Avliving etter bittepisoder, hvor går grensen?

[Karina+cathy]

Hvor går grensa deres ved avlivning ved biting?

Null toleranse uannsett?

Eller ser ann situasjonen og ser hvor mye skade hunden gjør på personen/barnet?

Eller finne på hundre unskyldninger for at hunden gjorde sånn som den gjorde,for så å fjerne den totalt fra å komme oppi sånne situasjoner?

[ida]

Hvor går grensa deres ved avlivning ved biting?

Null toleranse uannsett?

Eller ser ann situasjonen og ser hvor mye skade hunden gjør på personen/barnet?

Eller finne på hundre unskyldninger for at hunden gjorde sånn som den gjorde,for så å fjerne den totalt fra å komme oppi sånne situasjoner?

Er dette et svar til trådstarter, så burde du vel komme med noen egne synspunkter. Hvis ikke kunne jo dette være en interessant trådstart i seg selv.

[vipsen]

Er dette et svar til trådstarter, så burde du vel komme med noen egne synspunkter. Hvis ikke kunne jo dette være en interessant trådstart i seg selv.

Splittet og laget egen tråd.

[ida]

Fibi ville blitt avlivet hvis hun bet. Men det er fordi jeg har jobbet vanvittig med å bygge selvtillitt hos en hund som var ekstremt usikker da vi overtok henne. For alt jeg vet kan hun ha bitt før vi overtok henne.

Biter hun nå, er jobben jeg har gjort/gjør ikke bra nok, eller usikkerheten hennes stikker for dypt, eller hva det nå er. Uansett vet jeg at hun vil kunne velge samme løsningsstrategi igjen og det kan jeg ikke ta ansvaret for.

Det er rimelig bombastisk å dømme alle bitt fra alle hunder som avlivningsgrunn etter første bitt. Det er så mange faktorer som spiller inn at jeg mener situasjon, hund og ikke minst muligheter for oppfølging må taes med i betraktningen.

[borderen]

Jeg hadde ikke avlivet Amira selv om jeg hadde visst at hun lett kunne komme til å bite noen. Jeg ville heller holdt henne under kontroll og brukt munnkurv der det skulle vært nødvendig. Det er fordi jeg har en nyttig arbeidshund jeg har god bruk for.

[molly]

Jeg har opp i mot nulltoleranse ovenfor bitt mot mennesker. Jeg hadde ikke klart å stole på en hund som hadde bitt, og hundeholdet ville blitt en belastning for både bikkja og meg. Og det er livet for kort til...

Men man må selvfølgelig skille på ett bitt og ett bitt... En skramme er ikke ett bitt, men et problem som kan og må jobbes med, mens skikkelig hull er et bitt og også mest sannsynlig lærdom for bikkja, og kroken på døra...

Om bikkja blir satt i en slik situasjon at den ikke har noen annen retrett enn å bite, så har jeg totalt feilet som hundeeier, og hva jeg ville gjort da aner jeg virkelig ikke, men antakelig slått meg selv med noe virkelig hardt i hodet flere ganger og satt bort bikkja til kyndige folk...

Edit: jeg sier ikke at det er det eneste riktige, mange hunder har sikkert fortjent en sjanse nr to, men det er dette jeg ville gjort...

[Aya]

Det kommer litt ann på omstendighetene. Et rent bitt ved utfall, barn (redsel), aggresjon osv- det hadde vært rett til dyrlegen. Et bitt ved smerte, under kamp med annen hund o.l. hadde blitt tolerert til en viss grad. Hadde jeg visst hun KUNNE bite hadde det blitt munnkurv og knallmye trening, jeg hadde ikke gitt henne opp med en gang, men det krever ekstremt mye å ha en så usikker hund, og det er ikke alltid det går ann å ta det ansvaret på seg. Jeg har blitt bitt flere ganger selv i overslagshandlinger, uten at jeg har stresset noe særlig med det.

[Karina+cathy]

Hva med biting av barn ved forsvar av godbit?

[HanneJ]

Hva med biting av barn ved forsvar av godbit?

Uakseptabelt for meg.

