Overvær eller nesa i bakken?

[charlotte]

Jeg testet en ting i dag for å tilfredsstille min egen nysgjerrighet. Jeg satte igjen Lisa og gikk rundt 50-70 meter unna hvor hun ikke lenger kunne se meg. Det var ca vindstille, inne i skogen som er ganske tett. Gjemte meg bak en svær opprevet trerot og plystret på henne. Hørte hun kom i full fart, og jeg kunne se henne men hun kunne ikke se meg. Hun gikk på overvær hele tiden! Er det normalt? Hun kunne jo bare satt nesa i bakken og sporet meg opp lett? Hva er normalen?

[Teddy]

Det er nok veldig individuelt, men det kan faktisk hende at hun sporet hele veien. Når du så kort tid etterpå slipper en hund på et spor, så er det jo en relativt stor fertgate etter deg. Var det vindstille også så "står" denne ferttunnelen lenger enn om det hadde vært vind også. Det er rett og slett ikke sikkert hun hadde noe behov for å sette nesa i bakken for å finne sporet ditt.

Siden hun også visste at du var der, så syntes hun kanskje også det var mer effektivt å springe som en gal over området i stedet for rolig og kontrollert spore seg frem til deg. Tror nok de færreste hadde gjort det

[charlotte]

Det er nok veldig individuelt, men det kan faktisk hende at hun sporet hele veien. Når du så kort tid etterpå slipper en hund på et spor, så er det jo en relativt stor fertgate etter deg. Var det vindstille også så "står" denne ferttunnelen lenger enn om det hadde vært vind også. Det er rett og slett ikke sikkert hun hadde noe behov for å sette nesa i bakken for å finne sporet ditt.

Siden hun også visste at du var der, så syntes hun kanskje også det var mer effektivt å springe som en gal over området i stedet for rolig og kontrollert spore seg frem til deg. Tror nok de færreste hadde gjort det

Aha Noe å tenke over!

[Carina]

Våre to voksne leter på overvær hvis vi gjemmer oss, men de er jo fugliser da..

[Teddy]

Hvis dere lar hundene se en av dere forsvinne, for så å vente en halvtime før dere lar de starte søket (da må hundene ikke se den som har gjemt seg i mellomtiden, selvfølgelig), så er det nok større sansynlighet for at de forsøker å spore seg frem. Kunne jo vært interessant bare som et eksperiment :-)

[Guest Snusmumrikk]

Hva med å gjøre samme testen bare å gå en bue eller vinkel frem til stedet du gjemmer deg? Da vil du kunne se om hun faktisk følger sporet, bare ikke har behov for å sette nesa i bakken eller om hun går på overvær.

Hunder gjør jo det som lønner seg, og er det enklere å gå på overvær enn spore, så gjør de jo selvfølgelig det. Men artig å teste

[akela]

Som skrevet før - hunder gjør det som er hensiktsmessig. De kan jo alt fra før av... både følge spor, bruke overværet, bruke synet. Vitsen er at eier klarer å kommunisere HVILKEN atferd man ønsker NÅR!

Og det har jo med innlæring å gjøre. Noen hunder/individer er veldig sporsugne, og setter nesa lettere i bakken enn andre, som gjerne vil forsøke overværsløsning først "bare fordi". Da må man se an lille valpen/den ferske hunden, og finne rette metoden for å drive en innlæring som sier til hunden "nå skal du sette nesa i bakken og følge spor". Hvis det er det man vil, da. Eller motsatt, hvis det er rundering man skal jobbe med...

Det å la en fersk hund SE eieren for lenge, dersom eier skal ligge i enden av sporet første gangene, kan være uheldig. Min gamle spormester valgte debutspor der fører "forsvant" ganske tidlig, og så satte man på hunden DER - ellers mente han at man vennet hunden til å starte i "synsmodus" - altså løpe frem til dit synsinntrykket (av fører) forsvant. Samme karen, som var utrolig dyktig, var ikke egentlig veldig begeistret for dette som sporinnlæring - annet enn kanskje første gang eller to. Årsak var at ferten fra fører er SÅ sterk, at de fleste hunder da vil få belønningen - funnet av eier - på overvær.

