Takler ikke å være alene hjemme på dagtid lenger

[Turnip]

Mike har funnet seg fint til rette i den nye leiligheten vår, men i det siste så har han sliti med å være alene hjemme. Har aldri hatt dette problemet med han før.. han sleit litt i begynnelsen, men da var han ikke helt trygg på sitt nye bosted enda... Men i forrige uke fikk jeg 2 telefoner at han ula og bjeffet, og fikk en samtale nå også at han hadde bjeffet hysterisk i 1,5 time nå...

Jeg står alltid opp 2 timer før jobb og går en god tur med han, så får han frokost når turen er ferdig. Så drar jeg på jobb... føler at jeg gjør det jeg kan, men redd for at de ber meg fjerne hunden snart... Noen tips???? Bur er ikke snakk om da han tilter fullstendig...

[sveintore]

Hvor lenge er han alene om gangen?

Har du på radioen?

[Turnip]

har alltid på radio eller tv når han er alene hjemme. I dag var han alene hjemme i 30 min før han satt i gang, på fredag var han alene hjemme 1 time før han satt i gang... Han er vant til fra før av å være alene hjemme 7-8 timer på dagen

[akela]

Uffda, det tar visst ikke helt slutt. Men tenk på ham som et "katastrofeoffer" - som har hatt en ekstremt og ganske langvarig traumatisk opplevelse. Litt sånn a la posttraumatisk stressyndrom, eller hva det er de nå kaller det på folk.

Kanskje ble flyttingen "too much too soon", eller kanskje det ville skjedd uansett dersom dere ikke hadde flyttet også. Du kan, høres det ut som, alle de vanlige rådene, om hvordan du skal gå fra ham, ha litt lyd på, gå en rolig tur på forhånd, gi ham mat mens du går etc.

Det jeg kunne tenke meg, var vel å finne en måte å styrke hans egen selvsikkerhet/selvstendighet på. At han tør være mer alene, jobbe mer selvstendig, at du prøver å dempe hans avhengighet av deg. Men det tar tid, og det høres jo akutt ut. Dette høres nok mer ut som en ekspertjobb igjen... at du får et treningsprogram, eventuelt at det går kanskje an å finne noe som kan roe ham litt til han lærer at han "overlever"?

[Turnip]

Ja... tar ingen slutt på problemene våres... er mye motgang å takle for oss og hvertfall Mike. Skrev en ny tråd om det finnes noen beroligende urter for hund.. for han er virkelig nervøs og stresset om dagen og hele min ettermiddag går med på å få roet han og vise han at verden er et trygt sted. Han var helt fin til vi flyttet, var alene hjemme på dagen og alt etter han fjernet stingene etter operasjonene og alt.. ikke noe problem...og ikke en lyd. Hadde vært greit om det fantes noen litt avslappende urter han kunne få i maten, så han slapp å stresse så mye og ha det kontrollbehovet han har nå... Og det at han gikk tilbake til en gammel vane i går med å snappe etter et menneske var ikke noe særlig...

[Turnip]

Mike blir bare verre og verre med det å være alene hjemme, vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre fremover nå. Han er hos foreldrene mine på dagtid, og dette trives han godt med, men de kan ikke fortsette å passe han på dagtid da de driver en hel gård og har masse å gjøre og de blir litt låst når de må passe på Mike. Og de har sagt at det ikke kan fortsette, de er svært gla i han, men skjønner det jo pga de har 3 katter som ikke tør å komme i nærheten av huset pga Mike er der og jager de fort vekk...

Han var alene hjemme i 30 min i går og hørte han lang vei med hysterisk bjeffing. Mye er prøvd nå... trener hver eneste dag på alene hjemme, bare minutter av gangen. Har DAP i kontakten og DAP spray litt rundt omkring. Radio eller tv er på når han er alene, han er alltid sliten og mett når jeg går i fra han. Har lagt frem gnagebein og aktivitetsleker innimellom så han har noe å sysle med hvis han kjeder seg for mye.Har også prøvd beroligende urter. Men ingenting hjelper.... han har aldri hatt dette problemet med det forrige bostedet, syns det var helt greit å være alene hjemme der. Vi bor som sagt i terasseleilighet og har fått masse klager på bjeffingen hans, det er veldig strengt med hundehold der og det skal ikke mye til nå før vi får beskjed om å fjerne hunden derfra.... Har noen noe råd???? Grubler og tenker dagen lang og er tom for ideer nå.... Dette kan ikke forsette rett og slett...