Biter hunden ved forsvar av godbit, da er det eieren som har ansvaret (jeg mener da at eieren skal ha en viss anelse om at hunden forsvarer sine ting, slik at situasjonen kan unngåes)

Det finnes jo hunder som har et sterkt behov for å beskytte mat, som man aldri kan kvitte seg helt med - dermed er det hundeeieren som har ansvar for at ingen skal komme opp i en uheldig situasjon der hunden biter/skader noen!

[molly]

Det kommer litt ann på omstendighetene. Et rent bitt ved utfall, barn (redsel), aggresjon osv- det hadde vært rett til dyrlegen. Et bitt ved smerte, under kamp med annen hund o.l. hadde blitt tolerert til en viss grad. Hadde jeg visst hun KUNNE bite hadde det blitt munnkurv og knallmye trening, jeg hadde ikke gitt henne opp med en gang, men det krever ekstremt mye å ha en så usikker hund, og det er ikke alltid det går ann å ta det ansvaret på seg. Jeg har blitt bitt flere ganger selv i overslagshandlinger, uten at jeg har stresset noe særlig med det.

Signerer denne, stikker man hendene mellom to hunder som sloss, så får man ta det på egen tabbekvote. En hund med smerter og som kanskje har gått i sjokk kan også selvfølgelig bite i enkelte tilfeller uten at det bærer rett til veterinæren.

Biting pga matforsvar er helt uakseptabelt her...

[Karina+cathy]

Ville dere ha avlivet hunden vist den hadde bitt ved matforsvar?

Jeg er vel en av di som faktisk har hatt en hund som har bitt opptil flere barn og voksene til blods og jeg har ikke avlivet...å jeg sitter nå å lurer på hva i alle dager jeg tenkte med,men jeg la altid skylden på ungene eller di voksene aldri hunden??jeg omplasserte han når jeg fikk minste jenta for da torte jeg ikke å ha han lenger

Jeg må jo ha vært den dummest hunde eieren noen sinne,blir faktisk helt sjokka når jeg tenker tilbake på det

[Lazita]

Ville dere ha avlivet hunden vist den hadde bitt ved matforsvar?

Jeg er vel en av di som faktisk har hatt en hund som har bitt opptil flere barn og voksene til blods og jeg har ikke avlivet...å jeg sitter nå å lurer på hva i alle dager jeg tenkte med,men jeg la altid skylden på ungene eller di voksene aldri hunden??jeg omplasserte han når jeg fikk minste jenta for da torte jeg ikke å ha han lenger

Jeg må jo ha vært den dummest hunde eieren noen sinne,blir faktisk helt sjokka når jeg tenker tilbake på det

Ja så absolutt og har gjort det for noen år siden, matskål tom, unge kryper forbi og blir bitt i hånden, enkelt og greit takk og farvell til hunden(men den hadde bitt meg tidligere så den levde på lånt tid).

de vi har nå har ikke noe problem med å "dele maten" med ungene så det går greit med dem.

[SusanneL]

Dette er jo en ganske umulig diskusjon sånn egentlig. Da det er jo så alt for mange faktorer som gjør at man endrer standpunkt hele tiden.

F.eks. Ja, de fleste er enige i at det er nulltoleranse når man ser for seg en hund som løper bort og biter et lite barn. Men når situasjonen endres til at den ungen har plaget den hunden i årevis, hunden har en nål inn i hodet, er slått, etc - og "bittet" faktisk bare var et lite klyp i forhold til hva hunden KUNNE ha gjort - ja, da er kanskje nulltoleransen opphevet likevel.

Eller som her - joda - avliving ved første bitt. Men nei forresten, ikke i sjokktilstand eller kamp med en annen hund.

Bortsett fra DE situasjonene burde man kunne si: "Avliv ved første bitt"?

Nei, ikke hvis man også tar med under LEK. Har en venninne som måtte sy 8-10 sting i armen fordi hennes gamle pinnegale hund hoppet opp og grep etter en pinne - men traff armen til eieren sin istedenfor.. Det bør jo ikke være noen avlivingsgrunn det heller.

Eller den hunden som bet en overfallsmann så eieren kunne komme i sikkerhet - tror ikke DEN eieren synes at turen til veterinæren er helt berettiget heller. Eller politihunden som får beskjed om å stoppe en eller annen gærning. Osv, osv, osv.

