Hva ville dere gjort?

[Jane]

Ingen drømmesituasjonen dette nei, føler med deg, men atter en gang vil jeg sette pekepinn på det å skaffe seg hund nr 2, kanskje man skal være litt mere forsiktig med å ta på seg en hund til. Syns mange på dette forumet planlegger hund nr 2 og sitter å drømmer om ulike raser, hvorfor ikke være fornøyd med å ha en flott hund enn 2 sånn delvis ?

Ønsker deg lykke til i valget, forstår du ikke har det lett

[Tøfflus]

For å svare direkte på spørsmålet i overskriften:

Dette er hva jeg ville gjort. Iaf hva jeg tror og håper jeg hadde gjort.

Gått tilbake til/funnet meg en ny jobb hvor jeg kunne fortsette å leve med mine hunder på en måte som tilfredsstiller både dem og meg.

Når det er sagt, uansett hva du velger, så lenge du setter ”Lyra’s” ve og vel i høysetet tror jeg det er hipp som happ for henne hvor hun bor. Hun tilpasser seg og blir helt sikkert glad og lykkelig dit hun kommer også (regner med at du har ”sjekket” ut ny eier).

Du har rett og slett ”driti-på-draget” i denne situasjonen, ved å påta deg noe du ikke kan rå med (om det nå er hunden eller jobben), og din pri er at hunden må vike. Du får neppe et fasit-svar, alle har forskjellige meninger; ”du er slem, du er smart, du er uansvarlig, du er fornuftig”, you name it.

Hva som blir rett og galt her, vel, det må du nesten finne ut av selv.

Men jeg tror ikke det gjør deg til en dårligere hunde-eier, verken nå eller for fremtiden, å selge ”Lyra”.

Lykke til uansett hva valget ditt blir.

[Havana]

Jeg syns ikke at man helt kan sammenligne Loke med noen som stadig skifter hund fordi hundene ikke innfrir forventningene i utstillings- eller lydighetsringen. Da står konflikten mellom hunden og ens egen interesse. Når hunden kræsjer med hele livssituasjonen blir det annerledes. Selvfølgelig tar man på seg et stort ansvar når man skaffer seg hund, og særlig når det er en så krevende rase. Man skal ikke omplassere hunder uten videre. Men det er forskjell på å gi bort hunden fordi den "bare fikk annenplass " og det å gi den bort fordi man ellers må si opp jobben og selge huset. (Loke sier forsåvidt også at hun sannsynligvis ville ha sagt opp jobben for Lyras skyld, hvis ikke den belgiske dama hadde vist sin interesse.)

Ideellt sett sier man nei takk til enten jobben eller hunden hvis man får tilbud om en spesielt krevende jobb mens man venter på en spesielt krevende valp. Men selv om man har gjort et galt valg i forhold til hund/jobb, så blir det ikke riktig å ofre sin egen trivsel som "straff" de neste 12 årene av den grunn.

Men om Loke beholder jobben hun trives i, og Lyra får muligheten til å jobbe med det hun er skapt for hos noen som har forutsetning til å gi henne alt hun trenger, så høres jo ikke det ut som en spesielt dårlig løsning heller? Men uansett hva Loke velger å gjøre, så syns jeg at hun skal ta avgjørelsen basert på hva som er best for både henne selv og Lyra, og ikke velge et dårligere alternativ bare fordi hun "burde ha tenkt seg bedre om før" eller at man av prinsipp skal beholde en hund livet ut.

[Lotta]

Men uansett hva Loke velger å gjøre, så syns jeg at hun skal ta avgjørelsen basert på hva som er best for både henne selv og Lyra, og ikke velge et dårligere alternativ bare fordi hun "burde ha tenkt seg bedre om før" eller at man av prinsipp skal beholde en hund livet ut.

Jeg er fundamentalt uenig med deg - av den ganske enkle grunn at jeg prinsippielt og kategorisk mener at folk skal ta ansvar for de livene de tar inn i husholdningen, og at livet blir til det man gjør det til. Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man har det...

Det er rett og slett en stygg tendens i tiden at man kan skalte og valte med hva man vil hele tiden så fremt man har noe å vinne på det selv, kan tjene 2 kroner mer, bli litt slankere, "lykkeliger", mer "vellykket" eller livet blir "enklere".

Sorry Sam - life is hard and then you die - get used to it! (Og er man så innihampen selvgod og egenrådig at man skaffer seg en krevende hund til tross for sterke og klare tilbakemeldinger i forkant på hvor vanskelig det vil bli - så burde man ta "straffen" og stå løpet ut - kanskje man lærer noe av det som kan komme godt med senere i livet, når det VIRKELIG røyner på...). Sånt får man selvinnsikt og moral av, ganske enkelt... (og gjør antagelig ikke samme tabben en gang til...)

[Therese_]

Som sagt, så er det ikke det at Loke velger å selge Lyra jeg reagerer på (kan ikke svare for resten av skeptikerne her), men heller rettferdiggjøringen av det.

De aller fleste tar først et bevisst valg ifht om de har kapasitet til å ha hunden sin, deretter finner de et passende hjem til den.

Jeg tror det er få forunt å vite at de er den absolutt beste eier hunden kan ha. Jeg vet selv om et par hundeførere som sikkert kunne både trent hunden min bedre og kommet lengre med henne enn det jeg selv vil, men selvom det finnes noen som kan gjøre det bedre enn meg, er det vel ikke sånn at jeg automatisk må la dem overta bikkja?

Man tar et valg før man kjøper seg hund og tenker over hva man kan tilby den, hva slags egenskaper man er ute etter, om man har tid til å trene den så mye man bør osv.