[Cathrine og Killja]

Hei silje Har du frorsøkt å gi ham litt avgrenset plass? Ikke bur, men deler av leiligheten?

[Turnip]

ja.. vi har prøvd det, prøvd å ha han på soverommet der hvor han somregel pleier å slappe av, men han er like hysterisk... har også fått lånt et bur hjemme, men er ingen fan av dette, og han foretrekker å ligge oppå buret i steden, han går inn innimellom og legger seg, men får fnatt hvis jeg lukker igjen døren. Så vi står over å ha han innelukket i bur på dagtid da jeg vet han ikke vil takle det...

[breton]

For å avhjelpe det helt konkrete behovet mens dere trener, hva med www. landstrykern.no? De jeg kjenner som har brukt dem, har vært godt fornøyd. Koster litt, men kanskje mulig å få til i en overgangsfase?

Ellers har jeg dessverre ingen konkrete tips i forhold til treningen, dessverre, annet enn at den av dere som er minst emosjonelt berørt av dette kanskje bør ta den største delen av jobben - man sender ut rare signaler når man egentlig synes ting er ganske så tunge og vanskelige.

[Turnip]

Har pratet med forskjellige daghjem men de har ikke så veldig lyst til å ha hunden min der da han er redd fremmede, slår seg ikke til ro på nye steder, og kan være vanskelig med de andre hundene... Og vet at penger ikke skal ha noe å si... men det har faktisk litt å si da jeg øser ut med penger hver månede til veterinærregniger og har heller ikke fått dekket de 25.000 fra den kastereringen som gikk feil.... Også litt vanskelig med åpningstider da jeg begynner tidlig på jobb.. Men dette hadde jeg jo selvfølgelig fått til, men Mike er ingen lett hund, og dessverre så trives han ikke på daghjem.. og han er ingen populær gjest der heller.

[KristinR]

Få veterinæren til å hjelpe deg med å sette opp et program for "alene hjemme"-trening. I kombinasjon med treningen lar du han få Clomicalm hos veterinæren. Det er et antidepressiva som er viktig å benytte i kombinasjon med trening. Mange vegrer seg for å la hunden få "lykkepiller". Det kan jeg forstå, men i visse tilfeller er det tvingende nødvendig. Hunden tar ikke skade av det når man bruker det fornuftig og som sagt i kombinasjon med trening.

Det er en fortvilet situasjon å være i, har vært der selv. Ikke gi opp. Med riktig medisinering og trening lærte min hund etterhvert at det ikke var farlig å være alene. Etterhvert fikk han selskap av en kanin, og det var tydelig at han satte pris på selskap. Senere kom det valp i hus og all angst er i dag helt borte.

[molly]

Du har ikke mulighet til å ha han med i bilen i en overgangsperiode da?

Er jo ikke ideelt å ha han i bilen hele dager, men antakelig bedre enn å være alene hjemme, om han er tryggere alene i bilen...

Jeg har ofte min hund med i bilen på jobb, om jeg skal noe rett fra jobb e.l. Han virker ikke særlig plaget av å ligge der hele dagen, selv om jeg synes det er helt forferdelig. Er ute på tur med han i lunsjen, ellers har jeg utsikt til han fra kontorvinduet. Stort sett ligger han på rygg med alle fire beina i været...

[Turnip]

Han har fått "lykkepille" i sammarbeid med veterinær, tok en blodprøve å sjekket lever og nyreverdi og han tålte denne type medisin, men dessverre... så reagerer han ikke etter forventningene. Han bjeffer ikke hvis han har selskap av en annen hund, (merk. hvis den andre hunden er grei alene hjemme) men den hunden jeg evt kunne lånt til det har valper nå. Han klarer dessverre ikke å være alene i bilen, han ble skremt av noen unger da han var 6 måneder gammel da han var i bilen min mens jeg løp inn på apoteket og hentet medisiner til han. De hadde tydeligvis gjort noe så han ble redd da han hadde kastet opp og gjort fra seg i buret og skalv som et aspeløv.... Etter mye trening så kan han endelig nå være i bur i bilen, men det vil ta for lang tid å trene på at han skal ligge der i noen timer da dette er ganske akutt... uff... skal ikke være lett dette her

[KristinR]

Jeg leste raskt gjennom litt av hjemmesiden din. Jeg ser du har Mike i senga sammen med deg og han blir dullet med. Kjenner meg godt igjen. Forsøk å gjøre Mike mer selvstendig ved at han ikke skal dilte etter deg over alt. La han ligge alene på stua. Ikke ta han med deg inn på do, ut i postkassa osv. Han trenger å lære seg å være alene uten matmor ved hans side hele tiden. Øv på å overse han.

