Atferdsendringer etter kastrering?

[Mari]

Siden jeg mistet begge mine to vakre jenter har jeg vært så heldig å få ha lånehund, kjærestens amstaffhanne på 5 år. Livet uten hund er jo ikke verdt å leve?

På mandag skal han kastreres grunnet problemer med prostata, og jeg må innrømme at jeg gruer meg litt. Han er en svært uproblematisk hannhund, litt bromlete med andre hanner om de bøser, men ingenting uvanlig eller vanskelig å kontrollere. Glad i jentene men ikke overdrevet, og rasetypisk glad i mennesker. Rett og slett en fin fyr.

Han er allerede ganske så sedat, jeg ville heller sett at han fikk mer energi enn at han ble roligere for å være helt ærlig.

Hadde vi kunnet velge, skulle han definitivt fått beholde nøttene sine. Men men.

Jeg er jo kjent med de vanligste ettervirkningene etter en kastrering, men etter 5 år er vel det meste av hormonstyrt atferd befestet. Det er intet problem. Tissetrang og litt bromling kan jeg fint leve med.

Jeg er derimot nysgjerrig på om noen har erfart personlighetsforandringer etter at ballene ble borte? Jeg har alltid vært en av de som har sagt at personligheten heldigvis ikke ligger i godteposen, men nå som en hund jeg er svært begeistret for skal gjennom prosedyren begynner tvilen å melde seg.

Som sagt er han en herlig tass, og jeg er litt nervøs for at han skal miste noe av det som gjør han så ufattelig teit og sjarmerende. Helt sikkert både ulogisk og unødvendig forøvrig. Ikke sant?

Kan dere som har kastrert pga av medisinske problemer fortelle litt om hvordan hundene deres forandret seg i etterkant, om i det hele tatt?

PS: Jeg har et bittelite håp om at mengden smegma kanskje blir redusert? (Altså den ekle gugga som drypper fra snabelen hans. Den som må skrapes av gulvet mitt, jepp nettopp den samme som gjør at han ikke får sove i senga. )

PPS: Pen er'n og.

http://farm1.static.flickr.com/211/5064186...272b6da52_o.jpg

[Guest lijenta]

Hvis dette kan hjelpe så skal jeg fortelle om min Flatcuoted retriever. Han nærmet seg åtte år og hang med halen og hang med hodet og tasset bak meg. Jeg til vetrinæren og fant ut at han hadde prostata problemer. Først så testet vi med den ene typen med kjemisk kastrering og det hjalp ikke så testet vi med den andre typen kjemisk kastrering og det hjalp en del. Imot var mye men siden han ikke er en avelshann så valgte jeg å kastrere. Opperasjonen gikk kjempefint. Etter opperasjonen så var han flat igjen som hadde hodet hevet og logret med halen. Da begynte jeg å få mistanke til at han hadde et eller annet i ryggen og vi fikk tatt røndken og nå går han på forebyggende medisiner. Han inviterer ttispa på ca 1,5 år til leik, han er med i eget tempo vedsidenav sykkelen og syntes dette er topp. Aktivitets nivået hans og trivselen hans har økt betraktelig. Og siden det har økt på han så kan sikkert aktivitets nivået både øke og minske etter en kastrering. Nå som han er ni så må jeg faktisk vurdere å begynne å trene han mentalt igjen, så bra ble det her i gården.

[Guest 2ne]

Kastrerte Gubbelille som 8-9 åring (rart hvor fort man glemmer, egentlig?) for det samme, og han hadde ingen atferdsforandringer i det hele tatt. Han spiste ikke mer, han ble ikke latere, han fikk muuuuuligens litt "dårligere" pels (vanskelig å forklare, men den ble liksom tørrere og røyta mer? Men det kan kanskje ha kommet av alder og?)

