Gå til innhold
Hundesonen.no

Dalmatiner


Flash
 Share

Recommended Posts

Generell info:

Dalmatineren regnes som selskapshund og delvis også som vakthund. Den passer best hos relativt aktive mennesker som er innstilt på at hunden skal være et fullverdig familie-medlem. Den elsker å være med på alt det menneskene foretar seg. Den er glad i barn, men er relativt stor og voldsom i lek, så barna bør ikke være for små når man kjøper hunden. Den er svært kjælen, tilpasningsdyktig og intelligent.

Generelt er rasen livlig og trenger daglig å få utløp for sin energi, uten at den derved trenger spesielt store mengder mosjon. Men, selvfølgelig har en hanhund på ca 30 kg og med ca 60 cm skulderhøyde eller en tispe på ca 25 kg og med ca 55 cm skulder-høyde større behov for mosjon enn en liten skjødehund.

Hunder i vekst skal ikke mosjoneres for mye, og små valper mosjonerer mer enn godt nok seg selv. Som voksen kan dalmatineren med fordel brukes både til trekk og kløv, etter at den er blitt 2 år gammel. Ettersom den er korthåret må man vise litt forsiktighet ved sterk kulde, uten at den på noen måte er en pyse. Den bør imidlertid under slike forhold holdes i bevegelse. Rasen er rask og utholdende og en god turkamerat.

I likhet med de fleste hunderaser røyter også dalmatineren. Røytingen er på topp vår og høst da den delvis skifter pels, men noe håravfall må man avfinne seg med hele året igjennom. Med riktig foring og jevnlig børsting av pelsen byr ikke røytingen på de store problemer.

En så stor og aktiv hund som dalmatineren har behov for skikkelig oppdragelse. Den er lett å lære ting, men er samtidig lur og benytter enhver anledning til å utnytte eierens svake sider. Den må behandles med tålmodighet og bestemthet, men må aldri taes unødig hardt. Hanhunder trenger ofte mer autoritet enn tisper.

De fleste dalmatinere liker å kjøre bil og valpen bør vennes til dette så tidlig som mulig. I tidligere tider fulgte den sigøynernes vogner og senere "fintfolk"s doninger i England, og hadde som oppgave å vokte disse. Dette instinktet er fortsatt til stede og sees når dagens dalmatinere vokter eierens bil. De fleste dalmatinere er også flinke til å varsle når fremmede kommer til huset.

Rasen hører med til de aller eldste som er kjent og har gjennom tidene hatt mange forskjellige oppgaver, som jakthund, vakthund, rednings-hund, førerhund, narkotikahund, sirkushund, brannhund og kløvhund.

Kilde: Norsk dalmatinerklubb

------

Et bilde av, etter min mening, den flotteste norskfødte dalmisen: Spotnik's Special Selction (Selwyn):

SelwynEng.jpg

Og landets kanskje flotteste tispe; Perdita's Kind Hearted (Petra):

vetlord.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 months later...
  • Svar 127
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Casper demonstrer noen få av dalmatinerens mange egenskaper: - Dalmatinere kan være supre trekkhunder. Her foran kicksparken :-) De kan også være innmari rare... ... noen kan ule og

Her er prikkedyret mitt, Anton som er 2 år. Han er så snill og god tvers igjennom. Har ingen oppstillingsbilder av han nå, men skal få tatt senere

Peneste i verden! Jillocs Game Boy, 11 år.

Posted Images

  • 6 months later...
  • 1 month later...
  • 9 months later...

Får legge ut et bilde av puddingene min jeg og da:P Selwyn er faktisk oldefar til Tascha. Hun heter egentlig City Kid's Dancing Queen og er etter Bell-A-Mir's Elegant Envoy og City Kid's Amazing Grace. Foreløpig er Tascha noen kg for tung. Sliter med å bli kvitt valpefettet hennes. Selv om hun hopper og spretter rundt med myndene i huset:P

Den andre (brunflekkete) er Dibah eller også kalt Lulle (blir helt vill når man sier det navnet). Hun heter egentlig Lovinda's Eager Emma og er etter Spotnik's Quick Quackery og Ridotto Ildegarda.

