Når hunden tar ledelsen!

[reknes]

Veldig intressant! Mitt problem med shaeferen Bengie som er ca 6 aar naa, er at hjemme, er det datra mi paa 14, og jeg som er sjefene, har aldri hatt problemer med at han knurrer eller noe agressiv oppfoersel hjemme, men hjelpe meg naar vi er ute! Da skal han jage bort og angripe allt og alle. Har hatt hundetrener hjemme naa en del ganger, og naar de to er sammen, saa er han eksemplarisk,nesten. Han er med paa hundetrening hver Soendag naa, og det har blitt bedre, men han klarer ikke aa roe seg sammen med andre mennesker eller dyr, bortsett fra de han kjenner godt. Han kan sitte pent og rolig ved siden av meg eller treneren (og hushjelpa) andre hunder kan gaa forbi han uten problemer, for saa plutselig forsoeke seg paa et angrep paa en person som gaar forbi han. Treneren korrigerer han med et lite rapp paa nesa, og han roer seg, men dette kan gjenta seg uten noe form for forvarsel. Han knurrer aldri, viser ingen tegn til aggresivitet, for saa plutselig forsoeke seg paa et angrep. Dette betyr jo at en maa passe paa hele tiden. Men naar vi er ute og gaar tur, og det kommer folk forbi, sitter han stille ved siden av meg, og gjoer ingen utfall. Men ingen som han ikke kjenner kan nerme seg han, og han kan absolutt ikke leke med andre hunder bortsett fra valpen som flyttet inn for et par uker siden. Det tok ogsaa noen dager med hundetrener for at de kunne vaere sammen. Men som sagt, hjemme er han helt en annen hund, lydig og fryktelig snill og kosete. Valpen leker med han hele dagen, stjeler mat fra han etc, og bortsett fra litt korigering, saa gaar det helt fint. Skal fortsette med treningen, men jeg mistenker at beskyttelse instinktet er veldig dominerende, og tro ikke han noen gang blir en sosial hund. Men du verden for en vakthund! Vi bor i et ganske stort hus i Usbekistan, og jeg har ingen problemer med aa la datra vaere hjemme alene noen netter. Alle i nabolaget kjenner Bengi, og ingen toer aa komme i nerheten av huset..

[Marthe]

Dette er bare ett spørsmål! Hva hadde du gjort vis hunden din hadde tatt ledelsen i huset og gjort det den ville selv? Eller kjøpt, eller fått en hund som trodde den hadde hatt ledelsen? Hva hadde dere gjort? Har noenn opplevd det?

Om jeg har opplevd det? JA! Jeg fikk etter mye masing min første egen hund da jeg var 11 år (det begynner allerede her- smart!). Lille snella vokste og ble 7 mnd, 12 mnd og 16 mnd. Da hadde hun full kontroll på hele huset. Hun kunne sitt, dekk, gi labb osv... Men hun gjorde det kun når hun ville det (når det lønnet seg for henne- selvfølgelig).Dette her skulle jo bli en flink hund, jeg hadde jo lest det i alle hundebøker, border collien er verdens lydigste hund! Men nei.... Skulle jeg trene med henne kunne hun fint sette seg ned å tisse på meg, og fryde seg etter på Hver dag var en kamp... Tilslutt måtte foreldrene mine sette foten ned å si at dette gikk ikke lengre. Noen dager etter på ble hun levert inn til omplassering...

Jeg gråt og gråt. Eller etter det jeg husker så gråt hele familien på 5 for denne lille snella. Tror det er det verste jeg noen gang har gjort. Hun var et hel*** å ha i hus, men også verdens beste hund for meg. De som driver med omplasseringen så fort at det bare var trening som skulle til for å få henne til. De ringte opp igjen og lurte på om vi ikke ville prøve... Da fikk jeg en mulighet til å rette det hele opp igjen av foreldrene mine. Hele familien kjørte i flere uker og hadde "privat timer". I hovedsak så var det jeg som trente henne. Det var både "nei", napping i bånd og korrigering inn i bilde. Men ja, det virket! I dag kan den samme hunden 140 kommandoer og gjør alt bare for å jobbe.