At man i etterkant finner ut at hunden man fikk krever mer enn man hadde beregnet, er greit nok (faller inn under kategorien "dårlig vurdering"), men man bør lære noe av det. Ikke umiddelbart tenke på neste anskaffelse av nøyaktig samme type hund, bare livssituasjonen endrer seg igjen, for erfaring tilsier at livssituasjoner endrer seg hele tiden. Hvis man da ikke er interessert nok til å tilpasse dagene så et sånt type hundehold passer inn, vil man kanskje ikke gjøre nødvendige justeringer ved neste korsvei heller?

Nei, hadde jeg vært oppdretter, ville jeg styrt langt unna valpekjøpere med denne typen historie. Ikke alle ser hundeholdet som det viktigste i livet, og det er helt greit. Bare ha vett nok til å velge hunder som ikke krever sånne prioriteringer. Det finnes nok av allsidige raser som ikke krever timesvis med trening hver dag.

[akela]

Og så er det jo det lille, beskjedne faktum da... at blir man ikke GLAD i hunden sin?

Så glad i den at man vil ha den? Jeg ville da ikke oppleve det som noe OFFER å si nei til noe som ville medført at jeg måtte kvitte meg med de trofaste to jeg har hjemme... jeg synes det er akkurat den selvfølgen som Lotta er inne på, men kanskje med et litt mer positivt fortegn; at så lenge hundene er villige til å gjøre alt for meg og er helt uforbeholdne, så må jeg også strekke meg langt - og det er faktisk bare hyggelig...

Forøvrig: Godt poeng dette med "alle" her inne som ikke kan vente med å skaffe seg hund nummer to... for det er visst rene trenden, det. Og det er jo først og fremst egomotivert - fordi man selv vil ha en enda bedre hund, enda morsommere hund, enda mer suksessrik hund, enda mer spennende og annerledes hund - later det til? Kanskje FLERE burde tenke seg om, hvorfor det skal bli "enda bedre" med en hund til? For har man uløste ting, så blir mange av dem verre med en ekstra hjelpemotor i huset.

[Lotta]

Og så er det jo det lille, beskjedne faktum da... at blir man ikke GLAD i hunden sin?

Jo - man blir fryktelig glad i dem - jeg har selv hunder (flere, faktisk) som ikke er blitt det jeg tenkte eller håpet da vi anskaffet dem - og visst bruker de ressurser som jeg sånn sett kunne ha brukt på andre, mer "vellykkede" individer (plass, penger, tid, overskudd) - og jeg har full forståelse for at man kan TENKE tanken at det hadde jo vært beleilig at de bodde et annet sted - men derfra til å FAKTISK kaste dem på dør - det er et veeeldig langt og uoverkommelig steg. For de er jo noen store personligheter da, både de "vellykka" og de "mindre vellykka", og så til de grader en del av hverdagslivet og familien. Den ene, "matvraket", som kommer med snuten forsiktig inn under hånda mi på tur for å få kos hvis det er for lenge siden sist, "skrulletulla" som blir overstadig begeistret over utsiktene til en lang fjelltur, den unge "sjarmøren" som spiser oss ut av huset og aldri skulle bli igjen etter forrige kull og som er et stadig tilbakevendende tema i mer eller mindre opphetede familieråd - eller hun som var tenkt å bli mamma til vårt neste kull - som gjerne vil aspirere til å bli sjef over hele gjengen, men som har stor respekt for "mamsen" og glatt bøyer av og gjør gode miner til slett spill når hun får et strengt blikk og et kremt i sin retning. Joda, livet hadde blitt enklere og lommeboka langt tjukkere uten dem - kanskje det til og med kunne blitt en lettelse å leve livet uten - men hvilke gleder hadde vi ikke gått glipp av, og hvordan skulle jeg kunne se meg selv i speilet om jeg kastet ut store deler av "familien" vår???

Så glad i den at man vil ha den? Jeg ville da ikke oppleve det som noe OFFER å si nei til noe som ville medført at jeg måtte kvitte meg med de trofaste to jeg har hjemme... jeg synes det er akkurat den selvfølgen som Lotta er inne på, men kanskje med et litt mer positivt fortegn; at så lenge hundene er villige til å gjøre alt for meg og er helt uforbeholdne, så må jeg også strekke meg langt - og det er faktisk bare hyggelig...

Joda, det er uendelig mange gleder med å være hunde"mor" - men jeg ser jo at vi må gjøre justeringer (eller "offer") i forhold til familien totalt både praktisk og økonomisk fordi vi har valgt å ha flere store hunder sammen med våre to relativt unge barn... Det er ikke alltid like enkelt.

Forøvrig: Godt poeng dette med "alle" her inne som ikke kan vente med å skaffe seg hund nummer to... for det er visst rene trenden, det. Og det er jo først og fremst egomotivert - fordi man selv vil ha en enda bedre hund, enda morsommere hund, enda mer suksessrik hund, enda mer spennende og annerledes hund - later det til? Kanskje FLERE burde tenke seg om, hvorfor det skal bli "enda bedre" med en hund til? For har man uløste ting, så blir mange av dem verre med en ekstra hjelpemotor i huset.

Yepp - og skal jeg gi 1 råd til alle fjortisene her inne - det være seg om de er 12 eller 32 år gamle - så er det å VENTE med å skaffe seg hund nr 2 til man er veletablert og har noenlunde oversikt på hva man skal gjøre med livet sitt.

DET kan aldri bli feil...

[Emilie]

Sorry Sam - life is hard and then you die - get used to it! (Og er man så innihampen selvgod og egenrådig at man skaffer seg en krevende hund til tross for sterke og klare tilbakemeldinger i forkant på hvor vanskelig det vil bli - så burde man ta "straffen" og stå løpet ut - kanskje man lærer noe av det som kan komme godt med senere i livet, når det VIRKELIG røyner på...). Sånt får man selvinnsikt og moral av, ganske enkelt... (og gjør antagelig ikke samme tabben en gang til...)

