avlive eller omplassere?

[MissVims]

Hei!

Jeg trenger saklige råd, aner ikke hvor jeg skal plassere en tråd som denne.

Jeg har en tre år gammel kastrert blandingshund jeg ikke lenger kan ha.

Vi har hatt ham i snart to år, fikk ham kort tid før jeg ble gravid. Hadde jeg visst at snella var så nært forestående, hadde jeg aldri tatt imot ham.

Jeg tok ham fordi han skulle avlives hvis han ikke fikk ett nytt sted å bo, da var han 18 måneder.

Han er fryktelig snill og god, stor og svær og 35 kilo, og blir gal i hodet sitt når han treffer andre hunder på tur, men ellers er han en prins. (en trassete prins på tre år, men likefullt en prins)

Vi har jobba hardt for å få ham til å bli mulig å leve med, og har gitt ham flere sjanser enn hans tidligere eiere...

I løpet av sitt korte liv har han blitt omplassert alt for ofte. Han har rett og slett hatt uflaks med hjemmene sine.

Den første var en gammel dame som fort innså at han ble for stor.

De andre kunne ikke ha ham fordi han fulgte etter dem overalt i heimen.

De tredje eierne hadde hund fra før, og ville ikke ha Lasse fordi bikkjene bet hverandre i ørene når de lekte.

Den fjerde eieren fikk ny jobb som langtransportsjåfør to uker etter at han flytta inn...

Og hos oss har han bodd i snart to år nå, Frida har nettopp bikka året, og jeg kan ikke gå på tur alene med vogna og bikkja, og ser mørkt på å gå tur med dem begge når hun begynner å gå. Når Lasse bestemmer seg for å bli mongo, og ser noe han ikke får, snur han seg til den som holder båndet, og hopper opp og knurrer og bjeffer. Og det går ikke når den lille damen kan bli dytta ned i asfalten av en sprø hund.

Det er ikke et praktisk og hyggelig hundeliv at vi må gå på tur etter at snuppa har lagt seg, og enkelte uker vente til ellve når mannfolket kommer hjem.

Når vi er hjemme blir han supergla når vi får besøk, og jeg har prøvd og prøvd og prøvd å få ham til å roe seg, men han løper som en vind(orkan) rundt i heimen... Nå kan han finne på å dulte til lillesnella uten at det gjør noe særlig, men når hun begynner å gå kan han skade henne uten å ville det, kun fordi han er happy...

Når vi har besøk bruker jeg masse tid på å få ham til å legge seg og holde seg i senga si så han ikke sitter ved gjestene og maser etter kos... Han trasser, og prøver og vri seg unna og slippe å ligge i senga...

Og jeg ser også mørkt på å ha en hund min datter ikke kan gå tur med før hun er konfirmert...

Jeg tror at han kan bli en god hund for noen andre, hvis han finner seg et eldre par eller en enkemann som trenger en kompis er han sikkert perfekt. Han er flink med barn, snella elsker ham, og han koser seg når hun klatrer på ham og lugger i ham. All oppmerksomhet er god oppmerksomhet...

Det som bekymrer meg er at han har hatt så mange hjem! Når han flytta hit ble han med meg på do i over et år...

Jeg er redd han får trøbbel i hodet sitt hvis han skal flytte igjen...

Tanken på å avlive ham bare fordi han er for sosial for oss gjør at det snur seg i magen min, og jeg kjenner helt ned i tærne at det gjør vondt... Jeg kommer til å savne ham uansett hva jeg gjør, men jeg kan ikke beholde ham.

Han har i d siste begynt å trekke seg unna og ligge for seg selv i boda istedenfor å være sammen med oss i løpet av dagen.

Han er ikke lykkelig her lenger, han stresser på kvelden og må ut flere ganger selv om han har fått tur på dagen...

Ble langt og klønete dette her, håper noen har noen gode råd om hva vi skal gjøre...

[tuppetroll]

Jeg synes for det første at du er innmari tøff som legger ut en sånn diskusjon her, og er innmari glad for at du ikke går rett for avliving.

Jeg synes du skal forsøke å finne et godt hjem til han - etter det jeg leser ut av innlegget ditt så er ikke Lasse agressiv mot barn eller andre hunder (?), og han har taklet det forholdsvis bra å være i så mange hjem. At han har knyttet seg så til dere ser jeg på som positivt, endel omplasseringshunder jeg har sett har hatt vanskelig for å knytte seg til folk, og sånn virker det jo ikke som om han har gjort hos dere.

Han er fortsatt på sine yngre dager, og har ikke gjort noe som i min bok "fortjener" en siste tur til dyrlegen. Det finnes mange hundeinteresserte som ikke omgås andre hunder så mye, og jeg vil tro at det er et slikt hjem man i såfall må lete etter - og selvsagt forsøke å finne et sted der han kan være resten av livet (selv om man aldri får sånt garantert)

Jeg håper virkelig at du finner tid og kapasitet til å finne gode nye eiere til ham, men skjønner fullt ut avgjørelsen din ift ungen din Det blir nok en vanskelig avgjørelse og tid likevel, men i mine øyne fortjener han en sjanse til.

[netteliten]

Slik du beskriver ham, tror jeg han vil takle et nytt hjem.

Virker som en sosial og god hund.

Men han burde komme til noen som er ferdig med å få barn, som ikke omgås for mange folk, og som er hundekjennere.

Det er kjempe trist at det har blitt sånn, og dere har jo gitt han en real sjanse!

Synes også du er tøff som tørr å ta det opp her.

Jeg tenker at så lenge han er ung og frisk, så burde det gå bra å prøve en gang til.

Avliving er liksom siste sjanse.

SKULLE det ikke gå å omplassere ham, kan dere tenke dit, men synes han fortjener en sjanse først.

jeg forstår at du har det tungt.

[janne&kenny]

Hei!

Gutten har et langt og godt liv forran seg.

Du kan kontakte Charlottes omplassering! Jeg ville IKKE ha avlivet den hunden! Den har store muligheter når den ikke er agressiv og er bare 3 år!

[SaraS]

Stakkars deg. dette var en kjiip sak!

Men jeg synes ikke at han skal avlives da. Tipper at hvis han får et godt hjem (charlottes ompl. er ikke en dum ide) så tilpasser han seg. Og du slipper å ha for dårlig samvittighet! Lykke til, kjære deg.

