Jump to content
Hundesonen.no

Hvor mye medisiner skal en liten kropp tåle..


ElinT

Recommended Posts

Vel, som jeg har skrevet før så er Ebbe ganske syk. Formen hans går endel opp og ned og siste dagene har han vært dårligere...

Han har begynnende hjertesvikt (hjerte som vokser og har blitt veldig stort) går på hjertemedisiner. Han har også epilepsi og går på medisiner for det. Han har væske i lungene og går på vanndrivende medisiner.

Siste ukene har han begynt å få epilepsi anfall selv om han får medisiner. må vel justere opp enda mer på mengden. Pga vann drivende er han ikke "tett" lenger, tisser inne, sier ikke i fra. gikk ned på dosen for et par uker siden, da sluttet han å tisse inne. Nå har han begynt å hoste endel igjen, så vi må vel justere opp mengden med vanndrivende også og heller ha moppen stående fremme... Ute på tur løper han og er glad, men inne ligger han bare.

Siden fredag har han ikke klart å holde på maten, han kaster opp flere ganger om dagen. Vet ikke hvorfor, venter telefon fra veterinæren, han var opptatt da jeg ringte.

Hvordan kan jeg vite om han har det greit? Blir så usikker... Han koser seg på tur, men vet fra tidligere erfaringer med han at han "glemmer" seg litt når han er ute, og så ligger han rett ut når han kommer inn.

Hva ville du gjort? om du hadde en hund som måtte ha masse medisiner, blir stadig verre og som du vet ikke blir bra igjen....?

Jeg får ta en prat med veterinæren etterpå...

Link to comment
Share on other sites

Kjære deg, hvor gammel er hunden...? Er ikke enkelt dette, kan berre gi deg min mening, og hva jeg ville gjort med en hund som hadde så mye "plager" Hardt og brutalt, jeg hadde latt den fått slippe mer. Som du beskriver det så høres det så pass alvorlig ut at jeg hadde gjort det for hunden sitt beste. For hvor mye skal den lide når mest sannsynlig det ikke får et lykkelig utfall samme hva du gir den...?

Link to comment
Share on other sites

Kjære deg, hvor gammel er hunden...? Er ikke enkelt dette, kan berre gi deg min mening, og hva jeg ville gjort med en hund som hadde så mye "plager" Hardt og brutalt, jeg hadde latt den fått slippe mer. Som du beskriver det så høres det så pass alvorlig ut at jeg hadde gjort det for hunden sitt beste. For hvor mye skal den lide når mest sannsynlig det ikke får et lykkelig utfall samme hva du gir den...?

Hunden er 7 år gammel og har feilet det ene og det andre fra han var 1 år...

Problemet mitt er igrunn at jeg faktisk ikke er sikker på om han lider eller ikke. Hadde han vist tegn på smerter så hadde jeg ikke vært i tvil, da hadde han fått slippe. Men han viser ikke tegn på smerte, løper og koser seg på tur, men ligger rett ut hjemme (og får 7 piller om dagen...)... Er redd det er så gøy på tur at han ikke ville vist det om han har vondt... Og han kviknet til endel etter at jeg fikk Molly, men han har jo ikke blitt friskere. (siden han aldri blir bedre av det han feiler...)

Link to comment
Share on other sites

Dette er et utrolig vanskelig valg, men hadde jeg vært i din situasjon (som er utrolig vanskelig å sette seg inn i, det vet jeg) så ville jeg latt han slippe. Selv om man er utrolig knyttet til hundene, så må man ikke holde de i livet for egen skyld, man må tenke på hundene. Jeg vet at det er vanskelig å tenke slik, men det er bare sånn det er. Noen ganger må naturen vinne...

Å ha en syk hund er utrolig tøft. Det er tøft å ta det siste valget, men en dag må du hoppe i det. Du bestemmer selv når denne dagen skal komme, men tenk på hunden :)

Uansett lykke til :P Føler med deg.

Link to comment
Share on other sites

Jeg har akkurat avlivet en ett år gammel hund.. Han hadde det kjempekult på tur, løp og herjet, men han glemte seg i adrenalinrusen og fikk betale for det senere. Det er fryktelig vondt å måtte ta en slik avgjørelse, men jeg tenker litt sånn at når hunden ikke kan fungere normalt og veldig bra med medisiner, så må man sette en strek. Som hundeeier har man et ansvar for at hunden skal ha et flott og normalt hundeliv. Når sykdom og smerter ødelegger for dette er det en hundeeiers største gave til hunden sin å kunne la den slippe. Ingen smerter mer. Det kan være ganske ille for en voksen hund å miste kontrollen over blæren, og siden han allerede er så gammel som syv år mener jeg at han skal få lov til å slippe nå.. Jeg vet det er ufattelig vanskelig å bedømme livskvaliteten til en hund, men det er en tung og vanskelig plikt man har som hundeeier.