Gjør det naturlig at du går inn og ut av huset. Ha gjerne bilnøklene hengende i buksa. Slik blir han vant til at den lyden ikke betyr at du nødvendigvis forsvinner. Gå innendørs med skoene på. Slike ting kan være med på at han slutter å stresse seg opp hver gang du finner frem bilnøklene og kler på seg skoene, fordi du gjør det "hele tiden" om du forstår?

I en treningsperiode kan du veksle mellom å ha han i bilen (hvis han er rolig der) og hjemme hos foreldrene dine. Alene hjemme hos deg skal han kun være mens du trener. Start på skratsj med noen sekunder og så øker du etterhvert. Ikke forlat han hjemme og dra på jobb mens dere trener. Alle "alene øktene" hans skal føles trygge mens dere trener.

Lykke til!

Oki, jeg leste ditt nye svar nå. Du skriver at han ikke reagerte etter forventningene. Doseringen av Clomikalm stemmer ikke alltid. På hanhunden min måtte vi øke dosen endel i forhold til hva som sto beskrevet før vi så en virkning.

Synd hvis han ikke kan være i bilen for den er grei å bruke i en overgang. Når han er i bilburet, hvordan reagerer han da? Er det kun bjeffing, eller sikler han og tygger på sprinklene? Hvis det kun er bjeffing og om du syns han roer seg raskt etter at du kommer så trenger ikke bilen være så ille.

Et slikt problem som du har kan føles så uoverkommelig at man til slutt vurderer omplassering eller avliving. Har du prøvd å ta kontakt med en ekspert? Nå er det jo slik at et treningsprogram nødvendigvis må gå over tid. Har man ikke mulighet til å bruke tiden til trening er man like langt liksom. Kan du prøve å avertere etter privat hundepass? En eldre person som han kan være hjemme hos mens du er på jobb?

[Turnip]

Hjemmesiden min er noe gammel, og ting har forandret seg siden den gangen (vet ikke hvordan jeg får slettet hjemmesiden min)

Han går ikke i hælene mine lenger, han sover på soverommet vårt ja, og da sover han somregel i sengen sammen oss, han går ned på gulvet hvis det blir for varmt.

Når han er i bilburet alene så kaster han somregel opp, skummer rundt munn, får diare (han kan fort få stressmage, diare) og skjelver... Men han kan være i buret hvis jeg står utenfor eller at han hører meg, men dessverre så er han ganske redd.

Avlivning eller omplassering vil ikke komme på tale... jeg gir ikke opp denne hunden for en vakker dag, men mye trening så har vi ikke dette problemet lenger. Vi har en trener som følger oss godt opp og er meget fornøyd med hun. Får endel hjelp med seperasjonsangsten hans, og det var hun vi fikk låne bur av, men dessverre så liker han ikke bur, mye mer tryggere å ligge oppå buret for der kan ingen lukke igjen døra...

Jeg tør rett og slett ikke å la noen jeg ikke stoler 100% på å passe Mike da det skal lite til før han blir mer nervøs enn han er fra før... han får nye unoter veldig fort, og han sliter med å forholde seg til nye mennesker, og et lite feilgrep, så er så mye ødelagt...

[KristinR]

Hvis han ikke fungerer i bur inne ville jeg kuttet det ut. Tro angsten kan forverre seg hvis han er livredd bur. Min hanhund prøvde regelrett å spise seg ut av buret. Han tygde seg til blods på sprinklene. Da kuttet jeg bur tvert. Jeg vet ikke om jeg har andre råd. Separasjonsangst kan kureres. Mike er ung og dette kan nok gå seg til. Men det er tøft ja. Håper du klarer å få orden på det etterhvert.

[Turnip]

Takk for mange gode råd Kristin R. Jeg skal høre med veterinæren om vi kan gi litt høyere dosering evt. Vet at han blir roligere med selskap av en annen hund, men tør ikke å ta en annen hund i hus før han er rolig på dagtid, vil ikke risikere 2 ulende hunder. Vanskelig problem, men som du sier, han er ung, så vi klarer dette jo, men er litt hastverk bare, er stor sjanse for at vi ikke kan ha han der lenger hvis han ikke er stille...

[Red Merle]

Hunen min, Misty, takler ikke å være alene hjemme over lang tid.

