Angstbiting.

[Tiv]

Kan noen forklare en sak for meg?

En hund som har potensiale til å bli angstbiter og hvor det ser ut som terskelen for å bite ikke ligger særlig høyt, går det an å endre på dette og få et godt resultat? Da tenker jeg på en alminnelig, gjennomsnittlig hundeeier som ikke har tilgang til adferdseksperter.

Hunden er nervøs av natur. Forsiktig, veik, følsom, snill, nysgjerrig. Det finnes ikke noe sint i ham, kun en iherdig lyst til å unnslippe situasjoner han opplever som faretruende. Det kan være tur på ukjente steder, uro, bråe bevegelser, unger som ikke forstår eller viser demping(selvsagt, de skjønner jo ikke dette, og det gjør ikke alle voksne heller). Han har vist at han kan bite om han føler seg presset, og da behøver ikke presset betegnes som særlig stort heller, iallefall ikke utifra hva man forventer at en normal hund skal kunne tåle. Om en unge skulle finne på å ta tak i pelsen hans og hunden allerede føler seg redd eller oppskaket, vil den med stor sansynlighet bite. Og den biter hardt selv om det ikke blir hull. Deretter slipper den taket, og vil antakelig gjøre det den ellers pleier gjøre; trekke seg langt bort med halen mellom beina. Det er en stor hund. Han har ennå ikke bitt en unge, men sjansen er absolutt til stede om han havner i feil situasjon.

Hva gjør man så? Sier til alle ''hold deg unna ham, han kan bite''. Problemet med denne hunden er at det er vanskelig å forutsi hvordan han vil reagere. Noen ganger er han positiv og nysgjerrig, mens andre ganger kan samme hendelse gjøre ham livredd. Det er umulig å si om det blir det ene eller det andre. Han er jobbet mye med, men følelsen folk sitter med, er at man ikke vet hvor man har ham. En snill, søt, bamsehund som fremmede blir usikker på fordi han er nervøs. Han vil gjerne, men motet svikter når man minst venter det. Alle blir informert om hundens gemytt og at de aldri må presse ham på noe vis, dog er det umulig å gardere seg mot uforutsette hendelser.

[netteliten]

Kannskje du burde bruke munnkurv på ham i situasjoner der man vet han kan bite? F.eks i turer med mye folk?

Jeg tror en må trene på lydighet og atter lydighet, at han er engstelig kan man vel neppe trenes bort?

Veldig sårt og vanskelig det der...

[siljestokka]

uff da. Det hørtes ikke helt bra ut nei . Viss min er redd så viker den heller unna eller så søker den hjelp oss meg.

Den er nok best å bruke munnkurv ja . Da er du i alle fall på den sikre siden. Kanskje lurt å trene en del på problemet.

[akela]

En uforutsigbar, nervøs hund som ikke har noen terskel for å bite - det er IKKE noe som hvem som helst bør prøve seg frem med. Enten må man ta alle de forholdsregler som Ida beskriver i den andre tråden, og VIRKELIG følge dem - eller så må man søke kyndig hjelp.

ALLE har "tilgang" til atferdstrenere. Bor man langt unna, så får man nok til å ta et par feriedager, reise og oppsøke en atferdstrener. Husker jeg møtte noen som kom fra Nord-Norge med campingvogn på slep i ferien, for å få til en intensiv treningsøkt hos en velvillig hundetrener her sørpå.

Har man ikke råd, bør man vurdere hundelivet sitt: Hunden skal leve i 12 år kanskje, og risikoen er stor for at den rekker å bite en unge ordentlig i løpet av det livet - du sier jo selv du tror det kan skje, selv om den ikke lager hull idag. En så nevrotisk hund har det heller ikke noe godt med seg selv, og det er ingen god situasjon for en eier heller å være konstant i helspenn. Å sette på den munnkurv gjør ikke noe med redselen, tvert om kan den forverre den - fordi folk tør mer når hunden er "sikret". Folk er utrolig "pillete", selv på hunder som virkelig ser ut som de er livredd dem "må" de klappe, særlig dersom den er "søt" eller "pen".

Eier må få kyndig hjelp til å bli mer kyndig selv, siden dette blir en kontinuerlig treningsprosess. Dette er noe også "vanlige" eiere kan lære, har sett flere problemhundeiere som har vært ferske som har fått til det utroligste - fordi de fikk hjelp, lærte seg om hunden, og kunne praktisere det. Mens andre IKKE klarer det så bra, der kjenner jeg et par hunder selv som er sterke problemhunder hos eier, mens de endrer atferd i stor grad når de er hos kyndige hundefolk som er sikre og trygge og ser situasjoner i forkant.

Denne hunden høres ikke ut som han er særlig flink til å generalisere - altså ta med seg lært "god" atferd inn i en lignende situasjon; alt blir nytt. Det krever en eier som hele tiden "ser" det hunden ser, og klarer å forebygge og stoppe ting fra å skje. Og DET er ikke lett! Men det KAN læres, ja - av eieren. Over tid kan det kanskje også hjelpe hunden, fordi en trygg og stødig og sikker eier gir "smitteeffekt".

[Tiv]

Ja, munnkurv er selvsagt en mulighet, det har jeg tenkt på. Andres sikkerhet kommer alltid først. Folk vil kanskje oppfatte ham som farlig om han har munnkurv, men da vil de også holde seg på avstand. Det er kanskje en måte å trene ham på folk, da får han gå i fred med kurven sin, uten at andre stimler rundt ham. Vi var på dyrebutikken en tur, men to damer presset ham inn i et hjørne. Hunden fikk nærmest panikk og hadde ingen rømningsveier. Damene oppfattet det ikke i det hele tatt, men fortsatte å strekke hendene mot den søte hunden. Vi fikk avbrutt det og gikk ut. Ingen god situasjon, og jeg burde aldri tatt ham inn dit, men heller holdt oss på steder med luft rundt. Lydig er han, men når han blir redd lystrer han ikke.

Akela. Avliving er vurdert, og antakelig er det det som skjer til slutt. Det er som du sier: slike hunder har det ikke godt med seg selv, og de utgjør en fare for andre. Ingen av oss føler oss kompetente til å trene på akkurat denne typen problemer. Omplassering ble foreslått en gang, men det er utelukket.

Det skal forresten nevnes at hunden har vært hos veterinær mange ganger, i tilfelle det skulle være noe fysisk galt som påvirker gemyttet. Bemerkningene fra veterinær har vært: skuldrene er vonde, albuene er vonde, skuldrene er kanskje vonde, albuene virker litt vonde, hunden er for nervøs til å finne ut noe som helst men han har kanskje vondt eller kanskje ikke.

*Trippelpost - mod Nina*