Avliving etter bittepisoder, hvor går grensen?

[ida]

Jeg misforsto deg kanskje da du sa at man automatisk hyler til når man blir bitt og det gjør vondt? (*Fnis* - eller kanskje smerteterskelen stiger etterhvert, hva vet jeg?). Selv bruker jeg stemmen veldig bevisst og T Y D E L I G når jeg mener det trengs - og hyler også hvis det passer sånn!

Men hyle gjør den fortsatt når dere leker med ball - tydeligvis...

Det som er litt snålt, er at vi leker jo med ball i vann uten annet krav enn at hun skal apportere ballen. Noe hun gjør med stor glede. Ellers så buker jeg jo ball som sluttforsterker når vi trener og da har den en helt annen funksjon.

Den bjeffingen begynte hun med på forrige sonentreff. Jeg ble tatt litt på senga, så det ble ikke mer enn noen repitisjoner på å putte ballen i lomma. Når hun ikke må dele oppmerksomheten med sju andre hunder, bjeffer og maser hun ikke slik. Jeg skal prøve ut om hun fortsatt hyler ved neste anledning. Uansett tviler jeg på om det ville ha noen større effekt om jeg også satte igang å hyle i en slik setting.

EDIT; Jeg har da hørt at man skal pipe som en valp, hvis hunden biter i lek. Da vil den stoppe. Er det noen som har prøvd det ut? Jeg har blitt bitt èn gang skikkelig, men må innrømme at jeg ikke peip engang, men så litt nysgjerrig på hundefører for å se hva han gjorde. Det var ikke stort. Nei, det var ikke i lek eller forsøk på hilsing.

[akela]

Men hvis hunden hopper OG nafser OG prøver å ta ballen... hva er det du EGENTLIG "ber" henne om å holde opp med når du putter vekk ballen? Slutte å hoppe? Slutte å ta ballen? Slutte å nafse? Egentlig "ber" du henne om å vise større "selvbeherskelse", altså at hun ikke hopper - men det blir jo ikke så veldig presist, selv om selvbeherskelse også er nyttig i forhold til dette med lek (fordi det har noe med å lære hunden å roe den ned).

Les det som står i diskusjonen om Ruff Love, rettere sagt den artikkelen det linkes til der, om ekstremklikkertreneren som fant en litt annen vei mot å løse "separasjonsangsten" som hunden hadde. Sånn apropos hva hunder får med seg. Interessant i denne settingen, det også.

[Carina]

Hvordan straffer du et biteutfall "negativt"? (Jeg er spesielt interessert siden straff jo bare er straff pr definisjon hvis det FAKTISK virker, for dem som opererer med disse begrepene på denne måten... - og det vet man jo ikke før neste gang hunden utagerer, liksom...?)

Ida forklarte det ganske godt lenger opp. Forsterkeren, i vårt tilfelle draleken, forsvinner i det hun gjør noe hun ikke skal.

Godt spørsmål Lotta, siden hunden da allerede har fått lekt, vil det da oppleves særlig negativt om leken opphører? (for her er det jo snakk om LEK og ikke utfall eller aggresjon, men heller lek som går over i litt for høy intensitet, uten aggresjon i, for det er noe HELT annet, så dette er egentlig et lite sidespor)

For vår var det iallefall nok at vi tok vekk leken når hun ble 'for ivrig'. I ettertid har vi slengt på en sitt også som nå kommer automatisk når leken stopper.

Det var jo her snakk om en hund som bommet på ballen (eller annet objekt) i lek. Vi hadde nå en som ble så ivrig at hun hoppet og nafset (i min verden er nå det en form for biting) og det mest effektive for å få slutt på dette var å putte ballen i lomma. Negativ straff. Klart at for en hund som er kjempegira, er fjerning av forsterkeren effektivt.

Dette funket også veldig bra for oss.

Poenget mitt er ganske enkelt at om denne negative straffen VIRKER (og det skal den jo gjøre for å, pr def være "straff", ikke sant...) - vet man ikke før man tar forsterkeren (eller ballen, om du vil) opp av lomma igjen...