Så jeg løste dette ved å venne henn til å være i bur.

La yndligsteppet og yndligs leken hennes i det. + Kong full av snacky stuff.

Nå kan hun være alene hjmme i nesten 1 time.

Men nå pleier ikke hun å ule når hun er alene, hun hærper ting istede.

Men resultat ble iallefall en veldig burvandt hund...

[Turnip]

Ok, men jeg ser at han virkelig sliter med å være i buret, så det er egentlig uaktuelt å venne han til å være der på dagtid. Må nesten finne en annen løsning...

Når jeg kommer hjem etter jobben, så er han livredd for at jeg skal dra fra han en gang til, han løper etter meg og ser han meg ikke så løper han rundt og bjeffer... er ikke noe særlig å se at han har det så vondt. Det gnager virkelig på meg...

...

Men her om dagen så passet vi en amerikansk cocker for en venninne og Mike syns det var veldig stas med selskap, han ble plutselig litt mer selvstendig, han fulgte ikke etter meg, jeg kunne lukke meg inne på et rom uten at han skrapte på døren på den andre siden... og jeg tok en tur i butikken og var borte i 45 minutter, var helt greit at jeg dro og når jeg kom hjem igjen så lå de i en liten klynge i enden av sofaen og sov, han kom heller ikke bort til meg for å si hei... Vi kunne kanskje lånt en hund i en overgangsperiode, men han sliter alltid en god del når den hunden reiser... han leter etter den i et par dager, og etter det, så går det raskt tilbake til det gamle.... Han liker tydligvis å ha selskap, men blir kanskje litt feil å skaffe en hund til for at han skal klare å være alene hjemme... hadde ikke tenkt på en hund til før han var rundt 3-4 år egentlig..

*dobbelpost, endret av mod. Charleen*

[Terrier]

I mine ører så klinger ikke dette kun som separasjonsangst, men en hund med fullstendig nerveproblemer. Jeg tror nok du bør få god hjelp til mye annet enn kun hjemme-alene-trening, og kanskje rett og slett begynne med det helt grunnleggende for at hjemme-alene-trening skal fungere; få han generelt trygg og komfortabel på seg selv.

Hva med et ukesopphold hos en av de som driver ordentlig med hund og atferd? Hvor du virkelig får kjennskap til omfanget av nervene, ikke bare basert på observasjoner av folk som har sett hunden mye.

Hvis han foretrekker å ligge oppå buret - hvorfor ikke la han?

[Turnip]

det kunne kanskje være en idè, har en trener som er veldig flink til å hjelpe meg med hans adferd og språk. Han får selvfølgelig ligge oppå buret hvis han vil. Og ja... han har endel nerveproblemer... veldig høyt stressnivå. Er vondt å se han sliter som han gjør om dagen, gjør det jeg kan med ro trening og oppleve trygge fine ting i hverdagen, men det er tydligvis ikke nok for han, vil gjøre det jeg kan får å hjelpe han, skulle ønske jeg bare visste hvordan

[Mari]

Hei Silje. Jeg føler virkelig med deg. Det virker som du og Mike må takle den ene utfordringen etter den andre, og det høres kanskje ut som han sliter mer og mer? Det høres ikke ut som et morsomt hundehold, verken for deg eller Mike. Ikke minst er det ikke slik det skal være. Det skal være gøy å ha hund! Selvsagt er det arbeid og noen tårer, men alt i alt skal hundeholdet gi deg mer glede i hverdagen enn sorger og frustrasjoner.

Hvor lenge har du jobbet med denne problematikken? Ser du noen bedring?

Kan du med hånden på hjerte si at Mike har god livskvalitet? Jeg mener ikke å være slem nå, jeg mener bare at du kanskje må tenke deg godt om før du svarer på det. Du har prøvd alt, og da mener jeg alt for at Mike skal ha det bra. All ære til deg om det, det er ingen tvil om at du er en dedikert hundeeier som er utrolig glad i hunden sin. Det skulle vært flere som deg.

Du sier avlivning er helt uaktuelt, men å avlive er ikke det samme som å gi opp! I enkelte tilfeller er det til det beste for hunden, uten at det betyr at det gjelder Mike bare så det er sagt. Men samtidig sier du jo at det gjør deg vondt å se på hvor mye han sliter, og du må ikke glemme å høre litt på deg selv heller.

KristinRs råd er gode. Gå helt tilbake og start på nytt om du har mulighet til det. Om det ikke fungerer ville jeg vurdert om Mike har et godt nok liv, selv hvor enn tøft det er. Det er aberet med å være hundeeier, men alikevel en viktig del synes jeg.

