Gå til innhold
Hundesonen.no

Menneskeligjøring av hunder


Djervekvinnen

Recommended Posts

Skrevet

I mange tilfeller, både via lesning og det jeg hører, så hører jeg endel snakk om det å menneskeligjøre hunden. "i de senere tid, er det bllitt mer og mer vanlig å menneskeligjøre hunden" sier de.

Men hva menes med det? Hva er det vi gjør med hunden i vår hverdag som gjør det så menneskelig? Er det fordi vi er blitt mer og mer glad i dyrene, og viser det mer og ser på dem som et familiemedlem, istedet for den loppeinfiserte gårdshunden før i tiden som stod utenfor å voktet gården og lå og sov i gangen og fikk et ekstra kjøttbein til jul?

Det er ikke alltid jeg forstår hva som egentlig legges i ordet menneskegjørelse.. Jeg har inntrykk av at folk utenom (altså de som ikke har noen hundeinteresse), sier det fordi vi kjæler mer med hundene våre. At det er litt rart i deres øyne at man kan ha slike følelser for et dyr.. eller lar de ligge i møbler og har et mer fritt liv enn før? Og dette blir sett på som "mennesekliggjøring".

Og er det bare meg som ser på dette som et negativt ladet ord? :unsure:

Det jeg kan se på menneskeligjøring er nå man kler på hunden dukkeklær, lar hunden spise fra tallerken på bordet, gifter seg med nabohunden og arrangerer bursdag med hele nabolaget invitert og duller ekstremt med dem.. Litt sånn USA style.. Men jeg har personlig aldri sett noen slike tendenser i min verden, og jeg vil påstå at dette ikke er så vanlig. :)

Hva mener du?

Skrevet

Det går vel også litt på det med å tilegne hunder menneskelige følelser og atferder som de egentlig ikke har. Mange snakker jo om at hunden gjør ugang på trass osv.

Skrevet

- Miniatyrhunder i vogner, vesker osv. En hund er ikke et barn - hunder kan gå selv.

- Moteklær, utstyr osv osv. Enkelte mener visst en hund skal dilles opp med det ene og andre.

Helt greit å vise hunden at man er glad i den, men ved å tilegne den menneskelige egenskaper og behov trur jeg ikke man oppnår dette.

Skrevet

- å tilegne den menneskelige egenskaper -

Hvordan da? Hva gjør vi som er så menneskelig når vi viser at man er glad i dyret?

At vi snakker om at hunden er sint, glad lei, såret, trist, kjeder seg, sjalu, trassig, osv. er det det som gjør det menneskelig? Er ikke det bare noe vi sier for å forklare en hunds adferd på vårt eget språk?

Jeg bare spør jeg, for å få et lite innblikk i det.

Syns dere det er negativt å menneskligjøre?

Skrevet

Å tilegne den menneskelige egenskaper vil si at vi behandler hunden som om den skulle ha hatt egenskaper kun mennesker har. Hva er det som er så vanskelig å forstå med det? Vi har for eksempel ingen bevis på at en hund kan føle anger, men likevel snakker mange om at hunden deres angrer når den har gjort noe galt.

Skrevet

I en tidligere diskusjon her kom det frem at folk ville hatt store kvaler hvis de måtte velge mellom å redde et menneske fremfor en hund.

Vi har generelt utviklet hundeholdet til å bli nummer èn prioritering. Ikke bare som en DEL av familien, men nesten som den viktigste delen av familien. Samboerforhold og ekteskap ryker på grunn av (gjerne fruens) trang til å sette hunden først.

Vi omtaler hunder som babyer, vi sidestiller dem med babyer og vi gir dem makten som babyer har overfor sine foreldre. Vi kler på dem, vi kjøper egen seng og sofa til dem, vi reiser ikke på ferie uten hund, og vi vil helst hatt en deltidsjobb på grunn av hunden - aller helst vært hjemmeværende. Ikke fordi barna skal se mer til sine foreldre, men fordi hunden må få oppmerksomhet og tur.

Jada, jeg setter det på spissen, men når man tenker etter er det faktisk ikke så langt fra sannheten for noen. Bare les noen diskusjoner her, så finner man hold for påstandene.

Dette er bare èn type menneskeliggjøring. Som nevnt over her handler det blant annet også om å tilegne hunden følelser og egenskaper.

Alle menneskeliggjør hunden på en eller annen måte. Vi kaller det et gjensidig vennskap, men hva vet vel vi om hva hunder tenker om vennskap?

Sannheten er at mennesket trenger hunden, men hunden klarer seg best uten menneske...

Skrevet

Ja du er inne på noe der. Men syns dere at dette er negativt? Jeg er ening i det å behandle en hund som en baby, og sparke samboer ut pga hunden, at det ikke akkurat er så veldig positivt ( og de andre eksemplene du nevnte).

