Gå til innhold
Hundesonen.no

Nettdating


Guest Gråtass

Recommended Posts

Skrevet

hehe, jeg bare måtte skrive her. Når jeg var 15 ble jeg sammen med en på 20. Og vi har nå hvert sammen i 4 1/2 år nå. Jeg gikk på ungdomsskolen når jeg traff han, men ser ikke noe problem i det egentlig. Og ikke gjorde jeg det fordi det var stas, for da hadde det hvert slutt nå for å si det sånn.

Syns ikke det har noe med alder å gjøre i det heltatt, en grense finnes det jo. Men jeg har aldri følt meg på stadie med de på min egen alder. Jeg kan nok oppføre meg som alderen, og ser sikkert ikke akkurat eldre enn de jeg går i klasse med nå (som er 3 år yngre). Men uansett, så har jeg aldri følt meg for ung for han.

Og dette med nettdating, jeg tror det finnes mye "dritt" der ute for å si det sånn. Men selvfølgelig kan du være heldig å finne den rette. (jeg fant "bestevenninna" mi på et forum liksom, hehe).

Guest Gråtass
Skrevet

Nå gjalt ikke dette at JEG skulle finne meg en på nett. Jeg har jo "Gubben", som forøvrig er 18 år eldre enn meg.. Vi ble sammen når jeg var 25 og det er maaaaange år siden. Men tror nok ikke at jeg i en alder av 16-18 år hadde falt for han og motsatt..*ler*.

Det som er saken er at jeg har en venninde som har møtt en kar på nettdating, som hun syns virker veldig trivelig, men denne fyren har en del fellesbekjente av meg, som sier at han er totalt upålitelig i sine forhold og økonomisk. De fleste omtaler han som en kjeltring. (Ikke voldelig)

Jeg havner litt i dilemmaet da jeg vet at mange ondsinnede rykter ofte spres i dette miljøet bl.a pga misunnelse. hun har ikke fysisk truffet han enda, men virker veldig betatt. Vet ikke om det er riktig av meg og "advare" henne mot vedkommende eller la henne finne ut av det selv..

Skrevet

Jeg ble satt i noe av samme situasjon som deg Gråtass for noen år tilbake siden. Ei venninne hadde truffet en type via en nettdate side som hu ble hodestups forelsket i (de traff hverandre i RL også). Han jobbet på en annen kant av landet og var borte i lengre perioder. Så snakket jeg med ei venninne som bor i samme by som han jobbet, og gjennom henne fikk jeg vite en god del dritt om han (reelt dritt, ikke noe som slenges ut i misunnelse eller noe...). Jeg valgte å fortelle dette videre til førstnevnte. I ettertid så var hun veldig glad for at jeg fortalte det. Men man må kjenne litt på magefølelsen trur jeg, og kjenne sine venner.

Guest Gråtass
Skrevet

Takk Nirm. Det er en litt guffen situasjon, jeg vet jo ikke om dette er "reelt dritt" eller bare pisspreik *Unnskyld min fransk*. Jeg tror jeg avventer litt og ser an situasjonen. Det kan jo hende at når hun møter han IRL, så trenger jeg ikke å bekymre meg mer.. :whistle:

Skrevet

Nå er vel jeg så gammel at de eneste hannkjønnene som dumper innom profilen min på sånne steder (jeg har ingen for øyeblikket da.. hehe) er "smågutter" på 16-noenogtjue som vil ha opplæring/eventyr med oss gamle og desperate overtredvedamene eller mannfolk nesten på pappas alder som har vært gift og skilt og leter etter den eneste ene igjen, så jeg må innrømme at nettdating (eller dating i det hele tatt, kanskje?) ikke er det jeg tar mest seriøst.. Ikke har jeg lyst på en sånn ung fomlesak som skryter på seg å kunne holde hele natta (seriøst, hvem vil en hel natt da?), og ikke er jeg klar for å gifte meg, så jeg kan styre min begeistring, egentlig..

Men jo, man kan nok møte noen seriøse og ordentlige gutter på sånne steder og, det er bare langt mellom de - akkurat som det er langt mellom brukbare kandidater IRL. Jeg ville derimot fortalt evt drit fra folk som "kjenner" vedkommende utenom nett, for selv om det muligens bare er misunnelse eller usakligheter som ligger bak, så er det greit å ha det i bakhodet, til vedkommende "frier" har bevist det motsatte, liksom.. Men jeg er muligens i overkant mistenksom av natur.. hehe

Jeg har forøvrig ei venninne som ble kjent med en fyr gjennom en chattekanal, og han hørte vi en del drit om etterhvert.. Det viste seg å stemme sånn til slutt, selv om han var en superhyggelig og sjarmerende mann i begynnelsen. Det endte opp med en politianmeldelse etter et "kidnappingsforsøk" og ymse mindre sjarmerende trussler.. Jeg tror kanskje sånn nettdating er et pluss for psykopater, det er ikke lett å gjennomskue de i utgangspunktet, det blir enda verre når de gjemmer seg bak et tastatur.. Men igjen, jeg er muligens i overkant mistenksom av natur :wacko:

Skrevet

Jeg vet om en jente som er 16 og holder på med en 23 åring.

