Kastrering

[Karine]

Jeg har i 4-5 år passet og trent endel med Lassie, naboens hund. Har til tider ønsket å overta han, men det har aldri vært aktuelt for eierne. Jeg kjøpte derfor min egen hund ifjor.

Nå derimot har eiernes bosituasjon endret seg, de har (ufrivillig) flyttet til et sted med langt flere folk, og man må passe på Lassie som en hauk i slike situasjoner. Det har de ikke klart, og det har allerede skjedd flere uheldige episoder. De vil nå omplassere han fortest mulig, for dette fungerer ikke.

Jeg vil jo gjerne ta over Lassie, men nå har jeg jo Fenris fra før av. Flytter mest sannynlig ut til høsten, og hvis jeg skal ha to hunder må de fungere sammen så bra som mulig.

Lassie har siden han var rundt 1,5 år slitt med kraftig utagering mot andre hannhunder. Han er nærmest ikke sosialisert og har nok også dårligere gener. Jeg har gått kurs og jobbet endel med dette, og han har blitt mye bedre, men er fortsatt lett å trigge til å utagere. Eierne har aldri fullt opp denne treningen, og jeg har heller aldri lagt ned så mye energi som jeg ville gjort hvis det var min egen hund.

Denne oppførselen gjør at det er vanskelig å gå tur med Fenris og Lassie sammen på steder hvor man møter hunder relativt tett opptil, selv om begge fungerer greit hver for seg. Fenris bjeffer gjerne en gang eller to, dette får Lassie til å klikke og så drar han med seg Fenris. I tillegg kan de begynne å krangle seg imellom i disse situasjonene, hvis jeg ikke følger med. Generelt er de heller ikke perlevenner, de har aldri sloss, men Lassie har veldig kort lunte og veien fra dempende signaler til glefsing er veldig kort mot Fenris. Jeg må derfor passe på hele tiden at han ikke går unødvendig hardt inn (jeg får relativt enkelt stoppet han hvis jeg følger med).

Jeg har alltid trodd at aggresiviteten til Lassie er frykt-aggresivitet, mest fordi før utagerte han på alt av hunder. Nå derimot, som han har roet seg ned og kan tillate seg å lukte før han klikker er det utelukkende hanner. I tillegg har han alltid vært veldig glad i å jokke sakte på folk mens han slikker på dem og peser .. Lurer derfor på om det vil hjelpe på problemene å kastrere han? Selv om jeg selvsagt er forbredt på å trene mye på dette. Men jeg vil gjerne ha all drahjelp jeg kan få..I tillegg er jeg usikker på om jeg har tid til to hunder hele tiden når jeg studerer. Dette er i utgangspunktet ikke noe problem, siden jeg har foreldre som er villige til å passe hunder. Men de vil ikke passe på Lassie slik han er idag, og er derfor ikke helt fornøyde med at jeg tar han imot. Men føler jeg egentlig ikke har så mye valg, har forhørt meg litt rundt, og det er ikke lett å få tak i folk som er interesserte å ta imot han. Og jeg VIL veldig gjerne ha han.

[marcoograya]

Får komme med litt oppmuntrende ord jeg da:) Nå har ikke jeg sett deg så mye, men de få gangene jeg har sett deg, har jeg sett deg sammen med Lassie. Og -jeg- tror at er det en person som kan takle den hunden, så må det jo være deg. Er vel få som kjenner den hunden bedre enn deg. Og selv om kanskje ikke tiden strekker til hele veien, så tror jeg det er sånn for de fleste hunde eiere, og det må være bedre for Lassie å være hos deg enn noen helt fremmede mennesker. Og med trening fremover håper jeg det løser seg mellom Fenris og Lassie:)

Hvordan du skal gå frem med trening o.l skal andre få lov til å svare på Men jeg syntest og håper du tar Lassie. Og at dere fortsetter å trene Freestyle;)

Masse lykke til uansett hva du måtte velge:)

[Aussieglis]

^^ Når jeg leser det som noen skriver over her, så virker det ikke på meg som om det er noen andre enn du som burde ha Lassie. Bare en liten magefølelse jeg får!

