avlive eller omplassere?

[Huldra]

Grime på tur?

[Rønnaug]

synes det er flott av trådstarter ¨være så åpen og ærlig.

Jeg vil først si at jeg synes det blir for dumt å si sånn som " min hund er 40 kg og jeg klarer fint å gå med han og bæreposer og bæsjeposer og blablabla"

her må man tenke på barnet og hundens beste. Et barn vil alltid komme først i et hundehold, om ikke synes jeg det er noe alvorlig galt i tankegangen. Jeg synes det hadde vært utrolig vanskelig å ta en besluttning, men tilslutt ville altid hunden kommet i andre rekke etter et barn.

du spørr; Avlivning eller omplassering.. da vil jeg svare deg at jeg personlig ville ha gitt han en sjanse, om DU mener han ville ha taklet det. men da ville jeg prøvd alt jeg kunne for å finne et permanent hjem til han, slik at han ikke bare blir omplassert og omplassert rundt omkring.. det har ingen hund godt av.

tror du er voksen nok til å ta dette valget selv

masse masse lykke til !

[Renate A]

Er det bare meg som ikke syntes en hund skal bo et sted hvor den ikke er ønsket? Tror dere ikke hunden merker at den ikke er ønsket?

Damen vil ikke ha hunden, den ble for mye for henne etterhvert som babyen ikke lengre bare lå der og hun er ikke sikker på om hun klarer å kontrollere den og barnet samtidig. Altså så velger hun å kvitte seg med hunden. Jeg kan ikke fordra barn og skal ikke ha egne men JEG forstår det. kanskje fordi jeg har en stor VILTER hund selv og vet akkurat hvor ukontrollerbare de kan være? Det er forskjell på rolige store hunder og store hunder som koker så de eksploderer. Ikke 10 grand danoiser kan overgå Loke her når han er i farta. Nabodamen her er vant med å gå med to store lett overvektige ridgbacker på tur, de er ikke alltid like oppdratte og trekker mer enn gjerne, så når hun skulle hente ut Loke første gangen (hun pleier å hente han og ha han på "besøk" når han er alene hjemme) trodde hun den lille pingla der var piece of cake..Hennes hunder veier til sammen over 100 kg min veier 26 kg. Hun sleit skikkelig når han så en annen hund..

Jeg er heller ikke enig i at Lasse burde avlives, men jeg mener han KAN og BØR omplasseres. Alle hunder som ikke ønsket i eget hjem bør omplasseres... De tar svært svært sjelden skade av det, jeg tror heller de tar skade av å bo et sted hvor man helst så at de ikke var der.

Neida, jeg mener omplasser, hunden merker at den ikke er ønsket og klarer ikke eier å ta seg av hunden når det gjelder dressur osv så er det best for hund, eier og omgivelser at hunden blir omplassert.

[patricia]

Hvis du velger å avlive, så håper jeg virkelig at du selv tar ham til dyrlegen,og at du sitter der med ham helt til han trekker sitt siste sukk. Denne hunden er blitt sviktet og gitt opp så mange ganger, at jeg håper du har anstendighet nok til å følge ham til the bitter end. De er pga slike hundeeiere at jeg helst ikke selger valper til ungdommer som ennå ikke har stiftet faamilie!

[Raksha]

Hvis hunden er mentalt frisk, noe som det virker som den er, den mangler kun oppdragelse og "regler". Så er vel strengt tatt ikke avlivning et alternativ? Eller? Ser det er noen her som omtrent setter likhetstegn mellom avlivning og omplassering.

Den har klart seg gjennom 5 hjem. Ser ikke hvorfor hjem nr 6 skulle bli det helt store problemet. Feilen ligger hos alle de tidligere hjem, ikke bare der hunden er nå. Eieren har selv sagt hun tok seg vann over hodet, og innser dette. Omplassering gang på gang er ingen ønskesituasjon, men om hunden ikke er en ren problemhund, så burde det jo faktisk ikke være så ille?