Jeg tror ikke det vil bli rare forandringene på en voksen hund, det sier man jo og når de kastreres pga hormonrelaterte problemer (nå er vel en forstørret prostata et slags hormonproblem, men det var ikke sånt problem jeg mener nå), man må jo uansett trene vekk problemet med "sånne" hunder. Jeg kan ikke huske at andre hunder har vært ufin med han heller etter at han ble kastrert, men så ble jeg nok litt særere på hva han fikk omgåes med etterhvert som vi lærte mer

[Turnip]

For 3 uker siden ble min hund kasterert (ikke medisinsk årsak) Jeg har ikke merket store forskjellen på han hittil, men kanskje fordi jeg fikk han ikke hjem før 12 dager etter pga komplikasjoner ved kastereringen. Eneste jeg har merket er at han ikke markerer ute lenger.

[Gry]

Jeg har skrevet en artikkel om hormoner og atferd - kanskje du finner noe informasjon du søker der?

http://www.manimal.no/Artikler/HormonerAtferd.htm

[Petra]

Jeg kastrerte en hannhund på grunn av prostataproblemer for en stund siden. Jeg var akkurat like skeptisk som deg på forhånd etter å ha lest masse her inne om adferdsendringer, mobbing osv. Hunden min høres ut til å være temmelig lik din i gemyttet, snill og sosial og stort sett grei mot andre hanner så lenge de var greie mot ham. Jeg oppfattet ham egentlig som temmelig feminin både i oppførsel og utseende, jeg lurte vel på om han faktisk hadde for lite testosteron, og var ikke særlig happy for å måtte kastrere ham for å si det mildt. Men jeg hadde jo ikke noe valg, da.

Det har gått helt strålende, egentlig. Merker ingen forskjell på ham i det hele tatt. Nå har vi ikke truffet så mange andre hannhunder så jeg vet jo ikke om de ville reagert annerledes på ham. Men forholdet mellom den kastrerte hannen og den andre (intakte) hannen vi har er akkurat som før. Han er ikke blitt noe roligere heller. Mulig han markerer litt sjeldnere enn før, det er jeg litt usikker på.

Litt OT, men jeg har kastrert en tispe også uten å merke noen endringer i adferd hos henne. Dermed synes jeg setningen "Tispenes adferd endres ved kastrering" i Forskningsrådets rapport som er sitert i Grys artikkel er en smule for bastant. Det høres jo ut som om at alle tisper er garantert å endre seg, men det stemte ikke for min tispe i hvert fall.

[Mari]

Takk for tilbakemeldinger! Jeg føler meg litt betrygget nå.

Så er det bare å roe nervene i forhold til selve inngrepet... Heldigvis får jeg være med på hele sulamitten slik at jeg ser at alt går riktig for seg. Hønemor anyone?

Artikkelen din var forøvrig allerede lest, Gry. Jeg tror jeg har lest alle artiklene dine jeg, de er svært gode alle sammen.

Vil fortsatt gjerne høre om flere erfaringer.

Mer OT, men jeg er enig med deg Petra. Min Bacon viste heller ingen atferdsendringer etter kastasjon. Annet enn at hun markerte som en hannhund da. Løftet beinet på lyktestolper og trær og stod i som verst. Var hun tom for tiss kunne hun til og med skvise ut ei kule over en spesielt spennende lukteflekk.

[Gry]

.Erfaringer med egne kunder.

Jeg kan si litt om erfaringer med de hundene jeg har hatt på konsultasjon.

Ca 10% av hundene jeg har hatt på konsultasjon er kastrert før de kommer. Dette kan ha mange årsaker, men atferd er en av de vanligste årsakene. Ofte har hannhunden blitt kastrert fordi den har overdreven seksualatferd, men det er heller ikke uavnlig at de har kastrert hunden etter råd (og gjerne på atferder som vanligvis ikke påvirkes av hormoner). Tisper kastreres i stor grad pga inbilt svangerskap eller infeksjoner.

Effekten kastrering har på atferd - altså når en kastrerer med den hensikt å påvirke atferd - ser ut til å variere en del. Noen hunder endrer atferd betraktelig, andre merker man ikke særlig endringer på.

Ved noen tilfeller har hunden også fått tilbakefall etter kastrering. Det vil si at hunden etter ca. 4-6 mnd igjen har blitt som den var.