Tenker også sånn, at med trening så løser det seg antagelig mest mulig opp mellom Lassie og Fenris. Dessuten, hvis det blir for lite tid til slutt - kanskje Lassie da er blitt en såppass fin hund at han ville taklet å blitt omplassert til noen som kanskje ikke legger like mye vekt på trening som du? Kanskje denne utageringen vil bli bedre og bedre, og forsvinne med tiden. Man vet jo aldri. Dessuten, om han ender opp i et hjem som ikke vil arbeide for mye med han - så er det fort at folk trekker en veldig brå beslutning som avlivning eller lignende.

Jeg føler også på meg at det ville vært vanskelig å fått ro i sjela hvis Lassie ble gitt fra eierne og til noen helt andre mennesker, og du ikke vil ane verken hvor eller hvordan han har det.

[Guest 2ne]

Jeg får vel være litt slem jeg da.. Vil du egentlig ha en sånn hund?

Du sier du har drevet og trent han i 4-5 år, så da er han minst så gammel, ikke sant? Altså er det en forholdsvis etablert atferd, og om det hjelper eller ikke å kastrere han, kommer an på om utaggeringa hans har noe med hormoner å gjøre - altså om han ER overhormonell fysisk - samt hva slags og hvor mye trening han får etterpå..

At han "liker" å ri på folk, trenger ikke å være hormonelt, det kan like gjerne være dårlig oppdragelse, en måte han "gjør seg selv opptatt" med i enkelte situasjoner som kanskje er litt vanskelig for han (du skriver rett nok ikke noe om hvordan han er med folk, men om han er frykt-aggressiv ovenfor hunder, har han muligens et noe ambivalent forhold til folk og?)

Det vil uansett være en del trening for å få han "grei" nok - kastrering eller ikke. På en så voksen hund så er atferden der selv om du "bare" kastrerer og det er hormonelt, han har lært seg å oppføre seg sånn, ikke sant? Og det vil nok ta tid å få "omprogrammert" han til å oppføre seg anderledes, mer normalt, vil jeg tro..

- Ei venninne av meg hadde en overhormonell (ble målt) hannhund som var svært hundeaggressiv, og han roet seg rett nok såpass etter kastrering at han ikke gikk i tiltmodus når han så andre hunder, men han likte fortsatt ikke hannhunder, og han sloss mer enn gjerne og lagde alltid hull OM han fikk sjansen, til tross for kastrering og kursing med kompetente folk i etterkant.. Det blir neppe borte, selv om det blir mindre..

Så, selv om jeg skjønner at du er veldig glad i hunden, og at det blir vanskelig å kanskje se han flytte til noen andre, evt blir avlivet, så spør jeg igjen; vil du egentlig ha en sånn hund? Som moren og faren din - som ER behjelpelige med den hunden du alt har - ikke liker at du skal ta over han sånn som han er nå, som du veit at kommer til å kreve masse tid for å få grei, som kanskje gjør din hund værre, som kanskje aldri blir bra i det hele tatt..

Jeg har forøvrig hatt en hund som mine foreldre ikke hadde helt sansen for (de likte han, men de hadde nok likt han bedre om han ikke bodde hos meg, liksom), og vi hadde mange diskusjoner om han - og alt han gjorde ble på en eller annen måte galt, samme hvor "naturlig" det var for han å være sånn.. Jeg syns det var veldig slitsomt, og det var aldri aktuelt å spørre de om de kunne passe han, selv om de mer enn gjerne har passer de andre hundene jeg har/har hatt.

At Fenris har en veldig kort lunte fra dempende signaler til glefsing - er han sånn med alle hunder, eller bare Lassie? Det vil uansett bli vanskelig å gå med begge to sammen, fordi du risikerer at de flyr på hverandre - og jo flere sånne overheite øyeblikk, jo vanskeligere blir det de to i mellom når de allerede har et noe kaldt forhold, liksom.

Jeg skjønner at du vil ha Lassie, du føler antageligvis at du er den eneste som kan ha han, ikke sant? Men har du tid, ork og lyst til å gjøre dette nå?