Ja, la det gå utover hunden, for all del. Det er jo ingenting som er bedre enn å tviholde på en hund som kunne hatt det veldig mye bedre et annet sted, bare fordi en skal "stå ut løpet".

[akela]

Det som er ENDA bedre enn å føle ansvar når hunden først er i hus og man brått ombestemmer seg... er å ta ansvar FØR man kjøper seg altfor mye hund - eller tar på seg jobber som er uforenelig med hunden man allerede har.

ER det så vanskelig å forstå at når man først kjøper seg en hund, så bør man klare å tenke litt fremover? Man klarer det med barn, man klarer det med andre forpliktelser - og svært mye her i livet er et resultat av egne valg. Men så lenge det er snakk om levende vesener, en hund, så bør man gjøre de rette valgene FØR man begynner å prøve seg frem med en hund.

Men ok, greit nok, velger man pengene så er det jo ikke så mye å diskutere - jeg tror liksom ikke helt man er for langt unna hverandre til å oppnå noen forståelse. For meg er det uforståelig å lese om en hund som skal omplasseres fordi ØRENE ikke er helt riktige... særlig når man beskriver "hvor utrolig glad man er i den". Da er man jo faktisk MER glad i utstilling, right, og det er ikke et hundehold jeg i det hele tatt makter å forstå.

[Guest Belgerpia]

Og så er det jo det lille, beskjedne faktum da... at blir man ikke GLAD i hunden sin?

Ehhh..... man blir jo det, og kanskje er det nettopp derfor man velger en annen løsning for hunden enn det man kan tilby selv?

Hadde primært ikke tenkt å kommentere tråden, men jeg synes kanskje det blir litt lavmål her. Jada, jeg hører argumentene om at selvsagt vil jeg forsvare en omplassering fordi jeg har omplassert mer enn en hund de siste årene liksom - nettopp pga. tannmangel osv. - men jeg svarer nå allikevel jeg.........

Nei, jeg synes nok kanskje at man her burde visst at ting kom til å bli hektisk før man hentet valpen - men når alt kommer til alt og man ikke har tid og kapasitet til å ta seg av hunden på en skikkelig måte - ja, da er det etter min mening en bedre løsning for hunden å få flytte.

Man kan ikke stå på til "the bitter end" sålenge det går utover hunden - eller?

Joda, Lyra var nøye planlagt - og ønsket - men så fungerer det ikke - og da synes jeg det er greit å ta konsekvensen av det å finne ett nytt egnet hjem til hunden. Alternativet vil jo være at både hund og eier misstrives - og hvem søren er tjent med det?

Jo - man skal kunne se litt frem i tid - men noen ganger får man er mer enn man "bargain for" - det er mye sannhet i Øystein Sunde's "Jeg ba om en smule og ikke ett helt brød"...... og da må det være greit å kaste inn hånkleet.

Igjen, jeg er ikke nødvendigvis fullstendig uenig i kritikken - men jeg synes alvorlig talt at nok er nok..

Det som er ENDA bedre enn å føle ansvar når hunden først er i hus og man brått ombestemmer seg... er å ta ansvar FØR man kjøper seg altfor mye hund - eller tar på seg jobber som er uforenelig med hunden man allerede har.

ER det så vanskelig å forstå at når man først kjøper seg en hund, så bør man klare å tenke litt fremover? Man klarer det med barn, man klarer det med andre forpliktelser - og svært mye her i livet er et resultat av egne valg. Men så lenge det er snakk om levende vesener, en hund, så bør man gjøre de rette valgene FØR man begynner å prøve seg frem med en hund.

Men ok, greit nok, velger man pengene så er det jo ikke så mye å diskutere - jeg tror liksom ikke helt man er for langt unna hverandre til å oppnå noen forståelse. For meg er det uforståelig å lese om en hund som skal omplasseres fordi ØRENE ikke er helt riktige... særlig når man beskriver "hvor utrolig glad man er i den". Da er man jo faktisk MER glad i utstilling, right, og det er ikke et hundehold jeg i det hele tatt makter å forstå.

Snakk om hangups da for søren!

Jenta har KJØPT hunden

Jenta har BODD med hunden i 10 måneder

Det er litt seint å begynne å hamre på med moraliserende pekefingre når realiteten er at hun skal omplassere hunden.

Man må nødvendigvis ha penger for å leve, sånn er det - og dersom de 60 000 i lønnforskjell på ny og gammel jobb er forskjellen på om du kan beholde huset du og bikkjene bor så er vel for søren ikke valget særlig vanskelig eller?

Eller hadde det vært bedre om hun valgte å bo i Lavvo i skogen liksom?

Igjen, jeg synes dette er lavmål - og hamre gjerne løs på meg - for jeg gjør nettopp det du fordømmer nederst her - jeg kjøper meg hunder som jeg omplasserer om de ikke holder mål til mitt bruk - heller det enn at både bikkja og jeg skal gå å være missfornøyde. Det være seg mangler av tenner, for treigt temperament osv. - og det handler ikke om at jeg ikke er glad i de - eller mer glad i utstilling, lydighet osv. - det handler om at jeg vil ha en hobby utover jobben - den hobbyen er for meg hund utstilling og lydighet og bittelitt oppdrett.

Jeg lever heldigvis ikke i den villfarelsen at jeg og bare jeg kan gi mine hunder ett godt liv - jeg er storsinnet nok til å innse at hunder jeg ikke kan bruke vil ha det bedre hos andre enn hos meg. Jovisst vil de få turer, mat og kos - men det er ingen hemlighet at de som kan brukes til tenkte formål får mer -nettopp fordi det er det formålet jeg har lyst til å holde på med. Hadde jeg hatt hund bare for å ha hund så kunne jeg like gjerne hatt en blandingshund faktisk ..............

