Gå til innhold
Hundesonen.no

trist hund...


Recommended Posts

førs må jeg si at jeg ikke er helt sikker på om dette egentlig skal ligge her....

men.. min tante hadde to bichon frise. en tispe med navn Pepsi og en hann med navn Gromit,(Gromit er også sønnen til Pepsi) men så dro min tante til hellas (altså flyttet) og da tok min mormor over begge hundene.. i april i fjor døde Pepsi 14 år gammel etter nesten ett år med diverse sykdommer :| etter dette ble Gromit veldig rolig og "stille" han ville ikke spise, så mormor prøver alt hun kunne, og det ender selfølgelig med at han ikke akkurat raser ned i vekt. jeg bryr meg ikke så mye om dette da, men det fortsetter, og Gromit blir bare mer og mer fet. nå har jeg fått mormor til og slutte og stappe i han noe hele tiden, så nå får han bare vanlig tørrfor (2 porsjoner om dagen) og max 2-3 godbiter om dagen. (små hundekjeks) han får heller ikke tyggebein og sånn type harde ting da han også begynner og dra på årene. men etter at Pepsi ble borte har han virka litt trist, og han viser liksom ikke den "livsgnisten" lenger :| jeg lurer på om han savner Pepsi, eller om han er for feit, og ikke orker (?) eller om han rett og slett bare begynner å bli gammel?

jeg synes dette er både litt trist og litt rart, og lurer på om noen har opplevd noe lignende? eller om noen har noen tips på hva jeg kan gjøre, for og få han litt mer glad kanskje?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Det er ikke så lett å si. Men min eldste hund. Altså en flat på ni og et halvt år har opplevd alle siden som du lurer på. Jeg var sammen med en som hadde hund og den måtte vi la gå de evige jaktmarker. Hunden min reagerte med å bli eldig klengete. Så fikk jeg en omplasseringshund som jeg måtte la gå til de evige jaktmarker. Da forsvant flaten til stadighet og jeg fant den altid igjen hos andre hunder. Nå virket det som om han var på leit etter den hunden som var borte. Så kom det at han altid gikk bak meg når vi var på tur. Fikk sjekket opp litt forskjellig og endte opp med kastrering og forebyggende medisin for bro og forkalkinger. Nå så inviterer han til leik og krever faktisk at jeg jobber litt med han. Så jeg ville slanket hunden og tatt en sjekk av hunden hos vetrinæren. Siden den begynner å dra på årene så kan det godt være at den i tilleg til overvekt har forkalkinger. Det jeg har opplevd med min er reine solskins historien. Så så god bedring kan du ikke forvente. De hundene jeg har opplevd har mistet en hund har gjerne sørget på et eller annet vis i opptil 6 måneder så har dem kommet til seg selv igjen. Håper dette kunne være med på å oppklare litt angående din hund

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde en Lhasa apso som vokste opp med en Berner Sennen.

Da berner Sennen som var eldst døde, så begynte Lhasaen å sørge.

Hun ble aldri helt seg selv.

jeg aktiviserte henne ekstra, hun var med over alt, og jeg fant et för hun ville spise. for hun var kjempe tynn siden hun ikke spiste på lenge...

Og hun kom seg i fin vekt.

Men hun ble aldri den samme hunden.

Hun hadde i tillegg også problemer med munnen pga medfødt allvorlig tannstillingsfeil, så hun hadde helt sikkert smerter også.

Og hun var mye sammen med andre dyr og andre hunder, noe hun elsket.

Men da Berner sennen døde ble hun aldri helt den samme, men kom over den aller verste sørgingen etter ca halvt år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da vi måtte avlive moren til Titti for snart 5 år siden, var både Titti og brore hennes i stor sorg. Så det tydelig på at de ble veldig frustrerte hvis vi tok teppene som det luktet "mamma" av, og at de lå inne på plassen hennes. Ute på tur gikk de med slakt bånd, og første høsten på jakt løp de bare hjem til døra hvis de ble sluppet.

