de ikke er videre imponert av utstilling som avlsverktøy? Hva slags bruksprøver har man for sheltien, f.eks?

Det lukter fortsatt dårlig taper.. Sånn omtrent som når folk hevder det bare er "kjente" som vinner..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det lukter fortsatt dårlig taper.. Sånn omtrent som når folk hevder det bare er "kjente" som vinner..

Jeg har personlig ikke tapt for ham, altså hunden, for jeg har ikke hannhund selv ;) Og de gangene min tispe har vunnet har hun også slått tisper fra samme eier, jeg har overhodet ingenting å være sur for jeg, tispa mi fikk 3 cert hun trengte og ble champion, da er jeg mer enn fornøyd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er også enig i at det er VELDIG stas å vinne på utstilling. Særlig når det er eget avkom- Det gir liksom deg som oppdretter et "klapp på skulderen" for arbeidet du har gjort. Det er klart at det også er et klapp på skulderen å bli nr. 2 med CK- Det er fortsatt en meget god hund, men det er en som er bedre- og det er fair. Men å bli nr 2. gang på gang på gang på gang, og liksom aldri få den "champion bekreftelsen" du føler at du kanskje egentlig fortjener synes jeg kanskje blir litt synd. Nr 2, 3 og 4 i BHK/BTK - og muligens flere- er jo også hunder av CHAMPION KVALITET?

Storvinnerne skal få stille så mye den vil for min del, og raske med seg både plasseringer, poeng og det som raskes kan. Men er det nødvendig at den rasker med alle cert?

Intensjonen min ved denne tråden var absolutt ikke ønsket om å blokkere ut storvinnerne fra ringen- Det er flott at de får vist seg fram, og fint at oppdretter får "lønn for godt arbeid"- men hadde en regel om at certet går videre om hunden har et visst antall cert/ er fullcertet vært så gal?

Eller kanskje poengsystemet til Amerika hadde vært bedre? Er ikke helt sikker på hvordan dette er (please enlighten me), men mener at det ikke bare er BIR/BIM som får poeng?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

He he he - morsom diskusjon..

Jeg antar at hundeutstilling er en av de få konkurransene hvor deltakere åpent og uten skamfølelse faktisk både mener og hevder at de dårligere deltakerne burde få vinne ved å utestenge de gode.

Hvorfor ikke den samme følelsen på andre sporter - OL-vinnere får aldri mere være med på det igjen, Verdens- eller Norges Mestere likeså, de verdensledende/vinnende i golf, tennis, UEFA-cup'en, skiskyting, 5-mila, etc?

Det er sikkert skikkelig dyktige folk som ofte blir nr 2-3 og 4 der også? Hvofor skal ikke DE få lov til å vinne også??

Nei, det er selvsagt bare tull at "alle" må få sine titler bare fordi de får CK... Er man ikke god nok til å vinne over den/de andre - så skal man ikke vinnne, helt enkelt.

Hvis utst.systemet skal endres i Norge så synes jeg det er klart mere riktig å gjøre det VANSKELIGERE å få opp en champion - ikke enklere. I de fleste raser i Norge i dag er det ingen stor kunst å få frem en champion (på raser uten brukskrav, selvsagt).

Så jeg synes absolutt at det eneste fornuftige er å se på problematikken slik: "Skal hunden BLI champion - så bør utviklingen gjøre det slik at den faktisk er BEDRE enn dagens champions".

Dvs. at cert skal deles ut til beste hannhund og beste tispe - uansett øvrige titler (som det gjøres i Storbritannia).

Da hadde jeg riktignok hatt en tispe som hadde vunnet rundt 90 cert, og det hadde knapt blitt en championtispe på rasen i løpet av en 6-7 års periode. Men hvilken "skade" hadde det da gjort for noen, da? Annet enn at endel dårlige tapere hadde latt være å stille ut sine hunder imot henne?

Ang. Amerika så er jeg ikke sikker på hvordan poengene deles ut, men vet at hunder kan bli champions som veldig, veldig unge (vet om 9 mndrs som har tittel) - så DET tror jeg ikke er noe lurt sted å hente inspirasjon.

Nei, like lite som Bjørndalen bør nektes å være med på NM i skiskyting (alle VET jo at han er best) - så kan man ikke forringe utstillingstitlene ennå mer enn det de er i dag.