[Renate A]

Han høres ut som Chicka når jeg fikk hun.

Hun hadde hatt tre hjem før hun kom til meg, hun var veldig stresset og usikker.

Hun kunne kommandoen sitt, men å sitte lenge ble for vanskelig, da var hun plutselig rundtomkringoveralt på null komma null.

Jeg trente mye med hun og har nå verdens beste boff og venn.

Det jeg vil frem til er at jeg syntes det høres ut som Lasse er som Chicka og jeg tror han vil tåle en omplassering til,MEN jeg ville vært veldig nøye med hvem han kom til denne gangen og legg alle kortene på bordet om hvordan han er så de nye eierene ikke får seg en skikkelig overraskelse.

Lykke til

[Lotta]

Hei!

Jeg trenger saklige råd, aner ikke hvor jeg skal plassere en tråd som denne.

Flott at du tar opp en slik sak som dette - håper det er OK at jeg kommer med noen sterke motforestillinger mot løsningsforslagene dine...

Jeg har en tre år gammel kastrert blandingshund jeg ikke lenger kan ha.

Hvis jeg forstår deg rett så har du en tre år gammel, snill og livlig hund, som du ikke lenger VIL ha - det er ikke ganske det samme...

Vi har hatt ham i snart to år, fikk ham kort tid før jeg ble gravid. Hadde jeg visst at snella var så nært forestående, hadde jeg aldri tatt imot ham.

- Fair enough - men nå hadde du påtatt deg ansvaret for ham og skulle vel strengt tatt ha tatt høyde for at det ville kunne skje endringer i familiesituasjonen din? Barn kommer tross alt ikke med storken, heller...

Historien din er et klassisk eksempel på hvorfor mange av oss (oppdrettere) er forsiktige med å selge valp/hund til unge folk i etableringsfasen - ting skjer hele tiden, man får barn, man gifter seg (gjerne med en allergiker!), skiller seg (og får dårlig råd og kan ikke ha hund lenger), man får jobbtilbud i utlandet, og hverdagen blir strengt tatt mer hektisk enn man hadde tenkt seg.

Jeg tok ham fordi han skulle avlives hvis han ikke fikk ett nytt sted å bo, da var han 18 måneder.

- Og nå setter du en ny eier i akkurat samme situasjon...

Han er fryktelig snill og god, stor og svær og 35 kilo, og blir gal i hodet sitt når han treffer andre hunder på tur, men ellers er han en prins. (en trassete prins på tre år, men likefullt en prins)

Vi har jobba hardt for å få ham til å bli mulig å leve med, og har gitt ham flere sjanser enn hans tidligere eiere...

Dersom DET er det STØRSTE problemet du har med denne hunden så får du bare fixe det, ikke sant? Å lære å gå pent i bånd er en (relativt) enkel sak (sammenlignet med hvilke utfordringer du vil få når jentungen blir tenåring, f eks ) - og handler utelukkende om vilje. Dessverre.

I løpet av sitt korte liv har han blitt omplassert alt for ofte. Han har rett og slett hatt uflaks med hjemmene sine.

Da sier det seg vel selv at en ny omplassering ikke er særlig gunstig for hunden?

Den første var en gammel dame som fort innså at han ble for stor.

De andre kunne ikke ha ham fordi han fulgte etter dem overalt i heimen.

De tredje eierne hadde hund fra før, og ville ikke ha Lasse fordi bikkjene bet hverandre i ørene når de lekte.

Den fjerde eieren fikk ny jobb som langtransportsjåfør to uker etter at han flytta inn...

Den femte fikk en baby og ville ikke gå tur sent på kvelden... ?

Og hos oss har han bodd i snart to år nå, Frida har nettopp bikka året, og jeg kan ikke gå på tur alene med vogna og bikkja, og ser mørkt på å gå tur med dem begge når hun begynner å gå. Når Lasse bestemmer seg for å bli mongo, og ser noe han ikke får, snur han seg til den som holder båndet, og hopper opp og knurrer og bjeffer. Og det går ikke når den lille damen kan bli dytta ned i asfalten av en sprø hund.

Det hunden din trenger er ganske enkelt oppdragelse - og muligheten til å vise seg oppgaven verdig. Det ER utfordrende å ha små barn og (stor) hund - men det lar seg faktisk gjøre ganske smidig hvis man VIL (jeg har pt 4 hunder på størrelse med din hjemme, og 2 barn som er født inn i flokken og nå hhv 6 og snart 9 år gamle) - det er ikke enkelt, det er ikke alltid like festlig heller å gå tur når ungene har sovnet og favorittserien begynner på TV2. Iblant kunne det vært deilig å sove lenge på lørdags morgen når gutta boys koser seg med frokostbarneTV - i stedet for å stupe ut av senga og løpe til fjells med de 4-bente - men nå har jeg, som du, frivillig påtatt meg ansvaret for en hund (eller 4), og da får jeg ta det som følger med. Det synes jeg faktisk du også burde...

Det er ikke et praktisk og hyggelig hundeliv at vi må gå på tur etter at snuppa har lagt seg, og enkelte uker vente til ellve når mannfolket kommer hjem.

Du vet hva de sier; "det er ikke hvordan du har det, men hvordan du TAR det". Se på kveldsturen og treningsøkten med Lasse som din private tid på døgnet hvor du kan konsentrere deg om noe annet enn barn og hus, og hvor du får masse nyttig mosjon (godt for humøret også, det - vitenskapelig bevist!), en lykkelig og takknemlig hund - og muligheten for å fullføre et prosjekt du har begynt på - prosjektet Lasse!

Når vi er hjemme blir han supergla når vi får besøk, og jeg har prøvd og prøvd og prøvd å få ham til å roe seg, men han løper som en vind(orkan) rundt i heimen... Nå kan han finne på å dulte til lillesnella uten at det gjør noe særlig, men når hun begynner å gå kan han skade henne uten å ville det, kun fordi han er happy...

Og det finnes enkle måter å "åtgärda" uhell på - f eks v/ro-trening (noen velger å binde hunden til den roer seg, andre stenger av på et annet rom...) Veldig enkelt, hvis du VIL.

