Gå til innhold
Hundesonen.no

Hundepass


Benedicte

Recommended Posts

Hvem passer dine hunder i ferien, eller tar du de alltid med deg? har du hunden på hundepensjonat eller passes den av bekjente?

Er det noen som vet om hundepensjonater som er bra og rimelige over lengre tid, enten i Bergen eller vestfoldområdet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg passer andres hunder jeg, hehe.. :lol:

Har aldri hatt henne hos noen andre enn mamma nei, og det har vel hendt to ganger tror jeg. Ville aldri hatt hund på hundepensjonat, men har noen flere som jeg kan la passe hunden om det trengs. Sjelden problemer å finne hundepass til en miniatyr (som kan oppføre seg) tror jeg :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skal bort i tre uker, og trenger pass til Tia. Vanligvis tar mamma henne, men nå som hun har valp (og i tillegg passer på Cita), så vil hun helst slippe. Frister ikke så veldig å ha henne på hundepensjonat, selv om jeg er veldig trygg på at hun vil ha det bra på hundepensjonatet jeg jobbet på før (hvor jeg kjenner personalet, rutinene og hvor godt de behandler hundene).

Hun er heller ikke en hund jeg kan plassere vekk til hvem som helst, fordi hun er såpass krevende som hun er (en aussieunghund er ikke bare bare).

Jeg skjønner allikevel ikke hvorfor så mange har så mye imot hundepensjonat?

Man må selvsagt se an hunden. Jeg tror ikke Cita hadde likt seg særlig godt på hundepensjonat med såpass mye stress, nytt sted og lukter. Tia er ikke redd for en verdens ting og elsker masse hunder og nye steder. Jeg tror hun ville stortrives på hundepensjonat

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil anbefale Fjellanger, men de er vel det dyreste alternativet du finner i Bergen..

I sommer skal Tulla være på hundepensjonat hele sommeren (ca 1,5mnd), akkurat som i fjor. Men så er jo jeg også der, da.. :lol: Hvis jeg skal bort, plasserer jeg henne enten på pensjonatet, eller så tar jeg henne med meg. Aller helst det siste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skal bort i tre uker, og trenger pass til Tia. Vanligvis tar mamma henne, men nå som hun har valp (og i tillegg passer på Cita), så vil hun helst slippe. Frister ikke så veldig å ha henne på hundepensjonat, selv om jeg er veldig trygg på at hun vil ha det bra på hundepensjonatet jeg jobbet på før (hvor jeg kjenner personalet, rutinene og hvor godt de behandler hundene).

Hun er heller ikke en hund jeg kan plassere vekk til hvem som helst, fordi hun er såpass krevende som hun er (en aussieunghund er ikke bare bare).

Jeg skjønner allikevel ikke hvorfor så mange har så mye imot hundepensjonat?

Man må selvsagt se an hunden. Jeg tror ikke Cita hadde likt seg særlig godt på hundepensjonat med såpass mye stress, nytt sted og lukter. Tia er ikke redd for en verdens ting og elsker masse hunder og nye steder. Jeg tror hun ville stortrives på hundepensjonat

Jeg har ikke noe imot hundepensjonat sånn sett, men ville ikke hatt mine hunder der. Mener ikke at ingen hunder kan ha det bra på hundepensjonat, men som jeg kjenner min egen hund, tror jeg ikke at hun ville trivdes på et slikt sted. Hun er en selskapshund som er avlet for å være sammen med mennesker stort sett hele tiden, hun ligger på hodeputa mi om natta og på fanget om dagen. Om du tror Tia ville trives på et pensjonat, og attpåtil vet av et pensjonat du vet er bra, så ser jeg ikke problemet. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Vicky

Jeg har snille foreldre som passer når de kan. Ellers har jeg Vicky`s oppdretter som har stilt opp. Og Vicky`s søster sin eier som virkelig har vært helt fantastisk. Dette er mennesker jeg stoler 110% på. :lol: Ellers tror jeg absolutt det finnes flotte hundepensjonater, men for min del er ikke det nødvendig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Snille foreldre og gode venner har passet Amira og kommer til å passe Yippie. Marko er ikke helt lett å sette bort, så han er ofte hjemme, så kommer noen kjente i nærheten bort og går tur med han og gir han mat.

