Gå til innhold
Hundesonen.no

Pelproblem


Vala

Recommended Posts

Skrevet

Altså, jeg sitter her med en skikkelig blandingskatt. Hun er 5 år gammel og har alltid hatt litt lett for å floke seg. Men, dette har imidlertid alltid vært under magen da det er her hun (selvfølgelig) ikke vil bli børstet. Men nå har jeg sett iløpet av det siste året at hun er verre og verre når det kommer til floker. De setter seg i alle kroker (under armene, magen, ved halsen, nakken), men når det nå kommer på ryggen trass iherdig børsting så føler jeg at nok er nok!

Cluet er det, at av alle de katter jeg har, så har Kaisa hatt den "verste" pelsen. Aner ikke hva hun er blanding av, men at det er noe skogskatt inni der, er ikke tvilsomt. Imidlertid, problemet er det at hun har en enorm mengde av død underpels som jeg forsøker å gre ut. Pelsen hennes ellers (på toppen) er også tykk, så dette medfører at underpelsen kun kan nås med kam. Jeg har klart å holde henne på et minimum med floker, men det begynner å bli stress for henne også dette her. Hun vil bare ha kos, og jeg benytter enhver sjanse til å holde henne og børste henne ned :icon_confused:

Spørsmålet er som følger, har noen av dere noen formening om hvorvidt det kan forekomme et "pelsskifte" hvis jeg får henne barbert ned hos en veterinær? Altså, at den pelsen som kommer da har endret "type"? Eller vil det bare være en "nullstilling" av problemet, og hun må gå rundt som en rosa liten klump en stund?

2. spørsmål: hvor lang tid tar det egentlig før pels vokser ut igjen? Jeg har jo uttallige ganger sett dem få ny pels etter nedbarbering av et sted for å ta blodprøve eller annet, men jeg har jo aldri tenkt på hvor lang tid som har gått... dumme meg :P

Jeg vet jo det at dette er mulig, men hvis det har lite for seg, så vil jeg heller bare få henne barbert på de virkelige "problem" stedene hennes... kjipt å måtte se ut som en ribbet høne, hvis det altså ikke er noen god grunn for det :P

Håper virkelig at noen av dere har noen tanker og ideer rundt dette, hun har virkelig den merkeligste pelsen EVER!!

Skrevet

jeg har 3 langhårskatter og de har skogkatt og Maine Coon i seg (dvs, mye pels) Floker kommer, men vi vendte kattne våres til å bli børstet under magen da vi visste det ville by på problemer senere hvis de ikke var så veldig vandt til dette. Men det du kan gjøre.. du kan ta saksen, og klippe de værste flokene, pass på under magen der skinnet er noe løsere, så du ikke klipper i skinnet. og hvis det er noen floker som er sånn "sjafs" (ikke harde floker) så kan du ta saksa og "splitte" den opp, og børst forsiktig, evt en liten karde får å få løsnet floken. Hvis du skal gjøre dette hos veterinær, be de klippe ned katten, ikke barber den. Men hvis dette er kun under magen og evt litt her og der, så ville jeg klippet vekk flokene!

Pelskvaliteten blir ikke mye forskjell, mulig litt tykkere bare. Det tar ikke lang tid før de får litt pels igjen etter en barberin (nedklippping) men full pels kan faktisk ta året eller mer, noe varierende..

Skrevet

Hei

Er enig med silje85- prøv å klipp bort det meste selv. Vær bare forsiktig med det som sitter nært huden. Jeg har en spiss frisørsaks som fungerer kjempebra. Få hjelp av noen som kan holde i henne for deg. Håper det går greit, så slipper du kanskje en tur til veterinæren. :icon_confused:

Er de innekatter/ utekatter fins det jo ulike typer for du kan prøve. Jeg har prøvd royal canin tørrfor for innekatter, den likte de godt, og pelsen er bra.

Lykke til :P

Skrevet

Tusen takkk for svar begge to. Jeg forsvant litt i sofaen med en film jeg :icon_confused:

Joda, jeg har klippet vekk floker og "splittet" dem tidligere. Men det virker ikke som det hjelper i det lange løp. Mengde med død pels virker som om den har tatt overhånd. På de andre kattene mine, har det vært floker som lett kunne enten "splittes" og i tillegg en dæsj med sånn "antiflokebalsam" sak, så har det som regel gått greit. Men nå, på Kaisa er det et sant mareritt..

Emma (maine coon) var tidligere flokete også, men det er ikke snakk om på samme måten. Det samme med de andre kattene jeg har hatt underveis, da er det den ytterste pelsen som floker seg, men her er det tale om underullen. Det medfører at hun ikke ser flokete ut. Men så fort du putter en kam eller en børste i henne, så sitter den dønn fast. Og når sant skal være sagt, så er det vel heller ikke tale om reelle floker- men enormt mye død underull.. Hvorfor jeg sier død er fordi jeg kan sitte og trekke ut hauger med pels fra "undenfra".

Dette kan seff ha noe med fôrskifte å gjøre, har egentlig ikke tenkt så langt for å være ærlig. Men samtidig, så er hun satt på Hills diet, fordi frøkna er en smule for stor <_< Så jeg vet ikke om jeg bør skifte fôr fordi pelsen hennes er umulig eller om jeg bør fortsette på diet. Når jeg tenker litt etter, så virker det egentlig ikke som om hun har gått noe ned heller.. og hun har gått på det fôret i ca. et halvt års tid eller noe..

Kanskje jeg rett og slett bør ta turen til veterinæren med henne, så får de bedømme om jeg kan få ta henne av fôret hvis ikke overvekten er så ille (frøkna er sterilisert nemlig.. overvekten snek seg på etter operasjonen).