Når vi har besøk bruker jeg masse tid på å få ham til å legge seg og holde seg i senga si så han ikke sitter ved gjestene og maser etter kos... Han trasser, og prøver og vri seg unna og slippe å ligge i senga...

Du finner masse nyttige råd og lange tråder her inne om hvordan du skal trene bort slik atferd. Det enkleste er kanskje for deg å kjøpe et digert margbein til du får gjester og lukke hunden inne på kjøkkenet eller badet mens besøket er der?

Og jeg ser også mørkt på å ha en hund min datter ikke kan gå tur med før hun er konfirmert...

Du vil helt sikkert kunne gå tur med dem sammen LEEENGE før den tid - det er opp til deg, faktisk...!

Jeg tror at han kan bli en god hund for noen andre, hvis han finner seg et eldre par eller en enkemann som trenger en kompis er han sikkert perfekt. Han er flink med barn, snella elsker ham, og han koser seg når hun klatrer på ham og lugger i ham. All oppmerksomhet er god oppmerksomhet...

Har du tenkt over hvor heldig du er som får dele livet ditt med en så barnekjær og sosial hund? Jentungen din tåler å deise i bakken i asfalten hun et par ganger - og fordelene for henne med å bli kjent med en så flott og vennlig kamerat oppveier noen skrubbsår 1000 ganger!

Det som bekymrer meg er at han har hatt så mange hjem! Når han flytta hit ble han med meg på do i over et år...

Jeg er redd han får trøbbel i hodet sitt hvis han skal flytte igjen...

Tanken på å avlive ham bare fordi han er for sosial for oss gjør at det snur seg i magen min, og jeg kjenner helt ned i tærne at det gjør vondt... Jeg kommer til å savne ham uansett hva jeg gjør, men jeg kan ikke beholde ham.

Joda, du KAN beholde ham, men du velger å ikke gjøre det...

Han har i d siste begynt å trekke seg unna og ligge for seg selv i boda istedenfor å være sammen med oss i løpet av dagen.

Han er ikke lykkelig her lenger, han stresser på kvelden og må ut flere ganger selv om han har fått tur på dagen...

Ble langt og klønete dette her, håper noen har noen gode råd om hva vi skal gjøre...

Det er masse du kan gjøre:

Alliere deg med naboer/turvenner (fra Sonen?) og få hjelp/avlastning til turer når jenta di er syk, f eks.

Komme deg avgårde på et "dressur"kurs / ta kontakt med en hundeklubb/-skole i nærheten av der du bor.

Legge om på de daglige rutiner mht tur/foring/legging av barn, etc. Kanskje kan mannen gå tur før han går på jobb?

Skaffe deg en bæremeis til vesla, slik at du har hendene fri når du går tur - veldig mye enklere å "holde på med" hunden da, faktisk?

Få en trillepike/passepike til jenta di som tar henne mens du har en time til hundeoppdragelse/-tur.

Låne noen gode bøker om hundeoppdragelse/hunders mentalitet på biblioteket (ev kjøpe - gjerne over internett hvis du ikke finner noe i bokhandelen)

Lykke til

Lotta

[akela]

Jeg tror også at hunden vil tåle en omplassering, men det bør bli den siste. Jeg tror også at jeg hadde vurdert for eksempel Charlottes omplassering - som det virker som både evaluerer hundene, ser dem an i hverdagslivet, og vel også da antagelig plukker et passende hjem.

Ikke prøv å omplasser ham selv, det kan det bli mye krøll av - du har et sterkt forhold til hunden fremdeles, men du er heller ikke vant til å omplassere en hund, og det er ikke alltid like lett å bedømme folk når følelser og ikke minst tidspress spiller inn.

Den ene hundeeierens mareritt kan bli en annen eiers greie, trivelige hund... bare de matches godt, hund og eier! Og det må man kanskje være litt dreven for å vurdere; mange eiere gaper over mer enn de klarer, de tror det skal gå seg til, de håper det skal bli lett.

Mens en annen her inne, eller var det på Canis, skrev noe godt - om at man, når man skulle vurdere en hund/rase, burde tenke seg det verste som kan skje med en slik hund og så tenke etter om man klarer det. Da kan man bare bli gledelig overrasket

Jeg tror Lasse (koselig navn forresten) trenger en eier som har tid og lyst og også erfaring nok til å takle en hund som det kan virke som stresser seg lett opp, og som gjør overslagshandlinger som følge av stresset sitt (når han hindres i å hilse på andre hunder, så bjeffer han mot eier). Og som - dersom vedkommende ikke klarer det sjøl - er åpen og villig til å søke kvalifisert hjelp.

Han bør IKKE til en eier som tror at alt er enkelt og greit å løse; kanskje er det dét - men hvis ikke... så må den nye eieren ha tid og lyst til å ta utfordringen.

For jeg synes at noen burde hjelpe Lasse, også med å lære å roe seg ned og bli trygg - det er til hans eget beste. Ikke at en ny eier lar ham ture frem, bare fordi han eller hun er sterk nok til å holde ham fast. At han tasser etter folk betyr jo at han søker trygghet og selskap... av en eller annen grunn.

(Jeg synes personlig ikke det gjør noe, hvis det betyr mye for hunden - ene her er alltid i samme rom som meg, og er det nødvendig for henne, så greit for meg; hun er så trygg som hun kan få blitt, så da regner jeg med at hun kanskje trenger den nærheten.)

RenateA har jo skrevet om Chicka, så der ser du hvor bra det kan gå. Du berget denne hunden, og det var fint. Men det beste du kan gjøre nå er antagelig å omplassere ham til noen som klarer å ta tak i greiene hans og endre dem. For jeg antar at du har vurdert deg ferdig, at du ikke orker - i din nåværende livssituasjon - å oppsøke god hjelp, og få gjort om på problematferdene hans?

Det er bedre å være ærlig nå, enn at han blir et enda større problem om en stund. Du sier du har gjort mye, men du når jo ikke HELT inn - siden han fortsatt er problematisk. Det er tøft å skulle ikke bare oppdra en hund, men faktisk prøve å "kurere" ham - slik du har måttet, som fjerde hjem for denne hunden.

Men han høres ut som en hund som på grunn av at han ikke har lært å "beherske" seg, begynner å regnes som en problemhund. En forfatter og dyktig hundetrener som heter Patricia McDonnell skriver om nettopp slike hunder i boken "The Other End of The Leash", som ikke klarer å beherske seg - men vil ha alt nå, når DE vil, og når de ikke får det, så "tar det av". Men aggressive er de ikke nødvendigvis - bare en form for stress de ikke helt klarer å mestre.