[FætterVims]

Vil bare sige mig enig med 2ne og spørge, vil du egentlig have en hund som Lassie. Er du villig til at tage en hund som ham, og prioritere ham foran Fenris, når (når ikke hvis) tiden ikke strækker til.

Skal du få bugt med hundens udagering kan du ikke gå tur med begge hundene, da den ene "trækker den anden op". Er du villig til og har du tid til at doble antal ture.

Dine forældre er ikke villige til at passe hunden. Har du andre du kan få til at passe ham, eller har du råd til kennel?

Jeg forstår du holder af hunden. Jeg har selv et udagrende "monster", som jeg holder utrolig meget af, og jeg håber at have ham i mange år endnu. Men ikke i verden jeg kommer til at tage en som ham i hus med viden og vilje ved en senere anledning. Jeg er ikke villig til at lægge så meget arbejde ned i en hund som bedste fald bliver "OK, når man kender dens begrænsninger og tager hensyn til dem".

fætter Vims

[Aussieglis]

Når jeg leser 2nes innlegg derimot så lurer jeg også.. Man må tenke på seg selv i slike tilfeller, og hva du klarer og vil er det bare du som vet. Kjip situasjon egentlig.. Må være veldig vanskelig. Aner ikke hva jeg hadde gjort iallefall.

[Karine]

Jeg får vel være litt slem jeg da.. Vil du egentlig ha en sånn hund?

Du sier du har drevet og trent han i 4-5 år, så da er han minst så gammel, ikke sant? Altså er det en forholdsvis etablert atferd, og om det hjelper eller ikke å kastrere han, kommer an på om utaggeringa hans har noe med hormoner å gjøre - altså om han ER overhormonell fysisk - samt hva slags og hvor mye trening han får etterpå..

At han "liker" å ri på folk, trenger ikke å være hormonelt, det kan like gjerne være dårlig oppdragelse, en måte han "gjør seg selv opptatt" med i enkelte situasjoner som kanskje er litt vanskelig for han (du skriver rett nok ikke noe om hvordan han er med folk, men om han er frykt-aggressiv ovenfor hunder, har han muligens et noe ambivalent forhold til folk og?)

Det vil uansett være en del trening for å få han "grei" nok - kastrering eller ikke. På en så voksen hund så er atferden der selv om du "bare" kastrerer og det er hormonelt, han har lært seg å oppføre seg sånn, ikke sant? Og det vil nok ta tid å få "omprogrammert" han til å oppføre seg anderledes, mer normalt, vil jeg tro..

- Ei venninne av meg hadde en overhormonell (ble målt) hannhund som var svært hundeaggressiv, og han roet seg rett nok såpass etter kastrering at han ikke gikk i tiltmodus når han så andre hunder, men han likte fortsatt ikke hannhunder, og han sloss mer enn gjerne og lagde alltid hull OM han fikk sjansen, til tross for kastrering og kursing med kompetente folk i etterkant.. Det blir neppe borte, selv om det blir mindre..

Så, selv om jeg skjønner at du er veldig glad i hunden, og at det blir vanskelig å kanskje se han flytte til noen andre, evt blir avlivet, så spør jeg igjen; vil du egentlig ha en sånn hund? Som moren og faren din - som ER behjelpelige med den hunden du alt har - ikke liker at du skal ta over han sånn som han er nå, som du veit at kommer til å kreve masse tid for å få grei, som kanskje gjør din hund værre, som kanskje aldri blir bra i det hele tatt..

Jeg har forøvrig hatt en hund som mine foreldre ikke hadde helt sansen for (de likte han, men de hadde nok likt han bedre om han ikke bodde hos meg, liksom), og vi hadde mange diskusjoner om han - og alt han gjorde ble på en eller annen måte galt, samme hvor "naturlig" det var for han å være sånn.. Jeg syns det var veldig slitsomt, og det var aldri aktuelt å spørre de om de kunne passe han, selv om de mer enn gjerne har passer de andre hundene jeg har/har hatt.

At Fenris har en veldig kort lunte fra dempende signaler til glefsing - er han sånn med alle hunder, eller bare Lassie? Det vil uansett bli vanskelig å gå med begge to sammen, fordi du risikerer at de flyr på hverandre - og jo flere sånne overheite øyeblikk, jo vanskeligere blir det de to i mellom når de allerede har et noe kaldt forhold, liksom.