Bildet Tascha er tatt av Ann Kristin Diskerud

post-2766-1193707214_thumb.jpg

post-2766-1193707252_thumb.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 months later...

dalmatinere er utolig fine og de aller fleste er godt gemytt på. jeg er veldig fornøyd med min tass.

Her er Svolværgeita`s Fearless Fabian. Mor: Bambi. Far: N.& S. Ch. Svolværgeita´s Quality Choice

Her er bilde som valp 3 uke gammel ca. Det andre eg han vel 3.5 år:)

post-3218-1198985472_thumb.jpg

post-3218-1199028487_thumb.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 9 months later...
  • 8 months later...
  • 5 months later...

Merker at han ikke synes det er like gøy å leke med andre hanner nå som han er blitt "voksen", eller iallefall kjønnsmoden. Men ikke agressiv, mer nøytral. Hvis det er tisper til stede leker han heller med de liksom. Er nok litt hips om happ egentlig, men min er iallefall ikke agressiv, og de fleste jeg har møtt har også vært greie. Men er nok endel som hater hanner også ja, som i alle andre raser. Om endel år har jeg lyst på en dalmatiner til, og det blir isåfall en hanne. Sånn i forhold til raser som fks. greyhound er jo hannhundagressivitet hos dalmis mye vanligere.

Altså, nå snakker jeg om sammkjønnsagresjon jeg da, det var det du mente? Har du en tøff staffegutt og får deg et prikkegutt så kan man ikke være garantert at de går godt overens nei, men dette gjelder jo alle raser vel. Mulig jeg tar helt feil nå, men med staffer kan man vel nesten regne med at de blir hannhundagressive? Eller er det bare mine fordommer? ;) Så utifra min uvitenhet så ville jeg kanskje valgt tispe for å være på den sikre siden :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var samkjønnsaggresjon jeg tenkte på, ja :lol:

Min guttebass har jeg ikke merket noe til samkjønnaggresjon på ennå. Nå er han litt over 15 måneder, så jeg vet ikke helt hvor lenge jeg skal vente før jeg er helt sikker.

Samkjønnsaggresjon er veldig utbredt hos staffene,ja. Aller, aller helst hos hannene. Egentig hos de fleste raser med et litt "barskt" utseende, i hvert fall etter det jeg har lest. Noen hunder er lettere til å få til å gå overens med samkjønnsindivider enn andre.

Hunden min har det med at han leker røfft og overser lett andre hunders signaler, til tross for at han har så og si vokst opp med andre hunder rundt seg. Så dersom vi skulle hatt oss en ny hund måtte valpens oppvekst foregå strengt kontrollert og at de ikke var alene i samme rom. Etterhvert vet jeg at ting hadde gått bedre. Muligheten er selvfølgelig å ha dem litt hver for seg, noe som ikke er noe problem.

Han jeg har nå kjenner jeg såpass godt at jeg lett kan forutse hva han "tenker" på. Jeg ser lett om han har tenkt å være røff eller om han bare skal lukte og undersøke.

Han kan leke litt røfft med katten vår, men når jeg sier at nok er nok, lar han katten være. Han er flink til å høre etter hva han får beskjed om ;)

Tispe er det mest anbefalte uansett hvilken rase hannhund man har.

Edit: redigerte alder

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

Hei alle.

Legger ut noen bilder av min egen (kommende) dalmatiner.

Dette er en hund jeg har kjøpt, og som kommer med fly til oss om 1 uke.

Timanka's Randezvous, eller Mario som han lyder i det daglige, blir tre år nå i januar.

Han har et kull etter seg (se Kennel Skvås nettside, J-kullet), men skal ikke lengre brukes i avl, og da var vi så heldige å få han hit til oss.

Alle bilder tilhører Kennel Skvå, og brukes med godkjenning fra dem!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, nå blir det Lofoting uav Mario.

Skal bli spennende å få hund igjen. Har tidligere hatt en dalmatiner som dessverre måtte avlives før den ble ett år.

Siden noen småbarn kom til verden i mellomtiden, valgte vi å vente til nå med å skaffe oss hund igjen.

Nå er huset klart for å ta imot et firbeint familiemedlem, og vi var så heldige at vi fikk kjøpe Mario.