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg «liker» jo å tro alderen har en stor rolle. Det sies jo at en bc trenger ett år på hvert bein, og ett for hode for å bli voksen. Vi gir oss ikke, men rimelig frustrende å se hvordan oppførselen hans har blitt, når jeg vet at han i bunn og grunn er helt super på alt annet.  Vi var blant annet på ferie ett par dager i sommer. Mye hunder å møte her og der, men ingen hilsing. Og det var ikke noe problem. Han lå fint ved siden av meg å så hunder og folk på 10-20 meters avstand, ingen reaksjon. Det er jo sånn sosialisering bør være. Bare se og observere, uten noe mer. Samme når han er med på jobb. Men det er vel som du sier at mye av det vil vel skinne igjennom da han får landet litt. 
    • Det høres ut som et bra hundeliv. For å svare direkte på spørsmålet så tenker jeg nok at alderen spiller en rolle for at det oppleves verre, men det kan gå begge veier avhengig av hva man gjør med det. Generelt er det greit å tanke at all adferd som hunden får erfaring med blir den bedre på. Hvis hovedregelen blir å utagere på andre hunder som passerer så vil det henge igjen når hunden modner og blir voksen. Hvis dere trener på å ha kontakt og slappe av rundt andre hunder så vil det etterhvert bryte gjennom hormontåka. Lykke til!
    • Mulig jeg formulerte meg litt feil. Men nei, han har nok ikke øvd på det i 18 mnd. Det har gått fint frem til 16-17 mnd alderen. Vi har også gått tur å kommet rett i ett hundestevne, da var det veldig mye hunder, men han brøy seg ikke merkeverdig da heller. Da gikk han bare å snuste. Mulig fordi det ikke var en enkelt hund å henge seg oppi. Han er ganske aktiv i form av søk, og vi trekker og sykler. Verken overstimulert eller understimulert vil jeg tro. Rolig og fin rundt baby på 4 mnd også.    Jeg er klar over at vi må trene passeringer med større avstand for å ha kontakt. Har lest en hel haug om det. Bare nysgjerrig på mer med tanke på alderen hans osv.
    • Flyttet til Trening og adferd, forumet "Treningsutfordringer" er for  utfordre hverandre til å trene på ulike ting. - moderator Dette er et kjent og vanlig problem. Og det vil IKKE bli bedre av seg selv. Hvis hunden har fått "øve" seg på dette i 18 mnd så har dere en jobb foran dere. Du finner mange tråder om passeringsproblematikk på forumet her, jeg anbefaler å søke opp og lese dem for ulike erfaringer, vinklinger og råd. Generelt. Se an hunden. Noen hunder er sosiale, andre ikke. Uansett har alle, spesielt valper og unghunder, godt av sosialisering med andre, trygge hunder dere kjenner. Dette betyr ikke nødvendigvis hilsing eller lek, men tur, trening, og bare være sammen med og i nærheten av andre hunder. Mitt inntrykk er at bcer ofte er mer opptatte av mennesker enn andre hunder, men de trenger uansett trening på å være rundt andre hunder.  Jobb med kontakt, samarbeid og lydighet generelt. Uten dette grunnlaget kommer man ingen veier. En BC er en aktiv og arbeidsom hund, og hvis de ikke får brukt seg nok blir problemadferden større. Med en bc mener jeg man burde drive aktivt hundesport, med mindre man faktisk bruker den til gjeting. Man må ikke konkurrere, men en bc MÅ ha mental aktivisering utover tur. Bruk kontakt og alternativ adferd i passeringer. Ser han en annen hund, skal han umiddelbart tenke at "jobben" er å gå ved siden av deg. Kanskje bære en leke du har med? Det begrenser også mulighet for knurring og bjeffing, MEN vær sikker på at den andre hunden ikke kan komme for nærme med tanke på ressursforsvar.  Noe jeg brukte mye på en av mine hunder var "søk" og kaste ut en neve godbiter. Da var han opptatt med å finne dem mens den andre hunden gikk forbi. Ikke veldig bra hvis det er en løs hund som kan komme bort, men i andre situasjoner kan det funke fint. Hvis dere jobber konsekvent med dette blir det en del av prosessen med å bli voksen, og vil forhåpentligvis gå over. Men alt arbeidet dere legger ned nå, også som ser ut til å overhodet ikke funke i hormontåka, vil vise seg på den andre siden.
    • Hei. Har en bc hannhund på 18 mnd som har begynt å bli ekstremt vanskelig når det gjelder passeringer av andre hunder. Lydig og lettvin, snill, rolig inne og veldig miljøvant generelt. Er med på det meste. Problemet har blitt merkbart fra ca 16-17 mnd alder. Han piper, drar og er helt vill i bånd når vi møter hunder på tur. Ved ett tilfelle så møtte vi en rottweiler vi kjenner, da var det knurring og han sto i båndet. Han har møtt den rottweileren ett par ganger som valp også, og det har egentlig aldri gått særlig bra. Rottweileren er snill og rolig som dagen er lang, men mye usikkerhet hos min hund. De aller fleste hundemøtene er det bare piping og frustrasjon fordi han ikke får hilse. han har heller aldri vært særlig begeistret for hunder. Om han har vært løs som valp å han har hilst på hund og menneske, så er det ofte menneske han vil gi oppmerksomhet og ble fort irritert på den andre hunden om de snuste mer enn han ville. Han har aldri ved noen omstendigheter fått hilse på tur eller i bånd heller. Jeg skjønner treningsopplegget og at en må trene på avstand. Skjønner at det ofte ikke går over av seg selv, men det er jo en del biologi også. Så vil det blir bedre når han blir noen mnd eldre og hormoner osv blir mer stabilt? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...