Gå til innhold
Hundesonen.no

Jokke-gutt!


:)Kine

Recommended Posts

Skrevet

Boris er en 11 mnd gammel boxer/bichon frisè blanding. Vi har nettopp kommet hjem fra en to-ukers ferie hos moren min som har to rottweilere. Begge disse er veldig trygge og flinke til å si ifra når lillegutt ikke oppfører seg, men han gir seg ikke! Det virker som han ikke får med seg noe som skjer når han driver å hopper opp å jokker på de.

Ellers er han slettes ikke noen problemhund, han er veldig trygg og lydig. Han pleier å skjønne at når jeg sier "nei" så er det nok, men når det er andre hunder i nærheten kobler han helt ut. Han har ikke vært noe aggressiv mot andre hunder. Han kan reise litt bust i begynnelsen av hilsinga, men det er alt. Han markerer ganske ofte på tur, men ikke sånn at det er plagsomt.

Eneste grunn jeg tenker på kastrering er fordi det rett og slett ikke funker å ha han rundt andre hunder. Det er umulig å gå tur med han med andre hunder, og det er ikke en tilvenningsting, for nå har vi gått mye tur sammen! Han drar så mye at jeg blir redd for at han ikke får puste, selv om han går i sele. (Han er vanligvis flink til å gå i bånd.)

Han har vært med ned til moren min to ganger før, og da har vi vært der i 1-2 uker, så jeg skulle jo tro han var ferdig med jokkinga nå som de er helt klare på rangen og alt. Når rottisene sier ifra er det helt klart at han underkaster seg. Eneste måten vi får ha ro på er om jeg drar han bort fra bikkjene, og så har han i "ligg" hele tiden.

Jeg vil gjerne ha tanker rundt kastrering av Boris. Vil det hjelpe noe? Jeg vil helst ikke gå igjennom en unødvendig operasjon. Vi skal til veterinær å høre hva han synes, og evt prøve kjemisk kastrering først.

Guest Just me!!
Skrevet

Det høres litt ut som min terrier, det du beskriver der. Men jeg har faktisk klart å oppnå ganske mye med han på kort tid, det vil også si skjerpet oppførsel blant andre hunder. Vi fant vår løsning ved klikkerne, håper dere finner deres!

Skrevet

Sorry, men jeg tviler sterkt på at kastreringen vil fjerne jokkingen hans. Dette er nok innkapslet som en gedigen, dum vane hos gutten din nå. Hvis hundene ikke får satt ham nok på plass, så ville jeg ha grepet inn som eier og sagt klart ifra! Det ville jeg (og har jeg gjort) uansett. Jokking har jeg aldri tolerert og vil aldri tolerere heller. Det er dessverre alt for mange hundeeiere som ser igjennom fingrene med dette fordi "offeret" ikke sier ifra, ergo plager det ikke heller.. Men jeg finner hele jokkingen ufyselig, uansett om det skyldes stress, følelses av dominans eller ren og skjær idioti. Nå har Sofus aldri reagert noe særlig på "Nei" når han er fokusert på andre hunder (jada, dårlig innlært og alt det der). Så i sånne situasjoner må jeg ta ham fysisk ned fra den andre hunden. Ikke nødvendigvis noe høye skrik og sånt, men rimelig bestemt håndert pluss et "NEI". For dette er faktisk ikke lov!

Mao... du må nok belage deg på å sette ned foten overfor gutten din, mer enn tidligere på dette for å forsøke å bli kvitt det.

Skrevet

Er nok blitt en vane, ja...

Treffer på hunder daglig som rir. Noen av usikkerhet og som da bare måååå prøve, noen som bare skal tøffe seg, noen ser ut som om de tror det er sånn det skal være og selvfølgelig de som vet hva drifter er.

Tispa mi er av typen som omtrent ikke bryr seg før det blir plagsomt, og som likevel ikke svarer ned annet enn et lite snerr.

Men jeg spør en del hannhund-eiere om de ikke er flau.

Kan vel hende at det er noen som føler seg truffet her...

Guest Just me!!
Skrevet

Jeg må innrømme at det er ikke bare-bare å stoppe gutten når han har satt igang denne mer eller mindre flaue oppførselen. Det beste er å være sammen med tisper som sier ifra etter 2 sek og sånn er det bare. Vanilla til Malin gjorde det, og de gikk utrolig bra sammen etterpå. :)

Skrevet
Er nok blitt en vane, ja...

Treffer på hunder daglig som rir. Noen av usikkerhet og som da bare måååå prøve, noen som bare skal tøffe seg, noen ser ut som om de tror det er sånn det skal være og selvfølgelig de som vet hva drifter er.

Tispa mi er av typen som omtrent ikke bryr seg før det blir plagsomt, og som likevel ikke svarer ned annet enn et lite snerr.

Men jeg spør en del hannhund-eiere om de ikke er flau.

Kan vel hende at det er noen som føler seg truffet her...

Det synes jeg at du skal fortsette med! Det er nok av eiere som tror det er "godtatt" og en vanlig oppførsel fra en "normal" hannhund..

Men på den oversikten din så glemte du guttene som rir pga stress :)

Skrevet

Hehe.. det var ikke akkurat ment som en irrettesettelse av deg, mer en påpekelse fordi folk veldig gjerne glemmer denne "stress-jokkingen", som er mer et rent overslag når de ikke aner hva mer de kan finne på :)

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...