Avliving etter bittepisoder, hvor går grensen?

[Guest Belgerpia]

Det er ingen som sier at det MÅ gå så langt før man avliver, men at det ved "hull" definitivt er over...

Før den tid er man jo inne i en "jobbe med problemet" fase, og hvor de forskjellige grensene går er vel litt vanskelig å definere....?

Hvorfor skal man på død og liv jobbe med problemene?

Det er den biten jeg ikke skjønner, hvorfor skal man prøve og prøve til det går rett åt h.......... før man tar til vettet å gjør noe seriøst med det?

Jeg synes ikke det er noen vanskelig definisjon jeg, og jeg forbeholder meg retten til å ha min egen definisjon av hva som er akseptabelt og ikke. Og generelt sett synes jeg folk er altfor tolerante i forhold til sine hunders utrivelige adferd. Man hører tusenvis av unnskyldninger - "den er ikke vant til barn, den liker ikke fremmede, den liker ikke den type klær, den liker ikke ditt og den liker ikke datt - den trodde noen skulle slå den, den trodde bla bla bla bla"

For det første så behøver ikke en hund være vant til f.eks. barn for å te seg rundt unger - DET er min personlige mening at en hund som må vennes til barn i utgangspunktet har ett alvorlig problem. Det samme gjelder syklister, folk med kapper, folk med lue osv. - en velfungerende hund har ikke sånne teite fobier og det er i alle fall ingen unnskyldning for å bite.

Men - det er min personlige mening - og nei, jeg sier ikke at hunder må like barn, syklister eller folk med kapper, caps eller lue - de må få lov til å reagere på ting som er uvant - cluet her er hva slags reaksjon hunden fremviser - er reaksjonen å kjøre tennene først sånn i tilfelle så er det etter min mening ikke noe å samle på.

[ida]

Det virker på meg som om mange mener at man bør få glorie når man klarer å leve med ustabile møkkabikkjer med nevroser som ville ført til at ett menneske ble varig innlagt på institusjon om det var mennesket som var sykt.

Det var her jeg følte meg truffet.

Beklager hvis noen mener at dette blir en OT og uinteressant kupping av tråd, men men...

Selvfølgelig har jeg til tider opplevd mitt hundehold som en "hundens psykiatriske avdeling". (En del av dere har vel en viss oppfatning av hva vi har jobbet med de siste par årene). Glorien har jeg ikke sett, men derimot en hund som nå putter nesa i grøftekanten og demper de teite syklene som kommer susende, for så å titte opp på meg for å få en liten bekreftelse på at hun valgte en bra strategi for å unngå ubehaget "ukontrollerbart susende objekt". I utgangspunktet overtok jeg en hund som var svært usikker og sikkert ulykkelig, totalt grensløs og ganske sikkert både arvelig (takk Akela ) og miljømessig belastet. Det var (og er) en kjempejobb å snu dette hundelivet til å bli levelig både for henne og alle rundt henne, og en del av æren tilfaller uten tvil diverse tålmodige sonister som har vært med oss på veien. Men glorie?? Nei, den har vi ikke sett.

[Mari]

Jeg har nulltoleranse for biting (mye på grunn av rasevalg), og jeg mener som Siri og Belgerpia at man bør være så observant at hunden aldri får muligheten til å bite. Med biting mener jeg hull i huden, egentlig uansett årsak. En bullehund som biter et menneske er en dårlig hund. Puktum finale. Jeg driter i om man kan unnskylde med dårlig sosialisering eller smerter eller forsvar. Livet mitt er for kort til at jeg, som Belgerpia også sier, vil kaste bort tiden min på drittbikkjer. At andre velger å bruke store deler av hundeholdet sitt til å jobbe med potensielle bitere, får være deres sak. Jeg ønsker at mitt hundehold skal være basert på glede, ikke bekymring og jobb. Å leve med en potensiell biter er et vanvittig ansvar, og jeg vet med meg selv at om en slik hund en gang biter hadde jeg aldri klart å tilgi meg selv. Jeg hadde vært fullstendig skyldig i de konsekvenser det har for mennesket som blir bitt, og da er det liksom for sent å avlive i etterkant. Å bli bitt av hund kan være en rimelig traumatisk hendelse for mange (de fleste?), og jeg ønsker aldeles ikke å være årsaken til det.

Hadde jeg sett tendenser til at hunden min en gang kunne komme til å bite, hadde den nok ikke vært langt unna en enveistur til dyrlegen. Det har også litt å gjøre med at jeg bor midt i Oslo, et miljø som er essensen av uforutsigbarhet. Da synes jeg det er mest ansvarlig å avlive, fordi det er på grensen til umulig å forutse situasjoner som kan oppstå. Hadde jeg bodd midt på landet uten nære naboer, hadde kravene sannsynligvis vært anderledes så lenge jeg med stor sikkerhet kunne si at hunden ikke ville bitt noen i "flokken". Da skulle hunden ha sluppet å forholde seg til andre mennesker, enkelt og greit.

Bitehemning er et must synes jeg, og jeg forventer at mine hunder skal ha reflekser som Lucky Luke om de kjenner menneskehud i lek og andre oppspilte situasjoner. Igjen mye på grunn av rasevalg. En Malle hadde kanskje hatt større slingringsmonn.

Bacon var pinnegal deluxe hun, og noen ganger traff hun ikke helt i to meters hopp etter pinne/kong/leke, og på tre år fikk jeg aldri så mye som et tannmerke. I helgen lekte jeg med min mye importhund som er så stappfull av kamplyst at det er rent fascinerende. Han må ofte brekkes løs med breakstick fra bitepølsa fordi den er det alleralleraller kuleste i verden. (jepp, det blir jobbet iherdig med slipp-kommandoen! ) Jeg ville sjekke hvor fort han lander igjen etter å ha vært max oppspilt og herja noe vanvittig med ham. Vel, han hoppet etter pølsa, feilberegnet siden bitepølsa var all over the place, og lukker tenna rundt albuen min. Han slapp momentant, og jeg kjente såvidt at han var borti meg. Dette er forøvrig en hund som har vært kennelhund fram til han kom til Norge 8 måneder gammel, og har aldri blitt jobbet med i forhold til bitetrening. Han har matforsvar ovenfor andre hunder, men ikke det spor mot mennesker. Det er heller aldri blitt trent på. Han er knall med unger, rolig og behersket, selv om han har motor og driv tytende ut av rumpa og er sosial så det holder. Og det selv om han ikke møtte barn før sosialiseringvinduet var lukket. Et slikt temperament krever jeg fra en Amerikansk Bulldog. Det er noe av de viktigste rasetypiske egenskapene i min mening, ikke minst det jeg digger mest med dem. De skal tåle alt fra mennesker, det er ikke uten grunn at bullehundene har blitt selektert for det.