Jeg skjønner at du vil ha Lassie, du føler antageligvis at du er den eneste som kan ha han, ikke sant? Men har du tid, ork og lyst til å gjøre dette nå?

Lassie er ganske gammel ja, han er 6 år, så jeg forventer overhodet ikke at alle problemene skal forsvinne magisk hvis han blir kastrerert. Bare håper han roet seg ned en smule.

Forresten er det Lassie som har kort lunte mot Fenris, ikke omvendt.

Selvfølgelig er jeg veldig glad i han, og han er ikke en hund som kan omplasseres til hvem som helst. Jeg tviler egentlig veldig på om noen vil ha han, og det er rett og slett helt uaktuelt at han blir avlivet..Da kan jeg ikke tilgi meg selv tror jeg

Som du sier, han er frykt-aggressiv mot folk også, men ikke noe ekstremt og jeg har blitt vandt til å takle det. Hvis han er løs går han unna, men problemet oppstår i ganske spesifikke situasjoner, hvis han er i bånd på steder hvor det ikke er så mange folk (hvis det er mange, f.eks. utstilling, byen osv slutter han å bry seg), og så kommer det plutselig noen, da blir han sint.

[Tyson]

Ikke pådra deg denne hunden er mitt svar! Noen hunder har det bedre avlivet, eller evt på en øde øy med sin eier. Du er ikke, som jeg, et overmenneske, og jeg tror ikke det er realistisk med to hunder som drar hverandre i gang.

Tross alt bedre å ha en ok hund eller to "gærne". Tenk med hodet, ikke med hjertet! Hunden vet ingenting om den blir avlivet, det er du som lider. Du vil derimot kommer over dette med tiden, og kanskje også være glad for at det skjedde.

Nå får jeg vel kjeft, menmen :closedeyes:

[molly]

Å Karine, nå synes jeg skikkelig synd på deg... Et skikkelig dilemma du har kommet i nå..

Hvordan er det med tidligere eiere, er de villig til å avlaste deg om du trenger det da? Det har vel kanskje litt å si for hvor slitsomt/enkelt det hele kommer til å bli...

Du har vært utrolig flink med denne hunden, og jeg er sikker på at du klarer "å fikse han" til det bedre om du går inn for det. Men det er jo viktig å tenke igjennom det andre sier her og... Om du virkelig orker og VIL dette. Det bør liksom ikke være noe du gjør fordi ikke andre gjør det liksom.

Hvor vidt en kastrering kan hjelpe eller ikke... Hm... jeg har vel og sett på lille Lassie som en redd fyr, men....? Jeg ville vel kanskje fått hjelp til å vurdere han av en som KAN atferd.

Uansett lykke til.

[Aya]

Uffda, det var en lei situasjon.. Jeg skjønner godt at du for det første ikke ønsker å avlive han/at han skal komme til feil familie, og i tillegg har dere jo jobbet enormt mye- både med adferd, ag og freestyle.. Jeg tror at du fint kan få dette til å fungere dersom du ønsker det. Lassie og Fenris er jo godt vant til hverandre, Lassie blir jo bare eldre- og med tiden også mindre krevende. Men sånn som jeg har oppfattet han så tror jeg det er svært få hjem han egentlig vil passe inn i.. Når du flytter ut, vil ikke foreldrene dine kunne avlaste med Lassie-pass? Han er jo ikke så veldig krevende å ha innendørs akkurat, og med litt informasjon klarer de vel helt sikkert å gå turer o.l. uten de mest dramatiske hendelsene (er jo et rolig strøk dere bor i også).

[akela]

Jeg skjønner at du knyttet deg til naboenes hund... men helt ærlig: Er det rettferdig mot DIN hund at du tar til deg en hund som ikke går bra overens med ham? For DIN skyld er det helt klart fint å ta til deg den andre hunden også, siden du har blitt glad i ham - slik man blir glad i problembarn. Men han blir neppe særlig bedre, og selv om endel av utageringen kanskje slutter, så skal HUNDEN DIN også ha det hyggelig i sitt hjem.