Har selv overtatt en hund som skulle skytes. Og det er bare gudene om vet hvor mange timer med arbeid, frustrasjon, tårer og glede som er lagt i den hunden i de 2,5 åra jeg har hatt han. Men jaggu fortjente han sjansen. Dog, jeg tror ikke jeg gjør det en gang til.

Alt i alt, jeg er enig med Loke, en hund som ikke er ønsket er en potensielt ulykkelig hund. Det burde være fult mulig å finne et kapabelt hjem til han.

[LeneC]

Da mener du kanskje at alle omplasseringssentrene i verden skal legge ned også? Hundene der er virkelig ikke ønsket og de står gjerne i årevis i kennel og bokser uten antydning til "hjemmekjærlig pleie" - tro hva de "føler"?

Og der er hun i "godt" selskap av tusenvis av andre småbarnsforeldre. Spørsmålet er om det er "greit"? Jeg synes IKKE det er greit - da jeg mener at folk som påtar seg ansvaret for en hund skal ha bedre unnskyldninger enn "gidder ikke å ta bryderiet" før de dreper et familiemedlem. Det irriterer meg grenseløst at folk (i dette tilfellet gruppa "småbarnsforeldre") skal slippe unna med bekvemmelighetshensyn som øverste prioritet - og det frustrerer meg som oppdretter at så mange synes at dersom ikke alt er "enkelt" så skal man slippe.

Jeg føler jeg er "overkvalifisert" til å svare i denne tråden - fordi jeg kunne heller ikke "fordra barn" (veldig vanlig utsagn blant godt voksne hundetanter som av en eller annen grunn ikke har sine egne.) Da jeg var gravid (godt over 30 år gammel) med førstemann var min største bekymring om ungen skulle bli allergisk mot hund (for hva skulle jeg da gjøre med barnet?) - og min neste største var hvordan jeg skulle få plass til hundene i bilen når barnevogna skulle være med (vi kjøpte en større ). Derfor var det et megasjokk for meg da jeg oppdaget at BARNET ble det eneste viktige element i tilværelsen fra det sekund han så dagens lys, jeg var totalt uforberedt på at hundene brått ble dyttet langt ned på prioriteringslista, og det eneste som betydde noe var at den lille babyen min skulle ha det godt og bli lykkelig. Det var vanvittig tøft å innse at hunderiet kom langt ned i leksa, og at det var VILJEN og PLIKTFØLELSEN som fikk meg ut på tur når minsten sov, (det var jo mye kjekkere å sitte å titte på ham!), og å gjøre alle de tingene med dyra mine som de åpenbart hadde krav på , og det var nesten ikke til å bære at plassbehov, økonomiske forpliktelser og alle andre praktiske gjøremål gjorde at hundeholdet ble en byrde i en lang periode.

Skulle jeg da ha kvittet meg med hundene mine? De firbente, krevende familiemedlemmene som var der før barnet kom, som hadde gitt meg et hav med gleder og hygge i årevis? Selvsagt ikke - man biter for pokker tennene sammen og FIXER livet for de man har tatt ansvar for - og så, etterhvert som ammetåka letter og ting faller på plass (gjerne litt etter at barna har lært å gå og er mer selvhjulpne enn en middels 1-åring) så kan man titte tilbake og si "banne meg - vi klarte det også! Tenk så flott det var, og se hvor kjekke barn vi har som kan omgås dyr, som har lært å ta hensyn og vet at de iblant må vente på frokosten sin fordi hundene må ut og tisse først om morgenen!"... Det er tøft å være småbarnsforelder, det er tøft å leve - og jeg tror ikke det blir enklere av å kvitte seg med alt som der og da tilsynelatende "kanskje" er problemet. Sorry. Livet er ikke enkelt - og forventer man quick fixes på alt så blir man uvegerlig skuffet (skilsmissestatistikken idag er kanskje et annet godt eksempel på akkurat det - man kan jo ikke avlive gubben, men man kan jo alltid sette ham på dør, ikke sant?)