Synes grensa for ovenfra og ned holdning i denne tråden for lengst har passert maks. Men for all del - fordøm gjerne - det må være deilig å leve i en ideell hverdag der alt tilpasser seg dere.

[Aussieglis]

Men passer det så mye bedre en annen gang da, Loke?

.. Gir du ikke regelrett ifra deg drømmen din nå? Er det ikke drømmen lengre? Hva er så drømmen? En ny laeken når "ting passer bedre" ? Når er det? Hva om det er om noen mnd? Om Lyra er understimulert... Vel, det er jo ikke så mye som må til for å bedre den delen en skvett. Det trenger ikke være så tungt og hardt for deg heller. Men dette er ting du garantert veit, og sikkert må ha tenkt på... Men jeg nevner det alikevel;

Du har to hunder enda, og begge trenger sitt. Loke kan få en tur alene f.eks og du kan legge ut et spor til Lyra. Da får du luftet eldstebikkja og lagt et spor som monsteret kan bruke hjernecellene sine på og bli litt sliten i hodet sitt uten at du trenger å gjøre så mye etter en lang dag på jobb. Men det som er saken her, og som jeg antar folk reagerer på, er at det virker som du har "gitt opp" eller "bestemt deg" allerede...

Jeg er ellers faktisk enig i det Lotta og akela skriver noe om. Jeg er ikke en sånn en som ville gitt ifra meg hunden min jeg heller. Jeg hadde tøyd meg selv alle mulige veier for å få det til å funke. Jeg verken jobber eller går skole, så jeg har ikke så mye å si på den fronten - men når jeg skal ut i jobb, så blir hundene fremdeles å være min prioritering nummer ÈN og jeg blir å snuse etter jobber som lar seg gjøre med to hunder. Det er vel noe du burde tenkt på før, og ikke nå. Jeg syns dette blir kjempe leit å tenke på. Jeg tror du gir bort drømmen din.

Syns det hele kom så "pang!" på, liksom. Litt sjokkert er jeg vel kanskje. Jeg har vært innom bloggen din mange ganger, og du aner ikke hvem jeg er engang, men man ser jo litt "opp til" slike folk som man tydeligvis ser har greie på hund - og i tillegg har du skrevet utrolig mange kloke innlegg her på forumet. Jeg føler liksom at dette ikke stemmer med det bildet jeg hadde av deg inni hodet mitt. Jeg sammenligner kanskje Lyra litt med min drømmehund, og vet bare at når den er i hus så blir den aldri gitt bort iallefall.

Håper du finner ut av dette og ikke vil sitte igjen å angre på valget du blir å ta.

[SusanneL]

Sånn, nå rekker det vel snart med det "kollektive påhoppet" av Loke, eller?

Hun som vel egentlig bare ville skrive ifra seg noen tanker kring et reelt problem og dårlig samvittighet hun har i sin hverdag. Hvor lenge hun har vurdert dette vet vi vel egentlig ikke noe om...?

Joda - "Fy!" for å skaffe seg en hund og finne ut senere at man ikke greier/orker/kan/etc.

"Fy!" også fordi at hunden var (kanskje) spesielt dyr, veldig lovende, krevende og alt det man faktisk ønsket at den skulle være, men likevel er det yttre ting som påvirker ens tankerekke en tid etterpå.

"Fy!" for at hun skrev det inn her - uten å legge all vekt på at det ble for mye for henne (hadde egentlig svarene vært så forskjellige da?)

"Fy!" for at hun ikke innser at hun burde beholde den hunden som straff for seg selv for sitt dumme kjøp. Skitt samme hvordan HUNDEN har det i det hele - ikke sant?

Jeg har en stor respekt for flere av dere som nå har uttrykkelig forklart Loke hvor landet ligger, og respekterer deres synspunkter på dette. Men vær så snill å la henne slippe nå. Dere har vel nå snart sagt det meste som kan sies, og det burde vel holde?

Dere kan nå få lov til å vinkle dette over på meg istedenfor hvis dere absolutt vil angripe noen for omplassering av hund.

JEG, som "utstillingsmenneske", som omplasserer hunder i "hytt og gevær" fordi de faktisk ikke er PENE eller BRA nok - eller ikke passer inn/trives i min "flokk"? Fy, meg!

Jeg har omplassert hunder med HD, bittfeil, tannmangle... Faktisk hunder som utmerket hadde kunnet levd her hjemme i 10-12 år til - men JEG velger å gi dem et nytt hjem hos folk som kommer til å elske og forpleie dem resten av sine naturlige liv. Det har veldig, veldig lite med å gjøre hvor glad man er i dem, faktisk.

Men jo jøss, man er selvsagt glad i dem! Men man kan likevel se forskjell mellom hundene og den andre (to-bente) familiemedlemmer fordet.

JEG, i motsetning til endel andre her, tror nemlig ikke at MITT hjem nødvendigvis er det aller beste for alle hunder..

Fælt å si det, men sånn er det faktisk (dessverre).

Da endel hunder trives ikke i større flokker, endel liker å ha menneskene sine hjemmeværende, endel liker å gå på alene-turer flere ganger om dagen, endel liker ikke å reise rundt på utstillinger, endel liker å leve som nedklippet hund i en barnefamilie, endel liker forandringen til å bli en fritt-flyvende gårdshund, endel liker IKKE en/fler av kennelkompisene sine, etc, etc..

Jeg har sett hvordan det er hos endel oppdrettere/flerhundseiere som ser en "stolthet" i å beholde "hummer og kanari" bare fordi de er for proffe/godtroende/dyrevennlige (?) til å innrømme at de aller fleste hunder takler helt utmerket å få et nytt hjem. Og en del hunder kan faktisk også tilbys et langt BEDRE hjem et annet sted enn akkurat der de bor - fremfor å bli en "kennelhund" i en stor flokk.

