Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva betyr oppdretteren din for deg?


Symra&Pippin

Recommended Posts

Nei, Knott sin oppdretter har jeg absolutt ingen kontakt med. Regner med at det blir bedre når vi begynner å trene gjeting! Både Puma og Felix sine oppdrettere har vært utrolig, utrolig greie, Puma sin kjente jeg fra før, men fra begge fikk jeg tilbudt ny, gratis valp fra hvilken som helst kombinasjon, unghund dersom jeg heller ville det, hjelp til trening osv. Veldig koselig! Men jeg liker å føle at hunden er "min", og en oppdretter som "blander" seg veldig mye utenom svar på mailer/telefoner og møter på utstillinger o.l. er ikke nødvendigvis noen hit for meg.

Helt enig med deg, jeg hadde ikke orket masse telefoner, mailer osv osv fra oppdretter hele tiden.

Greit med gratulasjoner mhht utstillinger, konkurranser, bra helse på HD/AA osv, det er bare koselig, men konstant kontakt hvor oppdretter stadig ringer, det ville jeg syntes var slitsomt..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 66
  • Created
  • Siste svar

Jeg og min oppdretter har store planer framover, og ett veldig godt forhold.

vi har de samme tankene om hundehold, avl og oppdrett, så da blir det jo veldig naturlig at man blir venner, selv om aldersforskjellen er stor, 38 år for vår del... ^_^

Og jeg lærer meg masse av henne, noe jeg setter utrolig pris på, og føler meg ganske så priviligert!

Jeg er forsåvidt enig i at ikke oppdretter skal ringe å "mase", men man finner vel fort ut om man vil ha kontakt eller ikke.

Veldig enig i at man kjøper en hund ikke en venn, men er man så heldig at man kan få ett godt forhold til oppdretter,kan man jo lære masse av de osv osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har man en oppdretter som Nullet beskriver, og selv har en aktiv interesse for hund - og kanskje også videre oppdrett - så er det jo kjekt, det er jo en gullgruve å få følge i hælene der og få verdifull hjelp.

Men en som oppdretter gode eksteriørhunder, behøver ikke nødvendigvis ha mer enn normal "hundeeierviten" om atferd - det kommer litt an på rase, men på en god del raser er det ikke vanlig med ulike mentale tester, prøver, eller for den saks skyld aktiv bruk ut fra det opprinnelige.

Eller... de kan ha holdt på så lenge, at de gjør dressurbiten på gamlemåten. Hadde for noen få år siden tenkt å kjøpe meg en terrierrase, og fant frem til en anerkjent oppdretter på andre siden av grensen. Oppdretteren mente innbitt at man måtte være steinhard med denne type hunder, fordi de "ellers tok makten". Da jeg så snakket med en av de valpekjøperne derfra, så advarte vedkommende mot akkurat det - at om hundene var gode, så ble de tidvis behandlet for hardt hos denne oppdretteren, så det måtte man være obs på når man kjøpte derfra.

Oppdretteren på gamlerasen ville aldri ha hannhunder i huset, han klarte bare å få til tisper - og var kjapp med å anbefale avlivning for vanskelige tilfeller, og hadde lite å tilføre når hannhundene av denne rasen viste de sidene som var nokså typiske. Men mange toppremier i eksteriør hadde oppdretter på hundene sine.

Så akkurat som på hundeeiere, så er spekteret vidt hos oppdrettere også - man kan ha godt øye for hund, og selv få til egne hunder godt, uten å kunne gi de beste rådene om trening og mentalitet. Andre klarer begge deler så fabelaktig godt, at man bare kan ta av seg hatten. Men jeg har hørt så mange rare råd som valpekjøpere har fått, at jeg ikke "automatisk" tror at alle oppdrettere har noe strålende å tilføre.

Nei, så jeg er som sagt over på det Terrier sier også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har hatt ganske god kontakt med oppdretter. Ikke kjempemye, men lurer vi på noe, synes både hun og vi at det er veldig koselig å snakke. Det har ikke vert så veldig mye nå i det siste, men vi vet at det er bare å spørre om vi lurer på noe. Har hatt lite kontakt via mail, siden de ikke sjekker den så ofte. Men de har jo hjemmeside, og det har jeg også. Oppdretter bor ca 7 timer unna, så vi er ikke på besøk så ofte. Vi besøkte oppdretter før vi fikk Tassen og når vi henta han. Dessuten har de vert på besøk her også en gang. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig god venn med min oppdretter ;) De bor ikke så langt unna, ca ein time, så vi er mye der på besøk, går turer sammen og trener våre hunder sammen. Jeg passer også på kennelen dere ofte, og overnatter der ofte i helgene. Vi trivest godt sammen med hverandre!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er på linje med akela og Terrier på dette emnet. Oppdrettere er nødvendige for at vi skal få (forhåpentlig) gode hunder. De bør besitte den kunnskapen som skal til for at hundene våre får en best mulig start, og kan de svare på spørsmål som måtte dukke opp er det flott.