Hvor mange ganger skal en hund kunne omplasseres mener du? Lasse bor p.t i sitt 5 hjem. Hvor går grensen? Synes du oppriktig talt at det virker som om han er en naturlig omplasseringskandidat?

Jeg merker jeg stusser litt over at du i denne debatten er så voldsomt frempå med at Mennesker gir opp "problem" hundene sine altfor lett.

Jeg minnes andre diskusjoner der du har stått hardt på den andre siden og ment at dersom ikke hundeholdet er gøy lengre så er det rake turen til dyrlegen.

Og at du også sier at dine grenser for hvor mye du tåler fra en hund en blitt betraktelig mindre og altså betenkelighetene med å avlive dyret ikke så store.

Her i denne saken virker det hvertfall ikke som om hundeholdet er særlig fruktbart hverken for hund eller eier..

Det nevnes vel at den både er for stor, vilter og ukontrollert og at hun er redd den vil skade barnet.

Den er ikke agressiv (slik jeg forstår det) og det er kanskje da du mener at de ikke har fortjent livets opphold?

Jeg vil si jeg er FULLSTENDIG enig med deg i denne diskusjonen.

Synes vi er enormt kjappe på å bare gi opp når ting ikke går helt som vi hadde tenkt oss.

Denne stakkars understimulerte hunden er ett glitrende eksempel på det.

Samt også, som du nevner, skilsmisse statistikken.

Jeg håper virkelig denne hunden kan komme til eier som er sitt ansvar bevisst og ikke kasserer ham så snart han ikke synes det er gøy å ha dyret lengre.

At trådstarter åpent og ærlig innrømmer å ha tatt seg vann over hodet er jo fint det, men det endrer ikke mye for Lasse som nå antakelig skal tilvenne ett 6 hjems rutiner og vaner.

[LouDan]

Jeg er fullstendig enig med Lotta( ) og andre med samme syn i denne diskusjonen. Det går på ork!

Når det kommer folk over til dere og han blir helt idiot, hvorfor blir han ikke satt på et annet rom til han roer seg? Mulig han hyler, men da får du la han hyle, og ikke ta han ut før han er stille. Hvis han får endel raptusser inne og du er redd for lille jenta di, så gjør det samme, evt på en annen måte. Ta tak i og ro han ned på en eller annen måte! Hos noen hunder trenger du kun å ta tak i halsbåndet for at de skal roe seg ned, hos andre kan det henne du må vente en time med for de roer seg ned.

Jeg har akkurat blitt tante til ei nydelig lita jente. Jeg vet at hundene mine kommer til å ha mye med henne å gjøre. Hvis en av de er for voldsomme rundt henne fjerner jeg den hunden det gjelder. Enkelt og greit. Ikke noe problem.

Og til slutt: TTT! Ting Tar Tid!

[Lotta]

Jeg merker jeg stusser litt over at du i denne debatten er så voldsomt frempå med at Mennesker gir opp "problem" hundene sine altfor lett.

Jeg minnes andre diskusjoner der du har stått hardt på den andre siden og ment at dersom ikke hundeholdet er gøy lengre så er det rake turen til dyrlegen.

Og at du også sier at dine grenser for hvor mye du tåler fra en hund en blitt betraktelig mindre og altså betenkelighetene med å avlive dyret ikke så store.

Da har jeg nok ikke vært tydelig nok i andre diskusjoner?

For meg er det meningsløst å kreve at folk skal jobbe seg i hjel med dysfunksjonelle og aggressive hunder (ELLER at vi skal importere potensielle problemhunder til landet, yes...) og det å ta ansvar for de hundene man faktisk har. For meg er det selvsagt at man ikke avliver en hund fordi den drar i båndet eller er vilter når man får gjester - alvorlig talt! - man oppdrar den (eller setter opp en dørgrind mellom stua og kjøkken slik at hunden kan være på kjøkken når man har besøk.) Man AVLIVER ikke en hund fordi man er lat og tiltaksløs.