Hunder er IKKE barn, de er IKKE mennesker - og de behøver slett ikke å ha det vondt av å få et nytt (og bedre) hjem. Men de HAR vondt av å leve i et hjem/flokk som ikke setter optimalt pris på dem - og ikke minst, faktisk ikke har tid og mulighet til å gi dem det den enkelte faktisk trenger av stimuli (på den ene eller andre måten).

JEG har en teori om dette - DET sekundet en av mine valpekjøpere nevner ordet "omplassering" så skal den hunden UT av det hjemmet. Ikke fordi det er et dårlig hjem nødvendigvis, men fordi at eieren faktisk TENKER tanken på å la den hunden få et nytt hjem.

JEG tar ingen stor diskusjon med mine valpekjøpere (eller prøver å overtale, etc )- JEG henter HUNDEN!

Hunder skal ikke bo i et hjem de ikke er fullstendig og 110% ønsket - sånn er det med det. DA får den det bedre et annet sted. OM det hjemmet er hos meg, deg, eller en familie på ..... - ja, "so be it!"

Susanne

[Havana]

Jeg er helt enig i at man ikke skal skalte og valte med hva som helst etter eget forgodtbefinnende til enhver tid. Jeg er helt enig at man må ta ansvar for de avgjørelsene man har tatt - også de dårlige. Men jeg syns ikke at man skal la et prinsipp komme i veien for det som måtte være den beste løsningen på et problem. Å løse et problem på en måte som alle kan leve med, er også en måte å ta ansvar på. Særlig viktig er det å prioritere at hunden får det bra. Her er det ikke snakk om å selge hunden til hvemsomhelst gjennom Finn, skipe hunden avgårde til FOD-gården eller en sprøyte hos vet'en. Det er snakk om å overlevere hunden til noen som ser ut til å være mer enn kompetente til å gi hunden et godt liv - kanskje bedre enn det Loke kan.

Selvfølgelig er det bedre å være føre var - å tenke grundig gjennom alt og ikke ta på seg mer enn man klarer. Som jeg skrev: får man tilbud om en krevende jobb mens man venter på en krevende valp, så sier man nei takk til enten jobben eller valpen. Jeg mener forøvrig at man alltid bør skaffe seg en hund som krever mindre enn det man har kapasitet til å gi den - så vet man at man har litt å gå på. Nettopp fordi livet kan være uforutsigbart og fordi det er lett å overvurdere sin egen kapasitet. Men det hjelper så lite å si "det burde du ha tenkt på før", når skaden allerede har skjedd. Da må man tenke konstruktivt fremover.

Jeg syns ikke at man kan sammenligne et øre som ikke står riktig med det å måtte selge huset og si opp jobben. Er man mer glad i utstilling enn man er i hunden sin, bør man ikke ha hund. Men man må ha et sted å bo og en inntekt å leve av. (Selv om man har vært idiot.) Ja, det kan kanskje ordnes på andre måter enn å sende hunden til Belgia, men så lenge hunden får en fantastisk mulighet, så hvorfor ikke? Hvorfor er man mer ansvarlig om man lager seg sitt eget lille "prinsipphelvete" for å lære seg en lekse? Hvordan gagner det egentlig hunden? Eller kanskje er ens egen personlige, moralske utvikling viktigere enn hunden?

Alle her inne vet hva det vil si å være glad i en hund. Og er man glad i en hund, vil man gjøre de valgene som er best for hunden.

[Lotta]

Ja, la det gå utover hunden, for all del. Det er jo ingenting som er bedre enn å tviholde på en hund som kunne hatt det veldig mye bedre et annet sted, bare fordi en skal "stå ut løpet".

Hva skal gå ut over hunden? At eieren følger opp det ansvaret hun har påtatt seg. (Eller mener du nå at Loke er blitt en udugelig og inkompetent hundeeier fordi hun er sliten? (For det mener ikke jeg...)) Og hvordan kan du vite om den belgiske spekulanten har særlig mer å fare med?

Nei, jeg synes nok kanskje at man her burde visst at ting kom til å bli hektisk før man hentet valpen - men når alt kommer til alt og man ikke har tid og kapasitet til å ta seg av hunden på en skikkelig måte - ja, da er det etter min mening en bedre løsning for hunden å få flytte.

Man kan ikke stå på til "the bitter end" sålenge det går utover hunden - eller?

Skjønner ikke spørsmålet jeg - HVA går ut over hunden? (Og på hvilken måte???) Poenget er jo nettopp at det er EIEREN som må ta noen grep og gjøre ting hun helst vil slippe (som å trene hund når hun er sliten, eller si nei til overtid når man må hjem til hunden...)

Joda, Lyra var nøye planlagt - og ønsket - men så fungerer det ikke - og da synes jeg det er greit å ta konsekvensen av det å finne ett nytt egnet hjem til hunden. Alternativet vil jo være at både hund og eier misstrives - og hvem søren er tjent med det?

Gidder du å definere "fungerer ikke" for meg?

Jo - man skal kunne se litt frem i tid - men noen ganger får man er mer enn man "bargain for" - det er mye sannhet i Øystein Sunde's "Jeg ba om en smule og ikke ett helt brød"...... og da må det være greit å kaste inn hånkleet.