Utover det så er ikke oppdrettere mer interessante enn andre mennesker å ha kontakt med.

De har produsert en vare, jeg har kjøpt den.

De jeg har kjøpt hundene mine fra har det vært hyggelig å ha kontakt med innimellom, men ingen har blitt venner.

Vennene mine har jeg funnet blandt de som kjøper dyr, ikke blandt de som produserer dem.

Og dette er ikke ment som kritikk av mine oppdrettere, da de fleste, bortsett fra to, har gitt meg fantastiske hunder, både mentalt og fysisk:-))

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Freyas oppdretter er en god venninne av meg som jeg har kjent i mange år - lenge før noen av oss begynte med hund. Men jeg får minst like mye hjelp og støtte av schnauzerklubben.

Neste oppdretter vil sannsynligvis befinne seg for langt unna til å kunne ha en slik kontankt med, og jeg har da også valgt etter hund og ikke oppdretter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har jo skrevet i denne tråden tidligere, men kan oppdatere med tanke på hund nummer 2. Jeg venter jo valp nå, og har foreløpig masse kontakt med oppdretter. På dette stadiet synes jeg det er hyggelig med daglige oppdateringer, det er så utrolig spennende å følge med på hvordan valpene vokser seg til ;) Dette er også en veldig hyggelig og erfaren dame, som jeg setter stor pris på.

Kontakten blir kanskje mindre etter at valpen er levert, dog er jeg sikker på at jeg kommer til å få svar på alt jeg eventuelt skulle lure på. I tillegg er dette hennes første kull, så hun er nok også interessert i å vite hvordan det går ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Twiggy's oppdretter er kort fortalt verdens beste :console: Hun hjelper meg med ALT og jeg kan snakke med henne på tlf i timesvis.

Pito sin oppdretter bor i australia og jeg har ikke noe kontakt med henne. Skrev bittelitt mailer for en stund siden men har ikke hørt noe mer etter det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg har god og ofte kontakt med oppdrettern til leo. Hun er av typen som hjerne følger opp valpene fra vuge til grav. Det førte 4 månene jeg hade leo var jeg på besøk 1 gang i månen. Så var jeg på besøk i gjen etter 3 månder ca etter det var det ingen besøk før jeg fik turbo og da ca etter 2 uker . Turbo har annen oppdretter men oppdretten til leo har faren til tubo. Og jeg passet kulsøstra til turbo som oppdretten min (oppdretten til leo) har ei helg ellers går det i sms og tlf ca vær 14 dag. turbo sin oppdrettr har jeg sent noen sms til og møt 1gang etter jeg hentet han. skall oppover snart i gjen . artig til hundene å det. (oppdretten til leo) desutn vet oppdretten til leo hele slekstre til leo og har bilder av veldi mange av di :console:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ganske mye kontakt med min oppdretter selv om hun bor helt på andre siden av landet. Hun engasjerer seg veldig i Nemi, og er det noe jeg lurer på så er hun der og hjelper så godt hun kan med én gang. Hun leder npvhk som har treff flere ganger i året, så da treffes en hel gjeng valpekjøpere og oppdretter. ganske stas! :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har god kontakt med dem jeg kjøpte sheltien min av. De er førstegang-oppdrettere så jeg føler ikke akkurat at jeg kan be så mye om råd...men vi har vært på kaffebesøk flere ganger og utviklet et vennskap. Utrolig koselige folk som jeg har tenkt til å beholde kontakten med :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oppdretteren til Frida (Elin Dahl, Kennel Gullsteinen) har vi god kontakt med. Vi treffer henne flere ganger i måneden fordi retrieverklubben trener blodspor en gang i uken, og vi er der som regel begge to da. Hun skal også stille Frida for meg på utstillingen i september.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min oppdretter bor en halvtimes kjøring herfra og vi har et veldig godt forhold.

Nå forventer ikke jeg noe fra en oppdretter generelt annet enn å evt. kunne svare på noen spørsmål i ny og ne, men etter mange hundeturer opp gjennom årene (mange av dem uten hund fra min side) og valpehjelp, valpekjøp osv har vi utviklet et godt vennskap og kontakten vår dreier seg nå også om mer enn bare hund.

Så kort sagt. Min oppdretter betyr mye for meg, men dette er ikke noe jeg verken ønsker eller forventer fra oppdrettere generelt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...