Og det er kanskje litt av poenget mitt. Jeg synes også man skal ta litt hensyn til rase i en slik diskusjon, det har vel ikke blitt nevnt? Jeg har litt andre krav til en bullehund når det kommer til temperament ovenfor mennesker, enn det jeg ville hatt med en f.eks vakthund. Siden bullerasene som regel har en iboende aggresjon (av varierende grad) ovenfor hunder, er det ekstra viktig at de er bombesikre mot folk. Hunder kan gjøre stor skade om de bestemmer seg for å bite, og hos f.eks bull og terrierne kan det gå fort.

En gang skal jeg ha en vakthund jeg også, men jeg tar ansvar nok til å ikke skaffe meg den før drømmen om det lille småbruket er oppfylt. Den skal til og med få gjøre jobben sin den, men eiendommen skal være forsvarlig sikret og overdrevent merket. For en slik hund forventer jeg at den gir mange signaler til en uvedkommen, men jeg må innse idet jeg skaffer hunden at den kan komme til å bite om den blir pushet langt nok og ikke blir tatt på alvor. Ansvaret er deretter. Reaksjonsmønsteret ville blitt testet også.

Når det kommer til "jobbe med fasen" som Molly nevner, synes jeg det alikevel er en grense for i hvilken grad man har "lov" til å jobbe med problematikken. Det sagt uten jeg helt vet hvor de grensen går. Det beror vel litt på hundeeieren og dens innsikt, individet, og hvilket miljø de omgås i. For hva om noe skjer i mellomtiden, før man har rukket å gjøre ferdig jobben?

Det handler om ansvar synes jeg, spesielt i vårt samfunn hvor hunder knapt har lov til å være hunder lengre. Om enn urettferdig, er det realiteten. Å ta informerte valg i forhold til rasevalg er viktig, og også å kunne se individet man har på en objektiv måte. Man må kunne skille på kjæledyret man er så glad i, og hundens potensiale til å trosse samfunnets krav. Noe jeg tror mange ikke helt er i stand til.

Det er viktig å følge med, være observant og lese individet. Jeg tror hunder sjelden (aldri?) biter "ut i fra intet", det har nok alltid vært signaler som er blitt oversett.

Huff, nå lot jeg meg bli skikkelig revet med gitt. Dere får unnskylde om dette ble mest babbel...

[molly]

Hvorfor skal man på død og liv jobbe med problemene?

Det er den biten jeg ikke skjønner, hvorfor skal man prøve og prøve til det går rett åt h.......... før man tar til vettet å gjør noe seriøst med det?

Jeg synes ikke det er noen vanskelig definisjon jeg, og jeg forbeholder meg retten til å ha min egen definisjon av hva som er akseptabelt og ikke. Og generelt sett synes jeg folk er altfor tolerante i forhold til sine hunders utrivelige adferd. Man hører tusenvis av unnskyldninger - "den er ikke vant til barn, den liker ikke fremmede, den liker ikke den type klær, den liker ikke ditt og den liker ikke datt - den trodde noen skulle slå den, den trodde bla bla bla bla"

For det første så behøver ikke en hund være vant til f.eks. barn for å te seg rundt unger - DET er min personlige mening at en hund som må vennes til barn i utgangspunktet har ett alvorlig problem. Det samme gjelder syklister, folk med kapper, folk med lue osv. - en velfungerende hund har ikke sånne teite fobier og det er i alle fall ingen unnskyldning for å bite.

Men - det er min personlige mening - og nei, jeg sier ikke at hunder må like barn, syklister eller folk med kapper, caps eller lue - de må få lov til å reagere på ting som er uvant - cluet her er hva slags reaksjon hunden fremviser - er reaksjonen å kjøre tennene først sånn i tilfelle så er det etter min mening ikke noe å samle på.

Jeg sier heller ikke at man på død og liv MÅ jobbe med problemer, men jeg ser ikke for meg en hund som en ung, søt, trivelig valp plutselig våkner en dag med et voldsomt matforsvar, annet forsvar, reagerer på ditt, reagerer på datt... Dette er som regel en prosess der ting sjelden skjer over natten, så ja, JEG synes det er vanskelig å definere disse grensene på et forum på nettet, selv om jeg hvor mine grenser går.. (Noen kommer antakelig i en form som er satt og med dårlige gener, men de fleste blir vel formet litt på veien... )Og du er selvfølgelig i din fulle rett til å mene akkurat hva du vil...

[Guest Belgerpia]

Jeg sier heller ikke at man på død og liv MÅ jobbe med problemer, men jeg ser ikke for meg en hund som en ung, søt, trivelig valp plutselig våkner en dag med et voldsomt matforsvar, annet forsvar, reagerer på ditt, reagerer på datt... Dette er som regel en prosess der ting sjelden skjer over natten, så ja, JEG synes det er vanskelig å definere disse grensene på et forum på nettet, selv om jeg hvor mine grenser går.. (Noen kommer antakelig i en form som er satt og med dårlige gener, men de fleste blir vel formet litt på veien... )Og du er selvfølgelig i din fulle rett til å mene akkurat hva du vil...

Altså - nå mener ikke jeg at man skal avlive en vanskelig valp - missforstå meg rett - jeg snakker om voksne hunder, små valper og hunder som ikke ennå har nådd den mest atale pubertetsalderen avliver man selvsagt ikke med mindre de er så skraparedde at de nesten dør bare de kommer utforbi døren. Men idet øybelikket hunder passerer drøye året og begynner å fremvise uønsket adferd - ja, da mener jeg at det er kroken på døra om den adferden fører til biting eller fare for den slags.

Og jovisst kan slike ting komme som lyn fra klar himmel - det gjør jo stort sett det, har du noen gang hørt en hundeeier si - "jeg visste at den kunne bite i visse situasjoner" når hunden har bitt noen? Nææææ - tror ikke det - de fleste sier "nææhhh - sånn har den aldri gjort før" Og så begynner man å analysere, hva utløste adferden og så finner man unnskyldning for hvorfor og så lar man skaberakket leve videre til neste gang hvor man igjen svarer "nææh sånn har den aldri gjort før" osv.