For de som lurer så er det faktisk lille Tassa det er snakk om. Det er ingen som tror på dette når de møter henne...

Om jeg hadde avlivd en hund på 45 kg som snudde seg etter meg og flekket tenner? Nei, jeg hadde prøvd å trent først. Om man må bruke litt hardere metoder enn vanlig, så vil jeg faktisk si at det er verdt det når det står mellom liv og død.

Edit: Kan legge til at når foreldrene/søsknene mine har Tassa blir hun en helt annen hund. Hun vet godt at hun ikke har lov å ligge på kjøkkenet, når jeg er der gjør hun det aldri. Hvis mamma er der skal hun minst ligge 1/2 meter inn forbi. Sier pappa "dekk" til henne så kan hun fint snu seg mot han å bare se dumt på han, og gå videre.... Igjen hadde jeg sagt "dekk", hadde hun klasket logrende ned i bakken og lurt på hva mer hun skulle gjøre for meg?

Det gjenspeiler bare hvem som har satt grenser for hunden, og hvem som har fulgt det opp. Selv om både faren og broren min er nærmere 2 meter og 90 kg. Høre hun heller på meg som er 170, og 55 kg. Så det har lite med kjønn og størrelse og gjøre.

[Shilamon]

personlig synes jeg det er rart "å ikke tro på lederskap". Lederskap finnes overalt rundt oss. Det er alltid noen som tar ledelse, styrer grupper, setter regler og veileder. Slik er det også i en hundeflokk og i et menneske/hund forhold. Den gamle misforståelsen om at lederskap handler om å "banke" hunden hadde jeg igrunn trodd var helt død her på forumet.

Lederskap handler om respekt, evne til å opparbeide tilitt samt evne til tilpasning. Om du har en godt dressert og lydig hund vil du også i stor grad ha et godt lederskap i forhold til hunden. En hund som "overtar" huset har mistet respekt (eller aldri lært?) de grensene som du som leder har satt. Gjennom å utøve respekt, tålmodighet, klare rammer og rettferdighet skaper du et tillitsforhold og får på den måten hundens respekt og blir en leder for hunden.

Det er ikke nødevendigvis den hunden med størst muskler, vekt og mest kamvilje som blir leder i en hundeflokk. Det kan like gjerne være den rolige, sindige og tilbakeholdne tispa som med sin egen selvsikkerhet, klarhet og signaler får respekten fra de andre og dermed blir en leder. På skolen ifjor var det mye småslossing blant de yngre hannhundene, mens lederhannen bare gikk rundt og undersøkte hundegården. Han var rolig, kald, unngikk slosskamper til det lengste og bare hans vesen satte han høyt opp. Dette ser jeg også blant hundene her på skolen.

Lederskap er viktig for et godt forhold til dine samarbeidspartnere (i dette tilfelle hunden(e)), uten et lederskap kommer man ingen vei. Men hvem respekterer en leder som hyler, skriker slår og sparker? Du blir redd og gjør kanskje det du blir bedt opp, men du ser ikke på vedkommende som en leder, snarere en diktator som det ganger deg å tilfredstille. Slik blir det vel gjerne for hunden våre også?

[MonicaT]

personlig synes jeg det er rart "å ikke tro på lederskap". Lederskap finnes overalt rundt oss. Det er alltid noen som tar ledelse, styrer grupper, setter regler og veileder. Slik er det også i en hundeflokk og i et menneske/hund forhold. Den gamle misforståelsen om at lederskap handler om å "banke" hunden hadde jeg igrunn trodd var helt død her på forumet.

Lederskap handler om respekt, evne til å opparbeide tilitt samt evne til tilpasning. Om du har en godt dressert og lydig hund vil du også i stor grad ha et godt lederskap i forhold til hunden. En hund som "overtar" huset har mistet respekt (eller aldri lært?) de grensene som du som leder har satt. Gjennom å utøve respekt, tålmodighet, klare rammer og rettferdighet skaper du et tillitsforhold og får på den måten hundens respekt og blir en leder for hunden.

Helt enig.

[Emilie]

Tja, spørs hva du mener med "ta ledelsen" og hvilke midler hunden i såfall skulle brukt.