Broren til Titti virker som han har kommet helt over tapet (gikk vel et år ca) mens Titti fortsatt legger seg godt inntill urnen til moren sin, og går rundt i huset og leter etter henne. Nå står heldigvis urnen hos min mor, så den er ikke rundt henne hele tiden.

Men merker når vi er på besøk der, at Titti begynner å lete med en gang vi kommer inn døra...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Life's a beach, og når det er kaldt og surt og blåser, så har vi den for oss selv, så det var ikke så ille, men det var ikke så vel heller, for Ede har ikke store radiusen (0-2m) eller masse interesse for å utforske omgivelsene selvstendig, så aktivitet begrenser seg mest til mutterns fremdriftstempo og kastearm. Det som er dårlig med det er det samme som er bra med det. Borrelås klengete er dog veldig å foretrekke over selvstendig på vift i sin egen verden. Bonus for egen helse å måtte løpe litt og være mer aktiv for å gi Ede mer av aktiviteten han trenger.  Virkelig ikke så mye å melde fra en stadig mer rutinepreget hverdag sammen. This is it nå, liksom.  Ede har begynt gå på turbusser helt selvstendig, flink opp trappen og går rett til plassen sin på midten. Trenger finne en smart måte å trene på å rygge i vinkel, for å komme inn mellom seter. Mestrer vi ikke det, så må vi stå over en buss om det er barnevogner og bagasje på den plassen der.  Å gå ned trappene på tur ut av bussen ligger lenger frem i tid. Han har gått ned bare sju trappetrinn i sitt liv så langt, og de var av normal bratthet. De tre veldig bratte trinnene på turbussen vil han fortsatt bæres ned. Nærmer seg antakelig 150 kg valpevekt nå, slik det føles i armene mine. Trenger derfor begynne lære gå de tre bratte trappetrinnene ned på egenhånd også, ellers vil han finne veien ned der på den harde måten, fordi jeg er evig optimist og vil at some point overvurdere min egen evne til å bære ham ned der. Seriøst, han begynner bli tung å bære i armene. Fordi jeg er idiot har vi KUN løftet med hodet til høyre side, hele livet, og dermed mesteparten av vekten hans på den svakeste armen min. Å snu for å bære motsatt vei er et alvorlig avvik i prosedyre som må rapporteres og meldes og klages på og ankes i flere runder før vi etter en lang godkjenningsprosess kan vurdere prøve på den måten.  Å bli bært på såkalt påssarygg (trønder, sjø) har vi begynt få litt dreisen på. Ede synes det var skummelt i starten, men har begynt like å leke ryggsekk nå. Aberet er at jeg har utnyttet jukkeangrep bakfra for å shape det inn. Usikker på om han tør gjøre det der foran et publikum på bussen. Han er jo i den alderen. Å vise affeksjon for foreldre er veldig pinlig. Mulig han heller vil reise med buss til evig tid enn å ta den flausen der for å komme seg ned trappen.  Vi får se. Det finnes antakelig en viss mengde NomNoms som i bunnen av den trappen der vil vekke den nødvendige motivasjonen til å klare komme seg ned de trappetrinnene selvstendig i en fei. 
    • Dette handler mer om uenighet. Jeg håper du sier nei til dette. Om du hadde visst at hunden skulle brukes til å produsere blandingskull hadde du ikke skrevet under. 
    • Uff, det er vanskelig med oppdrettere man ikke er enig med, dessverre. Du sier det står i kontrakten at avl skal følge NKKs retningslinjer, men hva står i kontrakten om brudd? Det hjelper jo ingenting med en kontrakt dersom ikke betingelsene ved brudd er beskrevet. Juridisk sett står oppdretter som eier, og om hun ikke vil la deg kjøpe ut hunden til full pris så er det dessverre opp til deg å heve kjøpet på grunnlag av kontraktsbrudd. Dette er veldig vanskelig når det er snakk om et levende dyr og ikke en faktisk vare. Du kan jo også eventuelt kontakte NKK for råd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...