Og i tillegg til alle "hvis'atte - om'atte" eksemplene, så kommer jo også spørsmålet "HVA er et bitt?"

Er det kun full styrke, rive og slite av et kjøttstykke, er det et hogg men bare såvidt at huden ryker eller er det et skikkelig klyp som blir et blåmerke, etc..

Forskjell på ett kjapt glefs - kontra stå stille, ta sats og glefse. Om hunden kommer forfra eller bakfra, hva den bitte har gjort på forhånd, etc, etc..

Eller hva med str. på hunden, og evt. mulighet til å kunne gjøre noe skade? En venninne hadde en 12-14 år gammel minatyrhund knapt hadde noen tenner. Den bet litt her og der (ble vekket, var sur for et eller annet, etc) - og gummene klasket sammen over fingrene på en. Ikke ble det merke, ikke gjorde det vondt og det var mest bare teit å se på.

Personlig synes jeg ikke at den hunden nødvendigvis burde bøte med livet heller.

Til tider møter man også på endel unge hunder som har eiere som er redd den i f.eks. stellesituasjoner. Som liten valp har den skjønt at den kan bare slenge litt med kjeften - så stopper eieren umiddelbart å børste.. Soleklar avlivingsgrunn for en ellers super 6-7 mndrs valp, ikke sant?

Susanne

[molly]

Dette er jo en ganske umulig diskusjon sånn egentlig. Da det er jo så alt for mange faktorer som gjør at man endrer standpunkt hele tiden.

F.eks. Ja, de fleste er enige i at det er nulltoleranse når man ser for seg en hund som løper bort og biter et lite barn. Men når situasjonen endres til at den ungen har plaget den hunden i årevis, hunden har en nål inn i hodet, er slått, etc - og "bittet" faktisk bare var et lite klyp i forhold til hva hunden KUNNE ha gjort - ja, da er kanskje nulltoleransen opphevet likevel.

Eller som her - joda - avliving ved første bitt. Men nei forresten, ikke i sjokktilstand eller kamp med en annen hund.

Bortsett fra DE situasjonene burde man kunne si: "Avliv ved første bitt"?

Nei, ikke hvis man også tar med under LEK. Har en venninne som måtte sy 8-10 sting i armen fordi hennes gamle pinnegale hund hoppet opp og grep etter en pinne - men traff armen til eieren sin istedenfor.. Det bør jo ikke være noen avlivingsgrunn det heller.

Eller den hunden som bet en overfallsmann så eieren kunne komme i sikkerhet - tror ikke DEN eieren synes at turen til veterinæren er helt berettiget heller. Eller politihunden som får beskjed om å stoppe en eller annen gærning. Osv, osv, osv.

Og i tillegg til alle "hvis'atte - om'atte" eksemplene, så kommer jo også spørsmålet "HVA er et bitt?"

Er det kun full styrke, rive og slite av et kjøttstykke, er det et hogg men bare såvidt at huden ryker eller er det et skikkelig klyp som blir et blåmerke, etc..

Forskjell på ett kjapt glefs - kontra stå stille, ta sats og glefse. Om hunden kommer forfra eller bakfra, hva den bitte har gjort på forhånd, etc, etc..

Eller hva med str. på hunden, og evt. mulighet til å kunne gjøre noe skade? En venninne hadde en 12-14 år gammel minatyrhund knapt hadde noen tenner. Den bet litt her og der (ble vekket, var sur for et eller annet, etc) - og gummene klasket sammen over fingrene på en. Ikke ble det merke, ikke gjorde det vondt og det var mest bare teit å se på.

Personlig synes jeg ikke at den hunden nødvendigvis burde bøte med livet heller.

Til tider møter man også på endel unge hunder som har eiere som er redd den i f.eks. stellesituasjoner. Som liten valp har den skjønt at den kan bare slenge litt med kjeften - så stopper eieren umiddelbart å børste.. Soleklar avlivingsgrunn for en ellers super 6-7 mndrs valp, ikke sant?

Susanne

Jeg synes vel kanskje at du ikke VIL forstå, mer enn at det er så "vanskelig"...

Greia er jo hva som ligger bak, en hund som sloss kjemper for livet, og treffer antakelig en hånd i det den prøver å treffe den andre hunden....

