Gå til innhold
Hundesonen.no

Barn på utstilling


HHC

Recommended Posts

har snakket med faren til ungen og alt har ordnet seg der, men hunden min har ikke tillitt til unger enda for det da. har deltatt på kurs der det er mange unger og hun tar kontakt med dem litt etter litt nå, ser fremgang men mangler nokk en del enda ja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

må si meg enig i at barn ikke har noe på utstilling å gjør spesielt ikke på inneutstilling.

vi var på orkanger i fjor og hunden min er redd unger, hun biter ikke og knurer ikke men hun trekker seg unna

og prøver å komme bort fra dem.

jeg var på min 2 eller 3 utstilling og vi skulle spring i en trekant,(aldri gjort dette før så det var ikke så lett da)

mitt i banen( lagt ut matter som hundene skulle springe på) så satt det en 2-3 unger og spilte kort eller noe sånnt, men foreldrene sto å så på, de gjorde ingen ting, men min hun fikk totalt panikk og det nedt med at hun gikke på feil side gikk i sirkler og mye rart. det ble med andre ord ingen trekant vi gikk hvertfall.

Vi fikk tredje plass i gruppa. av 4 valper der en valp var yngre så med andre ord så endte vi på siste plass,

mulig det ikke har gått bedre uten ungene men det er ikke noe som jeg får vite nå.

Måtte bare kommentere denne litt.

Disse ungene var jo prakteksemplarer da. Sitter rolig og bedriver en rolig aktivitet. Så her er det hunden din som er problemet, og ikke disse barna. Her har du en jobb å gjøre med din hund mhp trening. Dersom den ikke takler dette, og freaker så ut ville jeg anbefalt å ikke ta den med i det hele tatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig med Lotta om at hundene skal takle unger rundt ringen. Jeg tror og håper at mine hunder hadde taklet helt fint hvis en unge hadde med et uhell kommet inn i ringen og f.eks klappet dem. Samme med unger som hyler og skriker på utsiden. Men det jeg mener at at når man betaler 3700 kr i timespris (jepp jeg har regnet det ut) for å få hunden sin bedømmet, så hadde jeg blitt iltrende forbanna hvis en unge kom og ødela for oss i ringen. Dette har vi faktisk betalt for og det er VÅR tid i ringen, hvis foreldrene til denne ungen syns det er greit å "ta" av andres tid som en faktisk har betalt for så er det DET jeg blir sint for. Greit det kan skje en glipp, men ikke når foreldrene står lengre borte og har sine egne bekymringer. Da tar man ikke med seg ungen! Enkelt og greit!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men nå ER det jo dette da, at en hundeutstilling er et av de få stedene der HUNDENE skal være i sentrum - og der man skal kunne kreve litt fortrinn fremfor samfunnets hellige ku nummer en, nemlig unger :)

Nå har ikke jeg personlig noen problemer med barn i forhold til hundene mine. Er jeg i ringen og blir forstyrret av voksne eller unger eller løsbikkjer som noen glemte å holde godt nok tak i, blir jeg grinete UANSETT alder eller antall bein... vel å merke hvis det skjer fordi folk er tankeløse, uhøflige eller slumsete. At unger står og slenger med ringbåndene er ikke veldig heldig, for eksempel - og jeg pleier å snakke til dem, jeg, selv om jeg ikke er inne i ringen eller kjenner ungene. Og utenfor så er jeg veldig godt istand, takk, til å si fra hvis ting er i ferd med å gå over streken. Kommer det unger og "kaster" seg over hundene mine bakfra, så tar jeg dem fatt og forklarer at MINE hunder ikke biter - men at andre kanskje kan bite dem.

Er det ikke så at det er utstillernes egne barn som er de "verste" - det vil egentlig si: At de har foreldre som tar dem med seg, uten å ha så mye tid til å følge opp? Min erfaring med dette er vel at foreldre tar med seg barna på utstilling, og i stor grad overlater de noe eldre til seg selv for "å leke". Siden jeg ikke har småbarn i nære familien lenger, så benytter jeg meg av enhver "treningssjanse" til å la hundene mine omgås barn... og er relativt imøtekommende så lenge jeg er UTENFOR ringen.