Hvilken "stas" er det å bli champion hvis man vet at alle de bedre hundene er "fullcertet" så man får tittelen bare fordi man har fått 3 CK'r på de rette utstillingene?

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det en eier- eller hunderett å BLI champion? Burde ikke tittelen vært så høythengende som mulig, for at det skal si noe om at handler om mer kvalitet enn bare "bra nok" og at de andre "har fått sitt"?

På noen raser jeg kjenner, som ikke er så tallrike og som lett kan "blende" med pels og størrelse, så var faktisk championtittelen relativt lite verdt - det var bare å stille på strategiske steder (ødemarka), for dommere med helgekurs (de beryktede irene i sin tid), og ha en grei nok hund for en første... så ble den champion.

Da ble greia å henvise til, seiere på store spesialutstillinger for spesialdommere - fordi tre cert for den, den og den faktisk ikke var noe særlig å skryte av for folk som "kunne" rasen... de er opptatt av hvem som dømte, som det er noen vits i å "høre på", og på hvor det var.

Å vanne ut den gjeveste, mest høythengende tittelen har vel lite for seg? Og jeg legger jo merke til i amerikanske annonser at man er opptatt nettopp av seiere på rasespesialer/for spesialister - kanskje det sier noe om tittelens "verdi" for de innvidde?

At folk på "grasrotnivå" i en rase synes det er fint å klare en tittel på den "pene nok" hunden sin er jo greit... det er vel disse eierne som kjøper inn de derre rosettene til NKK også, som vi andre knapt har giddet å bruke enda mer penger på i nokså mange år.... Men det er jo ikke DEM utstillinger i utgangspunktet er beregnet på å tilfredsstille, hvis man ser på dette med "avlsverktøy" og så videre. Som sagt - det er ingen "eierrett" å få en tittel bare for å premiere at man stiller.

Og ikke noe er så SKUFFENDE, som en championklasse fylt med halvkjipe hunder!!! Dette skal være "premiesauene", så og si. Tenk om det skulle blitt stopp for fullcertede hunder å vinne mer... hva med dem som da først fikk sine nødvendige cert og inn i championklassen... Det er vel først når de evig havner et stykke baki championklassen at tiøringen muligens faller? Når man på ny og på ny står bak alle de som ellers ville vært kalt "certsamlere"?

Jeg ville helst at det skulle blitt VANSKELIGERE å få championtittelen jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har faktisk problemer med å forstå at det er like gøy å vinne når man gjør det hver eneste helg i 15 år eller så, ja ;)
Takk så enig. Alle dere som sier noe annet jeg kan fint tipse dere om et par oppdrettere som "Oj, fikk jeg cert igjen? bombe..." med en liten antydning til smil... Alltid like morsomt? Se litt på virkeligheten før dere sier sånt!

Er det en eier- eller hunderett å BLI champion? Burde ikke tittelen vært så høythengende som mulig, for at det skal si noe om at handler om mer kvalitet enn bare "bra nok" og at de andre "har fått sitt"?

På noen raser jeg kjenner, som ikke er så tallrike og som lett kan "blende" med pels og størrelse, så var faktisk championtittelen relativt lite verdt - det var bare å stille på strategiske steder (ødemarka), for dommere med helgekurs (de beryktede irene i sin tid), og ha en grei nok hund for en første... så ble den champion.

Da ble greia å henvise til, seiere på store spesialutstillinger for spesialdommere - fordi tre cert for den, den og den faktisk ikke var noe særlig å skryte av for folk som "kunne" rasen... de er opptatt av hvem som dømte, som det er noen vits i å "høre på", og på hvor det var.

Å vanne ut den gjeveste, mest høythengende tittelen har vel lite for seg? Og jeg legger jo merke til i amerikanske annonser at man er opptatt nettopp av seiere på rasespesialer/for spesialister - kanskje det sier noe om tittelens "verdi" for de innvidde?

At folk på "grasrotnivå" i en rase synes det er fint å klare en tittel på den "pene nok" hunden sin er jo greit... det er vel disse eierne som kjøper inn de derre rosettene til NKK også, som vi andre knapt har giddet å bruke enda mer penger på i nokså mange år.... Men det er jo ikke DEM utstillinger i utgangspunktet er beregnet på å tilfredsstille, hvis man ser på dette med "avlsverktøy" og så videre. Som sagt - det er ingen "eierrett" å få en tittel bare for å premiere at man stiller.

