Gå til innhold
Hundesonen.no

Nettdating


Guest Gråtass

Recommended Posts

Skrevet

hehe, jeg bare måtte skrive her. Når jeg var 15 ble jeg sammen med en på 20. Og vi har nå hvert sammen i 4 1/2 år nå. Jeg gikk på ungdomsskolen når jeg traff han, men ser ikke noe problem i det egentlig. Og ikke gjorde jeg det fordi det var stas, for da hadde det hvert slutt nå for å si det sånn.

Syns ikke det har noe med alder å gjøre i det heltatt, en grense finnes det jo. Men jeg har aldri følt meg på stadie med de på min egen alder. Jeg kan nok oppføre meg som alderen, og ser sikkert ikke akkurat eldre enn de jeg går i klasse med nå (som er 3 år yngre). Men uansett, så har jeg aldri følt meg for ung for han.

Og dette med nettdating, jeg tror det finnes mye "dritt" der ute for å si det sånn. Men selvfølgelig kan du være heldig å finne den rette. (jeg fant "bestevenninna" mi på et forum liksom, hehe).

Guest Gråtass
Skrevet

Nå gjalt ikke dette at JEG skulle finne meg en på nett. Jeg har jo "Gubben", som forøvrig er 18 år eldre enn meg.. Vi ble sammen når jeg var 25 og det er maaaaange år siden. Men tror nok ikke at jeg i en alder av 16-18 år hadde falt for han og motsatt..*ler*.

Det som er saken er at jeg har en venninde som har møtt en kar på nettdating, som hun syns virker veldig trivelig, men denne fyren har en del fellesbekjente av meg, som sier at han er totalt upålitelig i sine forhold og økonomisk. De fleste omtaler han som en kjeltring. (Ikke voldelig)

Jeg havner litt i dilemmaet da jeg vet at mange ondsinnede rykter ofte spres i dette miljøet bl.a pga misunnelse. hun har ikke fysisk truffet han enda, men virker veldig betatt. Vet ikke om det er riktig av meg og "advare" henne mot vedkommende eller la henne finne ut av det selv..

Skrevet

Jeg ble satt i noe av samme situasjon som deg Gråtass for noen år tilbake siden. Ei venninne hadde truffet en type via en nettdate side som hu ble hodestups forelsket i (de traff hverandre i RL også). Han jobbet på en annen kant av landet og var borte i lengre perioder. Så snakket jeg med ei venninne som bor i samme by som han jobbet, og gjennom henne fikk jeg vite en god del dritt om han (reelt dritt, ikke noe som slenges ut i misunnelse eller noe...). Jeg valgte å fortelle dette videre til førstnevnte. I ettertid så var hun veldig glad for at jeg fortalte det. Men man må kjenne litt på magefølelsen trur jeg, og kjenne sine venner.

Guest Gråtass
Skrevet

Takk Nirm. Det er en litt guffen situasjon, jeg vet jo ikke om dette er "reelt dritt" eller bare pisspreik *Unnskyld min fransk*. Jeg tror jeg avventer litt og ser an situasjonen. Det kan jo hende at når hun møter han IRL, så trenger jeg ikke å bekymre meg mer.. :whistle:

Skrevet

Nå er vel jeg så gammel at de eneste hannkjønnene som dumper innom profilen min på sånne steder (jeg har ingen for øyeblikket da.. hehe) er "smågutter" på 16-noenogtjue som vil ha opplæring/eventyr med oss gamle og desperate overtredvedamene eller mannfolk nesten på pappas alder som har vært gift og skilt og leter etter den eneste ene igjen, så jeg må innrømme at nettdating (eller dating i det hele tatt, kanskje?) ikke er det jeg tar mest seriøst.. Ikke har jeg lyst på en sånn ung fomlesak som skryter på seg å kunne holde hele natta (seriøst, hvem vil en hel natt da?), og ikke er jeg klar for å gifte meg, så jeg kan styre min begeistring, egentlig..