For en ting er å klare å gå tur sammen, og selv det virker jo som det ikke er helt uproblematisk - og iallfall ikke særlig "hyggelig" for noen av hundene, hvis de hele tiden er på tå hev og må passe seg, den ene for den andre og den andre mot hele verden? Men nå er de jo ikke så store da, så du klarer vel å beherske dem sånn sett.

Men tenk deg da innendørs - må du begynne å skille dem? Kan de begynne å gå på hverandre da, over gjenstander, deg, liggeplassen, mat? Hva skal du gjøre da? Ha en i bur, en løs inne? Skal en av dem måtte gå og passe seg for den andre KONSTANT for ikke å bli flydd på? Det er ikke særlig hyggelige livet for NOEN hund. Og da er det faktisk bedre for en hund å flytte til et hjem hvor den kan slappe av som alenehund, uten å måtte være redd "samboeren", selv om det blir til fremmede mennesker. Og din egen hund er jo bare et drøyt år gammel... og forholdet mellom disse to kan jo faktisk risikere å bli VERRE om et halvt til et år, når din egen hund begynner å bli ordentlig voksen. Eller kanskje han tar innersvingen på Lassie, og det kan jo også være sterkt?

En jeg kjente hadde en tispe som hadde vært kennelhund de første årene, og som ikke likte å være en av flere hunder når den fikk bo "privat". Det var KONSTANT småbråk, og alle hundene hadde det halvgodt - eller rettere sagt: Halvdårlig. Når bråkmakeren til slutt ble omplassert - igjen - så var det litt vondt for de involverte, den hadde flyttet for mye allerede. Men gjett om den trivdes da den kom til hyggelige folk, som bare hadde den, bare gav den oppmerksomhet. Den blomstret faktisk opp, så da skjønte forrige eier at han kunne spart de andre hundene sine for mye småskader og "terrorfrykt" i heimen sin.

Og i forhold til andre hunder kan du risikere å få ødelagt din EGEN hund fullstendig. For TO utagerende hunder som backer hverandre opp er veldig, veldig mye verre enn én utagerende hund.... det forverrer de fleste situasjoner.... og hva hvis noen flyr på og skambiter din unge hund i kampens hete? Kanskje han kan bli verre? Og bare det å gå sammen med en "dårlig" hund kan gi ringvirkninger. Men det kommer jo an på HVA som skjer - om du vil klare å forebygge situasjoner, om du vil klare å gå utenom, klare å kalle inn en uten at du eventuelt kan gå etter den og hente den, fordi du ikke kan ta med den andre bort. Det er mange mindre festlige ting der i gården...

Du gjorde jo igrunnen et valg da du skaffet deg din egen hund, og det valget tror jeg at jeg hadde stått ved - og prioritert. Din egen hund har ikke "bedt" om å komme til deg, han har ikke noe valg.

At naboene dine er kjipinger... det kan du ikke noe for, du har vel gitt hunden deres alle sjanser han kunne fått og enda noen flere. Likevel hjelper det ikke, og naboene har vel heller ikke gitt deg særlig hjelp, så han er nok som han er - totalt sett.

Kastrering? Jeg hadde ikke umiddelbart trodd det ville hjelpe, fordi han VIRKER fryktaggressiv, og uansett er det veldig innlært... hadde han vært et par år, ja, men nå... særlig siden han også har problemer med mennesker? Men hvis du har gått kurs her og der, så må du vel ha vært borti noen som kan atferd og som faktisk har SETT ham og som kan gi deg en velfundert mening? Du har jo bilder på hjemmesiden din som en Canis-instruktør har tatt, hva sier vedkommende om hunden til naboene?

Å ha to hunder som egentlig ikke går særlig godt overens... boende samme sted... og kanskje på ikke altfor god plass heller (med mindre du flytter for deg selv i eget hus da) det kan begyne å nærme seg å være slemt... særlig innendørs. Tenk å måtte gå rundt og være redd/måtte passe seg for den andre hunden hele tiden? Og det å sperre en hund vekk hele tiden er heller ikke særlig ålreit gjort mot flokkdyr, det blir ensomme greier.

