St. Bernhard, Langhår

[milie]

Min "lille" bamse, Tassen! (Toffe Loffe's Go-Go Gulliver)

[Tini]

Ville bare legge inn bilde av Nelly bamsen min!

Hunden til tanta mi! Men hun er jo bamse jente mi fordet...

Elsker denne hunden.

Langhåret og er litt over 1 år!

Legger inn et nytt bilde i morgen!

Det ligger på den andre dataen se!

PS: bilde ble ikke for stort?? da får dere si i fra på priv mld!

[Julebrus]

Legger ut bilde av en St.b langhår hannhund og tispe.

Bernegården's Evidence "Denzo"

Bernegården's Last Rose Of Summer "Summer"

[Ara]

Ser de fleste bildene er forsvunnet. Har jo bare bilde av valp jeg da men.

Toffe Loffe's U-hu Uxo

Kan jo lime inn rasebeskrivelsen også her, så det kommer litt info også

Sankt bernhard ,langhåret

Str: Meget stor Aktivitetsbehov: Middels Pelslengde: Langhåret Behov for pelsstell: Stort Allergivennlig: Nei Generell omtale:

St. Bernhardhunden har sitt opphav i Sveits, og historien forteller at munkene i et kloster i St. Bernhardpasset allerede på midten av 1600 - tallet holdt disse hundene som rednings- og vakthunder. Mangt et menneske ble reddet av disse hundene, som på en bemerkelsesverdig måte klarte å lete fram folk selv etter voldsomme snøras. I utgangspunktet var hundene kun å finne i korthåret variant, den langhårede varianten oppstod ved at man krysset inn blant annet Newfoundlandshunder, for å oppnå en pelstype som var enda bedre egnet for det tøffe klimaet. Dessverre viste det seg at de langhårede hundene egnet seg dårligere, da pelsen medførte større problemer for hundene når de skulle bevege seg gjennom dyp snø. I dag er St. Bernhardshunden mest brukt som selskapshund. Noen stikkord som kjennetegner rasen er tålmodig, svært intelligent, trofast, vaktsom, oppmerksom.

En St. Bernhard er glad i de fleste, men gir sitt eget liv for å beskytte de den er glad i. Flink med barn - men la aldri barna tøye grensene for hundens tilsynelatende evigvarende tålmodighet! En St. Bernhard er meget hengiven mot sine eiere, og trives aller best når den får delta i familiens aktiviteter. Den krever ikke mye mosjon, men følger gjerne med på tur når anledningen byr seg. Den egner seg også fint til trekk og kløv. Rasen er kjent for sin intelligens - er ivrig etter å lære - og det gjør den fort! St. Bernharden tilpasser seg fint både i byen og på landsbygda, og krever slett ikke at man har hus med stor hage så lenge den får tilstrekkelig med frisk luft og mosjon. Pelsen krever sitt stell, men en god gjennombørsting en gang i uken rekker som regel bra. Skal hunden stilles ut må man selvsagt beregne litt ekstra pelsstell.

En St. Bernhard spiser selvsagt mer enn de fleste raser, men siden hunden har et rimelig lavt aktivitetsnivå spiser den mindre i forhold til kroppsvekt enn andre raser. Man bør påregne mellom 1 1/2 - 2 liter tørrfor om dagen til en voksen hund - alt ettersom hvor mye hunden aktiviseres. Siden rasen er utsatt for magedreining, anbefales det at man forer minst to ganger om dagen, slik at sjansene minskes for dette.

Som nevnt tidligere er rasen mer utsatt for magedreining enn mindre raser. I tillegg har man hatt en god del tilfeller av HD - men det virker som om dette antallet har gått drastisk nedover ettersom man blir mer bevisst på god oppdretteretikk. Man har også endel tilfeller av øyelidelser som entropion og ektropion i rasen.

Rasestandard:

Opprinnelsesland: Sveits. Det finnes to varianter av St. Bernhardshunden: Korthåret (stockhaar) og langhåret. Begge variantene er av betydelig størrelse og har en harmonisk, kraftig, stram og muskuløs kropp med et imponerende hode og oppmerksomt uttrykk. En St. Bernhard har et vennlig vesen, et rolig til lovlig temperament og er vaktsom.

Kraftig og imponerende hode. Nakkeknølen kun moderat markert, de øverste øyenbrynsbuer sterkt utviklet. Pannehuden danner rynker over øynene som blir tettere mot pannefuren. Markant utpreget stopp. Sort nesebrusk. Sorte lepperender. Munnvikene skal være synlige.

Kraftige kjever. Regelmessig, jevnt og komplett sakse- eller tangbitt. Omvendt saksebitt er tillatt. Manglende P1 (premolar) tolereres.

Middelse store, mørk brune til nøttebrune øyne som er moderat dyptliggende med et vennlig uttrykk. Øyelokksrendene fullstendig pigmenterte. Middels store, høyt og bredt ansatte ører. Ørebrusken er kraftig utviklet. Ørelappene er smidige, trekantede med avrundet spiss. Den bakerste kant er lett utstående, mens den forreste ligger inn til kinnet.

Kraftig hals, moderat løs strupe- og halshus. Heller bred forbensstilling, sett forfra er bena rette og parallelle. Skråstilt skulder, muskuløs og godt tilliggende. Kraftig benstamme og tørr muskulatur. Brede, godt sluttede poter med kraftige og godt velvede tær. Bakbena moderat vinklede og muskuløse, sett bakfra parallelle, ikke trang benstilling. Kraftige, muskuløse og brede lår. Lett vinklet og faste haser. Sporer tolereres på bakføttene såfremt de ikke hindrer bevegelsesforløpet.

Harmoniske og lange bevegelser med godt fraspark av bakbena. For- og bakpoter føres rettlinjet framover.

Middelse lange, rette dekkhår med rikelig underull. Over hoftene og krysset er pelsen for det meste noe bølget. Kraftige bukser på lårene, og faner på forbena. Ansikt og ører er korthåret, halen busket. Grunnfarge hvit med mindre eller større rødbrune flekker til gjennomgående rødbrun sadel over ryggen og sidene. Brudt sadel (hvor den hvite farge bryter gjennom) er også korrekt. Tigret rødbrunt er tillatt. Brungult tolereres. Mørke kanter på hodets avtegninger er ønskelig. En antydning av sort på kroppen tolereres. Bliss, snute, nakkeflekk, bryst, poter og halespiss skal være hvite. Hvis krage og symmetrisk mørk maske er ønskelig.

Mankehøyde: Hannhunder: min. 70 cm, maks. 90 cm. Tisper: min. 65 cm, maks. 80 cm

Hunder som overskrider maksimumshøyden skal ikke bli trukket i bedømmelsen såfremt helhetsinntrykket virker harmonisk, og at de oppviser et korrekt ganglag.