Som dere kanskje ser av artikelen jeg linket til, så er det veldig mange faktorer bak atferd, hormoner er en bit (og det systemet er ganske komplekst). Jeg sitter litt med det inntrykket at læringsfaktoren er undervurdert og at søken etter den kjapp løsning på et større problem ofte er motivasjonen for å kastrere. Jeg sier ikke med dette at en ikke bør kastrere, men vanligvis er det et sett med tiltak som skal til for å endre atferd - ikke bare en ting.

[Mari]

Våre bekymringer er på grunnlag at vi ikke ønsker at Charlie skal endre atferd. Han er en så flott "liten" fyr, og det ville vært synd om han forandrer seg.

Kastasjonen må jo gjenomføres, så det er vel bare å krysse fingre og håpe på det beste.

Takk igjen for svar!

[akela]

Jeg legger jo merke til at ingen av de undersøkelsene artikkelen refererer til, snakker noe om ANDRE hunders reaksjoner på de kastrerte hannhundene? Og det er kanskje det jeg selv synes kan være det kjipeste med kastrering, særlig de som egentlig er "unødvendige" - der det er eiers manglende kontroll/styring/feilkjøp av hund som antagelig er årsaken til at en "umulius" er blitt kastrert...

Nei, det blir kanskje mindre "slagsmål" når en hannhund er kastrert. Men jeg synes det er litt trist å se hvordan andre hannhunder "flørter", egler, maser, prøver å ri på den kastrerte hannen - som prøver å si fra, men ikke blir tatt mer alvorlig enn en litt usikker tispe. Eller at enkelte tisper - jeg skjønner ikke helt hvem?, har aldri helt sett noe mønster der? - som flyr på dem fordi de virker som de er litt "redd" eller usikre på denne rare hunden.

Mitt høyst personlige og uvitenskapelige inntrykk (som vel er like mye "verdt", fordi det later til at det knapt er gjort noen undersøkelser av akkurat denne biten?) er at det kanskje er de hannene som i utgangspunktet har vært usikre, eller som har anlegg for litt stress og mas, som blir "ofre"?

De hannene som eiere mener var overhormonelle, som ble tynne vrak fordi de knapt spiste om våren etc, eller som er kastrert av andre grunner (import-omplasseringer fra utlandet, hunder som er kastrert av andre årsaker som at de er krypter etc) de virker mer "normale" i ettertid og andre hannhunder er heller ikke så kjipe mot dem. Slike trygge kastrater har iallfall svært høy standing hos min godt voksne tispe, hun synes de er helt strålende...

Og kanskje det også har noe med eiers oppførsel å gjøre i tiden etter kastrering, da hannhunden nødvendigvis kan bli litt usikker - fordi andre hunder oppfører seg annerledes mot den? Hvis en hund har vettuge eiere som skåner den mot "mobbere" hvis den later til å bli litt plaget, som tar det litt pent i overgangstiden etc, og som ikke tror alt er bare "lek"... så vil det kanskje også gli lettere?

Fordi en litt usikker hund kan kanskje bli mer usikker av at andre behandler den annerledes, eller at de ikke "hører" på den?

Eller en hund som var vant til å få "respekt" fra andre hannhunder før, brått blir et objekt - det kan kanskje også være nokså sterkt? Særlig når den mister endel av "gutsen" som gjør at den kan si fra og bli hørt... slik det virker som om det er som skjer. For en del eiere er det kanskje ikke så nøye; de er lykkelige bare det ikke blir et "fysisk slagsmål" - og det blir det jo ikke, når de intakte hannhundene ikke gidder. Men for eiere med antenner kan det bli litt verre, i forhold til å se de psykiske effektene.

Jeg mener... min tispe, som ikke er så flink til å si fra til endel hannhunder (de ekle, de som merker at hun blir litt usikker når de ikke hører), hun blir nokså fortvilet - og kommer til meg og ber om hjelp, fordi hun ikke skjønner hvorfor ikke alle "følger spillereglene". Og hun er en språksterk fin hund stort sett. Vi er blitt flinke til å gå vår vei!

