Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva betyr oppdretteren din for deg?


Symra&Pippin

Recommended Posts

Nei, Knott sin oppdretter har jeg absolutt ingen kontakt med. Regner med at det blir bedre når vi begynner å trene gjeting! Både Puma og Felix sine oppdrettere har vært utrolig, utrolig greie, Puma sin kjente jeg fra før, men fra begge fikk jeg tilbudt ny, gratis valp fra hvilken som helst kombinasjon, unghund dersom jeg heller ville det, hjelp til trening osv. Veldig koselig! Men jeg liker å føle at hunden er "min", og en oppdretter som "blander" seg veldig mye utenom svar på mailer/telefoner og møter på utstillinger o.l. er ikke nødvendigvis noen hit for meg.

Helt enig med deg, jeg hadde ikke orket masse telefoner, mailer osv osv fra oppdretter hele tiden.

Greit med gratulasjoner mhht utstillinger, konkurranser, bra helse på HD/AA osv, det er bare koselig, men konstant kontakt hvor oppdretter stadig ringer, det ville jeg syntes var slitsomt..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 66
  • Created
  • Siste svar

Jeg og min oppdretter har store planer framover, og ett veldig godt forhold.

vi har de samme tankene om hundehold, avl og oppdrett, så da blir det jo veldig naturlig at man blir venner, selv om aldersforskjellen er stor, 38 år for vår del... ^_^

Og jeg lærer meg masse av henne, noe jeg setter utrolig pris på, og føler meg ganske så priviligert!

Jeg er forsåvidt enig i at ikke oppdretter skal ringe å "mase", men man finner vel fort ut om man vil ha kontakt eller ikke.

Veldig enig i at man kjøper en hund ikke en venn, men er man så heldig at man kan få ett godt forhold til oppdretter,kan man jo lære masse av de osv osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har man en oppdretter som Nullet beskriver, og selv har en aktiv interesse for hund - og kanskje også videre oppdrett - så er det jo kjekt, det er jo en gullgruve å få følge i hælene der og få verdifull hjelp.

Men en som oppdretter gode eksteriørhunder, behøver ikke nødvendigvis ha mer enn normal "hundeeierviten" om atferd - det kommer litt an på rase, men på en god del raser er det ikke vanlig med ulike mentale tester, prøver, eller for den saks skyld aktiv bruk ut fra det opprinnelige.

Eller... de kan ha holdt på så lenge, at de gjør dressurbiten på gamlemåten. Hadde for noen få år siden tenkt å kjøpe meg en terrierrase, og fant frem til en anerkjent oppdretter på andre siden av grensen. Oppdretteren mente innbitt at man måtte være steinhard med denne type hunder, fordi de "ellers tok makten". Da jeg så snakket med en av de valpekjøperne derfra, så advarte vedkommende mot akkurat det - at om hundene var gode, så ble de tidvis behandlet for hardt hos denne oppdretteren, så det måtte man være obs på når man kjøpte derfra.

Oppdretteren på gamlerasen ville aldri ha hannhunder i huset, han klarte bare å få til tisper - og var kjapp med å anbefale avlivning for vanskelige tilfeller, og hadde lite å tilføre når hannhundene av denne rasen viste de sidene som var nokså typiske. Men mange toppremier i eksteriør hadde oppdretter på hundene sine.

Så akkurat som på hundeeiere, så er spekteret vidt hos oppdrettere også - man kan ha godt øye for hund, og selv få til egne hunder godt, uten å kunne gi de beste rådene om trening og mentalitet. Andre klarer begge deler så fabelaktig godt, at man bare kan ta av seg hatten. Men jeg har hørt så mange rare råd som valpekjøpere har fått, at jeg ikke "automatisk" tror at alle oppdrettere har noe strålende å tilføre.

Nei, så jeg er som sagt over på det Terrier sier også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har hatt ganske god kontakt med oppdretter. Ikke kjempemye, men lurer vi på noe, synes både hun og vi at det er veldig koselig å snakke. Det har ikke vert så veldig mye nå i det siste, men vi vet at det er bare å spørre om vi lurer på noe. Har hatt lite kontakt via mail, siden de ikke sjekker den så ofte. Men de har jo hjemmeside, og det har jeg også. Oppdretter bor ca 7 timer unna, så vi er ikke på besøk så ofte. Vi besøkte oppdretter før vi fikk Tassen og når vi henta han. Dessuten har de vert på besøk her også en gang. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig god venn med min oppdretter ;) De bor ikke så langt unna, ca ein time, så vi er mye der på besøk, går turer sammen og trener våre hunder sammen. Jeg passer også på kennelen dere ofte, og overnatter der ofte i helgene. Vi trivest godt sammen med hverandre!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er på linje med akela og Terrier på dette emnet. Oppdrettere er nødvendige for at vi skal få (forhåpentlig) gode hunder. De bør besitte den kunnskapen som skal til for at hundene våre får en best mulig start, og kan de svare på spørsmål som måtte dukke opp er det flott.