Gleder oss til han kommer :icon_redface:

Så morsomt at det er medlemmer her inne som kjenner til han og hans avkom :angry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Haha, tusen takk... Den var ny, hihi! Han er veldig søt, og ser seriøst ut som en porselensfigur til tider. I oppførsel er han ganske så dalmis, matvrak, glad, blond, og surrete.. :angry: Skikkelig godgutt.. :icon_redface:

Jeg studerer ofte det individuelle utseende til damatineren, mange har så herlige prikker, som gir dem en egen karakter.

F.eks Lola Pagolas damis har noen nydelige flekker på innsiden av hvert øye som gir ansiket en pen dybde.

Mario synes jeg har et vakkert "rent" hodet (selv om jeg har forstått at han kan ha litt for rent hodet i forhold til hva utstillingsdommere kan like?)

Hver dalmis har sitt eget spesielle utseende. For mange som ikke er interessert i denne rasen, synes de prikker er prikker og ferdig med det, men for interesserte blir det noe annet :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Herregud så søt :icon_redface: Synes han ser ut som han lignet litt på Euro sånn i kroppen på det siste bildet. Var han litt kraftig liksom?

Og jeg er helt enig med deg ang. prikkene.. :angry: Jeg hadde jo en nydelig en som het Charlie før, så synes det er litt søtt at Euro har en stor C på ene hoften, og hjerte på fremfoten.. :lol: Helt enig ang. Casper til Lola. Synes han generelt er ganske så perfekt jeg...! Mario er jo utrolig fin han også. Zacco, som er en av de mestvinnende prikkene i landet vil jeg tro, er jo også veldig lys i ansiktet... Flere høytpremierte som er det såvidt meg bekjent :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ang. hodet til Casper er det noe av det jeg er mest fornøyd med på ham (utseendemessig), jeg kan sitte og se på ham i timesvis jeg :angry:

Og jeg blir helt varm i hjertet når du sier slik om ham Charpi, jeg synes jo også han er ganske så perfekt da, så jeg skjønner ikke at dommerne ikke hiver cert etter ham altså :icon_redface: Jeg føler meg virkelig heldig som fant drømmehunden på første forsøk. Men jeg tenker nok han har en stor konkurrent i valuttaen, han står jo som en gud på oppstillingsbilder jeg har sett av ham... gid jeg og fikk det til!

Jeg liker hodet til Mario kjempegodt, det er rent uten å bli nakent, om du skjønner. Er det som har gjort at jeg har falt litt for ham (har aldri møtt ham da, men har hørt at han er en herlig kar). Har du tenkt å stille ham litt på østlandet eller? :lol:

Er veldig spennende å studere dalmatinere ja, jeg hadde ikke tenkt over hvor forskjellige de faktisk var før jeg fikk en selv, og hva prikkenes plassering og størrelse gjør med helhetsinntrykket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg levde uten hund i fem år. Presterte flytte da jeg var hundeløs pga drittsekk "kjæreste" med egen allergi og allergisk datter. Da det var slutt satt jeg i situasjonen at huseier nektet meg å ha hund, og det var vanskelig å flytte fordi jeg bodde godt og sentralt til en rimelig penge, og fant ikke noe tilsvarende innen budsjettrammen. Planla neste hundehold så og si daglig, i fem lange år. Merker nå hvor mye lettere hverdagen var uten. Den ubegrensede friheten til å gjøre whatever når som helst uten å måtte planlegge for hunden. Samtidig var savnet der hele tiden. Det er fordeler og ulemper med og uten. For meg er hund er såpass berikende, jeg føler meg ikke hel uten, så jeg gir heller gir avkall på den friheten en har uten. Bare det å gå en tur uten hund er direkte smertefullt. Jeg gråt jevnlig i savn av hunder jeg har hatt.  Kjenner forøvrig på at det er pes å ha valp og jeg gleder meg til han er voksen. Når han er voksen vil jeg antakelig savne valpetiden 🤷🏼‍♀️
    • Her tenker jeg hundeeierene bør dekke sine egne skader, jeg vil si det er ganske delt skyld. Dette var ikke en fremmed løs hund som kom uforutsigbart på, og jeg mener dere begge hadde ansvar for å forutse og forebygge denne situasjonen. Hvis du var ukomfortabel med at den andre hunden var løs burde du gitt beskjed om det og krevd at hunden var i bånd, ihvertfall i nærheten av dine. Samtidig burde hans eier selvfølgelig også sørget for å ha kontroll når han oppsøkte dine. Nå vet jeg ikke hvor godt hundene kjenner hverandre eller om de har vært mye sammen før, men nettopp dette er jo grunnen til at hunder ikke skal sosialisere med andre i bånd, selv om det jo som oftest går bra. Jeg mener ikke at din hund burde vært løs, men at den andre burde vært i bånd når den tydeligvis ikke holdt seg unna dine.  
    • Er det noen som kan bidra med tanker rundt en vanskelig sak? Jeg med mine to hunder var på tur med en annen familie med en hannhund, vi kaller han Kalle. Denne hannhunden gikk løs på hele turen, selv om det var båndtvang. Mine to hunder, tispe og hann, drev å lekeslåss, begge var i bånd. Den andre hannhunden Kalle, kommer og ypper og de to hannhundene begynner å slåss. Kalle fikk et rift som måtte sys. Min hannhund fikk tilsynelatende ingen skade.    Spørsmål 1: Siden den andre hunden ble skadd tilbød jeg meg å betale veterinærutgiftene. Burde jeg latt være det? Siden Kalle var løs? spørsmål 2: det viste seg at min hund også hadde fått et sår. Det ble infisert etter en uke og min hund har nå fått massive betennelser i huden og det kommer til å koste langt mer enn forsikringen min dekker. Det er trolig snakk om hudtransplantasjon og pleie i lang tid eller avliving. Bør evt operasjonskostnader utover forsikring dekkes av meg, jeg hadde jo min hund i bånd? 
    • Min situasjon er nok litt annerledes, fordi jeg ikke har helse til å ha hund. Mannen mumler litt om hund igjen, men da blir det et helt annet hundehold enn vi hadde, siden jeg ikke har kapasitet til lange turer, kurs, treninger og konkurranser. Det blir å bare "ha" hund, for tur og kos. Jeg lurer på om jeg kan det... Og så er vi såklart to. Samtidig har vi/jeg definitivt kjent på friheten med å ikke ha hund. Ikke organisere pass når vi skal bort begge to. Ikke tre uker alene med hund for gubben når jeg er i syden om vinteren. Fleksibilitet til å reise, besøke og være med på ting uten å ta hensyn til hund alene eller det praktiske med å ta med. Men det er jo noe som mangler i hverdagen, helt klart. Om jeg hadde vært friskere hadde jeg ikke vært i tvil. Da hadde ny hund vært i hus allerede, selv om jeg nok hadde gitt det et år. Det er jo forskjellig for folk, men jeg merker at for noen jeg har vært glad i, så slipper den verste sorgen taket etter det. Ikke minst har du så mye mer erfaring og kunnskap nå. Og du har vel et nettverk som hjelper? Selv om det selvfølgelig ikke er helt det samme som å kunne dra rett ut et sted etter jobb og sånt. Vi passer en del hund, og det hjelper. Nesten månedlig har vi hund i et par-tre dager minimum. Jeg har også tenkt på å være fosterhjem for dyrebeskyttelsen eller krisesenteret, men det er litt for krevende og uforutsigbart for helsen min. Men om det dukker opp en hund som trenger et hjem for et halvår eller noe sånt tenker jeg det hadde vært en god mulighet til å "dyppe tærne uti" igjen.
    • I dag er det fire måneder siden jeg mistet min kjære Ariel, og det er nå jeg virkelig begynner å kjenne på livet uten hund. Å være uten hund i svarteste mørketida når vinterstormen kommer inn sidelengs fra alle kanter er nå en ting, men nå når våren kommer og det begynner bli fint å være ute er savnet helt ubeskrivelig grusomt. Jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg ikke skulle ha ny hund i det hele tatt, mest på grunn av den økonomiske belastningen, men også for å få "leve litt". Jeg var alene med hund i nesten 14 år, så det begrenset jo en del. Og som mamma sier; "nå kan du gjøre akkurat det du vil". Men etter fire måneder uten hund viser det seg at det eneste jeg vil er relatert til nettopp det å ha hund. Turer, kurs, konkurranser... Det var det livet jeg ville leve. Jeg vet ikke hvem jeg er engang uten hund. Dere som har vært gjennom dette, hvordan tok dere den endelige avgjørelsen om ny hund? Noen tips og tanker til en fortapt sjel?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...