Og ikke noe er så SKUFFENDE, som en championklasse fylt med halvkjipe hunder! Dette skal være "premiesauene", så og si. Tenk om det skulle blitt stopp for fullcertede hunder å vinne mer... hva med dem som da først fikk sine nødvendige cert og inn i championklassen... Det er vel først når de evig havner et stykke baki championklassen at tiøringen muligens faller? Når man på ny og på ny står bak alle de som ellers ville vært kalt "certsamlere"?

Jeg ville helst at det skulle blitt VANSKELIGERE å få championtittelen jeg.

Hmm... Hva vil du gjøre for at det skal være vanskeligere å oppnå tittelen på flat? At man må bli best av 40-60 hanner/tisper.

Kan ta Almanza Far & Flyg (BIG vinner på crufts i år) som eksempel. Han hadde en tittel lenger enn mine bein. Ble omtrent alltid BIR. Skulle da ikke en forbaska hannhund i Norge fått et cert der han stilte (de fleste NKK uts.) før nå nylig når han døde da? Han stilte jo på de fleste NKK Utstillinger han, var det liksom helt ok at det skulle være så vanskelig at vi ikke skulle få hannhund champions på 2år? Mener du da at hannhunden som ble nr 2 ikke var bra nok for et cert? (mest sannsynelig nr 2 av over 40 stk)

(Beklager dobbel, slå sammen)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jo da... Enkelte raser får sin champion tittel altfor billig- jeg er enig i at dette er en gjev tittel som skal og bør henge høyt- men den bør alikevel ikke være uåppnaelig om man har en god hund.

I min rase, og flere andre "mindre" raser utstillingsmessig, er denne tittelen faktisk for enkel etter mitt skjønn også. Problemet kommer vel heller i de større rasene med et gjennomsnitt på over 40 hunder pr. utstilling. Om disse rasene i tillegg har en storvinner som tar alt (slik som i Femidotten sitt eksempel) blir det ikke mange champions. Men det er kanskje slik det bør være?

Edit: Hva med Australias system, da? Dette er også poengbasert såvidt meg bekjent, og kan derfor også gi meget unge champions, som vel ikke er det beste. Det jeg liker med australias system, er innføringen av "Grand Champions" og "Champions".

Champion tittelen kan såvidt meg bekjent sidestilles med vår champion tittel, mens Grand CHampion tittelen er forbeholdt de få, store vinnerne som tar alt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Denne diskusjonen har rullet og godt på Sonen også tidligere - men kortversjonen av min mening er at en hund som ikke klarer å oppnå en 2. premie i (eksteriør) kvalitet IKKE kan være en særlig rasetypisk hund. Sorry.

At hunden "bare" har fått blått betyr ikke at den ikke er rasetypisk...Loke her har både fått blått, CACIB og blitt BIR han, faktisk så stilte jeg han første gangen for å "bare" få et blått men da knertet han til med CACIB og storcert så da måtte vi nesten fortsette. Han har også fått CK på andre NKK utstillinger og nå mangler han bare et lite cert for å bli NUch. Jeg stiller ikke særlig ofte, har faktisk bare stilt han en gang i 2007 (da ble han BIR med Cert) og hadde han fått blåsløyfa jeg stilte for på første utstilling istedet for på den andre så hadde jeg neppe stilt han mer overhodet men sagt meg meget fornøyd med det og jobbet videre med LPch i bakhodet. Slik som de aller aller fleste andre som er ute etter bruks eller LPch gjør.

Utstillinger rett og slett ikke like viktig for alle, som oftest synes ikke bruks, lp og ag intresserte det er særlig viktig i det hele tatt, men det betyr ikke at de har "stygge" hunder av den grunn ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At hunden "bare" har fått blått betyr ikke at den ikke er rasetypisk...Loke her har både fått blått, CACIB og blitt BIR han, faktisk så stilte jeg han første gangen for å "bare" få et blått men da knertet han til med CACIB og storcert så da måtte vi nesten fortsette. Han har også fått CK på andre NKK utstillinger og nå mangler han bare et lite cert for å bli NUch. Jeg stiller ikke særlig ofte, har faktisk bare stilt han en gang i 2007 (da ble han BIR med Cert) og hadde han fått blåsløyfa jeg stilte for på første utstilling istedet for på den andre så hadde jeg neppe stilt han mer overhodet men sagt meg meget fornøyd med det og jobbet videre med LPch i bakhodet. Slik som de aller aller fleste andre som er ute etter bruks eller LPch gjør.