Neida, jeg sier ikke at eierne ikke skal jobbe for å forebygge - visst skal de det, og det er jo poenget med å oppdra en hund, man jobber for å få den trygg og trivelige - ikke alle lykkes, noen får en dårlig hund å jobbe med, andre klarer å ødelegge ett glimrende utgangspunkt.

Grensen går allikevel ved bitt, og biter hunden fordi eier har gjort en dårlig jobb - javel, synd for hunden - men resten av samfunnet bør allikevel slippe å måtte omgås en slik hund.

[akela]

Det gjelder å holde tungen litt rett i munnen når det diskuteres her, og se HVA man egentlig diskuterer.

Belgerpia er imot hunder som biter, mener man "ikke skal jobbe med problemene" (når avliver man egentlig da? Første gang hunden viser at den synes et barn er skummelt? - så jeg antar at dette er en uheldig formulering), og så tror jeg det EGENTLIG handler om at hunder ikke skal BITE, men at de har lov å REAGERE, men altså uten å bite. Er det det du prøver å si?

Og det er jo sant, der er jeg jo veldig enig - for "gode hunder" skal ikke bite som første utvei. Men da snakker vi om en rekke ting, fra god sosialisering/miljøtrening (som vel ER noe alle hunder bør ha, de bør vel ikke være født så ekstremt "pansrede" at de tåler absolutt alt, hvis ikke bør man vel eliminere de langt fleste hunder idag), vettuge eiere som velger riktig rase, som trener valpen solid, og ikke lar den få dårlige opplevelser som forsterker en eventuell liten frykt som kan lure et sted.

Når det gjelder en kennelhund som er så "bombesikker". Hyggelig at du har fått en fin ny hund, Mari, godt å høre

Men nå skal vel en god amerikansk bulldog ha så lang lunte før den reagerer, at du EGENTLIG ikke vet når den måtte føle seg truet? Det er som den gode, gamle paraplytesten av valper, som jeg husker jeg leste en definisjon over dens verdi av i å se avreagering:

Man slår en paraply brått opp foran hver valp når man "tester" kullet. Den valpen som blir redd og stikker og ikke kommer tilbake, den avskrives, mens den valpen som ikke skvetter i det hele tatt regnes som "den tøffe". Mens det det EGENTLIG handler om, er at man da faktisk ikke ANER hvordan den valpen vil reagere NÅR den først føler seg presset - man har kun konstatert at den ikke reagerer på en paraply! Den valpen som derimot ER den man har fått vite noe om, er den som reagerer, og som man ser reaksjonsmønsteret på.

For meg er "den perfekte hund" en som både har høy terskel for å reagere men som OGSÅ avreagerer like bra (nå høres det jo ut som din hund gjør det også, jfr med drakampen); avreaksjon er jo forøvrig en ganske nedarvbar egenskap - som det ikke legges stor nok vekt på i endel raser utenom bruksen, er min påstand. En hund som reagerer, men som raskt blir ferdig med noe, kan være en bedre hund enn en som reagerer sent, men avreagerer dårlig og aldri blir ferdig med ting. En vettug hund bør uansett reaksjonstid også ha solid bitehemning og kontroll, det er noe annet igjen.

Men som sagt: En hund som biter, har egentlig gått for langt - fordi hvem skal trene den om, hvis det er mulig? Samme eier som har "latt" den få gå så langt som til å bite? Det blir nesten umulig, for folk står heller ikke i kø for å overta en drittbikkje. Men jeg kjenner en slik en, som nå luftes i splendid isolation - den flyr på "alt". Vel, en uke hos en kyndig atferdsfyr, så gikk den greit sammen med hans andre hannhunder. Tilbake hos eier... rett på igjen.

PS. Ting KOMMER ikke som lyn fra klar himmel, annet enn for udyktige hundeeiere eller eiere som gjør som strutsen, stikker hodet i sanden, overser den hærskaren med signaler og atferd forut for alt som skjer, og håper på "at det skal gå over" - noe som er det som jeg får mest hetta av når det gjelder "gode råd", at man skal vente og se...

[ida]

Altså - nå mener ikke jeg at man skal avlive en vanskelig valp - missforstå meg rett - jeg snakker om voksne hunder, små valper og hunder som ikke ennå har nådd den mest atale pubertetsalderen avliver man selvsagt ikke med mindre de er så skraparedde at de nesten dør bare de kommer utforbi døren. Men idet øybelikket hunder passerer drøye året og begynner å fremvise uønsket adferd - ja, da mener jeg at det er kroken på døra om den adferden fører til biting eller fare for den slags.

Grensen går allikevel ved bitt, og biter hunden fordi eier har gjort en dårlig jobb - javel, synd for hunden - men resten av samfunnet bør allikevel slippe å måtte omgås en slik hund.

Skal vi se... Min hund var 7,5 måneder da vi overtok henne. Altså, innenfor din tidsramme, men fremdeles et par måneder yngre enn da vi begynte å trene rimelig systematisk. Bite har hun da ikke gjort, hvis man ikke regner med denne merkelige hoppe-nafse-true atferden hun hadde den første grusomme tiden. Da hadde vi små blåmerker oppover armene alle sammen. Særlig den yngste. Bite har hun aldri gjort og med hennes historie på usikkerhet, er det ikke tvil om hva jeg ville gjort om hun bet.

Det er ikke slik at utfall og biting er det samme. Vi har jobbet mye med utfall. Det har jo glippet, særlig før vi så alvoret i situasjonen, men det er jo ikke sånn at en hund med utfall nødvendigvis biter om den når fram...

En annen ting er at hadde jeg visst hvor mye arbeid det ble og hvor vanskelig det er å få en så utrygg hund til å bli både lykkelig og trygg nok til å kunne forsvare at hun får leve, så ville jeg aldri ha begitt meg inn på det. Jo, det ville jeg kanskje, men jeg ville aldri anbefalt noen andre å gjøre det.

Men det er klart, jeg kan jo ikke snakke for andre enn meg selv og min erfaring er begrenset.

[molly]

Og jovisst kan slike ting komme som lyn fra klar himmel - det gjør jo stort sett det, har du noen gang hørt en hundeeier si - "jeg visste at den kunne bite i visse situasjoner" når hunden har bitt noen? Nææææ - tror ikke det - de fleste sier "nææhhh - sånn har den aldri gjort før" Og så begynner man å analysere, hva utløste adferden og så finner man unnskyldning for hvorfor og så lar man skaberakket leve videre til neste gang hvor man igjen svarer "nææh sånn har den aldri gjort før" osv.