Jeg håper det ordner seg for dere! Det er tydelig at det er mange som heier på dere, kanskje du finner litt motivasjon i det. *klem*

[Guest Belgerpia]

Mari sier vel egentlig det som er å si etter min mening....... Denne hunden har så store problemer i hverdagen at man helt alvorlig bør vurdere hundens livskvalitet.

Det handler ikke om å gi opp, det handler om å gjøre det som er best for hunden.

En hund med så store issues vil aldri bli bra. Jeg har i 10 år levd med en hund som ikke engang hadde halvparten av alle problemene til Mike, og helt alvorlig så ser jeg i ettertid at jeg burde ha avlivet den stakkars hunden mange mange mange år før jeg gjorde. De eneste gangene hunden var trygg og selvsikker var hjemme, inne sammen med oss og ingen andre. Rett nok hadde hun ikke seperasjonsangst så lenge hun fikk være hjemme med buret sitt så var hun fornøyd (selv om hun gikk løs) - og ikke hadde hun særlig issues med andre hunder - men livet ellers var ikke greit ........

Det er vondt å i ettertid innse at jeg holdt henne i live og tynet henne i 10 år helt og holdent av egoistiske grunner - hun burde ha fått slippe før - om jeg tenker tilbake.

Jeg sier ikke dette for å være slem, men jeg synes alvorlig talt det er egoistisk å holde en så nevrotisk hund i live - den lider HVER dag fordi du går fra den - og alle metoder som forsøkes misslykkes fordi hunden er for nevrotisk til å takle dem......

Tenk etter snille deg - hvor langt ska du tyne den stakkars hunden.

[akela]

Det er harde ord, men det er mye å tenke på i det Mari og Belgerpia skriver... Også jeg tror at enten må lille Mike tas alvorlig fatt i, av noen som kanskje setter inn enda sterkere skyts medikamentmessig for å se hva som kan hjelpe, og som har erfaring med svært "skadeskutte" hunder og ser helheten - hele nervekonstitusjonen hans, som Terrier peker på - samt at du må tilrettelegge hele hverdagen din - eller så må noe mer drastisk skje.

Drømmen hadde jo vært at det var et elskelig og forståelsesfullt menneske som bodde langt ute på landet, uten særlig andre hunder eller mennesker rundt, som tuslet hjemme hele dagen og aldri dro noe sted - og som var villig til å gi Mike en ny sjanse til et roligere, mindre redd liv.

Jeg vet ikke om slike finnes, eller hvordan man finner dem. Men jeg drømte om en slik en, dengangen jeg så hvordan gamlehannhunden min ble verre av å bo midt i byen - med stadige stresspåkjenninger, som gjorde at treningen aldri helt hjalp. Da så jeg for meg et liv på frie vidder, langt fra alle nabolagets mindre festlige hannhunder og dumme eiere.

Min hannhund var fullstendig trygg på folk, han var ellers miljøsterk, og glad i valper og tisper, og de gode stundene "veide" definitivt over de gangene han følte seg utrygg og ble svært stresset. Og han snorket og sov når jeg var på jobb, og var helt kul og avslappet også uten meg. Men med årene så jeg at det bygde seg litt mye opp, han ble faktisk mer usikker etterhvert - og det var trist å se. Man klarte ikke å skåne ham helt, og jeg tenker på det enda.

Lille Mike har jo snart bare deg, han føler seg ikke trygg på hjemmebane en gang, og da blir det litt "lite igjen".

Jeg tror dessuten at absolutt alle som er glade i dyr, vil anerkjenne den jobben du har gjort og hvor lojal du har vært mot Mike - og fått ham på beina etter den veterinærtabben. Men kanskje han tåler enda mindre nå, at selv små ting blir for mye for ham. Og det er noe med å tenke på ham - et liv er ikke et liv for enhver pris. Kanskje totalbelastningen toppet seg med operasjonen og flyttingen, at han nærmest har litt "posttraumatisk stress" - og da må han nærmest rehabiliteres.

Det krever mye av deg, fordi du KAN jo egentlig ikke gå fra ham - selv om du hadde bodd et sted der ingen klaget på bråket han lager - fordi han er så redd. Iallfall kan du ikke gjøre det kanskje i lang tid fremover. Men jeg tror du må få hjelp av en som ser totalen, og ikke enkeltsituasjonene - det er ikke hjemmealenetrening det handler om, eller utagering mot andre hunder. Jeg tror kanskje - hvis slike diagnoser finnes på hund - at det handler om en total her.