Jeg håper du finner god hjelp hvis det blir omplassering - og som sagt, prøv en organisasjon som Charlottes, jeg har ikke egen erfaring derfra, men det virker meget oppegående det som skrives om hundene der - og at de faktisk evaluerer dem de aner kan bli en viss utfordring.

Så ikke innlegget til Lotta, og jo... i prinsippet ER jeg fullstendig enig med Lotta i det at man BØR ta ansvar for det man tar i hus. Men det virket som om her var kroken definitivt satt på døren? Og jeg regner jo da med at folk som VIL eller KAN oppsøke hjelp, har gjort det før de skriver et slikt innlegg? Eller kanskje jeg regner feil... jeg vet ikke hva du har gjort/prøvd, hvor dere bor, hva som er mulig, slike ting.

Min erfaring med eiere som definerer hundene sine som et problem (noe det gjerne tar lang tid før de gjør, eller veldig kort tid, hvilket ikke virker som det er tilfelle her), er at når først det har skjedd, så blir det ikke nødvendigvis gjort så mye mer - og det var det jeg tok utgangspunkt i.

Eiere som derimot er villige til å gjøre alt; vel, jeg husker jeg hørte Turid Rugaas fortelle om et par som hadde reist fra Nord-Norge og ned med campingvogn for å være sørpå i en uke og få hjelp til problemhunden sin. Og DEN var en "ekte" problemhund. Samtidig forteller vel omplasseringsorganisasjoner om at blandingshunder er det som lettest blir omplassert, Lasse har jo merket folks manglende vilje til å "do the right thing" tre ganger allerede.

Jeg tror også at alt dette ville hjelpe solid, spørsmålet er om det BLIR gjort. Blir det ikke gjort, så hadde jeg altså omplassert raskt istedet. Men som sagt... oppsøker man god hjelp, et godt kurs, får konkrete råd som man klarer å følge, og ser at det blir bedring... så er jo det det "moralsk riktige". For McDonnells poeng er forøvrig også at disse ubeherskede hundene rett og slett må lære beherskelse, gjennom solid og god lydighetstrening.

Men noen ganger KAN ting bli for mye - og da er det bedre å gjøre noe konstruktivt raskt, enn å la ting skure og gå. Så jeg håper det som skjer, uansett blir til Lasses beste! Lykke til i tenkeboksen, jeg håper du finner ut av det

*Dobbelpost Crizpo*

[Guest Belgerpia]

Veldig flott innlegg Lotta!!

Veldig fint faktisk - mye klokt og jeg satt og tenkte akkurat det samme, det handler om en stor og grei gutt som trenger oppdragelse. Det handler ikke om å ikke kunne, det handler om å ville.

[henrikke]

her er jeg for en gangs skyld enig med lotta!

[SD]

Jepp, er enig med Lotta sitt innlegg..

[ida]

Nå kjenner ikke jeg deg, dine familieforhold eller din hund. Som vanlig sier Akela mye veloverveid og fornuftig og Lotta mye "rett fra levra". Jeg sitter her og tenker på de to gangene jeg fikk barn og så på det året hjemme som en flott anledning til å være mye sammen med hunden også! Ikke hadde jeg noen mann som kom hjem i det hele tatt, så det var på med bæresele og etter hvert bæremeis og ut i skauen med oss! På morgen - og kveldstur satte jeg babycallen inn til naboen. Var ikke de hjemme, skyntet jeg meg rundt kvartalet...

Det argumentet som gjør meg betenkt er der du sier at han vender seg mot dere og truer. Det er atferd jeg ville ha plukket av ham så fort som mulig, evt med hjelp av profesjonelle! Lykke til, uansett hva det blir til!

[molly]

Jeg må si jeg også er veldig enig med Lotta, og all honør til deg som snakker rett fra levra som vanlig, og faktisk snur hele diskusjonen...

Men jeg er allikevel av den oppfatning av at man må VILLE gå igjennom dette, ellers har antakelig hunden det bedre et annet sted. Det er trist å se hund/eier-forhold der hunden egentlig er "uønsket", men eier gjør det som er "riktig" moralsk sett....

Denne hunden har vært gjennom noen utfordringer sitt unge liv til tross, men den fortjener å komme til eiere som ønsker å ha han, og som ønsker å gi han det han trenger og fortjener....

Jeg synes det er trist å lese alle omplasseringsannonser, og i en perfekt verden hadde beslutningen om hund vært nøye gjennomtenkt FØR man gikk til anskaffelse av en, men jeg synes det er ennå tristere å se hunder som ikke er "ønsket" av eier....

(Jeg skjønner at du helst vil beholde han selv, men at kapasiteten ikke er til stede....)

[Mud]

Så kommer jeg da..og er negativ...

Jeg har en hund som er helt maken som du beskriver..han var helt idiot når han kom, nå er han bare mildt hjernedød, men jeg ser det kan ta fryktelig lang tid før jeg får en hund som takler alle situasjoner med stoisk ro. Hvis det noensinne skjer.. Joda, jeg har lest hundebøker, har lang erfaring med rotrening, problemhunder og jeg kjenner rasen men alle hunder følger faktisk ikke boka. Loke følger i hvertfall ikke noen bok jeg har hørt om...

Jeg har fått luket av han den evige trangen til å ta opp kampen med meg under håndtering/tur etc, men han går fortsatt raskt i forsvar hvis jeg er irritert og han kan "utagere" på meg hvis han er stresset og jeg blir for brå. Dvs, han knurrer og markerer med tenna. Møter vi andre hunder når han går i bånd (han er en engel løs) gjelder det ofte å passere så raskt og smertefritt som mulig. Hadde jeg hatt en barnevogn å holde styr på i tilegg så hadde det faktisk ikke gått ann å få seg forbi..

