Gå til innhold
Hundesonen.no

Menneskeligjøring av hunder


Djervekvinnen

Recommended Posts

I mange tilfeller, både via lesning og det jeg hører, så hører jeg endel snakk om det å menneskeligjøre hunden. "i de senere tid, er det bllitt mer og mer vanlig å menneskeligjøre hunden" sier de.

Men hva menes med det? Hva er det vi gjør med hunden i vår hverdag som gjør det så menneskelig? Er det fordi vi er blitt mer og mer glad i dyrene, og viser det mer og ser på dem som et familiemedlem, istedet for den loppeinfiserte gårdshunden før i tiden som stod utenfor å voktet gården og lå og sov i gangen og fikk et ekstra kjøttbein til jul?

Det er ikke alltid jeg forstår hva som egentlig legges i ordet menneskegjørelse.. Jeg har inntrykk av at folk utenom (altså de som ikke har noen hundeinteresse), sier det fordi vi kjæler mer med hundene våre. At det er litt rart i deres øyne at man kan ha slike følelser for et dyr.. eller lar de ligge i møbler og har et mer fritt liv enn før? Og dette blir sett på som "mennesekliggjøring".

Og er det bare meg som ser på dette som et negativt ladet ord? :unsure:

Det jeg kan se på menneskeligjøring er nå man kler på hunden dukkeklær, lar hunden spise fra tallerken på bordet, gifter seg med nabohunden og arrangerer bursdag med hele nabolaget invitert og duller ekstremt med dem.. Litt sånn USA style.. Men jeg har personlig aldri sett noen slike tendenser i min verden, og jeg vil påstå at dette ikke er så vanlig. :)

Hva mener du?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det går vel også litt på det med å tilegne hunder menneskelige følelser og atferder som de egentlig ikke har. Mange snakker jo om at hunden gjør ugang på trass osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

- Miniatyrhunder i vogner, vesker osv. En hund er ikke et barn - hunder kan gå selv.

- Moteklær, utstyr osv osv. Enkelte mener visst en hund skal dilles opp med det ene og andre.

Helt greit å vise hunden at man er glad i den, men ved å tilegne den menneskelige egenskaper og behov trur jeg ikke man oppnår dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

- å tilegne den menneskelige egenskaper -

Hvordan da? Hva gjør vi som er så menneskelig når vi viser at man er glad i dyret?

At vi snakker om at hunden er sint, glad lei, såret, trist, kjeder seg, sjalu, trassig, osv. er det det som gjør det menneskelig? Er ikke det bare noe vi sier for å forklare en hunds adferd på vårt eget språk?

Jeg bare spør jeg, for å få et lite innblikk i det.

Syns dere det er negativt å menneskligjøre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å tilegne den menneskelige egenskaper vil si at vi behandler hunden som om den skulle ha hatt egenskaper kun mennesker har. Hva er det som er så vanskelig å forstå med det? Vi har for eksempel ingen bevis på at en hund kan føle anger, men likevel snakker mange om at hunden deres angrer når den har gjort noe galt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I en tidligere diskusjon her kom det frem at folk ville hatt store kvaler hvis de måtte velge mellom å redde et menneske fremfor en hund.

Vi har generelt utviklet hundeholdet til å bli nummer èn prioritering. Ikke bare som en DEL av familien, men nesten som den viktigste delen av familien. Samboerforhold og ekteskap ryker på grunn av (gjerne fruens) trang til å sette hunden først.

Vi omtaler hunder som babyer, vi sidestiller dem med babyer og vi gir dem makten som babyer har overfor sine foreldre. Vi kler på dem, vi kjøper egen seng og sofa til dem, vi reiser ikke på ferie uten hund, og vi vil helst hatt en deltidsjobb på grunn av hunden - aller helst vært hjemmeværende. Ikke fordi barna skal se mer til sine foreldre, men fordi hunden må få oppmerksomhet og tur.

Jada, jeg setter det på spissen, men når man tenker etter er det faktisk ikke så langt fra sannheten for noen. Bare les noen diskusjoner her, så finner man hold for påstandene.

Dette er bare èn type menneskeliggjøring. Som nevnt over her handler det blant annet også om å tilegne hunden følelser og egenskaper.

Alle menneskeliggjør hunden på en eller annen måte. Vi kaller det et gjensidig vennskap, men hva vet vel vi om hva hunder tenker om vennskap?

Sannheten er at mennesket trenger hunden, men hunden klarer seg best uten menneske...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja du er inne på noe der. Men syns dere at dette er negativt? Jeg er ening i det å behandle en hund som en baby, og sparke samboer ut pga hunden, at det ikke akkurat er så veldig positivt ( og de andre eksemplene du nevnte).

Men finnes det hundehold uten noe form for menneskeliggjøring egentlig? Med tanke på at vi som mennesker eier disse dyrene? Jeg føler at det er naturlig for oss å "menneskeligjøre" dyr, pga slik vi er som art.. En art med avansert hjerne og masse følelser. Så lenge vi forstår hunden og vet at en hund er en hund, er det vel det samme hva man kaller det når den logrer eller ser angrende ut ?

Jeg er ikke treg altså, men jeg bare lar tankene vandre og tenker høyt. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden driter vel i om vi sparker ut en samboer, tar på den stasj og kule dekken, diller og daller på babyspråk, tilrettelegger hele hverdagen vår etter den - så lenge den har det BRA og får være HUND. Jeg har sett chihuahuaer iført dyre designerklær som får leke med mange andre småhunder, er sammen med eier hele tiden, går turer og får lære morsomme triks av sin jålete utseende eier...

Det er andre MENNESKER som reagerer på "menneskeliggjøring" og hundeeieres prioriteringer, og drar frem alt fra nøden i den tredje verden til at "det bare er en hund".

