Gå til innhold
Hundesonen.no

trist hund...


Recommended Posts

førs må jeg si at jeg ikke er helt sikker på om dette egentlig skal ligge her....

men.. min tante hadde to bichon frise. en tispe med navn Pepsi og en hann med navn Gromit,(Gromit er også sønnen til Pepsi) men så dro min tante til hellas (altså flyttet) og da tok min mormor over begge hundene.. i april i fjor døde Pepsi 14 år gammel etter nesten ett år med diverse sykdommer :| etter dette ble Gromit veldig rolig og "stille" han ville ikke spise, så mormor prøver alt hun kunne, og det ender selfølgelig med at han ikke akkurat raser ned i vekt. jeg bryr meg ikke så mye om dette da, men det fortsetter, og Gromit blir bare mer og mer fet. nå har jeg fått mormor til og slutte og stappe i han noe hele tiden, så nå får han bare vanlig tørrfor (2 porsjoner om dagen) og max 2-3 godbiter om dagen. (små hundekjeks) han får heller ikke tyggebein og sånn type harde ting da han også begynner og dra på årene. men etter at Pepsi ble borte har han virka litt trist, og han viser liksom ikke den "livsgnisten" lenger :| jeg lurer på om han savner Pepsi, eller om han er for feit, og ikke orker (?) eller om han rett og slett bare begynner å bli gammel?

jeg synes dette er både litt trist og litt rart, og lurer på om noen har opplevd noe lignende? eller om noen har noen tips på hva jeg kan gjøre, for og få han litt mer glad kanskje?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Det er ikke så lett å si. Men min eldste hund. Altså en flat på ni og et halvt år har opplevd alle siden som du lurer på. Jeg var sammen med en som hadde hund og den måtte vi la gå de evige jaktmarker. Hunden min reagerte med å bli eldig klengete. Så fikk jeg en omplasseringshund som jeg måtte la gå til de evige jaktmarker. Da forsvant flaten til stadighet og jeg fant den altid igjen hos andre hunder. Nå virket det som om han var på leit etter den hunden som var borte. Så kom det at han altid gikk bak meg når vi var på tur. Fikk sjekket opp litt forskjellig og endte opp med kastrering og forebyggende medisin for bro og forkalkinger. Nå så inviterer han til leik og krever faktisk at jeg jobber litt med han. Så jeg ville slanket hunden og tatt en sjekk av hunden hos vetrinæren. Siden den begynner å dra på årene så kan det godt være at den i tilleg til overvekt har forkalkinger. Det jeg har opplevd med min er reine solskins historien. Så så god bedring kan du ikke forvente. De hundene jeg har opplevd har mistet en hund har gjerne sørget på et eller annet vis i opptil 6 måneder så har dem kommet til seg selv igjen. Håper dette kunne være med på å oppklare litt angående din hund

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde en Lhasa apso som vokste opp med en Berner Sennen.

Da berner Sennen som var eldst døde, så begynte Lhasaen å sørge.

Hun ble aldri helt seg selv.

jeg aktiviserte henne ekstra, hun var med over alt, og jeg fant et för hun ville spise. for hun var kjempe tynn siden hun ikke spiste på lenge...

Og hun kom seg i fin vekt.

Men hun ble aldri den samme hunden.

Hun hadde i tillegg også problemer med munnen pga medfødt allvorlig tannstillingsfeil, så hun hadde helt sikkert smerter også.

Og hun var mye sammen med andre dyr og andre hunder, noe hun elsket.

Men da Berner sennen døde ble hun aldri helt den samme, men kom over den aller verste sørgingen etter ca halvt år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da vi måtte avlive moren til Titti for snart 5 år siden, var både Titti og brore hennes i stor sorg. Så det tydelig på at de ble veldig frustrerte hvis vi tok teppene som det luktet "mamma" av, og at de lå inne på plassen hennes. Ute på tur gikk de med slakt bånd, og første høsten på jakt løp de bare hjem til døra hvis de ble sluppet.

Broren til Titti virker som han har kommet helt over tapet (gikk vel et år ca) mens Titti fortsatt legger seg godt inntill urnen til moren sin, og går rundt i huset og leter etter henne. Nå står heldigvis urnen hos min mor, så den er ikke rundt henne hele tiden.

Men merker når vi er på besøk der, at Titti begynner å lete med en gang vi kommer inn døra...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...