Derfor foretrakk han en innlæring der hunden lærte å lete opp små trepinner, ferske for hver gang, og at funnet av dem betød at hunden fikk godbiter eller yndlingsleken. Da søkte hunden mer ned, enn den gjør etter yndlingsleken som antagelig "stinker" på titalls metre unna.

[Teddy]

Dette blir muligens OT, men jeg synes det er så viktig at jeg velger å ta det med alikevel

Det å la en fersk hund SE eieren for lenge, dersom eier skal ligge i enden av sporet første gangene, kan være uheldig. Min gamle spormester valgte debutspor der fører "forsvant" ganske tidlig, og så satte man på hunden DER - ellers mente han at man vennet hunden til å starte i "synsmodus" - altså løpe frem til dit synsinntrykket (av fører) forsvant. Samme karen, som var utrolig dyktig, var ikke egentlig veldig begeistret for dette som sporinnlæring - annet enn kanskje første gang eller to. Årsak var at ferten fra fører er SÅ sterk, at de fleste hunder da vil få belønningen - funnet av eier - på overvær.

Det er vel knapt noen som bruker denne metoden mer i dag. Jeg tror at med shaping og mer positiv vinkling på hundetreingen generelt, så har man oppdaget at hunder klarer oppgavene bra om man bare lar de forsøke på egenhånd. Å lære en hund å gå spor på denne måten mener jeg er helt meingsløst. De aller fleste hunder har medfødt evne til å spore. Er det et spor der så følger de det. Å få fører til å løpe først er jo egentlig bare helt bortkastet og skaper bare frustrasjon hos hunden og altfor stor fart i sporet.

Som det har blitt nevnt flere ganger: Hunder bruker det som er hensiktsmessig. De er naturlig nysgjerrige og følger antakelig et titalls spor i løpet av en tur i skogen. Spontanspor er jo vellykket som en start for en valp nettopp av denne årsak.

Unntaket må være en hund som er i utgangspunktet så uinteressert i bruks at den knapt gidder å sette nesa hverken opp eller ned. DA skal jeg også ta frem denne metoden, med mindre jeg klarer å overtale eier om at hunden kanskje egner seg bedre i sofaen...

[ida]

Nå driver vi og leker oss med spor nesten daglig, uten at jeg skal påstå at det er noe annet enn lek. Men Fibi elsker å finne barna eller meg, hvis vi gjemmer oss. Det er meningsløst å rope "Klar", eller i det hele tatt å gi lyd, for da flyr hun jo rett på etter lyden. Vi har en som avleder, så hun ikke ser hvor markøren gjemmer seg, en som gjemmer seg (gjerne med litt vinkler på sporet) og så sender jeg henne ut, der hvor markøren begynte å gå ut fra, uavhengig av Fibis mulige observasjoner. Forsterker, eller belønningen får hun når hun kommer tilbake til meg etter vellykket oppdrag , ikke av markøren. Dette er mest fordi markøren glemmer å ta med seg godbit eller ball, mens muttern har lomma full! Jeg tar gjerne imot tips som kan gjøre disse sporlekene våre litt mer utfordrende for henne. Hun finner alt (kanskje jeg skulle gjemme trepinner, eller noe ja..) og leverer (apporterer bra nok for meg). Ikke mennesker da...

[akela]

Tror det er mye som henger igjen, jeg - var og trente med noen som er litt mer aktive i et "vanlig" bruksmiljø i en "vanlig" hundeklubb enn jeg er p.t., og der var det nettopp dette som ble brukt da den ene skulle vise den andre "slik starter du"

Det som ofte også kan være tilfelle, særlig når man får inn litt eldre hunder, er at eier kanskje har trent mest lydighet - og også det på "normalmetoden" rundt om, som neppe er klikkertrening. Det jeg synes jeg ser da hist og her, er at hundene er blitt mer uselvstendige og eiersøkende enn det motsatte - som vel er det som bruksfolk, som vil ha selvstendige skogshunder, fremelsker fra første stund!

Men jeg ser jo at mange fremdeles later til å være veldig opptatt av "sluttgjenstander" og ditten og datten som også er med på å "lære" hunden inn at det viktige er det som er i slutten av sporet, og ikke alt som skjer underveis. Mens det er atskillige år siden, før klikkerfolkene gjorde sitt inntog også på bruksspor, at "min" ekspert sverget til "bit for bit"-metoden med ukjente gjenstander med litt menneskelukt på...