Og endel andre hannhundeiere synes jo ikke det "gjør noe" om deres hanner plager andre, det være seg tisper eller slike kastrerte hannhunder - "de må ordne opp selv". Det er altså ikke jeg helt enig i, minsten her får oppføre seg uansett, ellers må han være hos meg.

Jeg tror EIERS innsats kan bety mye, at man styrer omgangen med andre hunder - og går sin vei dersom det blir too much. Kanskje i den første tiden iallfall?

Husker en ung, spinnvill hannhund som gjorde sitt inntog i parken her forleden, i full guffe - raste bort til alle tisper, spant rundt, og fikk samtlige hannhunder etter seg som skulle ri og styre med den... uten at det hjalp at den unge, spinnville brølte og heiv seg etter dem, da bare spratt de andre hannhundene unna og logret tåpelig. Det ble jo nærmest "unntakstilstand" der en tid. Det viste seg at han var kastrert "fordi han var så umulig". Og eier stod der og nærmest syntes det var fint at "han fikk løpe med de andre hundene, da slet han seg nok ut".

Men når det gjelder "din" hund: Hvis denne hunden i utgangspunktet er en selvsikker og trygg kar, så går sikkert denne biten greit. Jeg er enig i at det er litt synd - fikk helt panikk her fordi jeg trodde minsten kunne ha prostataproblemer, men så var det bare en kuldefremkalt infeksjon (han har et noe senket chassis...), for jeg vil også unngå et slikt inngrep hvis jeg kan, fordi jeg liker min hannhund akkurat som han er - en barsk liten **** med et tonn selvtillit, og ingen pinglete kosegris.

(la til litt nå... PS, til TonjeM, jeg er enig i den totale ironi når det gjelder flaten! )

[Turnip]

Jeg har begynt å merke mer og mer at Mike er en kasterat nå, han bråker ikke med andre hunder lenger, og er litt mer opptatt av mine komandoer enn alt han skal snuse på og markere på hele tiden.

Opplevde i helgen at en fransk bulldog prøvde å ri på han, Mike ble ganske sint rett og slett og slang den lille hunden i bakken og snerret til han... Så han gjorde ikke det en gang til. Jeg kommer ikke til å la andre hunder ri på han. Men dette har bare skjedd 1 gang...

jeg angrer ikke på at jeg kastererte han (angrer på alt det han måtte igjennom da veterinæren tabbet seg ut selvfølgelig) men har fått en mer glad og lystig hund nå, han er mer kosete inne og har masse energi fortsatt!

[TonjeM]

Mange kloke ord her..

Kakkelakken vår er "selv kastrert" (jada forteller det titt og ofte jeg.. men jeg kommer ikke over ironien i at før jeg fikk han så hadde jeg bestemt meg for at han skulle kastreres for sånn tispetull skulle vi ikke ha, men så viste fyren seg å være kjempegrei, selv når basenjien var høyløpsk var Kark grei gutt - og da tenkte jeg nei ikke søren om han behøvde kastreres, ikke var han hormonell, ikke bråket med han med andre hunder osv - og så går bikkja hen og kastrerer seg selv..tullingen.. naturen har ikke vært helt vennlig og omtenksom med sin konstruksjon av hannhunder for å si det slik, hogstfelt er de sannelig ikke laget for!)

I alle tilfelle, vi har ikke merket noen forskjell på Kark etter kastrasjonen, han er akkurat like stressa, tomsete, livat og radmager som før han kastrerte seg. Nå har han alltid vært en stress-flat så andre hunder brukte ca 7 sekunder å bli dødsirritert på han før han ble kastrert, og de blir fortsatt dødsirritert av vimsingen hans nå etterpå, så jeg kan jo ikke si hans forhold til andre hunder er endret på noe vis heller..