Man avliver heller ikke en hund fordi man (som mange nye foreldre) får et hangup på at noe kan skje med ungen, og heller ikke gidder å gå tur med bikkja om kvelden...

Hadde Lasse vist aggressive tendenser mot barnet, hatt utpreget matforsvar eller annen farlig oppførsel - så ja - da avliver man, selvsagt!

Her i denne saken virker det hvertfall ikke som om hundeholdet er særlig fruktbart hverken for hund eller eier..

Det nevnes vel at den både er for stor, vilter og ukontrollert og at hun er redd den vil skade barnet.

Den er ikke agressiv (slik jeg forstår det) og det er kanskje da du mener at de ikke har fortjent livets opphold?

Jeg vil si jeg er FULLSTENDIG enig med deg i denne diskusjonen.

Synes vi er enormt kjappe på å bare gi opp når ting ikke går helt som vi hadde tenkt oss.

Denne stakkars understimulerte hunden er ett glitrende eksempel på det.

Samt også, som du nevner, skilsmisse statistikken.

Jeg håper virkelig denne hunden kan komme til eier som er sitt ansvar bevisst og ikke kasserer ham så snart han ikke synes det er gøy å ha dyret lengre.

At trådstarter åpent og ærlig innrømmer å ha tatt seg vann over hodet er jo fint det, men det endrer ikke mye for Lasse som nå antakelig skal tilvenne ett 6 hjems rutiner og vaner.

For meg blir dette som de nye strafferabatt-ordningene i rettsystemet vårt - hvis man INNRØMMER at man er en drittsekk så skal man få et klapp på skulderen. Hvorfor det, egentlig?

Jeg VET at det kan være utfordrende å ha barn og hund sammen - og frågan er fortsatt ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det.

[Raksha]

Hva om nå eier av Lasse ikke hadde vært så ærlig da og skyldt på allergi hos noen i familien ol. Og da fremlegger avlivning eller omplassering til hjem nr 6 som alternativ. Hva da?

[Lotta]

Hva om nå eier av Lasse ikke hadde vært så ærlig da og skyldt på allergi hos noen i familien ol. Og da fremlegger avlivning eller omplassering til hjem nr 6 som alternativ. Hva da?

Ja, hva da?

[Guest Vicky]

Jeg er som vanlig fullstendig enig med Lotta! Skaffer man seg en firbent venn skal man regne med å ha den i 15 år. Å omplassere eller avlive en sunn, frisk og snill hund er helt unødvendig i mine øyne. Tar man til seg en hund skal man regne med at det hører med å oppdra den. Som Lotta sier, barna kommer ikke med storken heller!

Hadde jeg fått barn hadde jeg aldri omplassert mine firbente familiemedlemmer fordi jeg ikke orket kveldsturen og en vilter pelsdott. Da er det litt ekstra arbeid som skal til. Og det hører med å ha hund.

[Shilamon]

Sittet å fulgt med i denne intense debatten et par dager. Folk er ærlige og prater rett fra levra. Det er positivt.

Men, hvorfor konkluderes og fokuseres det så mye på at trådstarter er et dårlig menneske? Trådstarter er har faktisk såpass mye til selvinnsikt at hun ser at hun har tatt seg vann over hodet. I den anledning lufter hun tankene sine for oss. Skal hun dermed bli uthengt som et dårlig menneske og dyremishandler?

JA, man skal ikke gi opp hunder med det første. Tar man først på seg ansvaret så må man være det bevisst.

JA, mye kan ordnes med tid, tålmodighet og trening.

JA, omplassering for n´te gang er ikke ideelt, det samme gjelder avlivning.

Ingen her inne kjenner Lasse, vi kjenner han kun på grunlag av få uttalelser fra trådstarter. Han er tydeligvis er stor hund, med mye livsglede og iver. Trådstarter sier jo selv at hun har lagt ned mye arbeid og fått ordnet masse. MEn slik situasjonen er nå har hun vansker med å skulle trene, oppdra og passe på en hund og et barn.