[Mud]

Derfor foretrakk han en innlæring der hunden lærte å lete opp små trepinner, ferske for hver gang, og at funnet av dem betød at hunden fikk godbiter eller yndlingsleken. Da søkte hunden mer ned, enn den gjør etter yndlingsleken som antagelig "stinker" på titalls metre unna.

Litt O.T :Den metoden vurderer jeg sterkt å bruke når jeg skal lære Loke spor..på nytt.. Sliter med at han helst går feltsøk i sporet da han er altfor gira på å finne gjenstandene. Har prøvd å belønne han moderat uten at det hjelper, har brukt rene godbitspor - noe som hjelper litt - men jeg har hørt at pinnespor i innlæringen kan dempe farten og øke konsetrasjonen mye mer enn de velduftene godbitene(nå er det egentlig ikke Loke det er noe "galt" med, han sporer bare veldig andereledes enn min forrige hund og jeg er en altfor dårlig fører til å omstille meg og ta kontrollen).

Men jeg glemte å spørre "tipseren": bør jeg trene pinneplukking for seg selv først? Eller skal jeg bare belønne når han stopper opp ved ferten av meg på første pinnen? Det er vel en reèll mulighet for at de bare raser forbi første gangen? (Loke har aldri misset en gjenstand i sporet, uansett hvor liten den er, men han er ikke like "vill" etter pinner)

[akela]

Du trener opplukk for seg selv, omtrent som du lærer inn en apport - med baklengskjeding eller whatever. Kommer jo an på hva hunden er vant til. Så legger du et "minispor" der det yrer disse gjenstandene, så du får belønnet masse, men uten at det egentlig er spor - du bare knytter det til "ut i terrenget". Så er du nøye med vindretningen og lager spor med gjenstandene i.

Han jeg trente med, brukte alltid NYE gjenstander spor for spor - for å kunne se om hunden laget bitemerker (han vurderte mye biting i gjenstanden som et uttrykk for frustrasjon/stress, og da roet man det), og for at ikke "stanken" skulle være det utslagsgivende. Det som er vitsen, er et materiale som er det samme (treklosser i Sverige, pinner her) og at det er gjenstand pluss menneskelukt som er det saliggjørende - og som i sin tur frembringer yndlingsleken/godisen.

For hvert "påsett" er man like nøye som i sporstart, for å få assosisjonen. Og siden man ikke "må" finne igjen yndlingsleken til hunden, er det mye lettere å slutte dersom man ser at dette enten går fantastisk fint (man må da avgjøre om man skal slutte på høyden, hvilket man bør under innlæringen, masse positive erfaringer), eller det går rett vest (hvorpå man bare "pakker av" hunden og rusler tilbake til standplass uten noe mer mas og dill, for så å legge ut et nytt spor for å se hvorfor dette gikk som det gikk, og for å rette opp det man eventuelt rotet det til med som sporutlegger/hundefører whatever).

Så kan du se an hunden. Er det en overværsekspert, som minsten her, som kan hanke inn et helt spors gjenstander bokstavelig talt fra sidelinjen, så prøver jeg vel nå å legge spor med sjeldne gjenstander. Siden han er fokusert på dem, så balanserer man det ved å gjøre sporet viktigere. Med den andre, eldste, som alltid har vært ekstremt sporfiksert så gjorde jeg det vel motsatt i sin tid; at jeg brukte mange gjenstander, belønnet hver enkelt svært nøye, og ikke lot henne gå videre før hun hadde roet seg på hver stopp (noe jeg også mener å huske at Terje Ø. gjorde) og pustet ut, så hun var sanset når hun startet videre.

Han jeg trente med, mente at man med denne metoden - og gjennom å kjenne egen hund naturligvis da - kunne balansere treningen, slik at man nettopp fikk den riktige balansen mellom spor og gjenstand i hundens hjerne. At du hele tiden kunne justere litt.