Joda, slike ting kan vel komme fra klar himmel, men i de tilfellene er det vel kanskje oftest pga sykdom, smerter osv....? Eller som Akela skriver, når eier putter hodet i sanden...

Jeg kjenner i grunn svært få som har vært nødt til å avlive bikkja pga biting, men jeg kjenner flere som har avlivet bikkja i redsel for at den kan bite i gitte situasjoner. De som faktisk har bitt, har ikke kommet som noen overraskelse for meg i hvert fall... De har hatt uønskede adferder over lengre tid, og kanskje manglet en engasjert og klarsynt eier som har tatt de nødvendige forhåndsregler.

[Karina+cathy]

Jeg har ett godt eksempel som jeg skal legge frem,hadde vært okay å få noen synspunkter på den saken om hva folk syns om det

Jeg passet for en stund tilbake en hund,denne hunden hadde aldri vært her på mere en ett besøk før og skulle da passe hunden over natten...denne hunden var nylig omplassert hos ny eier som da har barn å det gikk veldig greit...jeg hadde den gang bare en hund og jeg har tre barn i alder 2-10år,når denne hunden var tydlig stresset over situasjonen den ble satt i,men alt gikk veldig greit første dagen og egentlig halve andre dagen og

Men min lille hund har aldri hatt noe forsvar på noen måte så tygge ting lå da strødd overalt og jeg tenkte ikke noe over dette for for meg var det bare helt naturlig,så mens jeg står på kjøkkende har hunden som er på besøk fått/funne seg en tygge ting og min datter på 2 vil da ta det i fra denne hunden fordi det er ikke store vovva sin,det er lille vovva sin og før jeg rekker å få sukk for meg knurrer så denne hunden og biter min datter over armen å det blir to små merker etter tennene

Er dette en grunn for dere som har null toleranse for biting grunn til avlivning?

Denne hunden fungerer fint hjemme og har aldri gjordt det før eller etter på

Jeg syns at dette var fult og helt bare min feil

[Inustaff]

Det synes som om de fleste har en eller annen fiksering på at "om hunden biter hull" så er den ferdig.

Hvorfor i all verden skal det gå så langt?

For meg personlig så går grensa ved en hund som med kald beregning truer med å bite om den ikke får det som den vil. Altså en hund som har erfaring med at det funker å være drittsekk, vi har fått tilbake en slik hund og der var veien kort til veterinær - enkelt og greit - slike hunder har ikke samfunnet bruk for. Den behøver ikke ha bitt hull. Jeg ser ikke noe poeng i å bruke en masse tid og ressurser på søppel, det er mange år siden jeg konkluderte med at jeg neppe får helgenstatus av å ta vare på drittbikkjer så sånne hunder gidder jeg bare ikke å bruke energien min på. Det finnes nok velfungerende, trivelige hunder her i verden liksom.

Det virker på meg som om mange mener at man bør få glorie når man klarer å leve med ustabile møkkabikkjer med nevroser som ville ført til at ett menneske ble varig innlagt på institusjon om det var mennesket som var sykt.

Men man får ikke det, og det man synes å glemme midt oppi dette er at bikkjekreket neppe har det noe bra med seg selv.

En ting er å leve med en nevrotisk hund med fobier som IKKE biter, en annen ting er å la en dustebikkje man VET kan bite i gitte situasjoner leve, DET er for meg helt hinsides. Det skal være hyggelig å ha hund, ikke risikosport.

Som sagt, for meg så behøver ikke hunden engang bite før den avlives.

OM en hund har bitt så er min toleransegrense ekstremt nær null. Det er få unntak for ikke å avlive en hund som har bitt. Unntakene er:

* Om kløna som blir bitt stikker henda inn i en mølje med slossende hunder

* Under lek, om hunden misser på leken og treffer en finger eller så i farta

* Valpelek som tar litt av (da under året gammel hund)

* Ved unntaksvisse tilfeller av forsvar av eier i reelle trusselsituasjon, eks. noen tar fysisk tak i eier og utøver vold mot eier, voldtekstsforsøk. (verbale trusler er ikke inkludert, ei heller er det betimelig at en hund på eget intitiativ biter noen som eier synes ser skummel ut)

...og det var det..........

Å bite barn - uansett hvilken setting det måtte være i er ensbetydende med dødsdom - helt ukritisk. Det være seg om ungen snubler over bikkja, om ungen ordner med maten til bikkja, om ungen kommer brått på, om ungen klemmer på hunden, om ungen er slem med hunden - whatever - man biter ikke barn og ferdig med det, og det er helt uvesentlig hvor mange advarsler ungen har fått på forhånd. Er det nødvendig å gjentatte ganger advare ett barn mot omgang med en hund så burde vel eier strengt tatt flytte faenskapen vekk (bikkjekreket altså).

Det er eiers oppgave å påse at hunden ikke kommer i situasjoner hvor den vil velge å bruke tennene for å komme seg ut av settingen, men det er min påstand at en hund som faktisk velger å bite - uansett setting - har ett seriøst problem, uansett hvilke unnskyldninger eier måtte finne på å komme med.

Det er heller ikke - slik jeg ser det - noen unnskyldning at bikkja advarer på forhånd - om eier hører at hunden advarer så er det eiers ansvar å sørge for at hunden blir fjernet fra situasjonen, får den sjansen til å bite fordi eier er sløv - ja, så bør hunden avlives og eier etter min mening fradømmes retten til ever å eie hund igjen.

*sukk*

Da fikk jeg sagt mitt - og som dere skjønner så har jeg lite til overs for bikkjer som biter og eiere som unnskylder de. Og bare for å tilføye - jeg synes det er like ille om bikkja er stor eller liten, dessverre øker konsekvensene proporsjonalt med størrelsen på hunden, men personlig så ville jeg ikke nølt ett sekund med å avlive også små hunder med uhyrlig oppførsel.

Helt enig...Jeg får ikke sagt det på samme måte,men tenker det samme!

Her er toleransen lik null..merkelig oppførsel på hunder liker jeg ikke,VIL IKKE ha det.

Synes folk som har sånne hunder over lengre tid gjør seg selv en bjørnetjeneste.

Jeg fikk sjokk da jeg ble sett på som "dum" og fikk svar som "må du avlive" "hvorfor det?" osv da jeg fortalte om min sprø corso,som ikke var noen god raserepresentant.

Hvorfor sitte med dårlige representanter?Nei takk.