Kremt - jeg sier faktisk at de som ikke engang klarer å skrape til seg en blåsløyfe på utstilling umulig kan være særlig rasetypiske. Ikke at en som har fått det ikke er det...

Utstillinger rett og slett ikke like viktig for alle, som oftest synes ikke bruks, lp og ag intresserte det er særlig viktig i det hele tatt, men det betyr ikke at de har "stygge" hunder av den grunn ;)

Hvis ikke utstillinger er viktige - hvorfor har vi denne diskusjonen da?

Til dere som er lei av å stå som 2., 3. eller 4. vinner med CK for ømptiende gang - skaff dere en bedre hund, forbered hunden og dere selv bedre, bli dyktigere på foring, pelsstell og mosjon, gjør noe med den dårlige handlingen og lær dere mer om rasen, rasetypiske fortrinn og feil, og slutt å syte!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kremt - jeg sier faktisk at de som ikke engang klarer å skrape til seg en blåsløyfe på utstilling umulig kan være særlig rasetypiske. Ikke at en som har fått det ikke er det...

Ah..da skjønner jeg bedre.. ;) Sånn går det når man blingser ;)

Hvis ikke utstillinger er viktige - hvorfor har vi denne diskusjonen da?

Utstilling er ikke like viktig for alle bruksfolk..det er neppe bruksfolkene som sturer fordi de taper utstillingscertet til en penere hund. Som er det denne diskjusjonen dreier seg om. Jeg for min del skjønner ikkke problemet overhodet jeg. En hund som får ck gang på gang vil etterhvert klare å bli champion uansett. Så med mindre en selv vil samle på de samme certene så burde det vel ikke være noe problem...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan ta Almanza Far & Flyg (BIG vinner på crufts i år) som eksempel. Han hadde en tittel lenger enn mine bein. Ble omtrent alltid BIR. Skulle da ikke en forbaska hannhund i Norge fått et cert der han stilte (de fleste NKK uts.) før nå nylig når han døde da? Han stilte jo på de fleste NKK Utstillinger han, var det liksom helt ok at det skulle være så vanskelig at vi ikke skulle få hannhund champions på 2år? Mener du da at hannhunden som ble nr 2 ikke var bra nok for et cert? (mest sannsynelig nr 2 av over 40 stk)

Men så tar man jo ikke cert når man er champion heller da lille venn ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva hvis du tar dette enda lenger da:

Kanskje alle burde "ha rett til" å bli BIR en gang eller flere i løpet av sin utstillingskarriere?

Da må man kun tillate de beste hundene å bli stilt i en kortere periode... kanskje et år eller to.

Men hvorfor er det "lov" å synes at det er artig å feie med seg alle BIR-titlene, som denne flaten gjør - mens det ikke er "lov" å synes at det er gøy å vinne mange cert med en unghund?

Det er jo noen som stiller ut disse gode hundene i år etter år etter år etter år... og det er visst helt greit også, selv om de da "stenger" for andre (nesten) like gode og/eller (nesten) like flashy hunder.

Ja, hva med en folkebevegelse for "de som synes det er kjipt å bli 2BHK eller 2BTK" og som kan sende en henstilling til dem med bedre hund om snart å holde seg hjemme?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor det sytes og klages.

Altså - Simon var en veldig pen hund.. Nei, det er ikke noe tap å plasseres bak han, det betyr ikke at hunden din ikke er av championkvalitet.. Men den er ikke like pen som Simon. Skulle han virkelig vært pensjonert så andre hunder kunne vinne? Fra når da? Når han var 2 år? 3 år? 5 år? Da hadde han ikke vært gruppevinner på Crufts i år, hadde han vel?