Når jeg fikk Lokeliten så trodde jeg - som alle andre - at han bare var ødelagt av å ha flere hjem og at det maks ville ta et år å få av han de værste nykkene. Vel, nå har jeg hatt han i 1,5 år og jeg tør som sagt ikke lengre håpe på at han bli helt A4. Jeg mistenker at han bare er litt sånn.. Vi har jobbet knallhardt med miljøtrening og selvkontroll fra han kom men han går inn i sin egen verden når det koker for mye og da når hverken himmel eller ******* inn. Denne planeten finnes ikke for Loke lengre og han responderer ikke på noe jeg gjør. Heldigvis skjer det sjelden at vi havner i slike situasjoner uten at jeg er forberedt her jeg bor så han fungerer godt i hverdagen og er ikke en problemhund i min livssituasjon, men jeg ser hvorfor han har vært det for andre.

Jeg elsker han slik han er og er i det store og det hele knallfornøyd med dyret, men hvis jeg hadde hatt småbarn så ville jeg faktisk tatt det samme valget som deg. Ikke for det, min hund er en engel med små barn og fryktelig rolig og forsiktig rundt de, men koker det så koker det..samme hva som kommer i veien.

Jeg kan forstå at det for enkelte virker som det var ugjennomtenkt fra din side, men jeg forstår godt at du ikke så for deg at det ville ta så lang tid med Lasse. Det er liksom ikke før man har hatt en sånn umulius man skjønner at det ikke er så lett som at hvis man gjør sånn så responderer hunden slik.. Jeg tror det beste er om Lasse kommer til et hjem som ikke bare er villige til å jobbe med han men som også faktisk kan overleve med at han bare er litt sånn tullat livet ut.

[Lotta]

Så kommer jeg da..og er negativ...

Jeg har en hund som er helt maken som du beskriver..han var helt idiot når han kom, nå er han bare mildt hjernedød, men jeg ser det kan ta fryktelig lang tid før jeg får en hund som takler alle situasjoner med stoisk ro. Hvis det noensinne skjer.. Joda, jeg har lest hundebøker, har lang erfaring med rotrening, problemhunder og jeg kjenner rasen men alle hunder følger faktisk ikke boka. Loke følger i hvertfall ikke noen bok jeg har hørt om...

Jeg har fått luket av han den evige trangen til å ta opp kampen med meg under håndtering/tur etc, men han går fortsatt raskt i forsvar hvis jeg er irritert og han kan "utagere" på meg hvis han er stresset og jeg blir for brå. Dvs, han knurrer og markerer med tenna. Møter vi andre hunder når han går i bånd (han er en engel løs) gjelder det ofte å passere så raskt og smertefritt som mulig. Hadde jeg hatt en barnevogn å holde styr på i tilegg så hadde det faktisk ikke gått ann å få seg forbi..

Når jeg fikk Lokeliten så trodde jeg - som alle andre - at han bare var ødelagt av å ha flere hjem og at det maks ville ta et år å få av han de værste nykkene. Vel, nå har jeg hatt han i 1,5 år og jeg tør som sagt ikke lengre håpe på at han bli helt A4. Jeg mistenker at han bare er litt sånn.. Vi har jobbet knallhardt med miljøtrening og selvkontroll fra han kom men han går inn i sin egen verden når det koker for mye og da når hverken himmel eller ******* inn. Denne planeten finnes ikke for Loke lengre og han responderer ikke på noe jeg gjør. Heldigvis skjer det sjelden at vi havner i slike situasjoner uten at jeg er forberedt her jeg bor så han fungerer godt i hverdagen og er ikke en problemhund i min livssituasjon, men jeg ser hvorfor han har vært det for andre.

Jeg elsker han slik han er og er i det store og det hele knallfornøyd med dyret, men hvis jeg hadde hatt småbarn så ville jeg faktisk tatt det samme valget som deg. Ikke for det, min hund er en engel med små barn og fryktelig rolig og forsiktig rundt de, men koker det så koker det..samme hva som kommer i veien.

Jeg kan forstå at det for enkelte virker som det var ugjennomtenkt fra din side, men jeg forstår godt at du ikke så for deg at det ville ta så lang tid med Lasse. Det er liksom ikke før man har hatt en sånn umulius man skjønner at det ikke er så lett som at hvis man gjør sånn så responderer hunden slik.. Jeg tror det beste er om Lasse kommer til et hjem som ikke bare er villige til å jobbe med han men som også faktisk kan overleve med at han bare er litt sånn tullat livet ut.

Du er jo ikke negativ - du gir trådstarter den bekreftelsen h*n ber om... Jeg tror ikke Lasse har best av å komme til idealisthjem nummer 6... Og jeg har veldig vanskelig for å forstå at denne hunden kan være et håpløst case - han er (om vi skal tro det vi blir fortalt?) en drøm å ha med å gjøre innomhus og stort sett på tur... Hva mer kan man be om, annet enn gode unnskyldninger for at smbarnsmor nummer sjuogstruttimillioner ikke orker å ha hund mens barnet fortsatt bruker bleier?

Problemet er ikke at hunden er "krevende" - men at eieren ikke har overskudd/lyst/vilje/tid (stryk det som ikke passer) for å gjøre noen mindre justeringer (som å gå tur etter at mannen er kommet hjem om kvelden) for å få hundeholdet til å fungere - det er kanskje måte på speiling når man sier at "hunden ikke er lykkelig her lenger"... Kan det tenkes at det er eierens om er drittlei, muligens?

[MissVims]

Jeg er også enig med Lotta, men jeg kjente ikke helt igjen innlegget mitt! syns det trekkes en del kjappe slutninger... Jeg får prøve å forsvare meg.

Jeg vet langt ned i tærne mine at det var feil grunnlag å ta på seg en sådan hund, heeeeelt feil.

Når jeg ble gravid tenkte jeg "Ja! Flott! Så gøy for ungen min å ha en kjempekompis!"

Og jeg har prøvd!

Det er ikke SÅ ille å gå tur på kvelden, Lasse liker å få meg eller matfar for seg selv en stund.

Når vi fikk ham var en tur der vi sloss og kjempet om retten på jakkearmen bare tre ganger en GOD tur... Nå drar han ikke i båndet i det hele tatt, han vimser rundt vogna, og går pent ved siden av meg når det kommer unger eller lignende, men jeg sliter med å holde ham igjen hvis det kommer en annen hund...eller en katt...eller han ser noe som helst han vil ha tak i som han ikke får lov til...

Og jeg kan ikke putte snella i bæremeis, det tåler ikke ryggen min, men ideen var god.