Mener man at denne adferden og mentaliteten er akseptabel innen rasen?Var det DET man ville ha i den rasen?Skaffet man seg hund for å ha det stress?Huff...at man er glad i de der toskhodene,tross deres oppførsel er greit,men å ha på det...Leve med det.Det er utrolig slitsomt.Jeg er sikkert feig jeg som ikke gidder ha på sånt...eller?

[akela]

Det er din feil at akkurat DEN episoden skjedde; en hund som du ikke kjenner godt som blir satt sammen med en vilt fremmed toåring rett etter en omplassering, og som du ikke vet noe om bytteforsvaret til, det er å gamble med farlige ting. Nå ble det "bare" to små merker, så det var jo ikke så ille - det kunne gått mye verre, for denne har jo en viss hemning og stopper også.

Derimot har tidligere/nåværende eiere et STORT ansvar, for ikke å ha LÆRT denne hunden spillereglene for hvordan hunder skal være blant folk - hos hunder er et visst bytteforsvar lov. Og dersom man ser den har problemer, så "låner" man den ikke ut til folk som ikke får vite noe om problemene, og som har småbarn.

Når den først har vist slik atferd, så tar man det ganske alvorlig - og jobber med å trene det vekk, noe som ikke bør være det store problemet... man lærer ikke barna til at de må holde skattene sine langt unna bissevovsens kjeft, ellers går det dem ille. Endel eiere prøver jo å "unngå" å "fremprovosere" ting, og vil rydde alt unna som hunden kan få tak i.

[Inustaff]

Hvorfor skal man på død og liv jobbe med problemene?

Det er den biten jeg ikke skjønner, hvorfor skal man prøve og prøve til det går rett åt h.......... før man tar til vettet å gjør noe seriøst med det?

Jeg synes ikke det er noen vanskelig definisjon jeg, og jeg forbeholder meg retten til å ha min egen definisjon av hva som er akseptabelt og ikke. Og generelt sett synes jeg folk er altfor tolerante i forhold til sine hunders utrivelige adferd. Man hører tusenvis av unnskyldninger - "den er ikke vant til barn, den liker ikke fremmede, den liker ikke den type klær, den liker ikke ditt og den liker ikke datt - den trodde noen skulle slå den, den trodde bla bla bla bla

Vi jobbet med det,og hunden hoppet helt uprovosert rett oppi trynet på oppdretter av den hunden jeg har nå.Hun satt på huk,og beveget ikke en mine..hunden,Loke snuste på henne...og da hun sa helt rolig og lyst "så fiiin" så hoppet han SMAKK rett i trynet på henne og klappte tennene sammen i det han brølte" BÆHR! som sikkert var hans måte å si BØ på...

At jeg lot det gå så langt er heelt utrolig...Jeg var steinhard i perioder å sa til meg selv at dette var uakseptabelt...men tiden gikk og hunden fikk leve.Helt idiotisk.Det hoppet og aggressive utfallet han gjorde kunne resultert i KATASTROFE!!Han kunne tygget av henne ansiktet...

Få vekk sånne hunder...hardt,ja..men gud så befriende!!

Såjeg føler jeg tok til vett alt for sent,selv om det gikk bra...Det hadde det ikke trengt.Jeg ble rasende på folk som kom å sa "Jamen han bet jo ikke...han KUNNE jo bitt om han ville"

HALLO? Hvor dum går det an å bli...?Han viste meg tydelig hva som bodde i ham.Det burdte holde som grunn for avliving.Hvis du vet at det bor noe dårlig i hunden din,som du ikke kan kontrollere..så vet du at den ikke har livets rett!Det er ikke vits å spekulere i graden av ditt og datt...Hunden kjenner du som eier,og bare eier kan vite med din egen samvittighet,og fornuft om han/hun har...hvorvidt hunden fortjener å leve.BØR leve.

[Carina]

Jeg har blitt bitt flere ganger til blods av totalt pinnegal hund; han blokkerte når han så pinne/drakamp, og det var virkelig på eget ansvar å leke sånn med han. Ellers var han en utrolig trygg hund sånnsett, han beit ikke om han var i smerter, han hadde null forsvar, osv. Men under heavy lek kunne han bomme. Det hadde lite med kontroll over bitt å gjøre, han slapp selvsagt så fort han kjente at det var "feil", men da var det allerede for sent liksom.

Jeg mener det har alt med kontroll over bitt å gjøre, hunden skal virkelig ikke bite hull på deg bare fordi den bommer på leken - såpass kontroll har de.

Vi har en temmelig 'drakampgal' hund her hjemme, vi vurderte faktisk en periode å forby all drakamp med henne fordi hun var helt vekke så snart hun så en tauknute. Likevel har hun aldri bitt hull på noen av oss under lek slik du beskriver. Hvis/når hun bommer, er det såvidt man rekker å kjenne noe før hun har tatt nytt tak, denne gangen i leken. Jeg synes den hunden du nevner høres rett og slett uoppdragen ut på akkurat det punktet.

Andre hunder som "biter" er faktisk bare uoppdragne, der eier ikke har satt normale grenser. Eller de venner seg til å "slenge" med kjeften - litt sånn erta berta. Gjøres det i "feil" situasjon, kan det erklæres som bitt av "farlig hund". En bekjents hund slenger med kjeften når man klapper den; noe som opprinnelig var tulleatferd fra en liten valp, men som aldri ble stoppet. Nå er den voksen og gjør det fremdeles, og det er idioti fra eierens side. Spiller det noen rolle om "det er gjort i beste mening" og uten et fnugg aggresjon, hvis folk risikerer å få slått ut tenna eller få en hoggtannflenge i kinnet?

Her forklarer akela veldig godt hva jeg mener med å si at den hunden høres ut som den kunne trengt litt oppdragelse når det gjelder å oppføre seg i lek.

[Aya]

Jeg mener det har alt med kontroll over bitt å gjøre, hunden skal virkelig ikke bite hull på deg bare fordi den bommer på leken - såpass kontroll har de.

Vi har en temmelig 'drakampgal' hund her hjemme, vi vurderte faktisk en periode å forby all drakamp med henne fordi hun var helt vekke så snart hun så en tauknute. Likevel har hun aldri bitt hull på noen av oss under lek slik du beskriver. Hvis/når hun bommer, er det såvidt man rekker å kjenne noe før hun har tatt nytt tak, denne gangen i leken. Jeg synes den hunden du nevner høres rett og slett uoppdragen ut på akkurat det punktet.

Her forklarer akela veldig godt hva jeg mener med å si at den hunden høres ut som den kunne trengt litt oppdragelse når det gjelder å oppføre seg i lek.