Idag bruker jeg allslags gjenstander, bare de er nye, i sporet - alternativt noen ØRsmå greier som har vært mine bare for å piffe opp en sjelden gang. Og så prøver jeg også å finne nye, litt artige terreng for dem - med terrengskifter, eller nye miljøer.

[Aya]

Litt O.T :Den metoden vurderer jeg sterkt å bruke når jeg skal lære Loke spor..på nytt.. Sliter med at han helst går feltsøk i sporet da han er altfor gira på å finne gjenstandene. Har prøvd å belønne han moderat uten at det hjelper, har brukt rene godbitspor - noe som hjelper litt - men jeg har hørt at pinnespor i innlæringen kan dempe farten og øke konsetrasjonen mye mer enn de velduftene godbitene(nå er det egentlig ikke Loke det er noe "galt" med, han sporer bare veldig andereledes enn min forrige hund og jeg er en altfor dårlig fører til å omstille meg og ta kontrollen).

Men jeg glemte å spørre "tipseren": bør jeg trene pinneplukking for seg selv først? Eller skal jeg bare belønne når han stopper opp ved ferten av meg på første pinnen? Det er vel en reèll mulighet for at de bare raser forbi første gangen? (Loke har aldri misset en gjenstand i sporet, uansett hvor liten den er, men han er ikke like "vill" etter pinner)

Jeg slenger meg på med et tilleggs-spørsmål. Jeg har akkurat introdusert Knottis (tre mnd) for spor (spontanspor). Hun går greit nok, er veldig fokusert på nesa i bakken (bryr seg lite om sporslutten, selv om det vanker godis og belønning- det er visst sporing i seg selv som er festlig her). Hvor fort bør jeg introdusere pinner i sporet? Ønsker å konkurrere i bruks.. Bør hun kunne apport før jeg introduserer pinner? Isåfall ser jeg for meg at jeg bør legge sportreningen på hylla noen mnd, blir litt for mye å lære henne en skikkelig apport nå..

[Mud]

Takk for utfyllende og bra svar Da skal pinneplukking trenes! Tipper jeg bruker samme metode på vesla og hvis den fungerer på Loke..nå som snøen endelig er i ferd med å forsvinne her i høyden er det snart sportid

[ida]

Takk Akela! Nå har vi vært ute og plukket pinner. I mangel av noe bedre brukte jeg små pinner jeg fant i skogen! Det gikk fint, helt til hun på tredje pinnen la seg ned og beguynte å tygge på den og dreit fullstendig i min oppfordring om å levere! Tar et skritt tilbake og prøver igjen i morgen!

Unnskyld Charlotte for kupping av tråd! Skulle ønske noen av dere som vet hva dere snakker om, kunne se på Fibi når hun jobber! Jeg vet så alt for lite om hva dere snakker om, men spor er nå gøy!

[Teddy]

Jeg synes, i motsetning til akela, at man godt kan legge pinner i sporet selv om man ikke har apport. Dette avhenger veldig av hunden. Noen hunder har naturlig stor gjenstandsinteresse og vil av seg selv følge opp fert av pinner de får. Noen vil sågar plukke de opp. I sporet er det ikke nøye med en "lydighetsapport". Jeg synes faktisk at man ikke skal gjøre det til en lydighetsøvelse heller. Å legge krav bak kan ofte legge en demper på gleden ved å finne den. Har man en tydelig markering ved at hunden stanser opp ved pinnen, så er det nok for meg (i begynnelsen) til å belønne.

Det er bare å prøve! Går hunden over pinnene, så har man heller ikke gjort noe skade. Slår hunden på de så får man en gylden mulighet til å overraske hunden i sporet som da plutselig (forhåpentligvis) blir mye mer spennede.

Når det gjelder tygging på pinnene, så tolker ikke jeg det som frustrasjon eller stress. Jeg tror hunder er enkle, og mange synes bare rett og slett pinner er digg å tygge på. Å få fokusen over på belønningen ved funn av pinner vil ofte føre til minimal tygging, da pinnen i seg selv mister betydning.

Morsomt, forøvrig, at det er så mange her som ser ut til å synes spor er interessant!