Jeg har kjøpt bøker, jeg har testet teorier, jeg har trent... Han er god på innkalling hvis jeg ber ham gå ut døra. han er ofte med meg ned etter posten, og blir med inn igjen umiddelbart.

Hvis han sniker seg ut fyker han rundt på marka og bjeffer og styrer og stresser seg helt opp i fistel.

Hvis jeg ber ham komme på plass ser jeg at det rykker i nepa hans selv om han er stressa.

Han går pent og legger seg hver gang jeg ber ham om det, men han blir der i max to sekunder.

Og jeg synes ungen min skal slippe å leve i risiko for hjernerystelse bare fordi hun er nysgjerrig på hvem som kommer inn døra.

Og jeg vil ikke ha en hund som må stues bort når vi har gjester.

Jeg vil ikke at datteren min ikke skal få besøk av venninner fordi vi har en sosial pelsdott som fyker rundt i heimen.

At han sitter på et rom og griner mens jeg har besøk er heller ikke noe alternativ. (JA jeg har prøvd.)

Vi har ikke råd til hverken flere bøker eller kurs på en god stund ennå.

Jeg vil gjøre dette nå, før snella blir større og forstår at Lassegutten må reise sin vei.

Lasse ser også for tiden ut for å mistrives. Jeg har prøvd å ta bort babyen når hun plager ham, og markere at det er Hun som er den som ikke er snill, ikke Lasse. Jeg skryter av ham når han koser med babyen, og lar ham slikke på henne(selv om jeg egentlig ikke liker det, men vi har da vaskekluter)

Takk for saklige tilbakemeldinger, selv om jeg syns Lotta var litt fæl var det ikke mer enn jeg trengte/ville/måtte få høre.

Skal gi rapport om hva jeg kommer frem til.

[belgerac]

Takk for saklige tilbakemeldinger, selv om jeg syns Lotta var litt fæl var det ikke mer enn jeg trengte/ville/måtte få høre.

Javisst var Lotta fæl, men ærlig...

Jeg tror nok hun rører ved noen såre strenger hos hundeeiere som har innsett at de har en feil hund -på feil sted. Like greit å innrømme det - uten at man er mindre verdt som menneske av den grunn Like greit å erkjenne at man er kommet til kort og ta konsekvensen av det. Ikke minst for hunden sin del.

Men, jeg syns nok at din begrunnelse for avlivning er i tynneste laget... Jeg mener, bikkja har for søren ikke fått noen reell sjanse i sitt korte liv. Han krever kanskje litt mer enn en gjennomsnitts familiehund... Utfra hva du skriver, ihvertfall.. Men slettes ikke helt gæren, heller. Han burde ha en fear sjanse hos noen som gir han litt slingringsmonn; som kan oppdra han en del, men likevel godta han slik han er som individ

Og da er Akela sine betraktninger på sin plass (håper du har lest det innlegget)

Sats på at neste hjem blir et permanent hjem. Og vokt deg vel for unge mennesker i potensiell etableringsfase (som deg selv), og "romantikere", som tror de kan forvandle gråstein til gull. Nei, hold deg til slike "Bikkjeskruller" som Loke

Ønsker deg lykke til, MsVims!

[Lotta]

Jeg vet ikke hvilke følelser/inntrykk som blir mest overveldende her - raseri og frustrasjon over at et sakesløst og flott dyr må gå i døden fordi eieren er lat og ansvarsløs, eller oppgitthet og håpløshet fordi det for noen er så lett å finne "gode" unnskyldninger for seg selv når man ikke gidder å anstrenge seg litt.

Lille Lasse bør slippe å bli prøveklut og leketøy for familie/eier nr 6. Eier nr 5 burde etter min mening skamme seg og ta seg kraftig i sammen - det er hinsides min veldig ringe forstand at NOEN kan ha hjerte til å drepe et vennligsinnet og hyggelig dyr fordi ungen kanskje kommer til å dette i døråpningen en gang i framtida.

Som tobarnsmor må jeg dessverre informere deg om at ungen din kommer til å slå seg kraftig mange ganger under oppveksten - ifølge legevakten i byen her jeg bor er gjennomsnitts guttebarn innom hos dem 12 ganger i alderen mellom 1 og 9 år... De kan ramle av baderomskrakken og slå hue i doskåla og må sy (vet ikke om jeg burde ha kastet ut doskåla, baderomskrakken, eller kanskje begge deler?) - de kan stappe plastikkperler i nesa og ørene, de kan bli bitt av naboens drittbikkje som har vist aggressive tendenser før, de kan bli påkjørt av postbilen som rygger ut av oppkjørselen eller krashe akebrettet i et tre... De kan sette seg fast i gjørmehull og brekke kragebeinet når de ramler ned fra treet i hagen (dem som får lov å klatre i sånne, vel å merke), eller de kan bli kvalt i lekestativet i barnehagen...

Det er til å grine av at hunden skal avlives fordi du ikke gidder å lukke døra når det kommer folk - det er til å grine av at du synes det er akseptabelt å ta livet av et familiemedlem fordi det er besværlig - det er til å grine av at ungen din ikke får vokse opp med en så kjekk og grei hund - og det er til å grine av at du og sånne som deg kan være blant de smilende og hyggelige, "seriøse" valpekjøperne som akkurat i dag tar kontakt med meg eller en av mine venner for å få kjøpt en ny liten valp - for nå skal alt gå så meget bedre...

Gjett om jeg får lyst å sette på valper nå?

[Toya]

Jeg vet ikke hvilke følelser/inntrykk som blir mest overveldende her - raseri og frustrasjon over at et sakesløst og flott dyr må gå i døden fordi eieren er lat og ansvarsløs, eller oppgitthet og håpløshet fordi det for noen er så lett å finne "gode" unnskyldninger for seg selv når man ikke gidder å anstrenge seg litt.

Lille Lasse bør slippe å bli prøveklut og leketøy for familie/eier nr 6. Eier nr 5 burde etter min mening skamme seg og ta seg kraftig i sammen - det er hinsides min veldig ringe forstand at NOEN kan ha hjerte til å drepe et vennligsinnet og hyggelig dyr fordi ungen kanskje kommer til å dette i døråpningen en gang i framtida.