Kanskje du må la det gå litt - og tenke at du har gjort ditt, at du er nødt for å gjøre et valg, selv om det blir svært trist og ubehagelig, hvis naboene gjør det de "truer" med?

For tenk om du om to-tre år innser at du gjennom å velge å beholde Lassie, faktisk har "ødelagt" dels din egen hund også? Det kan også være ganske ille å forestille seg.

Hunder tar lett "farge" av dem de lever sammen med, og særlig siden din også kan bjeffe litt, så har den kanskje sin "greie" på området - og da kan "oppbacking" gjøre at terskelen hans for å reagere kan bli lavere.

Kanskje du må velge Lassie, naboens hund - og så la dine foreldre ha Fenris, din egen? Du ville jo fått sett din egen hund, og så kan du jo se hvordan det går; enten du gjør det ene eller det andre. Men tenk litt på HUNDENE oppi dette... hva som er best for din hund også.

[Mud]

I mitt (og alle andre som kjenner deg sitt ) hode så har Lassie liksom alltid vært din. Sånn egentlig..

Jeg kan egentlig ikke gi deg noen råd, for i praksis så tror jeg dette valget føles som å skulle velge å muligens avlive sin egen hund - ikke å redde naboens - så dette tror jeg du må føle på selv. Om du virkelig har noen tro på at det kan bli bra for de begge å bo sammen? Jeg har selv kasterert en fryktaggresiv hund og jeg så forbedringer i stresset hans. Aggresjonen ble også dempet, men jeg kan ikke si om det var treningen eller kastereringen eller begge deler. Så det ka være verdt et forsøk? Men samtidig har du superfølsomme lille Fenris, lille "mini- Loke" , det siste han trenger er nok en eldre usikker hannhund som tar ut usikkerheten sin på han. Spesiellt ikke i den alderen han er i nå. Uff..et utrolig vanskelig dilemma..

*klemme på Karine*

[ToneC]

Lassie har vel alltid vært litt "din"? Jeg syntes du skal høre med vetrinæren din om du tror det kan hjelpe med kastrering, avt snakke med en adferdsspesialist av noe slag. Jeg krysser fingrene for at du overtar Lassie, og tror at foreldrene dine gladelig låner han litt innimellom, sånn som de har gjort til nå (bare av naoene dine). Og du må si i fra om jeg kan være noe hjelp av noe slag, feks på tur!

[Artemis]

Nå kjenner ikke jeg situasjonen, men hadde det vært mulig å overta ham og gjøre et forsøk? Så får du heller ta den tunge beslutningen hvis det ikke fungerer?

Nei, er ikke lett dette her. Lykke til i det minste!

[Karine]

Takk for mange svar Fenris og Lassie går veldig bra sammen innendørs, så det er ikke noe problem.Egentlig går de veldig bra sammen 95% av tiden, de kan godt leke osv..Det er ute som er et problem, når Fenris vil leke med Lassie og Lassie ikke har lyst akkurat da..Lurer derfor bare på om jeg skal være mer bestemt med Fenris at han ikke får lov til å plage Lassie ved å overfalle han, for Lassie klarer ikke helt å si ifra selv.

Ellers så er ikke turproblematikken så ille som det kanskje hørtes ut som, jeg har jo gått mye tur med de to, og det er kun to ganger at de har klikka begge to. Jeg er vandt til å unngå, avlede osv men håper jo at jeg kan trene så vi slipper å unngå situasjoner så mye i framtiden.

Som dere sikkert skjønner tror jeg at jeg skal gjøre et forsøk å ha han, etter å ha snakket litt om det er også foreldrene mine mer positivt innstilt.

[Nirm]

Dersom ikke Fenris respekterer Lassies signaler om å holde seg unna, så må du gå inn og ta han vekk. Ingen grunn til å la han plage Lassie helt til han blir skikkelig sinna. Han lærer seg vel kanskje også da at det er ingen vits i å ta "hele regla" med dempende signaler til Fenris, fordi han ikke respekterer de? Så at han har litt kort lunte til tider med ham er kanskje lært av erfaring også? At Fenris ikke gir seg før Lassie blir sint uansett?