Jeg passer hunder for andre, men det er blitt ganske fullt noen deler av sommeren (passer max 5 hunder av gangen i tillegg til mine egne).

Jeg har forøvrig svært dårlig erfaring fra hundepensjonat etter å ha jobbet et sted i 2 mnd... Men har vært på omvisning på f.eks Standal og vet at dette (og sikkert flere andre pensjonater) er tygt og fint sted å sette hunden sin.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Foreldrene mine passer gjerne lillemor både når vi er på ferie og ellers. De spør gjerne om å få låne henne noen dager nå og da :lol:

Når hund nr to kommer i hus vil det vel avhenge om det blir nok en sort dverg eller om det blir en riesen hvor hundene blir plassert ved ferie. Men helst skal jo dyret være med da :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

veninner som selv har hund er veldig fint:)

Jeg forlater henne faktisk heller der enn hjemme hos mor og far, for hos veninnen, som er på min alder har hund selv som stortsett alltid er i sentrum. Da blir det ikke noe vanskelig å ta med en hund til som får mye oppmerksomhet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis bare jeg skal bort så er hun hjemme hos mamma og pappa, skal vi bort alle sammen og hun ikke kan være med så får hun bo på hundepensjonat, og det er virkelig ikke noe problem. Ja, trening blir lagt på hylla for den perioden, men hun koser seg jo skikkelig. Masse leiking med andre hunder, tur i skogen osv. Hun får være hund, og jeg veit at hun har mentalitet til å fikse det greit. Hun er veldig tilpasningsdyktig og uredd, og selv om jeg ikke har møtt Tia siden NKK Hamar veit jeg at du kan å lese bikkjer såpass bra og at du kjenner henne godt nok til at du selv får til å vurdere hvorvidt Tia takler hundepensjonat eller ikke. Jeg tror ikke det er noe problem, hundene har det jo stort sett veldig flott.

Og om du i tillegg velger pensjonatet du jobbet på, evt Fjellanger, så tror jeg du kan føle deg veldig trygg på at Tia får en kjempegod opplevelse. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har foreldre som passer dem hvis jeg skal noe.

Ei i klubben plasserer alltid hunden sin på Lasse&Lises hundehotell og hun er storfornøyd. Der behandler de hunden som et familiemedlem. Tror det ligger i Arna eller noe slik..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ingenting i mot å sette hundene mine på kennel, så lenge jeg kjenner plassen godt (jeg bruker kun pensjonatet hvor jeg jobber).

I sommer så kommer Extra til å være hos Emilie i Bergen. Hun trenger oppfølging hele tiden siden hun er så ung. Så derfor mener jeg det er best.

Når jeg kun trenger pass en helg kan foreldrene mine ha Tassa, Gobben og Extra er kun for spesielt interesserte og er derfor vanskeligere å finne folk til :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis jeg skal på ferie eller lignende er det mamma som passer Mikey. Han er ganske skeptisk til fremmede og når han i tillegg ikke er vant til å forholde seg til andre hunder syns jeg det blir for mye for han å skulle være på hundepensjonat.

Hadde jeg hatt en helt trygg hund med god psyke hadde jeg ikke hatt noen betenkligheter med å sette den på hundepensjonat en liten stund, men da skulle jeg vært godt kjent med stedets rutiner, stab o.l..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sist vi hadde hund på pensjonat var for syv år siden, og jeg har ikke noe imot å sende hunden på pensjonat igjen. "Problemet" er bare at vi er fem i familien, alle over 18, og vi drar ikke på utenlandsferie samtidig(og dessuten sjelden), så det er alltid en som kan passe hunden ;-) Har aldri hatt behov for vennehjelp når det gjelder hundepass.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hyggelig av deg Guro, men jeg snakket med oppdretter og de kunne passe henne! Tia kommer til å stoorkose seg :P

Bra at det ordnet seg :ahappy:

Ellers er både Vindalen og Lise og Lasse`s Hundehotell å anbefale.

Ville ha styrt unna det på Askøy.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...