Det vet du jo ikke uansett hvilken metode du velger?

Men hvis hunden hopper OG nafser OG prøver å ta ballen... hva er det du EGENTLIG "ber" henne om å holde opp med når du putter vekk ballen? Slutte å hoppe? Slutte å ta ballen? Slutte å nafse? Egentlig "ber" du henne om å vise større "selvbeherskelse", altså at hun ikke hopper - men det blir jo ikke så veldig presist, selv om selvbeherskelse også er nyttig i forhold til dette med lek (fordi det har noe med å lære hunden å roe den ned).

Vi krevde først at hun skulle være forsiktig med tennene sine, deretter at hun skulle slutte å hoppe og prøve å ta leken, til sist ville vi også at hun skulle sette seg når vi hadde leken og var passive. Alt i alt handler det om selvbeherskelse. Vi har som sagt tatt det trinn for trinn og krevd mer og mer før leken kom til syne igjen - og det har fungert veldig bra.

[Guest 2ne]

Vel.. Jeg har hatt hund som beit jeg, og nei, det var slettes ingen overraskelse når det først skjedde, men vi trente nå på å kunne oppføre oss i den stunden vi hadde sammen i håp om å unngå at det skulle skje - at bikkja beit altså.. Han var forøvrig veldig heit under lek, og syns drakamp med armen min var det mest morsomme man kunne finne på, noe som resulterte i hull i samtlige gensere og jakker på den tiden.. Men hull i huden fikk jeg ikke før den dagen han bestemte seg for at han skulle bite på ordentlig.. Så jeg vil si at en hund som biter hull under lek stadig vekk, er svært dårlig oppdratt og har en sinnsykt dårlig bitthemning..

Sånn i prinsippet er det nulltoleranse for bitt hos meg. Overslagshandlinger kan tolereres EN gang, men da skal det trenes på (altså, å tåle settingen hunden bikka over i) OG det skal være tegn til bedring VELDIG kjapt! Å bomme på leka en gang i blant kan også forståes, selv om jeg kanskje ville latt være å leke med en hund som blir så heit at den ikke klarer å styre seg - jeg ser ikke helt at det skal være noen knall forsterkning jeg, at bikkja får lov å lage hull på deg med jevne mellomrom? Bitt ved ekstrem redsel eller ekstrem smerte kan og forståes.. Men GREIT er det ikke..

Det ER en komplisert greie, på den ene siden så kan og skal man forebygge så mye at man slipper å være redd for at det skal skje noe uforutsett. På den andre siden så skjer det uforutsette ting som man "umulig" får trent på på forhånd, og da BØR ikke første reaksjon fra hunden være å bite! Gode gamle Gubbelille var en svært sunn hund, syns jeg. Han lå og sov midt på stuegulvet da husets da 4 år gamle guttepjokk kom i fullt firsprang over gulvet og snubler i bikkjeskinnet og flater ut over hele bikkjekroppen - da hadde jeg FORSTÅTT om han i all sin forfjamselse hadde bitt, men det hadde IKKE vært greit. Men han bare kikka på guttebarnet, konstaterte at det var guttebarnet, og la seg ned igjen med et ørlite sukk..

Jeg putta forøvrig hånda inni munnen på han en gang han hadde hengt bakbeinet sitt i halsbåndet på den andre hunden vår under lek og, fordi han prøvde å gnage av det han satt fast i, noe panisk og utafor.. Selv da hadde han full kontroll, jeg hadde så vidt det var et søkk etter ei tann i ene fingeren jeg.. Altså, en sunn hund mentalt med god bittkontroll..

For min del så trenger det ikke å være hull heller, for at det skal være avlivningsgrunn. Det er intensjonen bak som blir avgjørende (ja, jeg har vel nevnt i en annen diskusjon at jeg kan se inni hundens hode? Bare for å bryte av enhver spekulasjon om det nå med en gang, liksom). Du veit som regel om en hund biter deg fordi den var uheldig, var fra seg av frykt/smerte eller rett og slett ufyselig drittbikkje.. Og ufyselige drittbikkjer avliver man, noen ganger på rein mistanke..