Gå til innhold
Hundesonen.no

Utvekslingstudent


Wicked Sister

Recommended Posts

Skrevet

Jeg tenker på å være utvekslingsstudent 2're året på vgs i USA. Er det noen som har erfaring med dette?

Har hørt at noen er kjempe fornøyde, men andre har havnet i meget religiøse familier ol.

Hvilken organisasjon bør man bruke, og hvilken del av USA? Vil ikke havne et helt dødt sted på en måte, jeg har tenkt litt på California og Florida.

Sålangt har jeg bare tittet på en organisasjon: www.speak.no

Noen andre som kunne tenkt seg dette?

Andre tips?

:rolleyes:

Skrevet

Har ikke vært det selv, kunne aldri i livet tenke meg det(passer ikke for meg), men skjønner jo at andre synes at det er spennende ;) Kjenner tre stk. som var(er) utvekslingselever i USA nå. Nr. 1 måtte bytte familie to ganger. Nr. 2 måtte bytte familie én gang, og fikk kjempekjempe hjemlengsel da hun bodde på et svært øde sted, og nr. 3 led også av "hjemlengselsepidemien" de første mnd. Ingen av dem gav opp, selv om det var like før nr. 3 måtte(ville) reise hjem igjen. Foreldrene var til og med i kontakt med skolen her for å sjekke om hun kunne begynne igjen. To av dem har i hvert fall endt opp med et ganske fint år etter en del startproblemer. En av de verste tingene for en av dem var at hun havnet i en jødisk familie, noe som resulterte i at hun ikke feiret jul.

Ville i vært fall tenkt nøye over om du faktisk takler å være så lenge borte fra familien, og ikke får helt panikk slik som disse jentene fikk i starten :P

Lykke til :P

Skrevet

Det er 10-12 stk i klassen min som skal til utlandet neste år. Ei har ordnet skoleplass selv, resten reiser gjennom AFS, så det kan kanskje være verdt å sjekke ut dem?

Kan komme med mer info seinere, men nå sitter jeg på skolen og har naturfagtime, så jeg har ikke tid til å skrive så mye nå.

Skrevet

2 av bestevenninnene mine var utvekslingsstudenter i USA i fjor, ei var i Iowa (bitteliten "død" plass) mens hun andre var i virginia (stor plass) hun som hadde det best var faktisk hun som bodde på den lille "døde" plassen. Der var det fint miljø på skolen, hun ble kjempegodt tatt imot, var ingen drikkepress,flinke lærere osv. Hun som bodde på den større plassen fikk mange venner som drev med hasj,gikk i klasse med folk som ikke var helt frisk i hodet, veldig stor skole som ikke hadde like mye tid til hver enkel elev. Hun kom også i en SKIKKELIG streng familie som ikke behandlet henne pent i det hele tatt..

Begge to slet med å tilpasse seg de nye familiene. De er vant med å komme fra ganske "løse" regler hvor de for det meste styrer seg selv (på en positiv måte) nå hadde de faste innetider,faste tider til å sitte på internett,fikk ikke være med venner hjem hvis de hadde lekser osv osv. Skolene er mye strengere også, da de begynte på sport på fritiden måtte de sitte igjen hvis de var forsen, du måtte være skikkelig syk hvis du ikke kom på trening, alt annet var ikke grunn nok. De trente mange timer for dagen - gjerne klokken 06.00 før skolen og så rett etter skolen osv.

M.A.O det er veldig strengt i USA, de tar skole og fritidsaktiviteter MYE mer alvorlig enn i norge, på både godt og vondt.

Det er også veldig krevende å skulle tilpasse seg ny familie og nye regler.

De har hatt et fantastisk lærerikt år med mye gode minner for livet. Men de har også hatt det veldig tungt til tider hvor de bare har lengtet hjem.

Ingen av dem har angret, og de er skikkelig glade for opplevelsen, men selv hadde jeg ALDRI klart det :P

Skrevet

Du kan ønske deg steder du vil havne på, men til syvende og sist blir du bare plassert der det er ledig, innen det landet du vil til.

Uansett hva slags familie du havner hos og hvilken skole du begynner på, vil de bli en stor omstilling i forhold til hvordan livet er her i Norge. Noen har det kanskje bedre enn andre, men jeg tror at man uansett vil få en veldig, veldig flott opplevelse såfremt man er innstilt på å være borte fra familie i et år og at det vil bli en del forandringer. Man blir jo kjent med mange nye mennesker, lærer seg språk (bedre) og får opplevd hvordan andre kulturer er.

Skrevet

Det høres kanskje litt dumt ut, men jeg tror jeg kommer til å ha et større problem, med å være borte fra hunden enn familien. Jeg er så redd for at hun kommer til å glemme meg ...vet det høres teit ut, men..

Jeg synes det høres så intressant ut, men blir selvsagt litt skremt når endel sier at de kom til dårlige familier osv.