I mine øyne har det vel mer med fysikk å gjøre.. Dersom du er fullt innstilt på å slå til en.. Ja, si en punchingball, all fokus er rettet mot slaget, all styrke du har ligger bak; men akkurat i det du treffer ballen oppdager du at det er et menneske, og du må stoppe bevegelsen. Det vil være EKSTREMT vanskelig å stoppe bevegelsen -med så mye kraft bak- akkurat i det øyeblikket, det vil sannsynligvis bli et sammenstøt før du klarer å trekke armen tilbake, sant? Ingen har SÅ mye kontroll over kroppen når du har lagt hele vekten bak slaget.

Den hunden jeg beskriver er vel en av de lydigste hundene jeg har vært borte i, han hadde en absolutt, hundre prosent sikker slipp kommando, men han la absolutt all vekt inn når vi hadde den typen lek, og selv om han stoppet bevegelsen AKKURAT i det han kjente at det var feil, så var det ikke til å unngå at tyngdekraft og muskelkraft gjorde at det kunne bli hull. Som regel ble det ikke det, som regel bommet han ikke (vi lekte sånn ca hver dag i ca ni mnd, han bommet kanskje fem/seks ganger, og kanskje to/tre av disse ble det hull).

I mine øyne har det lite med ulydighet å gjøre, kanskje det har noe med fysisk kontroll å gjøre, men igjen- han hadde en UTROLIG høy biteterskel, ville aldri bitt med vilje, men pga styrken BAK leken så var det uungåelig. Som regel var det min feil også.

Uhell skjer, i mine øyne er det et hendelig uhell som kan skje når gira hunder leker, uansett bittkontroll eller ikke, og jeg ville aldri i verden vurdert å avlive hunden pga noe sånt. Like lite som å avlive en hund som biter i overslag, f.eks under kamp med en annen hund.

[Carina]

I mine øyne har det vel mer med fysikk å gjøre.. Dersom du er fullt innstilt på å slå til en.. Ja, si en punchingball, all fokus er rettet mot slaget, all styrke du har ligger bak; men akkurat i det du treffer ballen oppdager du at det er et menneske, og du må stoppe bevegelsen. Det vil være EKSTREMT vanskelig å stoppe bevegelsen -med så mye kraft bak- akkurat i det øyeblikket, det vil sannsynligvis bli et sammenstøt før du klarer å trekke armen tilbake, sant? Ingen har SÅ mye kontroll over kroppen når du har lagt hele vekten bak slaget.

Den hunden jeg beskriver er vel en av de lydigste hundene jeg har vært borte i, han hadde en absolutt, hundre prosent sikker slipp kommando, men han la absolutt all vekt inn når vi hadde den typen lek, og selv om han stoppet bevegelsen AKKURAT i det han kjente at det var feil, så var det ikke til å unngå at tyngdekraft og muskelkraft gjorde at det kunne bli hull. Som regel ble det ikke det, som regel bommet han ikke (vi lekte sånn ca hver dag i ca ni mnd, han bommet kanskje fem/seks ganger, og kanskje to/tre av disse ble det hull).

Jeg tror hundene har mye bedre kontroll over kropp og bitt enn hva gjennomsnittsmennesket har. Hvorfor er det mange andre hunder som klarer å avbryte før de biter hull, men ikke den du beskriver? Hvis man fortsetter å bruke Varja som eksempel, så ville helt sikkert gjort akkurat det samme som hunden i ditt eksempel. Men pga oppdragelsen hun har fått, så har det ikke vært tillatt - enten det hadde vært 10 ganger i året eller 100.

I mine øyne har det lite med ulydighet å gjøre, kanskje det har noe med fysisk kontroll å gjøre, men igjen- han hadde en UTROLIG høy biteterskel, ville aldri bitt med vilje, men pga styrken BAK leken så var det uungåelig. Som regel var det min feil også.

Hva er kontroll over bittet annet enn fysisk kontroll?

Uhell skjer, i mine øyne er det et hendelig uhell som kan skje når gira hunder leker, uansett bittkontroll eller ikke, og jeg ville aldri i verden vurdert å avlive hunden pga noe sånt. Like lite som å avlive en hund som biter i overslag, f.eks under kamp med en annen hund.

Det er jo opp til oss å forhindre uhell, spesielt når uhell kan føre til at hunden blir begjært avlivet fordi naboens unger ville leke med den.

Jeg ville forresten heller ikke avlivet en sånn hund, men jeg ville arbeidet veldig hardt for å plukke dette av hunden fra starten av, og det har vi vel på en måte allerede gjort med hun vi har. Nå er hun veldig kontrollert i drakamper. Hvis hun bommer, noe som skjer veldig sjelden, merker man fint lite til det. Mister hun leken/taper leken til meg, setter hun seg ned og venter til jeg gir signal om at vi kan fortsette leken.

For min del er det vel noe med følelsen om jeg kan stole på en hund eller ikke. Som belgerpia sier, så er det ikke sikkert en dårlig/ustabil hund ville vart så lenge hos meg at den ville fått sjansen til å bite. Det er nok hunder i verden til at man behøver ta vare på de dårlige individene - spesielt når hunder er så 'uvelkomne' her i landet som de er.

Samtidig har vi en nesten voksen hund som i det siste har svart et par ganger (med 'markeringsbitt') når hun har fått en streng korreksjon, uten at jeg ser det som noen grunn til å avlive henne.

[Aya]

Jeg tror hundene har mye bedre kontroll over kropp og bitt enn hva gjennomsnittsmennesket har.

Hvorfor er det mange andre hunder som klarer å avbryte før de biter hull, men ikke den du beskriver?

Fordi de fleste andre hunder går med mindre tyngde inn i lek på den måten? Ingen av mine hunder før eller senere har vært SÅ gira i den typen lek, ergo har jeg heller ikke hatt sånne episoder med noen av de, til tross for at iallefall to av de kunne drept for en drakamp.

Hvis man fortsetter å bruke Varja som eksempel, så ville helt sikkert gjort akkurat det samme som hunden i ditt eksempel. Men pga oppdragelsen hun har fått, så har det ikke vært tillatt - enten det hadde vært 10 ganger i året eller 100.

Hva hadde ikke vært tillatt? Å bomme på leken og slippe/stoppe bevegelsen i det øyeblikket han skjønte at det var feil?

Hva er kontroll over bittet annet enn fysisk kontroll?

Du nevnte jo ulydighet..

Det er jo opp til oss å forhindre uhell, spesielt når uhell kan føre til at hunden blir begjært avlivet fordi naboens unger ville leke med den.