En valp som har lært seg at det funker å bruke tenner, blir selvfølgelig ikke avlivet helt uten videre...

Under lek?? Hallo, det er et dyr med tenner vi snakker om, så at uhell kan skje må vi ta høyde for.

En 12-14 år gammel hund som biter i hytt og pine (selv uten tenner) har det vel kanskje ikke så godt?? Men man jo se litt på skadeomfanget også da. En hund uten tenner skader ikke andre, så la den leve for min del liksom...

Vi har vel alle litt forskjellige syn på hvor grensene går, men jeg for min del mener at en hund som biter for å bite og mener alvor med det, ikke har livets rett...

[Nirm]

Eller politihunden som får beskjed om å stoppe en eller annen gærning. Osv, osv, osv.

Hva har politihunder i tjeneste med denne diskusjonen å gjøre egentlig?

[Guest Belgerpia]

Det synes som om de fleste har en eller annen fiksering på at "om hunden biter hull" så er den ferdig.

Hvorfor i all verden skal det gå så langt?

For meg personlig så går grensa ved en hund som med kald beregning truer med å bite om den ikke får det som den vil. Altså en hund som har erfaring med at det funker å være drittsekk, vi har fått tilbake en slik hund og der var veien kort til veterinær - enkelt og greit - slike hunder har ikke samfunnet bruk for. Den behøver ikke ha bitt hull. Jeg ser ikke noe poeng i å bruke en masse tid og ressurser på søppel, det er mange år siden jeg konkluderte med at jeg neppe får helgenstatus av å ta vare på drittbikkjer så sånne hunder gidder jeg bare ikke å bruke energien min på. Det finnes nok velfungerende, trivelige hunder her i verden liksom.

Det virker på meg som om mange mener at man bør få glorie når man klarer å leve med ustabile møkkabikkjer med nevroser som ville ført til at ett menneske ble varig innlagt på institusjon om det var mennesket som var sykt.

Men man får ikke det, og det man synes å glemme midt oppi dette er at bikkjekreket neppe har det noe bra med seg selv.

En ting er å leve med en nevrotisk hund med fobier som IKKE biter, en annen ting er å la en dustebikkje man VET kan bite i gitte situasjoner leve, DET er for meg helt hinsides. Det skal være hyggelig å ha hund, ikke risikosport.

Som sagt, for meg så behøver ikke hunden engang bite før den avlives.

OM en hund har bitt så er min toleransegrense ekstremt nær null. Det er få unntak for ikke å avlive en hund som har bitt. Unntakene er:

* Om kløna som blir bitt stikker henda inn i en mølje med slossende hunder

* Under lek, om hunden misser på leken og treffer en finger eller så i farta

* Valpelek som tar litt av (da under året gammel hund)

* Ved unntaksvisse tilfeller av forsvar av eier i reelle trusselsituasjon, eks. noen tar fysisk tak i eier og utøver vold mot eier, voldtekstsforsøk. (verbale trusler er ikke inkludert, ei heller er det betimelig at en hund på eget intitiativ biter noen som eier synes ser skummel ut)

...og det var det..........

Å bite barn - uansett hvilken setting det måtte være i er ensbetydende med dødsdom - helt ukritisk. Det være seg om ungen snubler over bikkja, om ungen ordner med maten til bikkja, om ungen kommer brått på, om ungen klemmer på hunden, om ungen er slem med hunden - whatever - man biter ikke barn og ferdig med det, og det er helt uvesentlig hvor mange advarsler ungen har fått på forhånd. Er det nødvendig å gjentatte ganger advare ett barn mot omgang med en hund så burde vel eier strengt tatt flytte faenskapen vekk (bikkjekreket altså).

Det er eiers oppgave å påse at hunden ikke kommer i situasjoner hvor den vil velge å bruke tennene for å komme seg ut av settingen, men det er min påstand at en hund som faktisk velger å bite - uansett setting - har ett seriøst problem, uansett hvilke unnskyldninger eier måtte finne på å komme med.

Det er heller ikke - slik jeg ser det - noen unnskyldning at bikkja advarer på forhånd - om eier hører at hunden advarer så er det eiers ansvar å sørge for at hunden blir fjernet fra situasjonen, får den sjansen til å bite fordi eier er sløv - ja, så bør hunden avlives og eier etter min mening fradømmes retten til ever å eie hund igjen.

