trist hund...

[Cezaree]

førs må jeg si at jeg ikke er helt sikker på om dette egentlig skal ligge her....

men.. min tante hadde to bichon frise. en tispe med navn Pepsi og en hann med navn Gromit,(Gromit er også sønnen til Pepsi) men så dro min tante til hellas (altså flyttet) og da tok min mormor over begge hundene.. i april i fjor døde Pepsi 14 år gammel etter nesten ett år med diverse sykdommer etter dette ble Gromit veldig rolig og "stille" han ville ikke spise, så mormor prøver alt hun kunne, og det ender selfølgelig med at han ikke akkurat raser ned i vekt. jeg bryr meg ikke så mye om dette da, men det fortsetter, og Gromit blir bare mer og mer fet. nå har jeg fått mormor til og slutte og stappe i han noe hele tiden, så nå får han bare vanlig tørrfor (2 porsjoner om dagen) og max 2-3 godbiter om dagen. (små hundekjeks) han får heller ikke tyggebein og sånn type harde ting da han også begynner og dra på årene. men etter at Pepsi ble borte har han virka litt trist, og han viser liksom ikke den "livsgnisten" lenger jeg lurer på om han savner Pepsi, eller om han er for feit, og ikke orker (?) eller om han rett og slett bare begynner å bli gammel?

jeg synes dette er både litt trist og litt rart, og lurer på om noen har opplevd noe lignende? eller om noen har noen tips på hva jeg kan gjøre, for og få han litt mer glad kanskje?

[Guest lijenta]

Det er ikke så lett å si. Men min eldste hund. Altså en flat på ni og et halvt år har opplevd alle siden som du lurer på. Jeg var sammen med en som hadde hund og den måtte vi la gå de evige jaktmarker. Hunden min reagerte med å bli eldig klengete. Så fikk jeg en omplasseringshund som jeg måtte la gå til de evige jaktmarker. Da forsvant flaten til stadighet og jeg fant den altid igjen hos andre hunder. Nå virket det som om han var på leit etter den hunden som var borte. Så kom det at han altid gikk bak meg når vi var på tur. Fikk sjekket opp litt forskjellig og endte opp med kastrering og forebyggende medisin for bro og forkalkinger. Nå så inviterer han til leik og krever faktisk at jeg jobber litt med han. Så jeg ville slanket hunden og tatt en sjekk av hunden hos vetrinæren. Siden den begynner å dra på årene så kan det godt være at den i tilleg til overvekt har forkalkinger. Det jeg har opplevd med min er reine solskins historien. Så så god bedring kan du ikke forvente. De hundene jeg har opplevd har mistet en hund har gjerne sørget på et eller annet vis i opptil 6 måneder så har dem kommet til seg selv igjen. Håper dette kunne være med på å oppklare litt angående din hund

[Cezaree]

hunden har akk vært til dyrlegen på sjekk, men håper virkelig ting blir bedre.. han ble før helt vill av andre hunder, men hvis vi nå møter en anna BF blir han bare glad, og vil bort og hilse på...

[netteliten]

Jeg hadde en Lhasa apso som vokste opp med en Berner Sennen.

Da berner Sennen som var eldst døde, så begynte Lhasaen å sørge.

Hun ble aldri helt seg selv.

jeg aktiviserte henne ekstra, hun var med over alt, og jeg fant et för hun ville spise. for hun var kjempe tynn siden hun ikke spiste på lenge...

Og hun kom seg i fin vekt.

Men hun ble aldri den samme hunden.

Hun hadde i tillegg også problemer med munnen pga medfødt allvorlig tannstillingsfeil, så hun hadde helt sikkert smerter også.

Og hun var mye sammen med andre dyr og andre hunder, noe hun elsket.

Men da Berner sennen døde ble hun aldri helt den samme, men kom over den aller verste sørgingen etter ca halvt år.

[IM]

Da vi måtte avlive moren til Titti for snart 5 år siden, var både Titti og brore hennes i stor sorg. Så det tydelig på at de ble veldig frustrerte hvis vi tok teppene som det luktet "mamma" av, og at de lå inne på plassen hennes. Ute på tur gikk de med slakt bånd, og første høsten på jakt løp de bare hjem til døra hvis de ble sluppet.

Broren til Titti virker som han har kommet helt over tapet (gikk vel et år ca) mens Titti fortsatt legger seg godt inntill urnen til moren sin, og går rundt i huset og leter etter henne. Nå står heldigvis urnen hos min mor, så den er ikke rundt henne hele tiden.

Men merker når vi er på besøk der, at Titti begynner å lete med en gang vi kommer inn døra...