Jeg er enig i argumentene til folk her om at det bare krever tid og arbeid. MEn er det ikke akkurat det et lite barn også gjør?

Jeg forstår trådstarter godt og synes det er bra hun innser at hun ikke har tid og krefter til å hanskes to. En ting er å ha en hund som kanskje er sterk samtidig med et barn. Noe annet er å ha et barn som sliter deg ut med sitt samtidig med en hund som krever enormt mye innsats for å få den til å fungere. Slik situasjonen er beskrevet tror jeg det blir best for alle parter at Lasse blir omplassert. MEN, det neste hjemme bør velges med omhu og han bør bo hos sin respektive familie til den nye familien blir funnet. Og kanskje det i salgskontrakten skal stå at om han igjen skal selges skal den nåværende familien først få vite om dette og mulighet for å ta han tilbake? Da kan han komme tilbake til noen han kjenner om han skulle være så uheldig å ryke ut av en ny familie.

Og til alle dere som mener at trådstarter burde ta seg selv i nakken, ta sitt ansvar og gjøre som dere. " det er jo så lett som bare det": har tanken slått dere at trådstarter kanskje ikke er som dere? og at hun har kommet så langt at hun ikke øyner ekstra krefter for å jobbe videre?

Avlivning burde ikke være et alternativ så lenge Lasse er så sunn og frisk som det gis inntrykk av, men det er alikevel påfallende for meg at han er på vei mot sitt 6. hjem...hvorfor? bare late og feil eiere, eller er Lasse mer enn det det gis uttrykk for?

[Mud]

Avlivning burde ikke være et alternativ så lenge Lasse er så sunn og frisk som det gis inntrykk av, men det er alikevel påfallende for meg at han er på vei mot sitt 6. hjem...hvorfor? bare late og feil eiere, eller er Lasse mer enn det det gis uttrykk for?

My point exactly... for meg så høres det ut som om Lasse er mer enn en gjennomsnittelig krevende hund. En hund som kanskje aldri blir helt a4 i alle situasjoner? Det er faktisk ofte en grunn til at hunder får flere eiere.

Jeg leser muligens litt mye av min egen hund opp i dette, men beskrivelsen passer så perfekt i alt fra "angrepene" til den litt i overkante reaksjonen når man møter andre på tur, men min hund slapper av hjemme til tross for besøk i det minste , men selv om jeg selv har en sånn hund så respekterer jeg at andre ikke har orket han i lengden. Det er jeg som er sær, ikke de familiene som ga han videre.

[Raksha]

Hva om nå eier av Lasse ikke hadde vært så ærlig da og skyldt på allergi hos noen i familien ol. Og da fremlegger avlivning eller omplassering til hjem nr 6 som alternativ. Hva da?

Hva hadde rådene blitt da?

[Lotta]

Men, hvorfor konkluderes og fokuseres det så mye på at trådstarter er et dårlig menneske? Trådstarter er har faktisk såpass mye til selvinnsikt at hun ser at hun har tatt seg vann over hodet. I den anledning lufter hun tankene sine for oss. Skal hun dermed bli uthengt som et dårlig menneske og dyremishandler?

Nå er vel jeg den som (som vanlig) snakker rett fra levera, jeg tror ikke jeg har beskyldt trådstarter hverken for å være dyremishandler eller et "dårlig" menneske, men påpekt at jeg er dypt uenig i løsningsforslagene hennes til den krevende situasjonen hun synes hun befinner seg i.

Ingen her inne kjenner Lasse, vi kjenner han kun på grunlag av få uttalelser fra trådstarter. Han er tydeligvis er stor hund, med mye livsglede og iver. Trådstarter sier jo selv at hun har lagt ned mye arbeid og fått ordnet masse. MEn slik situasjonen er nå har hun vansker med å skulle trene, oppdra og passe på en hund og et barn.