Det har slått meg at ungene kan være borte i timesvis fra sitt "følge" uten at noen later til å lete etter dem, og da snakker vi om utstillingsplasser som Bjerke, som er midt i byen, med store folkemengder, staller i nærheten, mye trafikk etc og i en storby.

Husker at jeg og en bekjent nærmest ble "adoptert" av to svenske utstillerbarn, som hang sammen med oss i flere timer - jeg tror den yngste var 4-5 år og skulle "passes" av søsteren som var et par år eldre. Ungene kjedet vettet av seg, SÅ stas var det ikke å se på hunder, så de var nok troende til å finne på det ene og det andre. Siden foreldrene ble BIR med hunden, så ble det lang, lang venting også - og foreldrene var tilsynelatende mest opptatt av hund og utstilling... Greit for meg, og hundene mine også - siden det vanket mye godis når ungene fikk "trene" dem. Men jeg hadde ikke turt, dersom det var mine unger, å "glemme" dem så fullstendig i timesvis. Ikke et slikt sted iallfall.

Husker jeg snakket med en som hadde "vokst opp" på hundeutstilling, og sa at det var så fullstendig kjedelig... man så de samme ungene som var med de samme medutstillerne, gang på gang, og var på øde steder, uten kanskje en lekeplass eller noe i nærheten. Han mente at mange gikk fullstendig lei av å være "utstillingsoffer"!

Selv om hunder "bør tåle" unger i nærheten, så synes jeg både endel foreldre og endel hundeeiere tar sjanser. Nå er jo burbruk vanlig, men jeg husker fra en utstilling hvor et litt overdrevent selvsikkert/hundevant barn bestemte seg for å "klemme" en sovende hund - som skvatt, snappet, men gudskjelov hadde kontroll og stoppet, så det "bare" ble et skrap. Mor til barnet kjeftet, "hvorfor gikk du bort og klemte, jeg har sagt at du ikke skal gjøre slikt, du VET bedre", hvorpå barnet sa "næ... jeg fikk bare lyst til å prøve, det var så kjedelig her og den så trist ut". Nå skal det også sies at hundeeier hadde gått fra hunden bundet, midt på et område, og var langt unna (da snakker vi ikke bare inne i ringen for å vise en annen hund) og hadde vært det en god stund...

Barn som kjeder seg og hunder som er i uvante omgivelser er ikke den heldigste kombinasjonen, så det er jo kanskje en ide å tenke litt på begge ting - at man er sammen med dem, eller sørger for at de er vel "underholdt" eller ivaretatt? Det ER kjedelig på utstilling for både bikkjer og barn, dersom eiere/foreldre er mer opptatt av andre ting...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Måtte bare kommentere denne litt.

Disse ungene var jo prakteksemplarer da. Sitter rolig og bedriver en rolig aktivitet. Så her er det hunden din som er problemet, og ikke disse barna. Her har du en jobb å gjøre med din hund mhp trening. Dersom den ikke takler dette, og freaker så ut ville jeg anbefalt å ikke ta den med i det hele tatt.

når de sitter inne i ringen der det er markert opp med metter som vi skal løpe på?

de satt inne i ringen ikke utenfor. har de gjordt det så har jeg ikke noe som jag har skulla sagt

Lenke til kommentar
Del på andre sider

når de sitter inne i ringen der det er markert opp med metter som vi skal løpe på?

de satt inne i ringen ikke utenfor. har de gjordt det så har jeg ikke noe som jag har skulla sagt

Trudde de satt utenfor, så beklager til den missforståelsen. Nei, de skal ikke sitte inni ringen, men hunder skal ikke få så panikk av det heller. Hunden din har et ganske alvorlig problem dersom den blir så redd av unger. Og hundeutstillinger er ikke akkurat det beste stedet å sosialisere alle hunder. For noen hunder blir det rett og slett for mye.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...