Jeg ville forresten heller ikke avlivet en sånn hund, men jeg ville arbeidet veldig hardt for å plukke dette av hunden fra starten av, og det har vi vel på en måte allerede gjort med hun vi har. Nå er hun veldig kontrollert i drakamper. Hvis hun bommer, noe som skjer veldig sjelden, merker man fint lite til det. Mister hun leken/taper leken til meg, setter hun seg ned og venter til jeg gir signal om at vi kan fortsette leken.

Min og;) Det er en selvfølge at du har en hund som etterfølger en slipp/stopp kommando på sekundet om man skal leke sånn.

For min del er det vel noe med følelsen om jeg kan stole på en hund eller ikke. Som belgerpia sier, så er det ikke sikkert en dårlig/ustabil hund ville vart så lenge hos meg at den ville fått sjansen til å bite. Det er nok hunder i verden til at man behøver ta vare på de dårlige individene - spesielt når hunder er så 'uvelkomne' her i landet som de er.

Samtidig har vi en nesten voksen hund som i det siste har svart et par ganger (med 'markeringsbitt') når hun har fått en streng korreksjon, uten at jeg ser det som noen grunn til å avlive henne.

Selvsagt. Og jeg har selv avlivd flere hunder pga fysisk/psykisk sykdom/ustabilitet- blant annet nettopp for å komme i forkjøpet av ekle situasjoner.

Nå ble vel dette litt OT egentlig, men selvsagt fikk han ALDRI lov til å leke med barn når jeg visste han gikk så kraftig inn i leken.

Hvis du leser det jeg har skrevet ser du at han slapp i DET SEKUNDET han kjente at han hadde truffet feil, altså med EN gang tenner møtte skinn, men fordi det var så mye tyngde bak kunne det bli hull allikevel. Ville du virkelig straffet noe sånt? Ville du sett på det som ulydighet? Det kan jeg ikke forstå, egentlig.. (De gangene det er snakk om kampet vi ikke med en leke heller, forresten, men med en tynn liten håndduk).

Hvis jeg skulle "trent bort" dette så hadde den eneste måten vært å trene inn et lettere bitt og ikke så kraftig lek, og det var/er ikke ønskelig. Det blir noe av det samme i mine øyne som når en hund går ut for fullt for å hente en ball som er kastet, og får med seg litt gress og jord i munnen samtidig, fordi farten og tyngden er så stor.

Jeg er vel mer streng enn gjennomsnittshundemennesket også når det kommer til biting, og det er nulltoleranse her i huset- det har det alltid vært. Men ikke bare biting, også knurring, utfall, svar- det er ikke lov, enkelt og greit. Som Pointerguri sier så finnes det mange nok hunder her til lands til at det er noe poeng i å ta vare på de dårlige.

[Carina]

Hva hadde ikke vært tillatt? Å bomme på leken og slippe/stoppe bevegelsen i det øyeblikket han skjønte at det var feil?

Det hadde ikke vært tillatt å bite meg, da jeg mener de har såpass kontroll at hvis du lærer dem at det ikke er lov, så klarer de faktisk å unngå å bite selv om de er veldig inne i leken.

Du nevnte jo ulydighet..

Hæ? Nei, jeg mener at du motsier deg selv litt. Du sier det kan ha noe med fysisk kontroll å gjøre, men ikke kontroll over bittet? Er det ikke det det samme som å ha fysisk kontroll?

Hvis du leser det jeg har skrevet ser du at han slapp i DET SEKUNDET han kjente at han hadde truffet feil, altså med EN gang tenner møtte skinn, men fordi det var så mye tyngde bak kunne det bli hull allikevel. Ville du virkelig straffet noe sånt? Ville du sett på det som ulydighet? Det kan jeg ikke forstå, egentlig..

Ja, det ville jeg straffet. Med negativ straff.

Hvis jeg skulle "trent bort" dette så hadde den eneste måten vært å trene inn et lettere bitt og ikke så kraftig lek, og det var/er ikke ønskelig.

Jeg mener det er fullt mulig å ha et like fullt og fast bitt og at hunden fortsatt leker 'kraftig' og allikevel trene vekk den delen hvor hunden biter deg til blods.

Selvsagt. Og jeg har selv avlivd flere hunder pga fysisk/psykisk sykdom/ustabilitet- blant annet nettopp for å komme i forkjøpet av ekle situasjoner.

Jeg er vel mer streng enn gjennomsnittshundemennesket også når det kommer til biting, og det er nulltoleranse her i huset- det har det alltid vært. Men ikke bare biting, også knurring, utfall, svar- det er ikke lov, enkelt og greit. Som Pointerguri sier så finnes det mange nok hunder her til lands til at det er noe poeng i å ta vare på de dårlige.

Jeg vet jo at du har avlivet et par hunder som ikke holdt mål fysisk/psykisk, og sånn overall er vi nok stort sett enige - som vi jo så sjelden er..

[Lotta]

Ja, det ville jeg straffet. Med negativ straff.

Hvordan straffer du et biteutfall "negativt"? (Jeg er spesielt interessert siden straff jo bare er straff pr definisjon hvis det FAKTISK virker, for dem som opererer med disse begrepene på denne måten... - og det vet man jo ikke før neste gang hunden utagerer, liksom...?)

[akela]

Godt spørsmål Lotta, siden hunden da allerede har fått lekt, vil det da oppleves særlig negativt om leken opphører? (for her er det jo snakk om LEK og ikke utfall eller aggresjon, men heller lek som går over i litt for høy intensitet, uten aggresjon i, for det er noe HELT annet, så dette er egentlig et lite sidespor)

Se på hunder som leker, der det kan gå tilsynelatende uhyre hardt for seg, dog uten hull. Mine to har lange omganger med drakamp, heftig knurring, brøling, den store legger den lille i bakken, den lille klipper til over beina hennes, og de vet akkurat hva de gjør - men så av og til kan det gå litt FOR hardt for seg.

Og da legges tonen om, den som har kløpet for hardt til (fremdeles uten hull, bare slik at det gjorde for vondt gjennom pelsen) får kontant kjeft i et annet "tonefall", og retter seg etter det. For slik er "reglene" her i huset, den eldste - den store oppdrageren - har trent minsten til det. Først veldig mildt, så kom alle reglene om korrekt atferd gitt...

Lek SKAL være kontrollert, og det sekundet minsten lar seg rive med eller blir litt frustrert fordi han er langsommere i en løpelek enn den store og napper litt ekstra, så kommer det en muggen korreks.