Passer en hund ofte som er vant med å få det slik han vil. Ut når han vil, leke når han vil, mat når han vil osv. Der kjører jeg beinhardt på ignorering slik at han faktisk ikke oppnår noe som helst ved å mase på meg. Nå er han liten, så om han piper, knurrer, bjeffer og hopper på meg så er han ikke så fryktelig vanskelig å bare dytte bort og fortsette å ignorere til han tenker på noe annet. Det tar tid, og må friskes litt opp hver gang han er her, men etter noen timer nå sist så var han rolig og fordragelig inne hele helga.

Edit: Må legge til at jeg ikke tror han har noen som helst formening om å ta ledelsen ol. Han er bare vant med at å mase er veien til å oppnå det han ønsker seg.

Hadde aldri orket/godtatt en hund som holdt på sånn. Om ignorering funker, så greit, men om det tar flere timer å roe ned hunden, og hvis jeg i tillegg måtte friske det opp hver gang jeg skulle passe den, så hadde jeg faktisk vurdert en mer effektiv metode.

Da hadde jeg satt grenser med engang. Vanlig "lederskap" øvelser er det man kan begynne med. Så skal hunden vite at det og det ikke er lov.

Jeg skal fortelle hunden hvem som er sjef, og at den ikke kan hærsje (sjefe) over meg.

Signerer denne

Og hvis bikkja veier 45 kilo og snur seg mot deg, flekker tenner og gjør utfall - hva gjør du da???

Det er ikke alltid et er så enkelt skjønner du........

Å få kontroll på en stor hund som svarer igjen er ikke så enkelt, men lederskapsøvelser går an å utføre uten å kaste seg i gapet på hunden.

...om jeg overtar en hund som ikke aksepterer lover og regler uten å ta igjen? Avliver

Klart ett sted går grensen, og avliving blir gjerne er den beste løsningen for begge parter i enkelte tilfeller. Men mangel på lederskap fra eierens side kan skje den beste hund, og jeg mener det det må kunne gå an å jobbe litt for å få hund og eier i balanse, istedet for å stemple hunden som søppel om den skulle gjøre et utfall eller to. Men folk har ulike terskler så klart.

[Sissi]

.. det var et tilfelle der mannen i huset hadde fått seg en rottis hann, denne var selvsagt verdens nydelige og koseligste bamse. Mannen var på denne tiden hjemme med hunden og alt gikk stålende.En stor og snill hannhund som ikke skapte noen problemer, fikk ord på seg og være både dårlig vakthund og en smule lat.

Men så begynnte mannen i jobb igjen, og hunden var da blitt enn 15-16 mnd.. problemene startet når mannen nå jobbet ute, altså par uker vekk og par uker hjemme. Hunden forandret seg totalt de ukene kona var alene med den.. han tok rett og slett over ledelsen nå som sin "leder" var borte..

Med alt det innebærer, han var i tilegg stor og sterk og hun kunne ikke ta han med på tur,han passet på ytterdøra som en hauk,og kona turte ikke slippe inn gjester hvis hunden var løs.. og i tilegg med manglene tur kom jo alt annet som følger. Etter og ha hatt det slik en lang periode,og en sta mann som ikke ville miste hunden sin.. og som syntes vel kona overdrev en smule ang forandring av oppførsel.. siden han var en annen hund så lenge mannen er hjemme.. så endte det med omplassering. Og har ikke hørt noe om den videre desverre,så vet jo ikke hvordan dette endte.

Denne store rottisen som virket både trygg og stødig forandret seg totalt.. så klart dette kunne skylles en form for seprasjons angst og stress pga forandringer i hverdagen når mannen plutselig var borte? Men han tok fullsteding over rollen som han selv mente sikkert var på sin plass når eier var borte og passe hus og kona hans. Han kanskje ikke var så skrekkelig dominerende ovenfor kona i huset at han prøvde seg på henne, annet enn han skulle styre alt som skjedde. Men dette viser vel at en hund kan forandre seg "over natten" ?

Det var dyrlegen min som fortalte denne historien, når vi en dag snakket ang dette med store hanner og dominanse eller dette med at små damer ofte kan få prob. med en stor hannhund hvis man ikke klarer og overbevise hunden at du har full kontroll og at den kan stole på din dømmekraft.