Uenigheten ligger, slik jeg oppfatter det, i hva som er "vansker" og hva som er "uoverkommelige problemer". Min virkelighetsoppfatning er at livet er en strøm av "vansker" og "utfordringer", og at det er det leving handler om - å takle det (i motsetning til dem som mener at "utfordringer" kan vi avlive, skille oss fra eller omplassere)

Jeg er enig i argumentene til folk her om at det bare krever tid og arbeid. MEn er det ikke akkurat det et lite barn også gjør?

Yepp - små barn krever masse tid og omtanke - minst like mye som en krevende hund - derfor mener noen av oss at det for en kort periode i livet må egeninteresser og egne behov komme i siste rekke (det være seg behov for manikyr og pedikyr, søvn, tid til å sitte på do og filosofere over livet, luksusen å få sett en tv-serie til ende, eller sove en hel natt igjennom uten avbrudd.) Småbarnsstadiet varer ikke lenge, og (som alt annet) her handler det om å prioritere. Man får ikke i pose og sekk, ganske enkelt (det er bare noen som prøver å innbille dere det...)

Jeg forstår trådstarter godt og synes det er bra hun innser at hun ikke har tid og krefter til å hanskes to. En ting er å ha en hund som kanskje er sterk samtidig med et barn. Noe annet er å ha et barn som sliter deg ut med sitt samtidig med en hund som krever enormt mye innsats for å få den til å fungere. Slik situasjonen er beskrevet tror jeg det blir best for alle parter at Lasse blir omplassert. MEN, det neste hjemme bør velges med omhu og han bør bo hos sin respektive familie til den nye familien blir funnet. Og kanskje det i salgskontrakten skal stå at om han igjen skal selges skal den nåværende familien først få vite om dette og mulighet for å ta han tilbake? Da kan han komme tilbake til noen han kjenner om han skulle være så uheldig å ryke ut av en ny familie.

Er det noen her i det hele tatt som har vurdert oddsen Lasse har for å ha mer flaks i hjem nummer 6 enn han i løpet av sitt veldig korte liv har hatt i hjem nr 1, 2, 3, 4 og 5?

Og til alle dere som mener at trådstarter burde ta seg selv i nakken, ta sitt ansvar og gjøre som dere. " det er jo så lett som bare det": har tanken slått dere at trådstarter kanskje ikke er som dere? og at hun har kommet så langt at hun ikke øyner ekstra krefter for å jobbe videre?

Jeg tror alle er glade for at det ikke er flere som meg - men jeg mener like fullt at trådstarter beskriver et luksusproblem og er helt sikker på at det er snakk om vilje (vi ser jo alle hvilke utrolige belastninger og påkjenninger folk makter når de MÅ, verden over, hver dag, hele tiden... Å håndtere en vilter og glad hund tilhører ikke de uoverkommelige utfordringene, hvis man VIL.)

Avlivning burde ikke være et alternativ så lenge Lasse er så sunn og frisk som det gis inntrykk av, men det er alikevel påfallende for meg at han er på vei mot sitt 6. hjem...hvorfor? bare late og feil eiere, eller er Lasse mer enn det det gis uttrykk for?

Vi får vel forutsette at trådstarter beskriver hunden som den er?

[Voffs]

Jeg har fulgt denne tråden fra starten og må si meg enig med Lotta. Men jeg tror at slike problemer ofte kan løses ved at man opparbeider seg gode rutiner. Både for seg selv, barnet og hunden. Småbarnsperioden er slitsom og man kan bli helt tappet for krefter (av barn som ikke sover, er dårlige osv), men gode rutiner gjør at man kommer over problemene.

Alle vil beskytte barna sine, men det gjør man ikke ved å overbeskytte de. Så lenge ikke hunden er agressiv eller direkte farlig for barnet, blir det feigt å nevne ungen som grunn for omplasseringen. Da ligger grunnene hos en selv.

Edit: gikk litt i krøll her

[ida]

.