Utover det så er ikke oppdrettere mer interessante enn andre mennesker å ha kontakt med.

De har produsert en vare, jeg har kjøpt den.

De jeg har kjøpt hundene mine fra har det vært hyggelig å ha kontakt med innimellom, men ingen har blitt venner.

Vennene mine har jeg funnet blandt de som kjøper dyr, ikke blandt de som produserer dem.

Og dette er ikke ment som kritikk av mine oppdrettere, da de fleste, bortsett fra to, har gitt meg fantastiske hunder, både mentalt og fysisk:-))

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Freyas oppdretter er en god venninne av meg som jeg har kjent i mange år - lenge før noen av oss begynte med hund. Men jeg får minst like mye hjelp og støtte av schnauzerklubben.

Neste oppdretter vil sannsynligvis befinne seg for langt unna til å kunne ha en slik kontankt med, og jeg har da også valgt etter hund og ikke oppdretter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har jo skrevet i denne tråden tidligere, men kan oppdatere med tanke på hund nummer 2. Jeg venter jo valp nå, og har foreløpig masse kontakt med oppdretter. På dette stadiet synes jeg det er hyggelig med daglige oppdateringer, det er så utrolig spennende å følge med på hvordan valpene vokser seg til ;) Dette er også en veldig hyggelig og erfaren dame, som jeg setter stor pris på.

Kontakten blir kanskje mindre etter at valpen er levert, dog er jeg sikker på at jeg kommer til å få svar på alt jeg eventuelt skulle lure på. I tillegg er dette hennes første kull, så hun er nok også interessert i å vite hvordan det går ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Twiggy's oppdretter er kort fortalt verdens beste :console: Hun hjelper meg med ALT og jeg kan snakke med henne på tlf i timesvis.

Pito sin oppdretter bor i australia og jeg har ikke noe kontakt med henne. Skrev bittelitt mailer for en stund siden men har ikke hørt noe mer etter det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg har god og ofte kontakt med oppdrettern til leo. Hun er av typen som hjerne følger opp valpene fra vuge til grav. Det førte 4 månene jeg hade leo var jeg på besøk 1 gang i månen. Så var jeg på besøk i gjen etter 3 månder ca etter det var det ingen besøk før jeg fik turbo og da ca etter 2 uker . Turbo har annen oppdretter men oppdretten til leo har faren til tubo. Og jeg passet kulsøstra til turbo som oppdretten min (oppdretten til leo) har ei helg ellers går det i sms og tlf ca vær 14 dag. turbo sin oppdrettr har jeg sent noen sms til og møt 1gang etter jeg hentet han. skall oppover snart i gjen . artig til hundene å det. (oppdretten til leo) desutn vet oppdretten til leo hele slekstre til leo og har bilder av veldi mange av di :console:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ganske mye kontakt med min oppdretter selv om hun bor helt på andre siden av landet. Hun engasjerer seg veldig i Nemi, og er det noe jeg lurer på så er hun der og hjelper så godt hun kan med én gang. Hun leder npvhk som har treff flere ganger i året, så da treffes en hel gjeng valpekjøpere og oppdretter. ganske stas! :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har god kontakt med dem jeg kjøpte sheltien min av. De er førstegang-oppdrettere så jeg føler ikke akkurat at jeg kan be så mye om råd...men vi har vært på kaffebesøk flere ganger og utviklet et vennskap. Utrolig koselige folk som jeg har tenkt til å beholde kontakten med :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oppdretteren til Frida (Elin Dahl, Kennel Gullsteinen) har vi god kontakt med. Vi treffer henne flere ganger i måneden fordi retrieverklubben trener blodspor en gang i uken, og vi er der som regel begge to da. Hun skal også stille Frida for meg på utstillingen i september.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min oppdretter bor en halvtimes kjøring herfra og vi har et veldig godt forhold.

Nå forventer ikke jeg noe fra en oppdretter generelt annet enn å evt. kunne svare på noen spørsmål i ny og ne, men etter mange hundeturer opp gjennom årene (mange av dem uten hund fra min side) og valpehjelp, valpekjøp osv har vi utviklet et godt vennskap og kontakten vår dreier seg nå også om mer enn bare hund.

Så kort sagt. Min oppdretter betyr mye for meg, men dette er ikke noe jeg verken ønsker eller forventer fra oppdrettere generelt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
×
×
  • Opprett ny...