Jeg la for fire minutter siden på telefonen etter å ha hatt en laaaaang samtale med en førstegangseier som har en 7 mnd gammel valp som fortsatt ikke var helt renslig mens eieren var på jobb fra 8 til 16.30. Eieren ville gjerne ha en ny, renslig hund, og lurte på om min rase kunne være noe (den andre var hun "ikke sikker på at hun ville beholde" - selv om målet var å ha to hunder samtidig - det er jo så "koooselig!" ...) Det er faentutemeg ikke greit å kaste inn håndkleet selv om man får et helt brød - da drar man ut skjærefjøla og begynner å skjære, da! Problemene (motgangen, de brustne illusjonene, kall det hva du vil) blir jo proposjonale med forventningene og "innsatsen" - og VERDEN blir et bedre sted for oss alle om folk snart lærer å ta konsekvensene av sine handlinger. Kjøper man en laeken som er laeken så får man være med på steken, og kjøper man en miniatyrhund som pisser inne så får man kjøpe seg ei bøtte og en flaske med klor. Get real!!

Igjen, jeg er ikke nødvendigvis fullstendig uenig i kritikken - men jeg synes alvorlig talt at nok er nok..

Javel.

Snakk om hangups da for søren!

Hangups?

Jenta har KJØPT hunden

Jenta har BODD med hunden i 10 måneder

Det er litt seint å begynne å hamre på med moraliserende pekefingre når realiteten er at hun skal omplassere hunden.

Å shit - jeg trodde hun spurte på et FORUM om hva "vi" mente var en bra løsning...

Man må nødvendigvis ha penger for å leve, sånn er det - og dersom de 60 000 i lønnforskjell på ny og gammel jobb er forskjellen på om du kan beholde huset du og bikkjene bor så er vel for søren ikke valget særlig vanskelig eller?

Åhh, så her har vi det første offeret for renteøkningen - den første i landet som ikke har skjønt at huslån skal tilbakebetales - er det DET som er grunnen for at hunden skal GIS BORT???

Eller hadde det vært bedre om hun valgte å bo i Lavvo i skogen liksom?

Nei - det beste når man har ansvaret for andre levende vesener er at man innretter seg sånn at man kan ta vare på dem, bikkjene gir strengt tatt f i hvor man bor, de...

Igjen, jeg synes dette er lavmål - og hamre gjerne løs på meg - for jeg gjør nettopp det du fordømmer nederst her - jeg kjøper meg hunder som jeg omplasserer om de ikke holder mål til mitt bruk - heller det enn at både bikkja og jeg skal gå å være missfornøyde. Det være seg mangler av tenner, for treigt temperament osv. - og det handler ikke om at jeg ikke er glad i de - eller mer glad i utstilling, lydighet osv. - det handler om at jeg vil ha en hobby utover jobben - den hobbyen er for meg hund utstilling og lydighet og bittelitt oppdrett.

Men du har vel ikke for vane å skylde på jobben hvis du går lei av bikkja???

Jeg lever heldigvis ikke i den villfarelsen at jeg og bare jeg kan gi mine hunder ett godt liv - jeg er storsinnet nok til å innse at hunder jeg ikke kan bruke vil ha det bedre hos andre enn hos meg. Jovisst vil de få turer, mat og kos - men det er ingen hemlighet at de som kan brukes til tenkte formål får mer -nettopp fordi det er det formålet jeg har lyst til å holde på med. Hadde jeg hatt hund bare for å ha hund så kunne jeg like gjerne hatt en blandingshund faktisk ..............

Jeg synes det går for langt når utstillingsopplevelsen overskygger verdien av det daglige samværet med hundene - men det er my 5 cents worth... (Forøvrig er det vel hevet over tvil at du har en rase som er rimelig mye enklere å finne nytt hjem til enn gjennomsnittet...)

Synes grensa for ovenfra og ned holdning i denne tråden for lengst har passert maks. Men for all del - fordøm gjerne - det må være deilig å leve i en ideell hverdag der alt tilpasser seg dere.

Det er synd at du har gått glipp av det aller viktigste poenget her BP - nemlig at "alt" IKKE tilpasser seg oss i det hele tatt - men at vi (eller jeg, som skal snakke for meg selv) i det lengste forsøker å ta konsekvensene av NØYAKTIG det faktum...

[Symra&Pippin]

Men det hjelper så lite å si "det burde du ha tenkt på før", når skaden allerede har skjedd. Da må man tenke konstruktivt fremover.

Nemlig nemlig. Jeg skjønner ikke hvorfor så mange må gnåle om de feilene de mener Loke har begått tidligere. Hva er vitsen med det da??

[Guest Per Olav]

Med forbehold om at jeg ikke kjenner mer til Lokes hund enn det jeg har lest i denne tråden:

Slik jeg har forstått har Loke i tillegg til sin "gamle" fått en valp med noe mer "kapasitet" enn hva hun trodde hun kjøpte - og har nå også fått ny jobb, mer ansvar, lengre reise- og arbeidstid.. Siden Loke mener at dette i sum vil gå utover valpen ønsker hun å selge den til en eier som er interessert i å overta den - en eier som etter sigende er kjent med rasen og har oppnådd særs gode resultater med sine tidligere hunder. Og ikke minst - som bor i rasens hjemland hvor miljøet er betydelig større enn her.

At noen mener at Loke skal "straffes" fordi livet endrer seg synes jeg er merkverdig. Livet endrer seg stadig, noen ganger til det bedre og andre ganger til det verre og noen ganger blir livet endret så radikalt at man må gjøre en vurdering av hva som er best for en selv og omgivelsene sine. Loke fikk en ny jobb hun trives med, bedre lønn og kanskje og mulighet til å avansere for hva jeg vet - men vesentlig mindre tid å bruke på to hunder. At Loke funderer på hva som vil være best for begge parter - er det så rart?

--

Per Olav

[Lotta]

Nemlig nemlig. Jeg skjønner ikke hvorfor så mange må gnåle om de feilene de mener Loke har begått tidligere. Hva er vitsen med det da??

Hvilke "feil" har Loke gjort som det blir "gnålt" om? (Leser vi samme tråd, egentlig?)

[Symra&Pippin]

Hvilke "feil" har Loke gjort som det blir "gnålt" om? (Leser vi samme tråd, egentlig?)