Dette sier man om mennesker:

"Det karaktäristiska kännetecknet på post-traumatisk stress är en samverkande uppsättning av olika ångesttillstånd som utvecklats som en konsekvens av att individen har blivit utsatt för en traumatisk livshotande händelse som krig, olyckor, naturkatastrofer, sexuella övergrepp och misshandel. En person som lider av PTSD posttraumatiskt stressyndrom har upplevt ett trauma som överväldigat honom och lämnat bestående skador i hans nervsystem. Han lever i ständig vaksamhet och larmberedskap. Alla plötsliga ljud får honom att hoppa till och förvänta sig en attack. När han slappnar av och försöker sova kan han inte värja sig mot en ström av skrämmande minnesbilder".

Høres det dumt ut? Men Mike har jo nærmest "vært i krig", på toppen av alt det andre han sliter med - som kanskje skyldes et medfødt ikke så bra gemytt. Her er noen engelske linker, i tilfelle det er noe du kunne høre om din atferdsterapeut har hørt om - ellers hadde jeg sjekket til jeg fant noen som var kapable til å se på en hund med et så stort problem som din:

http://www.msnbc.msn.com/id/9344094

blant annet står det: "Katrina survivors who are reunited with their pets may notice such signs of stress and anxiety as breaking housetraining or pottying outside the litter box, barking or meowing more than usual for no apparent reason, hiding and sometimes aggression".

Kanskje dette er kommet på toppen/i tillegg til dine opprinnelige problemer med Mike? Se om man kanskje blander sammen litt her, for NOE er det - når ting blir brått forverret. En "normal" hund skal tåle en flytting, så kanskje det har mindre med nytt sted og mer med totalen?

[Turnip]

Tårene har trillet etter jeg har lest inleggene... Jeg vet at han kanskje hadde hatt det bedre hvis han fikk slippe, men jeg vet ikke, og jeg vet at hvis jeg tar den avgjørelsen, så vil jeg angre meg dypt fordi jeg føler at vi ikke har prøvd ut alt. Jeg gir meg rett og slett ikke før jeg vet at alt er prøvd. Han fungerer så fint på mange måter, og vi trener svært mye lydighet i hverdagen, og det har gitt større resultater enn forventningene. Jeg kan til og med kalle han inn når han er på ferten av et rådyr eller fugl, det kunne jeg ikke drømme om før. Vi har endel funnet ut hva mageproblemene hans var, og han tåler ikke tørrfòr rett og slett, nå som han får annerledes fòr så er pelsen blank og fin, avføringen fast og mørk og matlysten hans er på topp. Han er mer kosete om dagen... Han har blitt så mye bedre enn det han var før... Men ja.. han har problemer med nervene dessverre, jeg kan så og si ikke ta han med på besøk for det er for stor belastning for han, da bare stresser han og går rundt og piper. Har pratet med moren og faren min om dette i sta, og de kan fortsette å ha han på dagtid en stund til fremover, han trives på gården og elsker å ligge utenfor huset og "passe" på gården, titte på hestene, hjelpe moren min å luke i hagen, selv om han ikke alltid vet hva som er ugress og fine blomster. Han er så rolig og fin der...

Når vi er hjemme og slapper av inne, så er han så trygg og rolig... når vi er på tur i skogen så er han så glad, bærer pinner, hopper og spretter og jeg kan faktisk ha han løs fordi inkallingen sitter som et skudd nå. Det er for mye godt som veier opp rett og slett... Jeg klarer virkelig ikke å ta denne avgjørelsen hvis jeg har et lite håp på at han kan bli fin.. det for koste hva det vil og ta den tiden det skal, jeg klarer virkelig ikke å la han gå. Det ER kanskje egoistisk av meg, men han er så ung, mye kan forandre seg, jeg vil så gjerne hjelpe han... Han fungerer så bra på mange andre måter, snakket med veterinæren og vi skal gi han litt høyere dosering med Clomicalm og skal begynne med akupunktur igjen for å motvirke stress...

Jeg burde kanskje ikke hatt hund fordi jeg blir rett og slett for glad i dyret, og jeg knytter meg for sterkt, jeg lar hunden gå foran det meste og gjør det jeg kan for den.. derfor kommer jeg ikke til å ta den siste turen til veterinæren med han før jeg virkelig VET at det ikke er noe mer å gjøre... håper dere forstår...