Men finnes det hundehold uten noe form for menneskeliggjøring egentlig? Med tanke på at vi som mennesker eier disse dyrene? Jeg føler at det er naturlig for oss å "menneskeligjøre" dyr, pga slik vi er som art.. En art med avansert hjerne og masse følelser. Så lenge vi forstår hunden og vet at en hund er en hund, er det vel det samme hva man kaller det når den logrer eller ser angrende ut ?

Jeg er ikke treg altså, men jeg bare lar tankene vandre og tenker høyt. :)

Skrevet

Hunden driter vel i om vi sparker ut en samboer, tar på den stasj og kule dekken, diller og daller på babyspråk, tilrettelegger hele hverdagen vår etter den - så lenge den har det BRA og får være HUND. Jeg har sett chihuahuaer iført dyre designerklær som får leke med mange andre småhunder, er sammen med eier hele tiden, går turer og får lære morsomme triks av sin jålete utseende eier...

Det er andre MENNESKER som reagerer på "menneskeliggjøring" og hundeeieres prioriteringer, og drar frem alt fra nøden i den tredje verden til at "det bare er en hund".

Den menneskeliggjøringen som er til skade for hunden, er den som Jean Donaldson blant annet beskriver i sin bok "Kulturkollisjonen" - der vi tolker hunden ut fra våre egne følelser, og kan gjøre dypt urettferdige ting fordi vi ikke forstår det er et DYR med dyrs enkle instinkter, og ikke et vesen som klarer å tenke og resonnere seg frem til alt fra hevntanker (spiser tøffelen når vi går fra den fordi den er sint på oss og vil ta hevn) til sjalusi ("sjalu" mener mange er en svært negativ egenskap, så vi straffer gjerne eller blir sinte).

Skrevet

Vi menneskliggjør vel hundene våre mer eller mindre alle sammen, tenker jeg. Vi avlærer den naturlige reaksjonsmønstre og atferder for å tilpasse den våre behov i et moderne samfunn, hele tiden. dette gjør vi jo for at livet skal bli litt enklere å leve for hunden i vår verden og for oss i livet med hund.

Det var vel ikke det du mente, kanskje, men ...

Skrevet

Hundetrening er vel neppe menneskeliggjøring...

Dette står å lese St.meld. nr. 12 (2002-2003) "Om dyrehold og dyrevelferd"

http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/dok/r...html?id=328404

Menneskeliggjøring av dyr

Kunnskap om det genetiske slektskapet og de mange likhetstrekkene mellom mennesker og dyr kan føre til at vi føler tilhørighet med dyrene og behandler dem med større medfølelse og omsorg. Erkjennelse av likhet er imidlertid ingen forutsetning for dette. Dyr kan også respekteres og beundres fordi de er forskjellige fra mennesker og har egenskaper vi mangler, som eksempelvis gepardens hurtighet, hundens luktesans eller fuglenes orienteringsevne. Det viktige er viljen og evnen til å respektere dyr som de er, og ta utgangspunkt i og vektlegge deres særegne artsspesifikke behov. Dersom vi mennesker i stedet ukritisk tillegger dyr våre egne behov og lyster, det som kalles antropomorfisme (menneskeliggjøring), kan vi komme til å gjøre dyrene urett.

Han her summerer et par ting videre.... litt artig.

http://home.online.no/~knut-age/index.cfm

Antropomorfisering har spesielt to kategorier. (1)

Fantasi antropomorfismen (”bambi – ismen” eller ”Disneyfisering”) Dette forstår vi ved at vi lager oppdiktede eller ikke eksisterende dyr og gjør de maken til oss mennesker. Dyr i tegnefilmer, bøker, film osv og fremstiller dem som maken til oss. Dette gjelder ikke bare de mentale prosesser, men også moralske etiske og personlighets karakterer og selvfølgelig at de kan snakke. De fleste husker filmene om ”Lassie”, hunden som løste et nytt mysterium i hver episode og som hadde en livsfilosofi selv dypt religiøse kristne kunne misunne.

”Den perfekte familiehunden som forstår alt, er intelligent som en middels akademiker og har en moral på høyde med mor Theresa.” (2)

Den andre er fortolkende/kritisk antropomorfismen.(1)

Denne tar utgangspunkt i dyrets atferd som forklarende for atferden, ved å bruke sekundærføleser, ”hunden legger labbene over øynene fordi den er flau”, ”Hunden piper og bærer seg fordi den er sjalu”, ”hunden er så opptatt av barnets teddybjørn, ergo hunden ønsker seg en teddybjørn til jul,” ”Hunden vet at ”det” ikke er lov”, ”hunden kryper sammen fordi den vet at den har gjort noe galt”, om den viste at den hadde gjort noe galt så vil det også bety at den viste at den kom til å bli straffet, jeg tviler på at hunder er masochister. Klassikeren innen dressur ”hunden vet hva sitt betyr”.

”Hunder vet ikke hva som er rett eller galt, men lærer fort hva som er trygt eller utrygt” (2)

De fleste er enige om at dyr har ”primære følelser” som aggresjon, redsel og glede. Aggresjon vises som utfall mot noe eller noen, redsel som fluktresponser og glede ved f.eks. lek.