Å være den eneste av tispene f.eks, og å vinne certet - da føler man at det kommer litt billig, eller? Det er ikke SÅ gøy å bli BIR når du har eneste hunden i rasen heller? Det er mer gøy å bli BIR når du har slått ut 40-50 andre? Men vi burde kanskje ha en grense på det og? BIR max 10 ganger, så får man vente til man evt stiller i veteranklasse, sånn at det blir rettferdig for de middels pene og greie nok hundene også..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min Pepper har nå 5 cert (to store) og jeg hadde egentlig ikke tenkt til å stille han så mye mer før han ble gammel nok til champtittelen. Mest fordi jeg så ikke vitsen i å bruke penger på en unghund som ikke ville heve seg på mestvinnerlisten til raseklubben likevel. Men så viste det seg at Pepper nå ligger som nr 6 på listen (og det er ikke akkurat få dalmiser som stilles) og da dukket konkurranseinstinktet opp igjen. Han har vist seg å være en hund som kan vinne endel for riktige dommere og hvorfor skal da jeg, som bare har en helt egen hund å stille, legge utstillingskarrieren på is en stund for at andre skal få slippe til?

Og bli nr 2 eller 3 med ck ofte synes ikke jeg er noe å syte over. Er jo faktisk ikke champtittelen som er det viktigste innenfor avl, men at hunden er rasetypisk (+ helse og gemytt såklart). Og det vil jeg si en hund som stadig blir nr 2 med ck er.

En ting som jeg faktisk kan bli skikkelig sur over er trynedømming, for ja det finnes! Med XXX ble vi nesten alltid slått av en med en nydelig tispe, og det så jeg ikke vitsen i å bli sur over (det var tross alt den beste som vant). JEG hadde faktisk som dommer selv satt den andre tispa foran XXX. Men så kom samme eier noen år senere med en stor og grov tispe som hadde vært lekker som hannhund(!) og likevel vant h*n som regel. Ja, h*n fikk til hunden råbra og de var en veldig flashy ekvipasje, men en for grov tispe bør ikke vinne over de feminine tispene (om de ellers har de samme kvalitetene). Da ble jeg faktisk ganske sur når den gang på gang tok cert den egentlig ikke trengte, og som den i mine øyne ikke fortjente. Jeg stilte mot h*n og den grove tispen to ganger for to dommere som ikke hadde dømt i norden før (og som derfor ikke kjente til h*n som vant så mye), og jeg vant. Noe som jeg mente var riktig bedømt, ikke fordi jeg vant, men fordi det var to dommere som klarte å se forbi eieren og heller de den grove hunden.

(Var kanskje litt mye OT, så jeg først nå ;) )

EDIT: Byttet ut navn med XXX og skrev h*n istedenfor han/hun.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En ting som jeg faktisk kan bli skikkelig sur over er trynedømming, for ja det finnes! Med Ronya (saluki) ble vi nesten alltid slått av ei med en nydelig tispe, og det så jeg ikke vitsen i å bli sur over. JEG hadde faktisk som dommer selv satt den andre tispa foran Ronya. Men så kom hun noen år senere med en stor og grov tispe som hadde vært lekker som hannhund(!) og likevel vant henne som regel. Ja, hun fikk til hunden råbra og de var en veldig flashy ekvipasje, men en altfor grov tispe bør ikke vinne over de korrekte feminine tispene.

Nå signerer du faktisk på at du aksepterer dommerens vurdering når du melder hunden din på utstilling. Hvis du vet så veldig mye bedre selv hvordan rasen din skal se ut så skjønner faktisk ikke jeg hvorfor du betaler for å få andre til å si sin mening...?

Da ble jeg faktisk ganske sur når hun gang på gang tok cert hun egentlig ikke trengte, og som hun i mine øyne ikke fortjente. Jeg stilte mot henne og den grove tispen to ganger for to dommere som ikke hadde dømt i Norge før (og som derfor ikke kjente til hun som vant så mye), og jeg vant. Noe som jeg mente endelig var riktig bedømt, ikke fordi jeg vant, men fordi det endelig var to dommere som klarte å se forbi eieren og på den grove hunden.