Skrevet

JEg var utvekslingstudent mitt skoleår i 2klasse. dette var 2002-03. Jeg reiste med Speak, et litt mindre selskap, der du får vite (fikk hvertfall) familien en tid før du reiste, ikke bare noen dager før, slik jeg vet det er med mange større selskap. Jeg var da en "av de heldige" og fikk komme til California. Bodde i en forstad for Sacramento, og hadde det veldig kjekt. nabolaget var av fattigsligere kår og dette merket jeg godt. En stor andel av elevene var øst europeere og afro amerikanere. Absolutt ikke noe stygt å si om noen av dem, for mange av de jeg møtte er utrolig hyggelige.

JEg kom til e familiesom hadde sine problemer og burde absolutt ikke tatt imot meg. Men sånn ble det nå hvertfall. Vi hadde våre oppturer og nedturer, og jeg vurderte å skifte familie, men deler av slekten likte jeg så godt at jeg ikke klarte. Har i ettertid fått unnskyldninger fra "moren" min om alt som skjedde. vi har fortsatt kontakt, men ikke så mye som jeg har med andre der.

JEg vil absolutt anbefale deg å reise på utveksling, jeg hadde det veldig tøft til tider (skilsmisse og narkotika, bla.) men også veldige gode tider. JEg fikk noen utrolige flotte venner som støttet meg i tykt og tynt, og hjalp meg mye. (får forresten besøk i sommer). Jeg lærte utrolig mye, både om andre mennesker og om meg selv. Vokste mye på tiden jeg var der.

Klart du kan være uheldig å få en "crappy" familie, men det er litt hva du gjør det til selv også. Du kan ikke forvente å få en slik familie som du har i Norge, fordi livsstilen i USA er helt annerledes.

Om du reiser, vær sosial og snakk med folk, meld deg inn i klubber, aktiviteter på skolen. Det er slik du treffer dine venner.

jeg har anbefalt mange å reise etter meg, selv om jeg ikke hadde det beste selv. HAr snakket i flere klasser på u-skoler.

Jeg ville ikke anbefalt California, fordi vi nordmenn har et altfor bra inntrykk av hvordan det er der. Det er ikke alltid slik man ser på tv. Hadde jeg skulle reist igjen, ville jeg havnet i Texas eller en av virginia statene, vet ikke hvorfor. Hadde heller ikke hatt noe imot å bodd i en mindre by /plass.

Det er en opplevelse for livet, noe jeg er utrolig glad for jeg fikk oppleve. Har du lyst, bør du. Du kan ende opp med å angre hvis ikke du reiser. Reiser du, og ikke liker det, reis hjem. da har du hvertfall prøvd

Du kan forresten lese mine brev på speak sine sider, (alt er ikke skrevet der)

er det noe du lurer på, så send meg gjerne en PM.

Uansett, lykke til med valget ditt!:P

Skrevet

ikke for å slenge drit om det å være utvekslingsstudent, men jeg har enda til gode å høre om noen som har fått seg en familie som de VIRKELIG er fornøyd med..... merkelig..

Skrevet

Tre av mine veldig gode venner har vært i USA som utvekslingsstudenter.. Den ene var fantastisk fornøyd, han fikk en enslig, rik mann med en stor og veldig loving familie rundt. Hun ene byttet fra den første, men ble så veldig fornøyd. Hun siste har vært fornøyd, men de har vært LITT kristne og konservative for hennes smak. Vil bare minne om at det er flere land enn USA man kan ta et år i også, f.eks Canada og Storbritannia.

Skrevet

Det kommer mye ann på innnstillingen man har når man reiser. Man kan ikke reise til USA og forvente å få det like fritt som man gjør i Norge (som oftest). Jeg hadde innetider kl 22, og måtte respektere dette, slev om ikke det alltid var like kjekt. Men man reiser nå også dit for å møte en annen kultur, se hvordan andre lever. og da kan man ikke håpe på å få det slik som det er i norge. Vil man det, bør man holde seg hjemme.

Jeg var på flere turer med utvekslingsstudenter mens jeg var der, mange var fornøyde, mange ikke. Men jeg er enig, det burde vært bedre kvalitetssjekk på mange familier.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
    • Jeg skjønner ikke at en oppdretter skal se det som noe negativt at dere har en trygg, voksen hund fra før. Ja, det er noen som har fordommer, men hvis hunden faktisk ikke har noe problemer med utagering eller aggresjon hverken mot folk eller andre hunder, eller ressursforsvar eller andre ting, så vil de fleste seriøse oppdrettere se det som positivt. "Dominant" er et ord som trigger veldig mange diskusjoner i hundemiljøer. En dominant hund lager ikke bråk, den kan "ta kontroll", men en dominant hund er som oftest en trygg hund som kan ha god innvirkning på de rundt seg. Hvis hunden din er den som kan finne på å gå mellom do hunder som bråker kan det godt være hun er dominant. Dominans i denne sammenhengen betyr ikke å undertrykke og bølle med, den typen adferd er det vanligvis utrygge hunder som har. Det er en stor misforståelse at dominant adferd hos hund er en dårlig ting og et tegn på "dårlig oppdragelse" eller at den prøver å ta over styringen i husholdningen. Det er ikke så mye å forklare, hvis du sier til oppdretter at dere har en stor voksen, trygg hund fra før så bør det bare være positivt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...