[Siri]

Jeg synes, i motsetning til akela, at man godt kan legge pinner i sporet selv om man ikke har apport. Dette avhenger veldig av hunden. Noen hunder har naturlig stor gjenstandsinteresse og vil av seg selv følge opp fert av pinner de får. Noen vil sågar plukke de opp. I sporet er det ikke nøye med en "lydighetsapport". Jeg synes faktisk at man ikke skal gjøre det til en lydighetsøvelse heller. Å legge krav bak kan ofte legge en demper på gleden ved å finne den. Har man en tydelig markering ved at hunden stanser opp ved pinnen, så er det nok for meg (i begynnelsen) til å belønne.

Det er bare å prøve! Går hunden over pinnene, så har man heller ikke gjort noe skade. Slår hunden på de så får man en gylden mulighet til å overraske hunden i sporet som da plutselig (forhåpentligvis) blir mye mer spennede.

Når det gjelder tygging på pinnene, så tolker ikke jeg det som frustrasjon eller stress. Jeg tror hunder er enkle, og mange synes bare rett og slett pinner er digg å tygge på. Å få fokusen over på belønningen ved funn av pinner vil ofte føre til minimal tygging, da pinnen i seg selv mister betydning.

Morsomt, forøvrig, at det er så mange her som ser ut til å synes spor er interessant!

Jeg er helt enig med deg i det med å legge pinner i sporet tidlig. Jeg synes ikke det gjør noe om det ligger pinner i sporet alt fra starten av. Om hunden ikke markerer dem har den jo uansett ikke lært noe feil, man får bare en pekepinn på at man får trene litt ekstra på pinner.

Jeg er imidlertid ikke så opphengt i at jeg IKKE vil benytte den eller den måten for å lære inn sporet på. Jeg bruker helst å se an hunden og hvordan den oppfører seg på et spontanspor, og kan gjerne forsøke det noen få ganger, men dersom det ikke ser ut til å falle ned noen polett i løpet av noen spor, så går jeg inn med litt kraftigere lut. Jeg er ikke så redd for å bruke synspåvirkninger i starten heller, men er veldig nøye på å fjerne dem fort slik at hunden ikke kommer inn i et mønster hvor den MÅ ha påvirkning for å spore.

De fleste normale hunder fikser nok et spontanspor ganske greit, men noen ER rett og slett tyngre å jobbe med, de har mindre I seg, og da mener jeg man godt kan gå inn med litt ektra hjelp.

Da jeg startet sportreningen med min hund var vi vel litt ferske og uvitende begge to - jeg var nok ikke veldig bevisst hva jeg gjorde eller ikke gjorde, men... Første sporet min hund fikk var et spontanspor - dette skjønte ikke hunden noe som helst av, og siden hun var en litt uselvstendig hund var det ikke naturlig for henne å jobbe bort fra meg heller. Så det å få henne til å dra FRA meg på et spor var ikke så lett faktisk. Løsningen ble å binde opp dyret, for så å dra med seg mora hennes ut i skogen, og binde henne der (i mangel på andre "agn"). DET satte fart på hunden skal jeg si - og vi var i gang. Jeg gjorde ikke dette mer enn en gang da, men da var det liksom gjort.

Pinne-plukking trente vi inn på stuegulvet med klikker .

Sammensatt har dette gitt meg en hund som sporer veldig bra, synes det er supergøy å finne pinnene for da får hun godis (= ingen tygging på pinne), men går i et tempo som er usedvanlig behagelig å følge. Hun halser ikke avgårde, men går så fort at det ikke er noe problem å rekke tida på konkurranse (om vi ikke får en avsporing da... enkelte elgspor må dessverre sjekkes opp *kremt* - og harejakt er jo kult... ehhhhh).

[Teddy]

Jeg er imidlertid ikke så opphengt i at jeg IKKE vil benytte den eller den måten for å lære inn sporet på. Jeg bruker helst å se an hunden og hvordan den oppfører seg på et spontanspor, og kan gjerne forsøke det noen få ganger, men dersom det ikke ser ut til å falle ned noen polett i løpet av noen spor, så går jeg inn med litt kraftigere lut. Jeg er ikke så redd for å bruke synspåvirkninger i starten heller, men er veldig nøye på å fjerne dem fort slik at hunden ikke kommer inn i et mønster hvor den MÅ ha påvirkning for å spore.