Øh? Så de to dommerne som "var enige med deg" kan rasestandarden bedre og er dyktigere enn alle de som satte den "grove" tispa opp foran din? Så originalt! (De av oss som har levd en stund og stilt ut litt lenger enn deg har gjerne erfart at "nye utenlandske" dommere er relativt akterutseilte og gjerne ikke har den kompetansen vår dommerutdanning gir, eller den erfaringen som vi er bortskjemt med hos egen dommerstand... :twitch: ) - De dommerne som satte opp din hund må jo nødvendigvis vært fløyet inn fra "Langtvekkistan" hvis de i disse internett- og hundemagasintider ikke skal ha fått med seg hvem de store vinnerne er p.t, ikke sant?

Det har ikke forsvevet deg at det er mer enn benstamme/volum/tyngde/kjønnspreg som avgjør kvaliteten på en hund??? - Eller at disse aspektene er særs subjektive, mao - at hva som er "for grovt" avhenger av egen smak, kunnskap og vane?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men så viste det seg at Pepper nå ligger som nr 6 på listen (og det er ikke akkurat få dalmiser som stilles) og da dukket konkurranseinstinktet opp igjen. Han har vist seg å være en hund som kan vinne endel for riktige dommere og hvorfor skal da jeg, som bare har en helt egen hund å stille, legge utstillingskarrieren på is en stund for at andre skal få slippe til?

En ting som jeg faktisk kan bli skikkelig sur over er trynedømming, for ja det finnes! Med Ronya (saluki) ble vi nesten alltid slått av ei med en nydelig tispe, og det så jeg ikke vitsen i å bli sur over. JEG hadde faktisk som dommer selv satt den andre tispa foran Ronya. Men så kom hun noen år senere med en stor og grov tispe som hadde vært lekker som hannhund(!) og likevel vant henne som regel. Ja, hun fikk til hunden råbra og de var en veldig flashy ekvipasje, men en altfor grov tispe bør ikke vinne over de korrekte feminine tispene. Da ble jeg faktisk ganske sur når hun gang på gang tok cert hun egentlig ikke trengte, og som hun i mine øyne ikke fortjente. Jeg stilte mot henne og den grove tispen to ganger for to dommere som ikke hadde dømt i Norge før (og som derfor ikke kjente til hun som vant så mye), og jeg vant. Noe som jeg mente endelig var riktig bedømt, ikke fordi jeg vant, men fordi det endelig var to dommere som klarte å se forbi eieren og på den grove hunden.

(Var kanskje litt mye OT, så jeg først nå :twitch: )

Litt motstridende kanskje? Du skal stille din hund som ligger godt an på listen, da vekkes ditt konkurranse instinkt, men andre skal ikke det for da tar de cert de ikke trenger? Tar ikke du også cert du ikke trenger? Hva er forskjellen mellom dere to egentlig? At du har en, mens h*n har flere hunder? Eller at din ene er av en annen rase?

Tror nok vedkommende du referer til her også har et sterkt konkurranse instinkt og også lå godt an på listen for sin rase.

At du har din personlige mening om hvorvidt certene og seierene er fortjent er nå en sak, det har jeg også, men å legge det ut på nett når det er så gjennomsiktig hvem h*n er syntes jeg er å gå over streken. Faktisk insinuerer du at denne tispen ikke er korrekt, men at din er det. Så mye erfaring det leses at du har burde du vite at en saluki har et vidt spekter av forskjellige typer, både i str, grove, smale, spinkle osv, men felles for dem alle er at de ligger innenfor standarden. Og så lenge dommeren forholder seg til dette er det dennes sak hvem av individene h*n vil sette opp. Det er det vi har betalt vedkommende dommer for å gjøre. Så kan vi andre bare bli så sure vi bare gidder fordi h*n vant...igjen..., men ikke på nett.

Litt OT det her også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan ta Almanza Far & Flyg (BIG vinner på crufts i år) som eksempel. Han hadde en tittel lenger enn mine bein. Ble omtrent alltid BIR. Skulle da ikke en forbaska hannhund i Norge fått et cert der han stilte (de fleste NKK uts.) før nå nylig når han døde da? Han stilte jo på de fleste NKK Utstillinger han, var det liksom helt ok at det skulle være så vanskelig at vi ikke skulle få hannhund champions på 2år? Mener du da at hannhunden som ble nr 2 ikke var bra nok for et cert? (mest sannsynelig nr 2 av over 40 stk)

Veeeldig OT, men er Simon død altså? Noen som vet hva som skjedde??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...