Gå til innhold
Hundesonen.no

Mye bråk (bjeffing) på utstillinger og slikt.


ida

Recommended Posts

Etter en koselig helg på Lillehammer, sitter jeg igjen med et par spørsmål. Både ved valperingen og særlig ved AG banene, var det endel folk med hundene sine (sikkert deltakere), som lot bikkjene stå og nibjeffe på alt og alle i et eneste kjør også på hundene som var i "action" i ringen eller på banen. Eierne så ut til å drite fullstendig i det og da lurer jeg litt på om dette er helt vanlig oppførsel av hunder som sitter ringside, eller om det vitner om litt dårlig folkeskikk? En hund som enda ikke har landet etter å ha deltatt, er noe annet, enn en evig bjeffing og utfalling (nytt begrep :| ) som både setter andre hunder og ikke minst tanters tålmodighet på prøve.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det var spesielt ille på Lillehammer. Jeg har vært mest på utstillinger før, ikke så mye på bruksstevner, så jeg tenkte at det er sikkert endel brukshunder/brukshundeiere som "gjør det på den måten". Jeg traff en trønder der som jeg vet har nitten hunder (!), da blir man kanskje litt døv for bjeffing etter hvert?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bedriver ikke sporten selv, men har deltatt som funksjonær på en del agilitystevner. Og det er ganske livat, kan man si :rolleyes:

Det virker på meg som om bjeffing og utfall fra sidelinja er helt akseptert i miljøet. På treninger jeg har vært tilskuer til, står alle hundene bundet fast rundt treningsområdet når de har pause (?) og "heier" høylydt på den hunden som til enhver tid befinner seg på banen.

Jeg får litt vondt av hundehalsene særlig hos de yngste hundene når de uhemmet kaster seg frem i båndet.

Så mye for å unngå unødig burbruk, liksom.. :glare:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også reagert mye på at folk ikke ser ut til å ta notis engang av at bikkjedyrene deres står og nibjeffer i tide og utide (vel - jeg synes bjeffing ALLTID er i utide jeg da)... Jeg tenker ofte på det faktisk - er det MULIG å ikke høre at dyret/dyrene gneldrer ? For dessverre er det gjerne hunder av den mindre sorten JEG har registrert stå slik.

Jeg minnes en gang jeg skulle gå lydighet innendørs - og noen ag-folk hadde plassert bur med sine hunder klin inntil LP-ringen sånn at de satt og kikket inn i LP-ringen. Innkallingen var MOT de hundene, som selvsagt satt og gaulet av full hals - det var ikke mye fart i lille blÅnde da gitt. Man LØPER nemlig ikke mot hunder som bjeffer :|.

Jeg tror faktisk man blir immun dersom man går og hører på dette hele tida. Jeg var på besøk hos en oppdretter jeg - og da vi kom var det ikke ørens lyd (ja, det var maaaange hunder der) - de nibjeffet så man skulle tro verden ville dette i hodet på oss - men eieren ? Nei, hun lå og sov hun... er det mulig sier jeg bare :|.

PS: Ikke kall et ag-stevne for bruksstevne altså - det er noe helt annet og foregår i langt mer rolige og siviliserte former... hehehe... iallefall inntil hundene skal gå lydighet og må halse på kommando :D.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå satt vi i en skråning rett ved små- og mellomhundbanen, så hvordan de store hundene tedde seg, vet jeg faktisk ikke. (bortsett fra at vi hadde god utsikt til selve konkurransen for store hunder, heldigvis) :rolleyes: .Men det var altså et konstant lurveleven uten like blant smådyra. Eierne satt også klistret oppe i banen og skravlet og lo høylytt (hvordan skulle de ellers høre hverandre), uten hensyn til hva som foregikk på banen i det hele tatt. Et merkelig fenomen. Fordelen var jo at min hund nærmest ble et prakteksemplar i den forsamlingen :| .

Selvom en hund (og fører) er ganske opptatt av det de driver med på banen, går det vel an for andre å ta en smule hensyn? Men bevares, skal det være sånn, er det ikke mitt problem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...