*sukk*

Da fikk jeg sagt mitt - og som dere skjønner så har jeg lite til overs for bikkjer som biter og eiere som unnskylder de. Og bare for å tilføye - jeg synes det er like ille om bikkja er stor eller liten, dessverre øker konsekvensene proporsjonalt med størrelsen på hunden, men personlig så ville jeg ikke nølt ett sekund med å avlive også små hunder med uhyrlig oppførsel.

[Carina]

Bortsett fra DE situasjonene burde man kunne si: "Avliv ved første bitt"?

Nei, ikke hvis man også tar med under LEK. Har en venninne som måtte sy 8-10 sting i armen fordi hennes gamle pinnegale hund hoppet opp og grep etter en pinne - men traff armen til eieren sin istedenfor.. Det bør jo ikke være noen avlivingsgrunn det heller.

Dette virker forferdelig rart for meg. Jeg har alltid lært at hunder har såpass kontroll over bittet sitt at de umiddelbart kan stoppe i det de kjenner menneskehud i stedet for pinne.

Et eksempel fra noe som skjedde nettopp hos oss; Willis var på fluejakt, og han er temmelig all over the place når han først setter i gang der han spretter rundt og klapper sammen tennene histen og pisten. I og med at han er jakthund med massemassemasse instinkter, er han helt vekke selv om det 'bare' er fluer. Han hadde pekt seg ut et offer som uheldigvis satte seg på gubbens bare legg. Plutselig ser gubben at den svære kjeften kommer i 300 kmt rett mot beinet hans, og han rekker å tenke det verste rett før tennene treffer huden. Idet de treffer stopper Willis helt opp og gubben kan bare såvidt kjenne at tennene er borti leggen, når han for et øyeblikk siden var sikker på at han skulle bli bitt rimelig kraftig, og hele episoden slutter der.

Hvorfor stoppet ikke den hunden når den kjente at den traff eieren sin og ikke pinnen?

[ida]

Hva med biting av barn ved forsvar av godbit?

Dette er vel et resultat av mangelfull oppdragelse. Her i huset var iallfall noe av det første vi trente på da vi fikk prinsessa i hus å slippe, bytte, ta i fra, dele, da vi skjønte at den unge damen hadde et høyt matforsvar! Vi kan da ikke ha en hund som ligger å knurrer hvis du nærmer deg og hun har noe godt i kjeften. Veldig greit å slippe å vente til hunden er ferdig med å tygge på det den tygger på, men å kunne fjerne det, eller be den slippe, hvis vi f.eks skal ut. Dette gjelder selvfølgelig både barn og voksne.

Da fikk jeg sagt mitt - og som dere skjønner så har jeg lite til overs for bikkjer som biter og eiere som unnskylder de. Og bare for å tilføye - jeg synes det er like ille om bikkja er stor eller liten, dessverre øker konsekvensene proporsjonalt med størrelsen på hunden, men personlig så ville jeg ikke nølt ett sekund med å avlive også små hunder med uhyrlig oppførsel.

Det er en liten nyinnflyttet Phalenèsak borti gata her. Han er helt krakilsk når jeg går forbi med Fibi. Ikke noe å si på det, hun er jo ikke akkurat hundeverdenens mor Theresa, kan man si. Selvføgelig går en lille pelsdotten alltid i flexiline med hele snella ute, så jeg prøver igrunnen å unngå passering av dette dyret i det hele tatt. Nok om det. To ganger har jeg møtt ham alene og han er like gæærn på meg! Har ikke gjort bikkja noe jeg, men plutselig ser jeg ham for meg som en førtikilos et eller annet og bilde blir plutselig et helt annet....

Hvorfor stoppet ikke den hunden når den kjente at den traff eieren sin og ikke pinnen?

Her i huset kan det også bli litt "au" på fingra når leken tar litt av med kasting av baller i vannkanten. Særlig når det er "konkurranse" mellom flere bikkjer. Ballen går rett i lomma, hvis prinsessa prøver å nappe ballen. Det samme gjelder når hun begynner å "mase" (heia sonentreff), selvom det ikke gjør vondt i annet enn øra.