De fleste normale hunder fikser nok et spontanspor ganske greit, men noen ER rett og slett tyngre å jobbe med, de har mindre I seg, og da mener jeg man godt kan gå inn med litt ektra hjelp.

Absolutt! Enig med deg. Uttrykte meg sikkert uklart (eller noe overtydelig kanskje ) på det punktet, men helt enig i at man må se på hunden man har foran seg. Tar ikke hunden sporntansporet går legger man på påvirkning, og man starter jo pent. Jeg gidder heller ikke stå i en evighet for å se om hunden klarer å snuble borti slutten i løpet av en time. Da gir også jeg den en påvirkning

[Siri]

Absolutt! Enig med deg. Uttrykte meg sikkert uklart (eller noe overtydelig kanskje ) på det punktet, men helt enig i at man må se på hunden man har foran seg. Tar ikke hunden sporntansporet går legger man på påvirkning, og man starter jo pent. Jeg gidder heller ikke stå i en evighet for å se om hunden klarer å snuble borti slutten i løpet av en time. Da gir også jeg den en påvirkning

Mitt problem er vel helst at jeg er litt utålmodig og forventer resultat litt fort... hehehehehe... Det kan vel hende jeg brenner meg en gang og får et lokomotiv i sporet, men så lenge man er klar over fellene med de metodene man forsøker, så kan man vel forhåpentligvis også "begrense" skadeomfange.. hehehehe.

[akela]

Hm, Teddy tillegger meg visst meninger som jeg ikke har, på en litt pussig måte. Har jeg skrevet at hunden skal kunne "apport" før man starter?

Nei. Men hunden skal ha fått lært inn interessen for pinnedingser som lukter eier eller andre, og lært at dette = godis og stor stas, at den skal ØNSKE å "frimarkere" pinnene av seg selv - at det er BRA å stoppe. Men når jeg har vært med og sett dette på bli lært bort på kurs, så tar man igang begge deler samtidig - helt i starten. Og det går kjapt det - med gode godbiter, og enkel innlæring.

Slik Teddy beskriver det: Da risikerer man vel å slumpe til å lære hunden at noen pinner er greie å plukke, og at den kan gå over andre ellers, hvis man bare satser på at "kanskje den får interessen for en pinne hvis den likevel ligger i sporet"... Hvorfor gjøre det på den måten, når man kan jobbe mer positivt og målrettet? Det skal jo ikke være noen "krav" og "lydighet" i dette... har jeg skrevet det? Dette er en av de mer positive måtene å jobbe spor på som jeg har vært borti, der man jobber MED hundens motivasjon - men prøver å gjøre det enkelt nok til at det når inn tidlig.

Dette med pinner som maksbonus som hunden VIL stoppe for, og som man går inn og jobber litt med ute av skogen først, er jo også i tråd med klikker/shapingfilosofi: At man indoktrinerer hunden på forhånd, ikke lar den få sjansen til å trå feil, men gjenta det gode og så utvikle det derfra. Akkurat som man vil at hunden skal gå I sporet, og ikke - som mange hunder kan ha hang til - gå i sekundærsporet/luktgaten. Verre å avlære senere!

En hund som lukter noe den forbinder med noe positivt i sporet, vil stoppe opp - og det holder for meg.

I vanlige bruksspor er det vel ingen krav om avlevering (i motsetning til IPO-spor, som er en helt annen innlæring og et lydighetsspor). Mine stopper, jeg ser jo forøvrig på hunden at den har noe i nesa FØR den stopper gjerne, og så tar vi det derfra - jeg kan synes det er greit at hunden bare stopper opp, dytter borti pinnen, såvidt tar den opp - eller ikke. Da er den I sporet fremdeles, så stopper jeg og husker hvor jeg skal ha påsett igjen, mens jeg belønner hunden bakover.

Jeg synes jeg også "leser" mye av hvordan hunden oppfører seg rundt pinnen. Når sporet blir vanskelig og hunden er ute og kjører en smule, så blir gjenstandene nedprioritert hos eldstehunden, som når den går svært gamle spor - fra dagen før og så, der litt ymse har krysset i løpet av natten. Tygger den mye, så er den litt oppkjaset av en eller annen grunn. Så det er fine pekepinner, det også!