Som tobarnsmor må jeg dessverre informere deg om at ungen din kommer til å slå seg kraftig mange ganger under oppveksten - ifølge legevakten i byen her jeg bor er gjennomsnitts guttebarn innom hos dem 12 ganger i alderen mellom 1 og 9 år... De kan ramle av baderomskrakken og slå hue i doskåla og må sy (vet ikke om jeg burde ha kastet ut doskåla, baderomskrakken, eller kanskje begge deler?) - de kan stappe plastikkperler i nesa og ørene, de kan bli bitt av naboens drittbikkje som har vist aggressive tendenser før, de kan bli påkjørt av postbilen som rygger ut av oppkjørselen eller krashe akebrettet i et tre... De kan sette seg fast i gjørmehull og brekke kragebeinet når de ramler ned fra treet i hagen (dem som får lov å klatre i sånne, vel å merke), eller de kan bli kvalt i lekestativet i barnehagen...

Det er til å grine av at hunden skal avlives fordi du ikke gidder å lukke døra når det kommer folk - det er til å grine av at du synes det er akseptabelt å ta livet av et familiemedlem fordi det er besværlig - det er til å grine av at ungen din ikke får vokse opp med en så kjekk og grei hund - og det er til å grine av at du og sånne som deg kan være blant de smilende og hyggelige, "seriøse" valpekjøperne som akkurat i dag tar kontakt med meg eller en av mine venner for å få kjøpt en ny liten valp - for nå skal alt gå så meget bedre...

Gjett om jeg får lyst å sette på valper nå?

AMEN...

FOr en gangs skyld, er jeg enig med Lotta, og trenger ikke utdype mitt syn, for det meste har allerede Lotta sagt, og er ingen vits i å si ting flere ganger...

Håper du tar til "vettet", og lar hunden få en real sjanse... og ikke omplaserer/avliver, bare fordi du ikke har overskudd til den.. en såpass snill og god hund ( etter det jeg har fått inntrykk av her) Er da såvist ingen potensiel fare for ungen din... og jeg kan nesten garantere deg at ungen kommer til å skade seg på mange andre ting, som ikke bikkja har noen ting med å gjøre! Det er vel en liten tankevekker. Jeg har ingen barn selv, men har vokst opp i stooor barnefamilie, og er eldst av alle barna i denne familien her ( av fettere og kusiner og alt) så jeg har sett små barn vokse opp med hund. Ene kusina og fetteren min vokste opp med amstaffer og rotttiser, og ingen av de bikkjene gjorde ungene en flue fortred, når ungene skadet seg, så datt de ned fra ett tre, trampolina eller skadet seg på andre måter, og hunden hadde NULL å gjøre med skadene...

Så jeg syntes det blir litt dumt å kvitte seg med en så kjekk hund pga sånne redsler du har..

Jeg kan jo bare si deg, at om jeg hadde blitt gravid, så hadde begge mine hunder vært her, for da måtte de bare venne seg med ungen og omvendt. OG man må ta hensyn til at dyr faktisk er dyr, og lære ungen og hanskes med dyret.

Jeg ser faktisk bare fordeler jeg med å la barn vokse opp med hunder og andre dyr, for de lærer å ta vare på ett annet vesen, de lærer å være glad i dyr, og det er etter min mening noe av det beste man kan gjøre for barna sine... nettopp det å la de vokse opp med noe som kan gi ubetinget med kjærlighet til de.. og det kan såvisst en hund. Kan legge hånda på hjertet ¨å si at det er nesten ingen som har gitt meg så mye gleder og kjærlighet som de to jeg har ved beina mine nå...

Så jeg håper for din del, og barnets del at dere beholder hunden..

Og jeg vil være så frekk å tørre å påstå at det er du som ikke vil ha hunden mer, pga at det er for mye arbeid... ( ikke for å beskytte ungen din...)

[Mud]

Er det bare meg som ikke syntes en hund skal bo et sted hvor den ikke er ønsket? Tror dere ikke hunden merker at den ikke er ønsket?

Damen vil ikke ha hunden, den ble for mye for henne etterhvert som babyen ikke lengre bare lå der og hun er ikke sikker på om hun klarer å kontrollere den og barnet samtidig. Altså så velger hun å kvitte seg med hunden. Jeg kan ikke fordra barn og skal ikke ha egne men JEG forstår det. kanskje fordi jeg har en stor VILTER hund selv og vet akkurat hvor ukontrollerbare de kan være? Det er forskjell på rolige store hunder og store hunder som koker så de eksploderer. Ikke 10 grand danoiser kan overgå Loke her når han er i farta. Nabodamen her er vant med å gå med to store lett overvektige ridgbacker på tur, de er ikke alltid like oppdratte og trekker mer enn gjerne, så når hun skulle hente ut Loke første gangen (hun pleier å hente han og ha han på "besøk" når han er alene hjemme) trodde hun den lille pingla der var piece of cake..Hennes hunder veier til sammen over 100 kg min veier 26 kg. Hun sleit skikkelig når han så en annen hund..

Jeg er heller ikke enig i at Lasse burde avlives, men jeg mener han KAN og BØR omplasseres. Alle hunder som ikke ønsket i eget hjem bør omplasseres... De tar svært svært sjelden skade av det, jeg tror heller de tar skade av å bo et sted hvor man helst så at de ikke var der.

[ida]

Jeg er ganske imponert over trådstarters selvinnsikt og at hun ikke lar seg vippe av pinnen av Lottas (befriende) ærlighet! Dette høres ut som en herlig hund og hadde jeg ikke hatt nok galskap i huset fra før, så kanskje.... La nå¨hunden få en sjanse hos noen som har ork og kunnskap nok til å ta seg av den!

Det er litt sånn at jeg er enig med både Akela, Lotta og Loke her, jeg! Men jeg lurer litt på om innstillingen til hundehold har endret seg over de siste tjuefem årene (omtrent så lenge jeg har hatt hund). Eller kanskje det bare er jeg som er sta! Men her i huset skal det veldig mye til før vi vurderer å gi opp en hund. Veldig mye!

[Lotta]

Er det bare meg som ikke syntes en hund skal bo et sted hvor den ikke er ønsket? Tror dere ikke hunden merker at den ikke er ønsket?

Da mener du kanskje at alle omplasseringssentrene i verden skal legge ned også? Hundene der er virkelig ikke ønsket og de står gjerne i årevis i kennel og bokser uten antydning til "hjemmekjærlig pleie" - tro hva de "føler"?