Jeg ønsker deg lykke til.

Link to comment
Share on other sites

Nå er vel egentlig spørsmålet... har han det VONDT, eller er han "bare" slapp? Jeg hadde funnet frem til den absolutt beste veterinæren på feltet, hjerte altså, og spurt om hva som EGENTLIG gjør vondt. For smerte synes jeg hunder kan slippe, men "bare" å bli slapp... vel, det er ikke vondt på den måten. Du kjenner ham jo, du kan se om han synes det er leit å tisse inne - det avhenger vel dessuten i stor grad av måten dere reagerer på også.

Jeg hadde også snakket med dyrlegen om fremtidsprognosen, finne en god veterinær til en second opinion kanskje. Hvor mye verre han vil bli, hvor raskt, og når det begynner å bli mye verre og vondere. Så får du tenke litt på det - om du kanskje skal kose deg med ham over sommeren, gjøre alt han synes er hyggelig, la ham få en fin avslutning, og så bestemme deg for en dato når det blir mørkt og surt og kaldt for en liten skrott, og sette sluttstrek da.

Hvis da ikke veterinæren mener han vil bli dårligere før det. Jeg er på en måte en slags tilhenger av å la dem gå FØR de kollapser helt, at de får vandre uten masse dramatikk, dyrlegeopphold, behandling, etc, men time det slik at de fremdeles har et hyggelig liv - og så får gå. Litt for begge parters skyld; at det blir en slutt som er verdig det livet hunden har levd til da - når det er ting som du vet går sin gang.

Link to comment
Share on other sites

Jeg har nylig vært i en lignende situasjon selv med min gamle sheltie. Han hadde hjertefeil og gikk på hjertemedisin og vanndrivende i flere år. I høst begynte han å bli slapp og dårlig... virket ikke som han var så veldig glad for noe mer, selv om han fortsatt gledet seg til turene våre.

Han ble plutselig litt bedre etter jul, og da gikk det et par måneder før benet hans plutselig hovnet opp uten noen synlig grunn..

Vi dro til veterinæren, og fant fort ut at dette var vann i buken, og hjertet hadde begynt å svikte.

Vi lot ham selvfølgelig få slippe mer da, men i dag skulle jeg ønske vi hadde gjort det litt tidligere..

Ønsker deg alt godt, vet at en sånn avgjørelse er veldig tung å ta, men se på hunden din, du kjenner ham best.. Så lenge hunden er glad er det jo greit. Er han ikke det bør du ta hensyn til ham, du kommer til å være stolt og glad for det etterpå.

Link to comment
Share on other sites

Nå er vel egentlig spørsmålet... har han det VONDT, eller er han "bare" slapp?

ja, akkurat det jeg liksom ikke finner ut av...

Jeg hadde funnet frem til den absolutt beste veterinæren på feltet, hjerte altså, og spurt om hva som EGENTLIG gjør vondt. For smerte synes jeg hunder kan slippe, men "bare" å bli slapp... vel, det er ikke vondt på den måten. Du kjenner ham jo, du kan se om han synes det er leit å tisse inne - det avhenger vel dessuten i stor grad av måten dere reagerer på også.

Vel, jeg reagerer ikke med annet enn å tørke opp etter han. Det er ikke hans feil, og han viser tydelig at han ikke syns det er noe greit å ikke klare å holde seg.

Jeg hadde også snakket med dyrlegen om fremtidsprognosen, finne en god veterinær til en second opinion kanskje. Hvor mye verre han vil bli, hvor raskt, og når det begynner å bli mye verre og vondere.

Det er ikke mulig å vite hvor mye lenger han har igjen med tanke på hjertet. Det kommer ann på hvordan medisinene gjør jobben sin, men han har jo en begynnende hjertesvikt så det kan være fra en mnd til et par år hvis medisinene fungerer. (Det har de ikke gjort til nå) Han har hatt bilyd på hjertet siden han var ett år,men han har ikke vært plaget før de siste 2-3mnd. Så han har blitt raskt dårligere og hvis det fortsetter i samme tempo... Og med tanke på væsken i lungene, fikk jeg høre (ikke av veterinæren,glemte å spør han om det) at de kan "drukne" og det er ikke noen trivelig måte å dø....

Så får du tenke litt på det - om du kanskje skal kose deg med ham over sommeren, gjøre alt han synes er hyggelig, la ham få en fin avslutning, og så bestemme deg for en dato når det blir mørkt og surt og kaldt for en liten skrott, og sette sluttstrek da.