[Carina]

Her i huset kan det også bli litt "au" på fingra når leken tar litt av med kasting av baller i vannkanten. Særlig når det er "konkurranse" mellom flere bikkjer. Ballen går rett i lomma, hvis prinsessa prøver å nappe ballen. Det samme gjelder når hun begynner å "mase" (heia sosentreff), selvom det ikke gjør vondt i annet enn øra.

Ja, skjønner godt hva du mener. Men er det likevel ikke litt forskjell på 'au' og 8-10 sting i armen?

[Aya]

Dette virker forferdelig rart for meg. Jeg har alltid lært at hunder har såpass kontroll over bittet sitt at de umiddelbart kan stoppe i det de kjenner menneskehud i stedet for pinne.

Et eksempel fra noe som skjedde nettopp hos oss; Willis var på fluejakt, og han er temmelig all over the place når han først setter i gang der han spretter rundt og klapper sammen tennene histen og pisten. I og med at han er jakthund med massemassemasse instinkter, er han helt vekke selv om det 'bare' er fluer. Han hadde pekt seg ut et offer som uheldigvis satte seg på gubbens bare legg. Plutselig ser gubben at den svære kjeften kommer i 300 kmt rett mot beinet hans, og han rekker å tenke det verste rett før tennene treffer huden. Idet de treffer stopper Willis helt opp og gubben kan bare såvidt kjenne at tennene er borti leggen, når han for et øyeblikk siden var sikker på at han skulle bli bitt rimelig kraftig, og hele episoden slutter der.

Hvorfor stoppet ikke den hunden når den kjente at den traff eieren sin og ikke pinnen?

Jeg har blitt bitt flere ganger til blods av totalt pinnegal hund; han blokkerte når han så pinne/drakamp, og det var virkelig på eget ansvar å leke sånn med han. Ellers var han en utrolig trygg hund sånnsett, han beit ikke om han var i smerter, han hadde null forsvar, osv. Men under heavy lek kunne han bomme. Det hadde lite med kontroll over bitt å gjøre, han slapp selvsagt så fort han kjente at det var "feil", men da var det allerede for sent liksom.

Når det gjelder bitt ved matforsvar så er det et tegn på dårlig oppdragelse, det er noe som kan jobbes med i de aller fleste tilfeller, men det er ikke akseptabelt nei. Jeg hadde følt meg TOTALT mislykket som hundeeier om hunden min beit et barn ved matforsvar; mine hunder får aldri mat i nærheten av barn uansett hvor trygge de måtte være. Ingen får forstyrre de eller ta fra de mat heller, utenom meg.

[ida]

Ja, skjønner godt hva du mener. Men er det likevel ikke litt forskjell på 'au' og 8-10 sting i armen?

Selvfølgelig! Jeg lurer også litt på hvordan det kunne gå til. Poenget mitt var vel at det kan være lurt å stoppe slike "angrep" på leken, ved å fjerne den (altså fjerne forsterkeren = ekstingvere) og dermed tja, ekstingvere slik oppførsel. (Helst før det kommer til bitt)

[Siri]

Det synes som om de fleste har en eller annen fiksering på at "om hunden biter hull" så er den ferdig.

Hvorfor i all verden skal det gå så langt?

Jeg er helt enig. Jeg synes ikke engang en hund trenger å BITE jeg, før den bør vurderes avlivet. Ok - det er mulig jeg snakker for min syke mor her nå (ehhh... meg altså), men jeg valgte å avlive en hannhund FØR han muligens kunne komme til å bite noen jeg. Jeg synes i grunnen det er nok at man TROR hunden kan komme til å bite stygt i enkelte situasjoner. Denne hunden var rett og slett lumsk han - og jeg følte ikke at jeg var i stand til å ta ansvaret for en slik hund.

[akela]

Det er jo det, at en slik diskusjon som dette egentlig er litt "umulig" - fordi man ikke vet hva slags bakgrunn de andre som diskuterer har, hva slags atferd man egentlig snakker om, hvor lite eller mye som skal til før noen synes det er skummelt, hva som har skjedd forut (noen eiere klarer jo aldri, uansett hvor mange hunder de er igjennom, å se hva som egentlig skjer i en situasjon - "den ble bare sinna"), etc.