[Richard]

tatt til bake ledelsen :icon_fun:

[Wanderlust]

tatt til bake ledelsen :icon_fun:

Tror de fleste her inne ville gjort det, Men HVORDAN?

[akela]

I tilfellet rottweilerhannen så tror jeg erfarne øyne ville sett dette komme... det var nok der hele tiden, at hunden ikke var særlig interessert i å lystre mor, men det ble satt på spissen når matfar dro ut. Pluss på med hundens alder, som her "helt perfekt" når det gjelder å ville ta grepet - enten det kommer til det ene eller det andre for karske, unge menn. "Passingen" kan vel ha like mye med alder og et behov for tydelige grenser for en hund som prøver å "finne seg sjæl", og som hun ikke har klart å gi.

Trist å høre, for antagelig var det en helt grei hund. Hadde far brukt hue litt, og sørget for at kona tidlig fikk mer å si over hunden enn hun antagelig hadde frem til han begynte å være så mye borte, så hadde det nok gått bedre. Vil man ha "enmannshund", så må man sørge for at man alltid kan ha den med - mange blir jo litt smigret over at "min hund hører bare på meg".

Jeg har også kjent slike par, der far har full kontroll over hunden og mor har null... et av de morsommere var med et par der han var tidligere politimann og militær og oste vennlig autoritet uten å behøve å si noe, mens hun var en tiltaksfull håndballspillerske på 180 og ikke noe persilleblad eller hva man pleier å si. Hunden var heldigvis en flatcoated, som ikke ble noe vemmelig - men bare lekte og herjet og tullet og ikke tok fruen i huset på alvor et øyeblikk.

Det handler om å starte tidlig, vite hva man har i hus, vite hva som KAN og VIL skje fordi dette er felles for de fleste hunder og raser og individer (gutter er gutter) - og sette igang med å være en tydelig og trygg leder TIDLIG, når valpen er så liten at ethvert menneske er "gud" og styrer hele valpens verden og du får svært mye gratis. Ifølge Kenth Svartberg, som er verdt å lytte til!

[Sissi]

ja enig der Akela

Uff nå kom jeg på en annen historie som jeg fikk"se" det året jeg jobbet hos Vet.

En koselig,søt og forsiktig dame og en hissig mellom puddel gutt. Han var nå en alder av 4 år og kom for og bli avlivd.

Denne damen var nok av typen som har overbeskyttet og nusset og susset på den lille puddelgutten sin, og over tid gjort han utrygg i hennes nærvær.. netopp pga han må ta stilling til alt i hele verden føler han siden matmor syntes alt er skummelt ( i hans øyne).Han begynnt og knurre mot henne også, hvis han lå et sted var det ikke snakk om og få flyttet på han, altså ikke på sin plass, men i stoler og sofar og senger. Det hele endte med at han beit henne også.. og nå følte hun at hun ikke hadde noen flere valg.

Han styrte hele huset som hun sa,og hun følte seg nå utrygg på han, og selv om hvor mye hun elsket han så klarte hun ikke dette lengre.. Hun kysset han farvel og fikk en knurr som tilbakemelding.

Da hun var gått sin vei, stod det en liten puddelgutt og kikket litt forfjamset rundt seg fordi han plutselig stod der på et fremmed sted alene, han kom bort til meg, jeg satte på huk og han kom og stillte seg inntil meg og når jeg hadde klappet han en stund hoppet han opp i fanget mitt, han viste iallefall ingen tendes til noe aggresivitet nå. Vi satte på han munnbind for sikkerhets skyld og han knurret en del da han fikk sprøyten i nakken, men det hadde jeg også gjort!

Jeg stod der og vurderte kraftig og ta han med meg hjem , men siden jeg verken viste om han taklet andre hunder og jeg snart skulle ha en baby turte jeg ikke ta den sjansen desverre.. så vi lot han sovne inn.