Hvis da ikke veterinæren mener han vil bli dårligere før det. Jeg er på en måte en slags tilhenger av å la dem gå FØR de kollapser helt, at de får vandre uten masse dramatikk, dyrlegeopphold, behandling, etc, men time det slik at de fremdeles har et hyggelig liv - og så får gå. Litt for begge parters skyld; at det blir en slutt som er verdig det livet hunden har levd til da - når det er ting som du vet går sin gang.

Link to comment
Share on other sites

Mine foreldres gamle bichon Frisee led av noe av det samme. Han hadde voksende hjerte og vann i lungene.

Nå husker ikke jeg helt når han ble medisinert for dette, men jeg husker at det var snakk om dette voksende hjertet mange år tidligere i hvert fall.

Denne hunden ble nesten 14 år, og ble avlivet på en av kontrollene den var på. Da sa veterinæren at han nå hadde så mye vann i lungene at han sto i fare for å drukne når som helst...

Det har aldri virket som om denne hunden hadde noen smerter, og han har aldri spist så godt som han gjorde de siste årene, pelsen var fin, og han var en tilsynelatenende frisk hund ute på tur. Jeg syntes (den gang) at det var riktig å holde han i gang så lenge som de gjorde, men når jeg tenker tilbake så er jeg jammen ikke så sikker...

Han ble ganske usosial, før elsket han å ligge på fanget eller inntil, på slutten lå han alltid for seg selv og stort sett sov. Han maste aldri om tur, men ble villig med. Turen til gikk smått, mens turen hjem igjen gikk i hundre. Besøk ble hilst på, men så gikk han å la seg igjen. Han virket egentlig veldig mett av dage... Om han ikke hadde så mye smerter, så var han i hvert fall veldig sliten...

En fryktelig vanskelig avgjørelse å ta, og forverringen kommer ofte litt smygende, så man ser det liksom ikke helt før man tenker tilbake på hvordan ting var før... Jeg føler virkelig med dere, men jeg tror jeg er enig med de som sier at hunden bør slippe. Jeg tror det er bedre å sitte igjen med følelsen av å ha latt han slippe før smertene kom, enn å sitte igjen med følelsen av at man burde ha gjort det tidligere...

Lykke til med den tunge avgjørelsen...

Link to comment
Share on other sites

Guest lijenta

Jeg føler med deg om det vanskelige valget. Vet av erfaring at det er forferdelig å gå gjennom. Den første hunden jeg hadde fikk lymfekreft og det eneste som jeg da kunne se det på i starten var at han gikk litt mere enn før. Da vi endelig fant det ut hadde han full spredning og den siste tiden skulle jeg ønske han kunne slippe for sin egen del. Det var det som sto igjen som minne i mange år framover selv om jeg hadde mange flotte minner av fine stunder. Han orket ikke mere etter en helgetur med en annen hund. Så jeg vil si som mange andre her at la hunden slippe, det tror jeg er best for både deg og hunden selv om det er vondt.

Link to comment
Share on other sites

Ser at du har fått mange gode råd her.

Jeg håper selv at om jeg ikke ser når det er nok for hunden, så vil noen si ifra til meg når det er nok.

Hadde det vært noe man kan "reparere" med medisiner istedet for kun holde i sjakk, så hadde jeg helt klart gått for det. Men nå synes jeg det høres ut som om det kanskje er nok. Du kan nok holde liv i hunden i flere år med medisiner, men med epilepsianfall, tissing inne og andre komplikasjoner så kan det beste være å la den slippe.

Jeg føler absolutt med deg, dette er ikke lett. ;)

Link to comment
Share on other sites

Nå har jeg snakket mye med familie,venner og veterinæren og kommet frem til at det er best å la han slippe nå...

Det er forferdelig hardt, men er nok det beste for han...

Jeg har fått time i ettermiddag.

Tusen takk for alle svar.

Link to comment
Share on other sites

Nå har jeg snakket mye med familie,venner og veterinæren og kommet frem til at det er best å la han slippe nå...

Det er forferdelig hardt, men er nok det beste for han...

Jeg har fått time i ettermiddag.

Tusen takk for alle svar.

Jeg er helt sikker på at du gjør det rette for hunden din. Det er en liten trøst akkurat nå, men du er i ferd med å gi ham den største gaven og den viktigste hjelpen en hundeeier kan gi til hunden sin - muligheten for å slippe lidelse, redsel og smerte. Når det hele er over er det du som har vondt og sørger, det er tøft og vanskelig, men det er den uungåelige prisen man må betale når man er så heldig å få være glad i et dyr og bli elsket tilbake.

Mange varme tanker til deg og dine,

Lotta

Link to comment
Share on other sites

Føler med deg, veit akkurat korleis du har det nå. Men behold tanken at du gjer det beste for han. Og så har du helt sikkert mange gode minner om tiden dere har fått i lag.

Står respekt av det vanskelige valget du nå har tatt.

Sender deg en god klem.