Og til alle dere som mener at trådstarter burde ta seg selv i nakken, ta sitt ansvar og gjøre som dere. " det er jo så lett som bare det": har tanken slått dere at trådstarter kanskje ikke er som dere? og at hun har kommet så langt at hun ikke øyner ekstra krefter for å jobbe videre?

Hvem sier at det er lett? Hvem sier at livet med hund og barn er lett? Har du lest Lotta sine innlegg, så ser du at det slett ikke er lett, men mye arbeid og i perioder opprettholder man hundeholdet av ren plikt, fordi man vet at det er en periode med nattevåk, ammetåke, femten ørebetennelser på ettåringen på èn vinter (det var visst mitt barn), så jenker hverdagen seg til igjen!

Men det er snakk om å ta sitt ansvar, det er det! Ingen sier hun skal gjøre som oss. (Hvem er oss?) Hun er jo ikke alene, såvidt jeg har forstått. De er jo to om dette ansvaret. Hvilken luksus!

[Renate A]

I denne situasjonen som gjelder Lasse er det avlivning eller omplassering som er agenda, da mener jeg omplassering.

MEN jeg er ikke en person som hadde gjort det, jeg hadde jobbet ekstra for å beholde hunden.

Ja, livet med hund og unger er hardt, men det må man faktisk leve med når man har skaffet seg begge deler.

Når eier skaffet seg Lasse, tenkte hun ikke over at det kom til å komme barn i løpet av 10år?

-det er noe man BØR tenke på.

Når det gjelder draing i bånd og hund som ikke oppfører seg så er det noe som heter dressurkurs og det har veldig bra effekt.

Ellers er jeg også enig med Annette i at om en hund ikke føler seg velkommen så er ikke det et ønsket situasjon, men det må også eier jobbe med, for det er faktisk eier som her skaffet seg hunden in first place.

Ikke søren om Chicka skulle byttet hjem fordi min livsituasjon ble vanskeligere, hun er MITT ansvar og det har jeg tekt å være kvinne nok til å holde.

[Guest 2ne]

Vel.. Jeg hadde 2 huskyer som ikke kunne gå i bånd når jeg fikk mitt første barn jeg, og det falt meg ikke inn i det hele tatt at det skulle være noen omplasseringsgrunn selv om barnevogn og 2 trekkhunder ikke er helt min ide om hva en koselig spasertur er.. Det var ikke omplasseringsgrunn at alle påsto at det var slitsomt med barn og 2 så krevende hunder heller - vi PRØVDE vi, ihvertfall.. Og det er vel DET Lotta prøver å si her, at noen ganger så gir man opp FOR FORT, og akkurat denne hunder er gitt opp 4 ganger allerede..

Jeg omplasserete - bare for å ta det først - den ene av mine to huskyer når han begynte å knurre til barnet - DET er omplasseringsgrunn, DET kan utvikle seg til å bli en farlig situasjon. At et barn kan bli veltet i en hunds gledesrus, er IKKE - barn tåler faktisk å gå på både hodet og ræva i bakken. De dør ikke av å bli sydd heller - det overlevde jeg når jeg var liten (og jeg slo meg ofte, og det var aldri bikkjas feil - merkelig nok), det har mine barn overlevd.. Sønnen min har til og med overlevd et armbrudd han, noe han pådro seg etter å ha hoppet av ei huske i fart - OG han får til og med lov til å huske i dag.. Tenke seg til.. Han som ble skadd og alt..

Jeg - som Lotta - ble overrasket over hvor sterkt man faktisk føler for sine søte små når man førstes får de, og jeg liker egentlig ikke barn i dag heller. Jeg liker MINE barn, fordi de er mine! Men å omplassere hundene bare fordi det var pes å ha med barn og hund på tur samtidig, eller at barnet kunne bli revet over ende av hunden, eller at jeg måtte lære hunden å gå pent i bånd (det gjorde han forøvrig aldri, tross våre 6 kurs som jeg prioriterte å gå på for å gjøre turene litt koseligere for MEG - bikkja og ungene hadde det knall de) - det er er en lettvint-løsning! Samme hvor ærlig eieren måtte være..