Egentlig blir det helt "feil" å diskutere hva som "bør" skje NÅR hunden har bitt - fordi det da ofte er for sent. Da vil hunden ha fått en dårlig erfaring, eieren kan bli redd egen hund - og så skal disse to, som det allerede har gått skeis for i samspill, liksom klare å rette det opp? Det interessante blir jo egentlig å diskutere: Hvordan bør man forebygge AT hunder biter? Hva slags atferd skal man se etter? Hva kan man gjøre? Når bør man gjøre det (de fleste oppsøker jo kyndige folk altfor, altfor seint)?

Noen hunder ser man jo lenge før de faktisk biter, er vemmelige hunder som har unormale reaksjonsmønstre - og enten det er genetisk eller erfaringslært kan man forutsi at "dette går ikke bra i lengden". Svært få hunder er dominantaggressive, så i de fleste tilfeller er det vel ulike frykter - og det ER skumle saker.

Andre hunder som "biter" er faktisk bare uoppdragne, der eier ikke har satt normale grenser. Eller de venner seg til å "slenge" med kjeften - litt sånn erta berta. Gjøres det i "feil" situasjon, kan det erklæres som bitt av "farlig hund". En bekjents hund slenger med kjeften når man klapper den; noe som opprinnelig var tulleatferd fra en liten valp, men som aldri ble stoppet. Nå er den voksen og gjør det fremdeles, og det er idioti fra eierens side. Spiller det noen rolle om "det er gjort i beste mening" og uten et fnugg aggresjon, hvis folk risikerer å få slått ut tenna eller få en hoggtannflenge i kinnet?

Jeg er mest interessert i hva som skjer forut - de første tegnene. Hunden som det ble spurt om i en annen tråd, som bet tredje gangen den var "bortpå" et barn - der er man på overtid, dette burde man sett tegnene på lenge før, som dette med at en hund er usikker i forhold til barn. Da VET man jo allerede tidlig at ting bør gjøres, og kanskje kan man allerede FØR den rekker å bite ha sett nok til at den åker ut - slik tilfellet var med en hund jeg kjente en gang. Virker lille valpen en smule usikker, så får man pøse på med positive erfaringer - det holder ikke å si at "nei, det var ikke noen barn i nærheten", da må man stå på.

Så er det dette med mentalitetstesting... noen hunder vil "velge" biting, andre kan forbli bjeffere et helt liv uten å bite i det hele tatt. Det å velge "solide" valper etc.

Så ja, jeg er enig i at spørsmålet er ikke hva man skal gjøre når/om hunder først BITER... at det blir litt pussig. Det burde heller være noe for å lære folk til å se faresignalene på forhånd, så det aldri går så langt.

[Djervekvinnen]

Ja jeg hadde ikke følt meg komfortabel eller trygg med en hund jeg var usikker på, og ikke stolte på.. Man vet jo selvsagt aldri, men man har ihvertfall en viss følelse på hvordan hunden sin er. Er enig i det mange skriver her, jeg ville ikke hatt en hund jeg var utrygg på. Hvis en hund biter eller glefset hadde jeg straks blitt utrygg på hunden min. .. Også ved matforsvar.

Det er er par ting jeg kan være litt usikker på når det gjelder hunden min, men det er mer at jeg selv ikke vet helt hvordan hun reagerer. Spesielt barn. (ikke biting da, men kanskje at hun kan skremme barn ved bjeffing mot dem, hoppe opp på dem etc.) Derfor er det kun under kontrollerte former jeg utsetter hunden min for det. Jeg er helt klar over det og tar ansvar for det. Men jeg vet ikke om jeg hadde turt og hatt en hund som vet visste kunne finne på bite.

Men om en hund biter pga smerte er det jo en annen sak.

[molly]

Det synes som om de fleste har en eller annen fiksering på at "om hunden biter hull" så er den ferdig.

Hvorfor i all verden skal det gå så langt?

Det er ingen som sier at det MÅ gå så langt før man avliver, men at det ved "hull" definitivt er over...

Før den tid er man jo inne i en "jobbe med problemet" fase, og hvor de forskjellige grensene går er vel litt vanskelig å definere....?