Det eneste som har endret seg er når basenjien har løpetid. Hun kommer i en fase hvor hun forsøker å regelrett voldta han - før han ble kastrert så syntes han det var veldig hyggelig med flørtingen hennes og var "med på notene" (og ja, det var da man holdt dem under oppsyn 100 %, skulle man på do en tur så fikk pent den ene være med..) men nå - han blir engstelig og usikker når lille basenji gjør sine krumspring rundt han, gnubber seg inntil han og "mjauer" han i øret.. han er ikke vant til at hun er sååå hyggelig og skjønner ikke hva som forventes av han-- stakkar - da er han et bedrøvelig syn der han søker tilflukt bak beina våres!

Jeg tror Akela er inne på noe viktig - kastrasjon som adferdsendrende tiltak har kun en funksjon for hannhunder som faktisk er overhormonelle, i alle andre tilfeller tror jeg det kun gjør ting verre - spesielt når det gjelder usikre hannhunder.

[Mari]

Mange gode poenger her, og spesielt takk til Akela som tar opp noe viktig som altfor få tenker på.

Charlie er en trygg kar. Altså, han er ei pingle på mange måter, med lav smerteterskel og er redd for bil og bur f.eks. Men han har bunnsolide nerver og knall avreaksjon. Om dere forstod den? Han tar bare riktige avgjørelser liksom, samme hva som skremmer han. Ingen avlshund uansett, men en bra hund alikevel.

I forhold til andre hunder er det ikke noe problem. Han får ikke møte andre hanner (det siste rasen trenger er en amstaff i slåsskamp, så det er ikke noe vits i å ta sjanser synes jeg), og han møter bare tisper jeg kjenner og vet hvordan er. Det er ingen forandringer sånn sett fra før kastreringen.

Men ja, det var ikke lett å skulle ta de teite nøtta. Det føles bare så feil siden han er så velfungerende på alle måter. Vil ikke at han skal forandre seg i det hele tatt jeg.

Uansett, nå er de i søpla. Jeg fikk være med på hele prosedyren, og det syntes jeg var fint. Greit å se at alt gikk riktig for seg, for jeg hadde litt nerver der også. Kanskje spesielt etter å ha lest Siljes historie om Mike. Huff! Jeg liker å få være med på det som skjer med hundene, og heldigvis har jeg en (fantastisk!) veterinær som har skjønt det også, og som brøt sine egne prinsipper for meg. Han har nok litt vondt, men sover for det meste og sutrer bare litt innimellom.

Nå håper jeg at rekonvalesen går raskt og greit, og han forblir den teite, forvirra og dumme tassen han alltid har vært. Kryss fingre for Charliebassen!

[Turnip]

Så bra at kastereringen gikk bra med han!!! Husker at Mike sleit veldig med den skjermen sin, han måtte ha en meget stor en, så at kanten på skjermen ikke kunne komme bori såret hans, det var jo 15 sting under der og et veldig langt sår, så det skjermen var bedigen. Men er godt den dagen stingene skal bort og du kan ta av skjermen!

[Mari]

Lampeskjerm hadde ikke gått på Charlie, som jeg sa er han ei pingle. Han går med body og det funker fint. Jeg vil uansett ikke gå fra ham nå rett etter operasjonen, så jeg får fulgt godt med. Kjipt å måtte sitte inne i det fine været, men hva gjør man vel ikke for slike teite små?

Gleder meg virkelig til å få fjernet stingene ja! Da er vi liksom helt ferdige med greia.

Håper Mike fortsatt har det bra!

[Aina&Kaizer]

Så bra at operasjonen gikk fint da.

[Turnip]

Body`n er en veldig bra oppfinnelse :icon_fun: Men skal den ikke ha skjerm om natta? Husker vi måtte det på Mike, men nå var han helt febrilsk på såret sitt og såret var jo endel større.. så kanskje man ikke trenger det hvis den ikke viser store interessen av såret.

[Mari]

Han sover i senga på natta nå som han er nyoperert. Jeg sover lett og våkner når han rører på seg, så han får ikke mulighet til å være borti såret. Så ut som han syntes det var helt ok å bli pakket godt inn i en dyne og sove sammen meg, så det funker bra hittill i allefall.