Jeg så hvordan det "pinneplukkesporet" fungerte for nokså ulike hunder, de behøvde ikke nødvendigvis være ekstremt sporsugne heller, bare glad i godis og med evnen til å forbinde pinnen med det, heia Pavlov. Når det gjelder tygging, så kanskje det ikke er helt tilfeldig AT hunden begynte å tygge? Kanskje det var en liten avreaksjon, eller at interessen dabbet litt av eller den følte litt "press" eller noe - det må man jo se an hunden for å se.

"Min" ekspert var HELT klar i dette med at tygging faktisk er en pekepinn på hundens innstilling der og da; det er lite som er tilfeldig i hundeverdenen!, og jeg velger vel å tro på ham - også fordi det stemmer med mine egne observasjoner og det andre har sett i min hund.

Samtidig som man "leser" dette, så handler det jo også om å gi hunden SÅ positive assosiasjoner til det som en pinne kan bringe av godsaker VIDERE - at man også "omgjør" eventuelle negative følelser hos hunden (som hvis sporet er vanskelig, eier er litt intens, whatever) til å BLI positive (noe a la det som har vært skrevet om hvilket modus man setter hunden i

At noen hunder er sporsugne, kan også ha med en kontrolltrang å gjøre. Jeg har en svært nysgjerrig hund, noe som MH/FA-tester gjenspeiler tydelig, men også en litt forsiktig sjel - og hun er en suveren sporhund. Men det er en GRUNN til at spor er så viktig for henne, og det lønner det seg å ha i tankene. For eksempel så jeg helt klart, fordi jeg var dum nok til å prøve da hun var veldig ung og jeg ikke helt hadde lært å lese henne, at det å SE en figurant i sporoppsøket ikke var særlig lurt for henne - fordi hun som type da ble hengt opp i "hvor kom han fra da", hun sjekker ofte ut et bakspor når noe er litt rart. Den andre hunden min, derimot, har derimot en stor hang til å utfordre både skjebnen, elger vi treffer til skogs og andre ting - og vil være svært opptatt av å finne ut "hvor ble det av ham a".

Det er fint med en hund som er ivrig etter å gå spor, det er nå forutsetningen for å stille til start i en konkurranse - men det er faktisk GJENSTANDENE i sporet som avgjør det hele, så det er på sitt vis like viktig å få kommunisert for hunden at det faktisk er snakk om ja takk, begge deler. Og har man en overivrig, overkjapp hund som man knapt klarer å henge etter - så er jo ikke det en god konkurransehund, før man trener den ned, right?

Og igjen... så lærte jeg å legge GAMLE spor og/eller LANGE spor, for å lære hunden min at det lønte seg å ta det litt mer med ro - heller enn å holde igjen. Idag har vi et behagelig tempo, som det ikke er noe problem å øke, det er null hansker, og jeg kan holde i lina med et par fingre - og det er hunden som jeg i sin tid ble rådet "av alle" å snurre linen rundt magen på, stramme hist og her, holde igjen etc.... fordi hun bare trakk mer og mer, jo mer du holdt igjen for at ikke sporet skulle gå i galopp.

Samtidig kommer man som kjent til Rom på mange veier, så noe riktig eller feil... så lenge man går et spor og finner gjenstandene, så har man jo klart det!

Når det gjelder fokus på DETALJER, så les det Erik i kennel Staalhjerte skriver om innlæring og jobbing med IPO-spor, det er mye tankevekkende her. Blant annet om at godbitspor ikke bør være med pølse, fordi det skaper stress i hunden, og hvilken funksjon man bør jobbe i - der svaret er jaktfunksjon, og ikke den sosiale, og at gjenstanden skal være målet med sporet. Interessant å lese, ikke minst - i denne sammenhengen (har ikke lest så nøye den konkrete metoden, det er dessuten snakk om IPO-spor) - fordi man ser det GJENNOMTENKTE i det... at man skal tenke på hva man vil, og hvordan oppnå det, og overlate minst mulig til tilfeldighetene...

http://www.staalhjerte.no/spor.htm

Han linket også til denne:

http://www.schutzhundvillage.com/nose1.html

http://www.schutzhundvillage.com/nose2.html