Den menneskeliggjøringen som er til skade for hunden, er den som Jean Donaldson blant annet beskriver i sin bok "Kulturkollisjonen" - der vi tolker hunden ut fra våre egne følelser, og kan gjøre dypt urettferdige ting fordi vi ikke forstår det er et DYR med dyrs enkle instinkter, og ikke et vesen som klarer å tenke og resonnere seg frem til alt fra hevntanker (spiser tøffelen når vi går fra den fordi den er sint på oss og vil ta hevn) til sjalusi ("sjalu" mener mange er en svært negativ egenskap, så vi straffer gjerne eller blir sinte).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi menneskliggjør vel hundene våre mer eller mindre alle sammen, tenker jeg. Vi avlærer den naturlige reaksjonsmønstre og atferder for å tilpasse den våre behov i et moderne samfunn, hele tiden. dette gjør vi jo for at livet skal bli litt enklere å leve for hunden i vår verden og for oss i livet med hund.

Det var vel ikke det du mente, kanskje, men ...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hundetrening er vel neppe menneskeliggjøring...

Dette står å lese St.meld. nr. 12 (2002-2003) "Om dyrehold og dyrevelferd"

http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/dok/r...html?id=328404

Menneskeliggjøring av dyr

Kunnskap om det genetiske slektskapet og de mange likhetstrekkene mellom mennesker og dyr kan føre til at vi føler tilhørighet med dyrene og behandler dem med større medfølelse og omsorg. Erkjennelse av likhet er imidlertid ingen forutsetning for dette. Dyr kan også respekteres og beundres fordi de er forskjellige fra mennesker og har egenskaper vi mangler, som eksempelvis gepardens hurtighet, hundens luktesans eller fuglenes orienteringsevne. Det viktige er viljen og evnen til å respektere dyr som de er, og ta utgangspunkt i og vektlegge deres særegne artsspesifikke behov. Dersom vi mennesker i stedet ukritisk tillegger dyr våre egne behov og lyster, det som kalles antropomorfisme (menneskeliggjøring), kan vi komme til å gjøre dyrene urett.

Han her summerer et par ting videre.... litt artig.

http://home.online.no/~knut-age/index.cfm

Antropomorfisering har spesielt to kategorier. (1)

Fantasi antropomorfismen (”bambi – ismen” eller ”Disneyfisering”) Dette forstår vi ved at vi lager oppdiktede eller ikke eksisterende dyr og gjør de maken til oss mennesker. Dyr i tegnefilmer, bøker, film osv og fremstiller dem som maken til oss. Dette gjelder ikke bare de mentale prosesser, men også moralske etiske og personlighets karakterer og selvfølgelig at de kan snakke. De fleste husker filmene om ”Lassie”, hunden som løste et nytt mysterium i hver episode og som hadde en livsfilosofi selv dypt religiøse kristne kunne misunne.

”Den perfekte familiehunden som forstår alt, er intelligent som en middels akademiker og har en moral på høyde med mor Theresa.” (2)

Den andre er fortolkende/kritisk antropomorfismen.(1)

Denne tar utgangspunkt i dyrets atferd som forklarende for atferden, ved å bruke sekundærføleser, ”hunden legger labbene over øynene fordi den er flau”, ”Hunden piper og bærer seg fordi den er sjalu”, ”hunden er så opptatt av barnets teddybjørn, ergo hunden ønsker seg en teddybjørn til jul,” ”Hunden vet at ”det” ikke er lov”, ”hunden kryper sammen fordi den vet at den har gjort noe galt”, om den viste at den hadde gjort noe galt så vil det også bety at den viste at den kom til å bli straffet, jeg tviler på at hunder er masochister. Klassikeren innen dressur ”hunden vet hva sitt betyr”.

”Hunder vet ikke hva som er rett eller galt, men lærer fort hva som er trygt eller utrygt” (2)

De fleste er enige om at dyr har ”primære følelser” som aggresjon, redsel og glede. Aggresjon vises som utfall mot noe eller noen, redsel som fluktresponser og glede ved f.eks. lek.

Verden deles i to når vi snakker om ”sekundære følelser” som takknemlighet, dårlig samvittighet, medfølelse, sorg, skam mm.

Og så er det naturligvis den danske dame, Hanne Hjelmer Jørgensen, som alltid er ekstremt lesverdig:

http://www.123hjemmeside.dk/fjeldhund/5324708

Her skriver hun antropomorfisme, mer utfyllende enn overstående som også angir henne og Donaldson som kilde.

Der står det MASSE annet interessant også.

PS. Menneskeliggjøringen av HUNDEN er IKKE noen ny trend forøvrig :)

Liv Emma Thorsen, som har skrevet den utmerkede boken "Hund! Fornuft og følelser" utgitt på Pax, skildrer blant annet det slik:

"Gjennom sitt hundehold utformet 1800-tallets viktorianske borgerskap sentimentale bilder av sine firbeinte ”bestevenner” som gjenspeilte høyt verdsatte moralske egenskaper som trofasthet og hengivenhet (Thorsen 1997:28). I et århundre preget av industrialisering og sosial turbulens fungerte hunden som et trygt vesen man kunne projisere tidligere tiders dyder inn i, hevder historikeren Kathleen Kete (Thorsen 2001:48). Denne antropomorfiseringen (menneskeliggjøringen) av hunden var et tydelig utslag av en kjæledyrkultus som i løpet av 1800-tallet tiltok i det europeiske og amerikanske borgerskapet."

Sitatet over fra en Ariadne-artikkel, http://www.intermedia.uio.no/ariadne/Kultu...dyr-og-menneske, også vel verdt å lese dersom man vil lese seg til det selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...