Men til poenget, det er vel som Akela sa

Det handler om å starte tidlig, vite hva man har i hus, vite hva som KAN og VIL skje fordi dette er felles for de fleste hunder og raser og individer (gutter er gutter) - og sette igang med å være en tydelig og trygg leder TIDLIG, når valpen er så liten at ethvert menneske er "gud" og styrer hele valpens verden og du får svært mye gratis.

Denne puddelgutten var nok en gutt med ganske mye tæl i,en liten tøffing i valpekassen kan jeg se for meg .Som hadde sikkert blitt en utrolig hyggelig og morsom hund hvis han hadde fra starten av hatt en eier som brukte hans selvsikkerhet på en positiv måte og som selv viste seg for han og være en trygg "havn" så han slapp og ta stilling til hele verden alene.

[Margrete]

Har lyst til å fortelle om min unge gamle gretne gubbe. Han er av den typen mange har beskrevet her inne, men takk og lov for at jeg har mange gode støttekontakter, at jeg har lært en del om hund og han er himla søt ellers, så har jeg klart å styre dette. Lille gutt har alltid vært slik egentlig. Helt fra han var 7 uker prøvde han å styre hva som skulle skje når. Han gikk såpass hardt til verks at det fantes ikke søtt, så jeg falt ikke for fristelsen av å synes han var bare skjønn. Jeg må innrømme at jeg var litt redd for han, men bet tenna sammen og klippet negler på monsteret. Hver fordømte dag prøver han seg og hver fordømte dag "vinner" jeg *flir*. Når det gjelder han så vet jeg at om jeg ikke diller, men heller ikke tar han, så unngår vi en konflikt. Så negleklipp, bading, stell ja alt som har med at han føler seg litt presset, blir gjort på en bestemt og fast måte, ignorer banningen hans og fortsetter med det jeg driver med. Det følger alltid med en risiko å gjøre ting, så det er kun jeg og ingen andre som får lov til å gjøre ting med han jeg vet kan skape en konflikt.

Festlig eksempel det har gått litt sport i, er leggetid. Han sover på ett hunderom i kjelleren (har for vane å ha fest i stua om han får lov å ligge løs i huset). Så han må gå ned i kjelleren etter luftetur. Det starter med at vi skal inn etter siste luftetur, da kommer han veldig sakte mot døren, stirrer på meg og later som han har verdens beste tid (det har jeg å faktisk), så inn i gangen, mor av med sko han står fortsatt å stirrer på meg, ser jeg på han knurrer han, dust sier jeg da og fortsetter med mitt. Så er det ned i kjelleren... Jeg bare står ved trappen og peker ned, hoi for ett sabla bråk og banning det blir på han da! Høres ut som en finnmarking på sitt verste! Men han gjør som han blir bedt om, selv om han har helt klare meninger om saken *ler* Sitter sikker noen å leser dette å måper, det gjør de som kommer på besøk og ser denne banningen også. Vi som bor fast med han bare flirer av han. Poenget her tror jeg er at jeg faktisk har respekt for banningen, MEN jeg viser ikke redsel og jeg er fast bestemt på at det som skal skje, det skjer NÅ og uten usikkerhet hos meg. Går jeg inn i konflikt med han der og da, så kommer jeg ikke til å vinne, jeg taper bigtime og jeg har gitt etter, hvorpå han kanskje blir værre neste gang.

Ellers i hverdagen unngår vi ting der han kan bli brummete. Han får ikke lov å stjele plassen til gubben, selv om han prøver på dette hver dag hihi. Han bare må liksom har jeg inntrykk av. Han får ikke lov til å ligge innpå rommet til ungene, og ungene skal alltid be om hjelp om de må flytte han. Ungene har lært seg å se "faresignalene" og trekker seg unna og ber om hjelp OM jeg ikke har fjernet han før det går så langt.

Mange av konfliktene med han i hverdagen henger sammen med at han er sliten fysisk eller psykisk. Han blir gjerne vàr på lyder før knurringen, så jeg har god tid på meg til å få han til å hvile litt. Så ved første tegn på at han faktisk er skikkelig grumpy er det opp med grind i halve stua, han i grinda med teppet sitt og SOV! Så pr i dag har vi ikke hatt en konflikt sånn utenom leggetid og stell på lenge.