Men jo, man kan nok møte noen seriøse og ordentlige gutter på sånne steder og, det er bare langt mellom de - akkurat som det er langt mellom brukbare kandidater IRL. Jeg ville derimot fortalt evt drit fra folk som "kjenner" vedkommende utenom nett, for selv om det muligens bare er misunnelse eller usakligheter som ligger bak, så er det greit å ha det i bakhodet, til vedkommende "frier" har bevist det motsatte, liksom.. Men jeg er muligens i overkant mistenksom av natur.. hehe

Jeg har forøvrig ei venninne som ble kjent med en fyr gjennom en chattekanal, og han hørte vi en del drit om etterhvert.. Det viste seg å stemme sånn til slutt, selv om han var en superhyggelig og sjarmerende mann i begynnelsen. Det endte opp med en politianmeldelse etter et "kidnappingsforsøk" og ymse mindre sjarmerende trussler.. Jeg tror kanskje sånn nettdating er et pluss for psykopater, det er ikke lett å gjennomskue de i utgangspunktet, det blir enda verre når de gjemmer seg bak et tastatur.. Men igjen, jeg er muligens i overkant mistenksom av natur :wacko:

Skrevet

Jeg vet om en jente som er 16 og holder på med en 23 åring.

De bor sammen også. Jeg syns ikke det er helt behagelig og se dem sammen for å si det slik. Føler egentlig at de er søsken. Ikke det at de ligner da. Men om jeg hadde sett to som virkelig likte hverandre så hadde jeg ikke hatt noe i mot det.

Guest Snusmumrikk
Skrevet
Nå gjalt ikke dette at JEG skulle finne meg en på nett. Jeg har jo "Gubben", som forøvrig er 18 år eldre enn meg.. Vi ble sammen når jeg var 25 og det er maaaaange år siden. Men tror nok ikke at jeg i en alder av 16-18 år hadde falt for han og motsatt..*ler*.

Det som er saken er at jeg har en venninde som har møtt en kar på nettdating, som hun syns virker veldig trivelig, men denne fyren har en del fellesbekjente av meg, som sier at han er totalt upålitelig i sine forhold og økonomisk. De fleste omtaler han som en kjeltring. (Ikke voldelig)

Jeg havner litt i dilemmaet da jeg vet at mange ondsinnede rykter ofte spres i dette miljøet bl.a pga misunnelse. hun har ikke fysisk truffet han enda, men virker veldig betatt. Vet ikke om det er riktig av meg og "advare" henne mot vedkommende eller la henne finne ut av det selv..

Jeg ville helt sikkert fortalt henne det nå. Lettere nå enn når hun evt har blitt forelska i han. Men jeg ville også passa på å påpeke at dette bare er rykter og at du vet at det også kan gå usanne "misunnelsesrykter" i miljøet. Da gjør du henne oppmerksom på ryktene som går, men lar henne selv finne ut av om de er sanne eller ikke. Det kan jo hende det bare er tull også og at han er en kjempeålreit fyr?

Jeg er ikke no glad i rykter, men mener at dem det gjelder bør få vite om dem (uten at man legger dem frem som en sannhet).

Skrevet

Har ikke noe imot nettdating, så lenge man er forsiktig. spesielt om man skal treffe vedkommende i real life :icon_fun:

Søstra mi traff typen sin på nett, og de har vært sammen i snart et år, og flytter sammen nå i sommer :wacko:

Skrevet

Hehehe... De to ordentlige forholdene mine ble med folk jeg traff over nett og ble mye kjent med på nett i begynnelsen. Men disse bodde i samme by, og jeg hadde sett snurten på dem før for å si det sånn. Han siste er jeg sammen med enda, og det blir to år i November. :wacko:

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • 🐾 Hva du kan gjøre nå 1. Start helt på nytt i bittesmå steg Gå ut av rommet i 1–5 sekunder, kom tilbake før valpen rekker å pipe. Øk tiden sakte. Målet er at valpen aldri kommer over terskelen sin. 2. Tren “alene, men ikke alene” La valpen være bak en grind, i et annet rom, eller på en seng litt unna mens hun fortsatt er hjemme. Dette bygger trygghet uten at valpen føler seg forlatt. 3. Lag et fast “nå skjer det ingenting”-rituale Rolig stemning, tyggeleke, litt kos → så legger hun fra seg valpen og gjør noe annet i huset. Rutiner skaper trygghet. 🧠 IQ-leker som passer for 15 uker •     Snusematte (super for å roe ned og gi mestring) •     Kong med litt valpevennlig fyll (f.eks. våtfôr eller litt leverpostei tynnet ut) •     Enkle aktivitetsleker der valpen må dytte eller løfte en klaff •     Tyggeleker som varer litt (tygging gir ro) Poenget er ikke at leken skal “holde valpen opptatt alene”, men at den skal gi positive assosiasjoner til ro og selvstendighet. 4: du kan også `gni`deg selv inn med noe valpen din kan ligge på  for da vil han føle og lukte at du er i nærheten av deg enda du er borte. 🐶 Når valpen din piper med angan du går ut Det betyr at du har gått for fort frem. Da må man tilbake til nivået der valpen fortsatt er trygg selv om det bare er 2 sekunder. Det er ikke et nederlag, det er helt vanlig. du kan også lage en plass der som er *hjemmet* til valpen din. sånn at du øver når du går ut skal han slappe av der. men husk dette kan gå en stund, det går ann også at valpen din aldri kan være alene heller. alle hunder er forskjellige og ikke like enkel. 💛 Litt oppmuntring Valper er som små barn: noen sover gjennom natten tidlig, andre bruker litt tid. Det betyr ikke at du gjør noe feil det betyr bare at valpen din trenger litt mer støtte akkurat nå. Hvis du vil prate mer, få flere tips eller bare ha litt støtte underveis, kan du gjerne ta kontakt med meg på Instagram. nordicquietland 🐶
    • Alenetrening tar den tiden det tar, det er umulig å si noe på forhånd om hvor lang tid det tar før akkurat din valp er klar for å være alene hjemme en hel arbeidsdag. Det er individuelt. Og en oppdretter som påstår at en 12 uker gammel valp kan være alene hjemme i mange timer høres virkelig ikke seriøs ut. Det er jo en baby. En ting som i hvert fall er sikkert, er at jo mer erfaring valpen får med å føle at det er ubehagelig å være alene, jo større er sjansen for at du ender oppmed en hund med separasjonsangst.
    • Det ønsker gjerne forslag. Hundebarnehage kan jeg klare å google meg frem til selv.
    • Det høres ut som du virkelig har tenkt gjennom ansvaret, og at du gjør så godt du kan innenfor et skiftarbeidsliv som ikke alltid spiller på lag. Det er helt normalt at dagvakter blir den kinkige biten mange hundeeiere kjenner seg igjen i akkurat det. Og ja… oppdrettere kan si mye. Noen ganger stemmer det, andre ganger sier valpen ganske tydelig: “12 uker? Jeg? Alene? Nei takk, menneske prøv igjen.” Til syvende og sist er det jo du som lærer å lese din valp, og valpen som bestemmer tempoet. Det betyr ikke at du har gjort noe feil, eller at treningen din er dårlig. Det betyr bare at han er en liten fyr med egne meninger og akkurat nå sier han at han ikke er helt klar for lange økter alene. Det viktigste er at du prøver å finne løsninger, og det gjør du jo allerede. Det viser ansvar, ikke det motsatte. Hvis du vil, kan jeg hjelpe deg med forslag til hvordan du kan trene videre på en måte som passer både deg og ham. eller om jeg kan hjelpe deg å finne dyrebarnehage eller noe slikt  
    • Hvis du ikke har vært borte mer enn en time nå, og så plutselig øker til en hel arbeidsdag så er det klart at det blir problemer. Jeg vil også påstå at de færreste valper takler greit en arbeidsdag alene ved 12 uker, og synes det er ganske dårlig av en oppdretter å påstå det. Det er også litt raseavhengig, men jeg ville aldri regnet med at hunden var klar til hele dager alene hjemme ved 12 uker, uansett rase. Man henter vanligvis valpen ved 8-10 uker. Den første uken bør man være sammen med valpen og legge et trygt grunnlag, og så gradvis legge til rette for at valpen takler at man går unna, enten det bare er i et annet rom, ut og hente posten, osv. Da er det veldig individavhengig hvor fort man kan gå fram, og går man for fort fram må man ofte gå mange steg tilbake igjen. Det ER mye jobb å ha hund, og uansett hvor forberedt man er så tror jeg mange får seg en overraskelse. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...