Verden deles i to når vi snakker om ”sekundære følelser” som takknemlighet, dårlig samvittighet, medfølelse, sorg, skam mm.

Og så er det naturligvis den danske dame, Hanne Hjelmer Jørgensen, som alltid er ekstremt lesverdig:

http://www.123hjemmeside.dk/fjeldhund/5324708

Her skriver hun antropomorfisme, mer utfyllende enn overstående som også angir henne og Donaldson som kilde.

Der står det MASSE annet interessant også.

PS. Menneskeliggjøringen av HUNDEN er IKKE noen ny trend forøvrig :)

Liv Emma Thorsen, som har skrevet den utmerkede boken "Hund! Fornuft og følelser" utgitt på Pax, skildrer blant annet det slik:

"Gjennom sitt hundehold utformet 1800-tallets viktorianske borgerskap sentimentale bilder av sine firbeinte ”bestevenner” som gjenspeilte høyt verdsatte moralske egenskaper som trofasthet og hengivenhet (Thorsen 1997:28). I et århundre preget av industrialisering og sosial turbulens fungerte hunden som et trygt vesen man kunne projisere tidligere tiders dyder inn i, hevder historikeren Kathleen Kete (Thorsen 2001:48). Denne antropomorfiseringen (menneskeliggjøringen) av hunden var et tydelig utslag av en kjæledyrkultus som i løpet av 1800-tallet tiltok i det europeiske og amerikanske borgerskapet."

Sitatet over fra en Ariadne-artikkel, http://www.intermedia.uio.no/ariadne/Kultu...dyr-og-menneske, også vel verdt å lese dersom man vil lese seg til det selv.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det er helst jeg som tar ansvar for fôr, tur og trening. Siden jeg jobber langvakter har jeg jo også mye fritid, så det blir veldig naturlig at jeg har hovedansvaret. Men skal prøve å få de andre i huset til å ta i mer.  Begynne med å få en av de andre i huset til å ta han ut når jeg kommer hjem, slik som du foreslår 👍
    • Har god erfaring med Baggen softbelt. Ser de har det hos Troll. Det kan oppleves som litt klumpete for jogging, men til gåtur er det supert. Vet ikke hva du tenker om frontfestet der men jeg har ikke opplevd problemer med det.  Jeg liker spesielt at dempingen er i selve beltet så jeg kan bruke det båndet jeg vil. Ikke alltid så praktisk med strikkbånd. 
    • Kan noen andre ta ham med ut når du kommer hjem?  Altså, når du kommer hjem, ignorere ham til du har fått tatt av deg og satt deg ned. Om han så begynner å mase om å få komme ut, at noen andre tar ham med ut litt. Det kan nok ta en del tid å snu denne adferden.  Det har jo også mye å si hvem som fôrer, går tur og trener med en hund. Gjør du det meste der, eller varierer det? Kan noen andre ta mer ansvar? 
    • Jeg har litt utfordringer med whippet hannen min på 5 år. Det er veldig tydelig at jeg er hovedmennesket til hunden, han søker til meg, det er meg han blir mest glad når kommer hjem men det er også meg han maser mest på. Jeg jobber langvakter, og når jeg er på jobb så er hunden helt rolig. De andre i huset forteller at han ligger å slapper av og er rolig og snill stort sett hele dagen. Når jeg kommer hjem blir han jo veldig glad for at jeg kommer, men jeg får nesten ikke satt meg ned før han  begynner med klynking/gråting og skal ha meg med ut - jeg tar han da som regel med meg ut, selv om de hjemme forteller at det ikke er lenge siden han var ute. Etter vi har vært ute, så kan gjerne klynkingen fortsette litt, og det kan til tider også være klynking på natten. Akkurat nå er vi i en ekstra tøff periode, da det er løpetid på byggefeltet og hannhunden har det veldig tøft, han spiser nesten ikke og sover ikke - noe som igjen gjør at jeg heller ikke sover, for jeg må være med han for at han ikke skal holde hele huset våkent om natten. Jeg har tilbrakt nettene på et rom med han i bånd og med hørselvern på for å få sove. Jeg begynner å bli rimelig desperat 🙈😭 Jeg har avtale med dyrlege om å prøve ut kjemisk kastrasjon, slik at vi kanskje kan slippe dette igjen. Men jeg er også redd for at han skal reagere dårlig på det - at han kanskje blir mer klynkende og "masete". I kveld når jeg kom hjem fra jobb så har jeg ignorert hunden, jeg har vært ute med han, men ikke "snakket" til han eller anerkjent han på annet vis, det føles ikke bra men tenker kanskje at det er noe jeg bør gjøre i en periode? Er dette helt feil tenkt av meg? Noen som har råd og veiledning for å kanskje få en litt mer selvstendig hund når også jeg er hjemme?
    • Bare det at noen har tenkt tanken er for meg helt på trynet. Og det er en herlig ironi i at de ikke tester produktene sine på dyr, men selger til dem... Hjelpes, hvem er disse folka😄
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...