Den feilen å skaffe seg en krevende hunderase uten å ha full oversikt over hva framtida ville bringe, for eksempel.

[Lotta]

Den feilen å skaffe seg en krevende hunderase uten å ha full oversikt over hva framtida ville bringe, for eksempel.

Øhhh, det er vel hva denne tråden handler om, så det blir kanskje litt sært å be oss la være å diskutere det?

[Raksha]

Bare fryktelig spent på om Loke har tatt noen endelig avgjørelse eller ikke jeg.

[SusanneL]

Sånne avgjørelser tas ikke på et øyeblikk, og heller ikke på grunnlag av svar her (eller ikke).

Ønsker henne LYKKE TIL med sitt valg - uansett hva det må bli.

Susanne

[xxx12345]

Å være etterpåklok er vel det enkleste i verden...

Situasjonen her er vel at Loke har fått både en hund og en jobb som krever mer av henne enn hun i utgangspunktet var klar over og da er spørsmålet hva man gjør med situasjonen.

1. Man kan skaffe seg en annen jobb - men nå er det ikke sikekrt at det er så veldig enkelt å finne en jobb som passer i forhold til kvalifikasjoner, nærhet til bosted osv.

2. Man lar det skure og gå og blir selv utslitt mens bikkja flyr på veggen til man blir sykemeldt - ikke gunstig for noen av partene.

3. Selger/omplasserer hunden - som jo er sannsynligheten at det blir gjort her.

Ja, man kan prate til en blir blå om at man må beholde en hund når man først har anskaffet den og gi den et best mulig liv. Men det er kanskje ikke alltid til det beste for hunden å bli værende. Av og til er det til det beste for alle å innse sine egne begrensninger og handle deretter..

[Mud]

Djeez, her tar det som ventet helt av;)

Jeg la ut tråden fordi jeg ønsker å være ærlig om grunner og vurderinger og faktisk å høre deres synspunkt. Jeg er faktisk enig med de fleste, også de skarpeste kritikerene, dette er tanker jeg har tenkt selv - jeg er ikke fullstendig uten selvinnsikt, jeg har faktisk til tider litt for mye av det

Jobbskifte kom av nødvendighet. Jeg har et eget hus som ligger et stykke unna "sivilisasjonen" og langt unna ledige arbeisplasser og når jeg lærte mer om min nye arbeisplass så skjønte jeg etterhvert at dette ville bli en såpass stor konkurent til min gamle at det sannsynligvis måtte komme permitteringer og valgte derfor å ta jobben. Jeg hadde helt rett, til tross for at jeg tok med meg to av kollegaene over så har folk som ble ansatt før meg på gamlejobben blitt permittert. Lønnsnivået i bransjen er ikke høy, og da jeg i tilegg ikke fikk lønnsforhøyningen jeg var lovet (og trengte) så følte jeg at jeg ikke hadde annet valg enn å ta jobben. Jeg er ikke spesiellt ettertraktet på arbeidsmarkedet, det finnes bare 5stk i landet med tilsvarende stilling som meg og bare et varehus med behov for folk i slike stillinger, jeg jobbet tidligere som vanlig selger og de er det mange av;) Jeg ble "headhuntet" fordi de ville ta folk fra konkurentene (gammelt velkjent triks) og fordi jeg tidligere har jobbet under en av sjefene der og hun vet at jeg kan jobbe selvstendig og ta ansvar.

Jeg skammer meg ikke for å si at jeg trives utrolig godt i jobben, dette er den første jobben jeg har hatt som jeg kan se for meg at jeg kan ha i mange år. Å si opp den jobben ville føles tungt, å måtte selge huset mitt enda tyngre. Et eget hus med stor hage hvor jeg kan bo med hundene har alltid vært en drøm. Jeg er kronisk blakk og på konkursens rand og må reise over en time hva enn jeg skal, men det er verdt det.

Hundene var også med i vurderingene når jeg tok jobben, faktisk var en av hovedargumentene mine for å skifte jobb at jeg nå kunne trene hver uke istedet for en kveld annenhver uke som var alt jeg kunne med forrige jobben. I tilegg jobber jeg nå 5 dager i uka istedet for 6. Siden nyttår har hundene som oftest vært på trening 2-3 ganger i uken noe som var en umulighet med min gamle jobb, men får å få til dette må de være med på jobben slik at vi kan kjøre direkte til trening pga reiseveien hjem.

Jeg er altså også avhengig av å ha de med på jobb i hektiske perioder og jeg er avhengig av å kunne ta de med meg "overalt" for å ha et liv utenom.Det var jeg også i min forrige jobb btw,( Loke var überlagersjef og hovedansvarlig for å spise opp matpakkerestene til kolleganene )Det trives ikke Lyra med i den perioden hun er nå, og kanskje aldri.

Dette er ingen selvfølge, selv for en laekenois, oppdretterene til Lyra er også avhengig av å kunne ta med hundene på jobb (kanskje derfor de har mer forståelse enn andre) så hun har faktisk vært med på en arbeisplass 5 dager i uka fra hun var 5-6 uker uten problemer før hun ble rundt 6mnd, så jeg var faktisk ikke helt forberedt på at akkurat det ville bli et problem.

Å la henne være hjemme eller ikke la henne "være med" overhodet er ikke et alternativ når det står på som verst, dagene blir for lange og jeg har ikke ork til å sette i gang med lange turer og trening med en hyper belger etter en lang utmattende dag. Men å trene og gå turer i løpet av arbeidsdagen er av en eller annen grunn mye enklere, men Lyra er utilpass når hun er med på jobb.