Damen vil ikke ha hunden, den ble for mye for henne etterhvert som babyen ikke lengre bare lå der og hun er ikke sikker på om hun klarer å kontrollere den og barnet samtidig. Altså så velger hun å kvitte seg med hunden.

Og der er hun i "godt" selskap av tusenvis av andre småbarnsforeldre. Spørsmålet er om det er "greit"? Jeg synes IKKE det er greit - da jeg mener at folk som påtar seg ansvaret for en hund skal ha bedre unnskyldninger enn "gidder ikke å ta bryderiet" før de dreper et familiemedlem. Det irriterer meg grenseløst at folk (i dette tilfellet gruppa "småbarnsforeldre") skal slippe unna med bekvemmelighetshensyn som øverste prioritet - og det frustrerer meg som oppdretter at så mange synes at dersom ikke alt er "enkelt" så skal man slippe.

Jeg kan ikke fordra barn og skal ikke ha egne men JEG forstår det. kanskje fordi jeg har en stor VILTER hund selv og vet akkurat hvor ukontrollerbare de kan være? Det er forskjell på rolige store hunder og store hunder som koker så de eksploderer. Ikke 10 grand danoiser kan overgå Loke her når han er i farta. Nabodamen her er vant med å gå med to store lett overvektige ridgbacker på tur, de er ikke alltid like oppdratte og trekker mer enn gjerne, så når hun skulle hente ut Loke første gangen (hun pleier å hente han og ha han på "besøk" når han er alene hjemme) trodde hun den lille pingla der var piece of cake..Hennes hunder veier til sammen over 100 kg min veier 26 kg. Hun sleit skikkelig når han så en annen hund..

Jeg føler jeg er "overkvalifisert" til å svare i denne tråden - fordi jeg kunne heller ikke "fordra barn" (veldig vanlig utsagn blant godt voksne hundetanter som av en eller annen grunn ikke har sine egne.) Da jeg var gravid (godt over 30 år gammel) med førstemann var min største bekymring om ungen skulle bli allergisk mot hund (for hva skulle jeg da gjøre med barnet?) - og min neste største var hvordan jeg skulle få plass til hundene i bilen når barnevogna skulle være med (vi kjøpte en større ). Derfor var det et megasjokk for meg da jeg oppdaget at BARNET ble det eneste viktige element i tilværelsen fra det sekund han så dagens lys, jeg var totalt uforberedt på at hundene brått ble dyttet langt ned på prioriteringslista, og det eneste som betydde noe var at den lille babyen min skulle ha det godt og bli lykkelig. Det var vanvittig tøft å innse at hunderiet kom langt ned i leksa, og at det var VILJEN og PLIKTFØLELSEN som fikk meg ut på tur når minsten sov, (det var jo mye kjekkere å sitte å titte på ham!), og å gjøre alle de tingene med dyra mine som de åpenbart hadde krav på , og det var nesten ikke til å bære at plassbehov, økonomiske forpliktelser og alle andre praktiske gjøremål gjorde at hundeholdet ble en byrde i en lang periode.

Skulle jeg da ha kvittet meg med hundene mine? De firbente, krevende familiemedlemmene som var der før barnet kom, som hadde gitt meg et hav med gleder og hygge i årevis? Selvsagt ikke - man biter for pokker tennene sammen og FIXER livet for de man har tatt ansvar for - og så, etterhvert som ammetåka letter og ting faller på plass (gjerne litt etter at barna har lært å gå og er mer selvhjulpne enn en middels 1-åring) så kan man titte tilbake og si "banne meg - vi klarte det også! Tenk så flott det var, og se hvor kjekke barn vi har som kan omgås dyr, som har lært å ta hensyn og vet at de iblant må vente på frokosten sin fordi hundene må ut og tisse først om morgenen!"... Det er tøft å være småbarnsforelder, det er tøft å leve - og jeg tror ikke det blir enklere av å kvitte seg med alt som der og da tilsynelatende "kanskje" er problemet. Sorry. Livet er ikke enkelt - og forventer man quick fixes på alt så blir man uvegerlig skuffet (skilsmissestatistikken idag er kanskje et annet godt eksempel på akkurat det - man kan jo ikke avlive gubben, men man kan jo alltid sette ham på dør, ikke sant?)

Jeg er heller ikke enig i at Lasse burde avlives, men jeg mener han KAN og BØR omplasseres. Alle hunder som ikke ønsket i eget hjem bør omplasseres... De tar svært svært sjelden skade av det, jeg tror heller de tar skade av å bo et sted hvor man helst så at de ikke var der.

Hvor mange ganger skal en hund kunne omplasseres mener du? Lasse bor p.t i sitt 5 hjem. Hvor går grensen? Synes du oppriktig talt at det virker som om han er en naturlig omplasseringskandidat?

[xxx12345]

Selvfølgelig hadde beste vært å:

-innse at dette er en hund som trenger oppdragelse

-gi hunden den oppdragelsen

-bruke tid og ressurser på dette

-innse det faktum at omplassering er den lettvinte utveien

Men - så lenge eier ikke vil bruke den tiden, de pengene eller de ressursene dette krever: er det da best for hunden å bli boende der for å mistrives mer og mer, eller at den blir omplassert?

[Tonje]

Må si jeg er enig med Linkr. Selvfølgelig BURDE hunden få det den trenger av oppdragelse og trening,istedenfor enda et nytt hjem,men når eieren av hunden ikke har tid/lyst/ork/motivasjon eller hva det skulle være,til å gjøre dette for hunden,så burde den få komme til noen som virkelig ønsker å jobbe med den. Det gangner vel ingen av partene at hunden blir i et hjem hvor den egentlig ikke er ønsket.

[magicka]

Han er fryktelig snill og god, stor og svær og 35 kilo, og blir gal i hodet sitt når han treffer andre hunder på tur, men ellers er han en prins. (en trassete prins på tre år, men likefullt en prins)

Har en svær supersterk hund på 40 kg som blir gæren og drar som et tog når han ser andre hannhunder og katter, og likevel holder jeg ham igjen på tur med 2 fulle handleposer + en bæsjepose eller to i hendene. Treningssak, null problem, hadde aldri gitt han vekk for en slik liten greie.