Deretter fortsetter leken...

Jeg har forøvrig lekt mye med hunder som belønning for figurantarbeid etc, og jeg må si at jeg blir en høyst uvillig figurant for dem som tipper over og blir for hardhendte - jeg oppfatter det som hunder som på et eller annet tidspunkt ikke er blitt korrigert, på ene viset eller andre, for at de tar i for mye, og jeg VIL ikke få meg en skrape eller rift selv om det bare er lek. Det er en ustyrlighet eller et stress i det som jeg ikke liker. Ser på en intens, bruksavlet hannhund vi treffer, som ligger svært høyt på det meste - men som aldri tar "feil" likevel, fordi han klarer å roe seg selv ned. Men vil andre ha hundene sine slik eller så, får de si fra - og passe godt på, så ingen uinformerte leker med dem, for jeg forventer faktisk at trente hunder IKKE skal bite meg i hendene ved en feiltagelse.

[ida]

Ja, det ville jeg straffet. Med negativ straff.

Hvordan straffer du et biteutfall "negativt"? (Jeg er spesielt interessert siden straff jo bare er straff pr definisjon hvis det FAKTISK virker, for dem som opererer med disse begrepene på denne måten... - og det vet man jo ikke før neste gang hunden utagerer, liksom...?)

Godt spørsmål Lotta, siden hunden da allerede har fått lekt, vil det da oppleves særlig negativt om leken opphører? (for her er det jo snakk om LEK og ikke utfall eller aggresjon, men heller lek som går over i litt for høy intensitet, uten aggresjon i, for det er noe HELT annet, så dette er egentlig et lite sidespor)

Det var jo her snakk om en hund som bommet på ballen (eller annet objekt) i lek. Vi hadde nå en som ble så ivrig at hun hoppet og nafset (i min verden er nå det en form for biting) og det mest effektive for å få slutt på dette var å putte ballen i lomma. Negativ straff. Klart at for en hund som er kjempegira, er fjerning av forsterkeren effektivt.

EDIT: Blir man bitt, så gjør det som regel ganske vondt, så positiv straff (her brøl, hyl, etc), kommer vel rimelig kontigent på atferd?

[Lotta]

Det var jo her snakk om en hund som bommet på ballen (eller annet objekt) i lek. Vi hadde nå en som ble så ivrig at hun hoppet og nafset (i min verden er nå det en form for biting) og det mest effektive for å få slutt på dette var å putte ballen i lomma. Negativ straff. Klart at for en hund som er kjempegira, er fjerning av forsterkeren effektivt.

Poenget mitt er ganske enkelt at om denne negative straffen VIRKER (og det skal den jo gjøre for å, pr def være "straff", ikke sant...) - vet man ikke før man tar forsterkeren (eller ballen, om du vil) opp av lomma igjen...

EDIT: Blir man bitt, så gjør det som regel ganske vondt, så positiv straff (her brøl, hyl, etc), kommer vel rimelig kontigent på atferd?

Men da driver man jo ikke med ren shaping, gjør man vel...? Og skal man tro de mest ihuga positivistene her inne så vil en sånn kombinasjon av ns og ps forvirre hunden, og det som VIRKER vil være hundens frykt for å oppleve ps igjen...

(Det var det der med teori, og praksis, som enkelte av oss sliter litt med i disse diskusjonene, da )

[ida]

Poenget mitt er ganske enkelt at om denne negative straffen VIRKER (og det skal den jo gjøre for å, pr def være "straff", ikke sant...) - vet man ikke før man tar forsterkeren (eller ballen, om du vil) opp av lomma igjen...

Men da driver man jo ikke med ren shaping, gjør man vel...? Og skal man tro de mest ihuga positivistene her inne så vil en sånn kombinasjon av ns og ps forvirre hunden, og det som VIRKER vil være hundens frykt for å oppleve ps igjen...

(Det var det der med teori, og praksis, som enkelte av oss sliter litt med i disse diskusjonene, da )

Å fjerne forsterkeren har vært rimelig effektivt her, iallfall. En annen ting er at hun nå har erstattet nafsingen med å sitte på rompa og hyle. Men altså, etter noen repetisjoner på å putte ballen i lomma, så er hylingen borte også. Det kan jo sies at jeg fader atferd som er uønsket. Shaping er jo å forme atferd og det er jo her snakk om å fjerne, ikke forme atferd.

Hvilken kombinasjon av ps og ns, refererer du til? Beklager hvis jeg har litt tungt for det, men her forsto jeg ikke hva du mente...

[Lotta]

Hvilken kombinasjon av ps og ns, refererer du til? Beklager hvis jeg har litt tungt for det, men her forsto jeg ikke hva du mente...

Positiv straff - hyling og skriking av AUUUU når man blir bitt

Negativ straff - å legge ballen/forsterkeren i lomma

[ida]

Positiv straff - hyling og skriking av AUUUU når man blir bitt

Negativ straff - å legge ballen/forsterkeren i lomma

Forhåpentligvis er det i det første tilfellet snakk om en engangsforeteelse. Er det noen som bruker hyling som metode, sånn regelmessig?

Her gjør vi sånn: Bikkja hyler og bjeffer for å få meg til å hive ballen uti vannet (når jeg bruker ball som forsterker ved innlæring av ferdigheter på land, er det aldri noe problem). Jeg putter ballen i lomma. Bikkja klapper umiddelbart igjen, jeg teller til tre og hiver ballen. Det skal jo lønne seg å holde kjeft, ikke sant?

[Lotta]

Forhåpentligvis er det i det første tilfellet snakk om en engangsforeteelse. Er det noen som bruker hyling som metode, sånn regelmessig?

Jeg misforsto deg kanskje da du sa at man automatisk hyler til når man blir bitt og det gjør vondt? (*Fnis* - eller kanskje smerteterskelen stiger etterhvert, hva vet jeg?). Selv bruker jeg stemmen veldig bevisst og T Y D E L I G når jeg mener det trengs - og hyler også hvis det passer sånn!

Her gjør vi sånn: Bikkja hyler og bjeffer for å få meg til å hive ballen uti vannet (når jeg bruker ball som forsterker ved innløring av ferdigheter på land, er det aldri noe problem). Jeg putter ballen i lomma. Bikkja klapper umiddelbart igjen, jeg teller til tre og hiver ballen. Det skal jo lønne seg å holde kjeft, ikke sant?

Men hyle gjør den fortsatt når dere leker med ball - tydeligvis...