Link to comment
Share on other sites

Er helt sikker på at han vil takke deg for det du gör med ham! Og tenk hvor heldig han har värt som har fått leve sine 7 med nettopp deg!

Dessverre så tror jeg att det er sånn att når man begynne å funderer på om det er dags å la de slippe, så vet man att tiden er inne - innerst inne.

Tenker på dere i dag og sender deg en stor klem

Link to comment
Share on other sites

Som de andre sier, du må nok bare holde tanken på at det er det rette for han, og deg. Du gir han en gave nå, og det er å la han slippe. Føler virkelig med deg, og det er tøft å ta et slikt valg. Men igjen, du gjør det rette.

Utrolig trist, men føler med deg. *Trøsteklem* ;)

Link to comment
Share on other sites

Jeg føler med deg, og skal tenke på deg i dag. Nå har du gitt han den aller største gaven man kan gi en hund man elsker. Lykke til.

*sender en varm klem*

Link to comment
Share on other sites

Elin, jeg slenger meg på alle de andres hilsner her inne! Dette er et tungt valg å ta, med desto mer et korrekt et!

Sener alle varme tanker i deres retning idag!

*klem*

Link to comment
Share on other sites

Tusen takk for alle tanker og klemmer...

Nå er det over, han sovnet stille og fredelig inn i ettermiddag. Dette har vært en forferdelig dag, men vi koste oss masse sammen helt til slutten. Jeg har mange gode minner fra de årene vi hadde sammen og er sikker på at dette var det rette å gjøre for han nå.

Men jeg savner gutten min veldig allerede.... ;)

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Det kan ta litt tid fra bytte av hjem til hunden reagerer på det og forstår at det ikke er midlertidig. Med løpetid i tillegg kan det godt spille inn. Det kan godt henne at hun opplever løpetiden annerledes på et nytt sted enn der hun har bodd hele livet. Jeg har dessverre ikke så mye innspill utover det.
    • Hei, jeg skal lage hundegård til en kommende huskyvalp som skal bo i Hagen. Vurderer betongheller eller skifteheller etc langs gjerdet sånn at den ikke graver seg ut. Hvor store trenger disse å være? Holder det med 30x30 cm eller blir dette for smått?
    • Min samboer og jeg overtok for noen uker (3 uker) ei nydelig samojed tispe på 3 år, fra hans foreldre. Hun bodde før i Trøndelag, mens vi bor på Sørlandet, så det har vært en klimaendring for henne. Vi har passet henne en del før, så vi er ikke ukjente for Mira.  Siden vi er friluftsmennesker så har vi gledet oss masse til å få hund, og vi dedikerer mye tid til tur, ski og trening - noe hun selvfølgelig elsker! Vi har også brukt en del tid på å trene grunnleggende lydighet, da hun er sta og helst vil gjøre det hun selv ønsker, som en ekte samojed (; her har vi likevel sett stor fremgang på tur. I tillegg er hun veldig sjelden alene, vi er stort sett alltid med henne, tross at hun er vandt til å være en del hjemme alene. Jeg vil derfor tro at endringen i adferd ikke skyldes at hun er understimulert. Det er også viktig å nevne at den endrede adferden hovedsaklig gjelder når vi er hjemme og ikke ute på tur. Mira er generelt sett en veldig rolig og avbalansert hund, som tross rasen sjelden bjeffer eller synger. Hjemme har hun alltid pleid å være veldig rolig, og hun er en svært høflig hund som er veldig «enkel» å ha med å gjøre.  Så til problemet - hun har begynt å bjeffe og ule mye mer enn hva som er vanlig for henne, selv på natten. Hun virker rastløs og piper også mer enn vanlig. Hun sliter med å komme til ro, og mest bekymringsverdig av alt så spiser hun nesten ikke. Vi har ikke skiftet fôr, så her er alt likt (ønsker heller ikke å skifte da hun har en sensitiv mage). Hun har løpetid, så noe av problemene kan nok skyldes dette. Da jeg snakket med svigers nevnte de at det var vanlig at hun blir rastløs og oppmerksomhetssøkende eller pipete, men ikke at hun slutter å spise og begynner å bjeffe/ule. Legg merke til at vi har hatt henne i 3 uker, og at adferden begynte å endre seg for 1 uke siden, så trolig er ikke problemet at hun har flyttet? Vi ønsker likevel å gjøre denne overgangen så enkel og bra som mulig for henne, og viktigst av alt; at hun skal spise som vanlig. Har noen her tips til hva dette kan skyldes, eller hva vi bør gjøre? Evt om vi bør oppsøke veterinær? 
    • Altså, den totale motsetningen av en sånn hvit 😆 Er det en groenendael? Ekstremt søt, om jeg får si det! 
    • Har ikke kjøkkenvekt så hadde håpet på at noen kanskje hadde samme för og kunne måle opp for meg
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...