Om barnet eller et annet familiemedlem hadde blitt allergiske - så er det noe helt annet. Allergi er en sykdom, noe man ikke kan noe for at man får, noe man må leve med samme hva. Jeg nølte forøvrig med å omplassere min hund selv da legene påsto min datter hadde astma og var allergisk - det fikk de jammen meg bevise for meg først (og gjett hvem som har færre allergener i blodet enn hva vanlig er?) før jeg vurderte å omplassere denne hunden og.. Om trådstarter hadde løyet og sagt det var allergi - hva fikk vi gjort? Vi hadde ikke visst at det var noe annet enn allergi som var grunnen (selv om mistenkelig mange småbarn blir født med allergi, særlig i familier med hannhunder som veier rundt 30-50 kg, og gjerne når hunden er rundt halvannet til to år). Allergi er - igjen - en sykdom, noe man ikke kan noe for at man får.. Og da hadde mitt råd vært å omplassere - for jeg tror at hunden klarer NOK en omplassering.. Men i DENNE saken, så er vel neppe det rett råd allikevel? For her sier eieren rett ut at hun ikke orker/gidder å ha en hund som er uoppdragen samtidig som hun har små barn - og hunden har bodd i 4 hjem først..

Jeg syns det er greit at vi som har hatt småbarn og hund samtidig skriver at både barn og hund fint kan overleve småbarnsperioden jeg - for det høres jo nesten ut som at det er et mirakel at noen faktisk klarer begge deler.. Det er ikke det.. Det har noe med innstilling å gjøre - man må i det minste gidde å prøve, i det minste gjøre det beste ut av situasjonen.. Selv om det betyr å gå tur seint på kvelden, selv om det betyr at man må parkere barnevogna når man møter andre hunder (og seler er en fin ting, da kommer ikke ungen seg ut av vogna om man bare får hatt et halvt øye den veien heller). Jeg har flere venninner og jeg, med barn som ikke er hundevante, og de overlever å komme hit de og, på besøk og sosialisering på hverandre.. Å ha barn og hund sammen krever ikke veldig mye, egentlig.. Man må bare gå inn for at det skal funke..

Nei, jeg har ikke noe i mot at hunder omplasseres, jeg har selv både omplassert og overtatt hunder selv. Men, DENNE hunden har alt vært i 4 hjem, og grunnen til at den vurderes å omplasseres enda en gang, er ikke fordi at noe ER galt, men i TILFELLE noe BLIR galt.. Og da forstår man plutselig hvorfor denne hunden alt har hatt 4 hjem, ikke sant? - Og ja, Anette, jeg har hatt en sånn "idiothund" selv som tok fullstendig av når vi så andre bikkjer - jeg har gått tur med han, Gubbelille og barnevogn samtidig, OG vi møtte andre hunder.. Det gikk fint det! Nei, jeg syns ikke det var kjempekos, men akkurat passeringa varte i 1 minutt.. Det har noe med innstilling å gjøre..

Men for å svare på spørsmålet til trådstarter - hvis det virkelig er sånn at du ikke gidder å beholde hunden din, så omplasser han.. Med profesjonell hjelp, så han kommer til et hjem hvor han faktisk får bli, så han slipper å skifte hjem enda en gang. Å avlive en frisk hund fordi han er litt voldsom i all sin glede eller hva det er, er unødvendig..

[Guest Maritus]

Vi har to hunder en Golden Retriever som er 2år og en Rottweiler som er 5mnd snart 6mnd. Mamma har to barn meg på 13år og en jente til på 11mnd. Hun har en samboer også som også har en datter. Og det går kjempe fint. Du burde ikke gi bort bikkja eller avlive den...

[Stine Pernille]

Vet ikke om noen har nevnt det... men det koster omtrent like mye å avlive en hund, som å ta den på kurs.