Tirsdagskveld etter trening fortalte jeg en nær kompis at jeg sannsynligvis ville velge Lyra fremfor jobben, og vi gjorde en avtale om at han skulle hjelpe meg å pusse opp før jeg selger og at jeg kunne bo hos han en periode hvis det ble for vanskelig å finne seg et hjem med 2 hunder (hvorav en vokter mer enn norsk lov tillater) og katter. Jeg har tidligere informert varehussjefen om dilemmaet og varslet at jeg sannsynligvis vil komme til å si opp.

Til tross for at jeg ofte har følt at en hund av Lyra sitt kaliber egentlig ikke har noe i Norge å gjøre (igjen, Lakenoisen er svært variabel, og det forrige kullet av samme kombinasjon var ikke fullt så temperamentsfulle), hun er veldig alvorlig i alt hun gjør. Så tanken på at hun ville være "tryggere" i landene der nede hvor folk ikke går rundt å tror at hunder som bjeffer ikke biter er ikke ny og jeg og oppdretterene hadde for en stund siden en dialog gående om hvorvidt hun burde få komme hjem til Holland. Jeg bor muligens øde til, men jeg har et aktivt liv og naboer tett på, dette er vel den grunnen som fortsatt veier tyngst, hun er en voktende skarp hund og hun er veldig mye av det.

Jeg valgte da å beholde henne etter å ha fått henne vurdert av Østlie (som forsåvidt mente jeg burde sende henne til Holland, hva skal man med noe sånt i Norge liksom?) som kunne fortelle meg at hun sannsynligvis har et godt hode, gode nerver og kan bli fullstendig kontrollerbar bare hun skjermes i den perioden hun er nå og lærer å lystre en absolutt komando. Lydigheten er snart fullstendig på plass, men jeg får altså ikke skjermet henne.

At jeg kunne få "hva som helst" når jeg kjøpte laeken har jeg hele tiden vært klar over og åpen om, selv i tråden fra før hun ble født nevnte jeg vel flere ganger at jeg ikke hadde noen garantier for hva som kom.

Nå har hun vist seg å være en svært flott laeken, men fryktelig mye laeken, helt ærlig mer enn jeg hadde håpet på. Men med en annen jobb og en annen livstil (jeg har utrolig nok andre intresser enn hunder i livet mitt selv om de opptar brorparten av det) så ville det ikke vært noe større problem, jeg kan levende forestille meg at damen som er intressert sannsynligvis aldri vil støte på de samme problemene ev. ikke se på det som et problem.

Oppdretterene kjenner godt til damen og jeg vet hva de mener er et godt hundehold og er enige med de, så når de går god for hennes metoder så velger jeg å høre på de. Jeg fikk observert såpass når jeg var der nede. I tilegg ligger det som sagt flere videoer av at hun trener den ene hunden sin på youtube for de som vil se en mishandlet belgisk lakeneois i praksis Hun er sikkert mer bestemt enn meg, men det tror jeg egentlig Lyra har godt av. Hun gir feks aldri hundene "gratis" mat, all mat får de under trening. En tankegang jeg er enig i selv om jeg ikke gjennomfører den selv. (for slitsomt hehe) På den annen side er hun veldig opptatt av at valper skal få være valper og trener ikke hunden noe særlig i Lp før den er minst over året.

Hundene er en del av flokken, det presiserte hun veldig og jeg vet at oppdretterene er nøye på at sånt da laekenoisen har et større behov for å være rundt eier enn de fleste andre raser.

Kort fortalt: jeg stoler full og helt på oppdretterene til Lyra og mener de at hun vil få det svært svært godt der så stoler jeg på deres vurderinger.

Jeg hadde helt alvorlig ikke trodd at et så engasjert menneske ville ha henne, jeg trodde slike som henne bare kjøpte valper. Men Lyra er ikke den første litt eldre hunden hun har kjøpt, hun liker vel (som meg) å se hva hun får. Noe som forsåvidt ikke er dumt med en slik rase.

Ikke at jeg trodde det ville bli et problem å selge Lyra hvis jeg la henne ut for salg eller å omplassere henne, jeg har som sagt tidligere gitt avslag på forespørsler. Hadde dettte bare vært snakk om å bli "kvitt" Lyra eller få avlastning så hadde jeg heller latt kompisen min få henne (han gir snart hva som helst, de forguder hverandre), han er en naturbegavelse med hunder og hun lystrer han bedre enn meg Da hadde jeg i tilegg sluppet å legge hodet på hoggestabben *ler*

Dette har vært en tung avgjørelse men som sagt en avgjørelse jeg (og oppdretterene) har vært forberedt på siden før hun kom. Problemene har uttartet seg anderledes enn jeg hadde forventet da Lyra tross alt ikke er en skrudd eller nervøs hund slik som rasen gjerne sliter med. Jeg var forberedt på å kanskje måtte avlive henne før hun var fyllt ett år (statistisk sett er det veien det går med de fleste norske laekens), ikke å sitte med en flott laekenois tispe som jeg følte var i feil hender.

Men nå er avgjørelsen tatt, hun vil reise til Belgia i slutten av juli og forhåpentligvis få et fullkomment liv der nede. Hun er for mye laekenois for meg og min livsstil og akkurat passe laekenois for damen. Akkurat som Loke var for mye belger for sine tidligere eiere til tross for at andre i kullet trives som rene familiehunder, men akkurat passe belger for meg.

[Terrier]

Yepp - og skal jeg gi 1 råd til alle fjortisene her inne - det være seg om de er 12 eller 32 år gamle - så er det å VENTE med å skaffe seg hund nr 2 til man er veletablert og har noenlunde oversikt på hva man skal gjøre med livet sitt.

DET kan aldri bli feil...

Det hørtes ut som et ***** kjedelig liv.

[Lotta]

Det hørtes ut som et ***** kjedelig liv.

*Gjesp* - særlig for de stakkars hundene som må leve med sånne folk - de får jo aldri byttet hjem, de...