I feil hender, ville denne gutten ikke levd for å se solen gå opp på sin ett årsdag. Han hadde styrt hele husholdningen fra han var 8 uker og blitt farlig. Han er til tider ett sant mareritt, men så har han tonnevis med gode egenskaper han vinner en del på. Han elsker å leke med ungene, han kan legge seg med hodet på fanget deres og bare kose, de kan ta fra han bein og leker, og han dilter gjerne etter dem siden det stort sett er fart og spenning rundt dem. Når jeg nå må stelle han, legger han hodet i armkroken min og knurrer derfra, men godtar at det skjer men står for det han mener om saken *blir rent myk om hjertet*.

Nå sier ikke jeg at det er så lett så, for det er det IKKE. Men slike hunder i uerfarne hender er tikkende bomber og om noen hadde spurt meg til råds så hadde jeg anbefalt avlivning uten tvil. Så selv om jeg har klart det min hund, er det ikke sikkert at den metoden jeg har brukt kan virke på en annen hund. For en skal være rimlig sikker i sin sak om du står der med en diger hund på 45 + kg for å få dette til... Nå har jeg levd med lillegutt siden han var pur ung, og lært på veien hva som lønner seg for å få han til å gjøre som jeg vil uten å lage konflikt av det. Men hadde han blitt slik over natten, hadde det vært veterinæren og mest sannsylig avlivning.

Sånn, det var litt om min erfaring med skrullete hund (han er litt bipolar med en dasj personlighetsforstyrrelse tror jeg...)

[Raksha]

Hadde aldri orket/godtatt en hund som holdt på sånn. Om ignorering funker, så greit, men om det tar flere timer å roe ned hunden, og hvis jeg i tillegg måtte friske det opp hver gang jeg skulle passe den, så hadde jeg faktisk vurdert en mer effektiv metode.

Hører med til historien at bikkja nesten er døv, så vanlig stemme funker ikke. Hvilken mer effektiv metode mener du hadde funket? Jeg er bare nysgjerrig og tar gjerne i mot forslag.

Første gangen jeg hadde han etter at tispa mi, som hadde stålkontroll på han bare med å se på han, ble borte så var han et lite ******* å ha i hus. Da eksploderte tilgomed min ufattelig tålmodige hanhund på han. Stod over han og gav han beskjed med hele seg at det der ikke var aktuelt. Da gav lille rotta seg med å mase på han.

Ignorering funker, men det tar tid. Han prøver seg med knurring og kjefting. Roer seg heldigvis etterhvert. Sist satte jeg faktisk opp grind til stua som stod der hele helga, da hadde han ikke mulighet til å følge etter meg over alt, noe han ikke syntes noe om. Men jeg syns det var greit for da hadde jeg kontroll på hvor han var til enhver tid. Heldigvis så tar det kortere tid for hver gang før han skjønner tegninga.

Hadde han vært min hund hadde enkelte unoter vært plukka av han før han rakk å knurre. Men det er ikke det, jeg får betalt for å passe han og da mener jeg at jeg ikke har rett til å gå inn å bruke "hardere" metoder enn det eier gjør. Han fungerer i sitt hjem, fordi ting er lagt opp til at det funker at han maser seg til ting. Stort sett får han vilja si der uten at han trenger å mase noe særlig, så der er det ikke et problem.

Samtidig så er det faktisk ikke noe poeng å gå inn med heftig trening på han, siden "alt" blir ødelagt med en gang han setter beina innen for hjemmet sitt igjen. Så et prakteksempel på det da jeg leverte han sist. Hos meg er det uaktuelt å bjeffe når jeg driver å gjør meg klar til å gå ut med dem, det er også uaktuelt å bjeffe på meg, da blir jeg borte. Første han gjorde da han kom inn i huset sitt var å begynne å galbjeffe på meg fordi jeg skulle gå igjen. Dermed er det om å gjøre å drive nok damagekontroll til at han fungerer på en ok måte hjemme hos meg, og samtidig la han kjøre sitt løp hos eierne.

Men til saken, jeg tror ikke han driver noen heftig kampanje for å bli sjefen i huset, han bare vet hvilke metoder som funker for å få vilja si, og som alle andre hunder, så bruker han dem.