De bor sammen også. Jeg syns ikke det er helt behagelig og se dem sammen for å si det slik. Føler egentlig at de er søsken. Ikke det at de ligner da. Men om jeg hadde sett to som virkelig likte hverandre så hadde jeg ikke hatt noe i mot det.

Guest Snusmumrikk
Skrevet
Nå gjalt ikke dette at JEG skulle finne meg en på nett. Jeg har jo "Gubben", som forøvrig er 18 år eldre enn meg.. Vi ble sammen når jeg var 25 og det er maaaaange år siden. Men tror nok ikke at jeg i en alder av 16-18 år hadde falt for han og motsatt..*ler*.

Det som er saken er at jeg har en venninde som har møtt en kar på nettdating, som hun syns virker veldig trivelig, men denne fyren har en del fellesbekjente av meg, som sier at han er totalt upålitelig i sine forhold og økonomisk. De fleste omtaler han som en kjeltring. (Ikke voldelig)

Jeg havner litt i dilemmaet da jeg vet at mange ondsinnede rykter ofte spres i dette miljøet bl.a pga misunnelse. hun har ikke fysisk truffet han enda, men virker veldig betatt. Vet ikke om det er riktig av meg og "advare" henne mot vedkommende eller la henne finne ut av det selv..

Jeg ville helt sikkert fortalt henne det nå. Lettere nå enn når hun evt har blitt forelska i han. Men jeg ville også passa på å påpeke at dette bare er rykter og at du vet at det også kan gå usanne "misunnelsesrykter" i miljøet. Da gjør du henne oppmerksom på ryktene som går, men lar henne selv finne ut av om de er sanne eller ikke. Det kan jo hende det bare er tull også og at han er en kjempeålreit fyr?

Jeg er ikke no glad i rykter, men mener at dem det gjelder bør få vite om dem (uten at man legger dem frem som en sannhet).

Skrevet

Har ikke noe imot nettdating, så lenge man er forsiktig. spesielt om man skal treffe vedkommende i real life :icon_fun:

Søstra mi traff typen sin på nett, og de har vært sammen i snart et år, og flytter sammen nå i sommer :wacko:

Skrevet

Hehehe... De to ordentlige forholdene mine ble med folk jeg traff over nett og ble mye kjent med på nett i begynnelsen. Men disse bodde i samme by, og jeg hadde sett snurten på dem før for å si det sånn. Han siste er jeg sammen med enda, og det blir to år i November. :wacko:

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
    • Hei! Etter å ha kranglet med vår golden retriever hanhund nesten hver dag i ett år så oppdaget jeg dette forumet! Skal prøve å gjøre en lang historie kort. Vi har en golden gutt på 14 mnd som vi plages med. Han er en nydelig hund på alle mulige måter men siden vi fikk han har vi slitt med et og samme problem. Han klikker totalt på tur. Å ikke sånn "han biter i båndet å bjeffer på hunder osv" men ut av det blå så ser han totalt svart å flyr på oss i full kraft. Vi kan gå en kort tur, lang tur, sent eller tidlig, spiller ingen rolle. Ca 85% av turene våre ender i ganske heftige basketak. Vi har vært på valpekurs og grunnkurs og i tillegg hatt 3 ulike hundetrenere hjemme hos oss for å prøve å hjelpe oss. Ingen av de har klart det. Instruktørene på hundekursene fikk også sett noe av adferden hans å mente de kjente det igjen men at han ville vokse det av seg. Trenerne vi har hatt på hjemmebesøk har hatt forskjellige teorier om hvorfor og hvordan det kan løses men ikke noe som har løst problemet.  Vi har forsøkt en hver korrigering vi kan komme over. Vi har avledet, flyttet fokus, godbit søk, distrahere han med leker for å få han til å snappe ut av det. You name it, we've tried it. Vi har også forsøkt å "ta han" ved å fysisk sette han mellom beina våre å holde han fast, men han legger seg ned å biter oppover. Vi har tatt han i nakken, vi har nesten satt oss på han. Ikke for å skvise han men for å få kontroll på han. Vi ser at alle fysiske metoder gjør bare vondt verre. Han eskalerer å blir verre. Problemet er at vi ser ingen mønster i angrepene hans, vi kan gå på fine turer å tro at dette blir en vellykket tur men på 0,5 sekunder så snur han å flyr på oss. Han er 40kg å biter oss i armer, bein, hetten på jakken oppi nakken. Vi har prøvd å stå på båndet men til ingen nytte, han hugger tak i legger og ankler. Den eneste metoden som "funker" er å få bindt han i en lyktestolpe og skape avstand melllom oss å bli stående. Der kan vi bli stående lenge. Til vi tror han har roet seg, forsøker å gå videre å så begynner han igjen å vi binder han på nytt. Har vi ikke en stolpe tilgjengelig så har vi et større problem. Vi har tatt opp dette med flere og de fleste svarer at han vil vokse det av seg å vi må være tålmodige osv, og det kan jeg forstå og være enig i til en viss grad. Men ingen har egentlig sett hvor ille det er til tider. Kan forstå at mye av tullet en unghund gjør er pga alder og umodenhet, men dette er et ekstremt nivå. Å vi kan nesten ikke forstå at dette skal gå over med alderen da det ikke har blitt noe endring i oppførselen hans på ett år, det har bare blitt verre etterhvert som han har blitt eldre. Vi får nye blåmerker å skader på hud og klær hver dag å har ikke "tid" til å vente han ut mer - vi er desperate etter noe som funker kvikt. Det eneste "verktøyet" vi har som faktisk snapper han ut av anfallet er en kompostgrind som han fikk respekt for da han var liten, fordi den veltet. Så om han klikker inne så trengs ikke mer enn å ta i den før han snapper ut av det. Men kan naturligvis ikke gå rundt med den på tur..   Nå ble dette veldig langt, å jeg vet at det er mange ting og detaljer som kunne vært med, men da blir dette en liten novelle. Det vi lurer på er om noen har opplevd lignende å har råd å komme med? Eller eventuelle adferdskonsulenter å anbefale som har ordentlige metoder og erfaringer med denne typen oppførsel? Det er helt tydelig at positiv forsterkning ol. ikke har noen effekt i dette tilfellet. Her må det til en metode som trenger igjennom utbruddet hans.  Håper med dette at noen har kan dele erfaringer eller råd, eller bare en dialog. Å spørr gjerne om noen tenker at detaljer som ikke er med i teksten min er relevant 🙂 Som sagt kunne teksten vært x5 så lang, men frykter at folk ikke gidder å lese da   Legger til at han har vært til flere vetrinærtimer, både kontrolltimer og øvrig, ingenting å bemerke. Vi har begge vokst opp med Golden Retriever og ingen av oss (eller familiene våre) har vært borti den samme adferden. Ikke i denne graden i hvertfall. 
    • Ja, ingen av de du nevner er spesielt enkle å trene eller har lite lyd ihvertfall. Med unntak av whippet og basenji som ikke bjeffer mye, men basenji har ulingen sin. Spanieler luker nok mer hund, og de fleste hunder med underull vil lukte mer enn en puddel. Du kan jo se på de andre vannhundene? Lagotto har hatt mye dårlig gemytt, men portugisisk vannhund er en av mine favoritter som jeg så en del av da jeg drev aktivt med hundesport.
    • Jeg brukte for det meste lek som belønning med puddelen, han krevde en del aktivisering men han begynte ikke å bli destruktiv eller pipete om jeg var litt treg en dag eller to, det var greit. I tilfelle det er interessant har jeg en video av en ekstra lang treningsøkt ute en kveld da han trengte litt ekstra hjelp til å få ut energi. Slikt går helt fint, så lenge hunden ikke sier ifra ved å ødelegge ting 😅   Kan jo hende det blir puddel igjen, men kjekt med input i tilfelle det var noe jeg ikke hadde vurdert. Spaniel var ikke på radaren min, vet ikke om det inntrykket jeg har av dem er helt riktig for meg. Og en tråd jeg fant her inne snakket om at de luktet sterkt for noen, det gjør meg litt skeptisk, lukt er grunn til at jeg ikke ville hatt Golden retriever feks 🫣 Korthår collie så jeg på for en del år tilbake men falt ikke helt i smak. Vurderte også chodsky pes, basenji, lundehund, sort elghund, whippet etc, veldig forskjellige raser med forskjellige behov 😅 
    • Det kommer jo litt på ambisjonene mtp lydighet og sånt også. Hunder som er lette å trene krever ofte også mer aktivisering.  Med labrador er det på godt og vondt mye matfokus, det er et godt verktøy i treningen, men også en utfordring. På samme måte som at mange pudler er kresne og vanskeligere å belønne med mat. Spaniel er generelt også mer matglade, men kanskje ikke så ekstreme som labrador.  Gjeterhundrasene har ofte også en del stress, og gjerne lyd med det.  Korthårscollie er en av de jeg synes er litt annerledes og som er ok hunder på aktivitet, de røyter en god del, men ikke noe pelsstell utover børsting og støvsuging. Jeg er litt usikker på lydnivå der. Men kan være verdt en titt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...