Gå til innhold
Hundesonen.no

Promotering


HHC

Recommended Posts

Hva ser dere med tispe etter når dere skal velge hannhund?

Hvor finner dere den?

Kontakter?Hjemmeside?På Utstilling? På Jaktprøver/spor?

Generelt sett hvordan finner dere fram til DEN hannhunden?

Som Hannhund eier er jeg litt nysgjerrig ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei,

Interessant spørsmål - blir spennende å lese hva andre tenker om dette.

Tidligere så jeg meg rundt i "miljøet", som for min del er rundt utstillingsringen og blant venner og kjente.

Når jeg fant noe jeg likte så kikket jeg på stamtavle. Etterhvert fikk man seg en liten "base" med hunder man likte - og hvis man var riktig heldig så var flere av dem etter samme hund/linjer - og da så jeg etter muligheten til å bruke en hannhund fra de samme linjer (fortrinnsvis en far til flere av de jeg virkelig, virkelig likte)..

Nå på det siste kull forsvant litt den tankegangen - da var det mere sånn: "Åååhh.. han er jo eneste hannhund i live etter min superopptilkjempefantafenomenalistiske tispe... MÅ jo bruke han!"

Ok, jeg liker jo moren hans selvsagt - og massevis av avkommene som faren hans har gitt. Han i seg selv er ikke helt "min" type hund - men jeg håper i det lengste at han ikke preger sin type og størrelse til sine avkom. (Alt annet kan de få av han - vinkling, bevegelser, pels, hode, etc).

Det ser bra ut sålangt - ser kun ut som èn av valpene er som snytt ut av nesen til faren - selvsagt den jeg har beholdt selv... Men, men - pytt'sann, sånn kan det gå!

Og - når valget står mellom noen få hanner, så sjekker jeg selvsagt alt jeg kan av HD/AA, andre sykdommer (mere på folkemunne), hva folk som har brukt han/de synes, etc.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en rase man finner primært i utstillingsringen, så mye titting skjer selvfølgelig der. Hva liker jeg, hva liker jeg ikke, hva ser de ulike hannhundene ut til å gi, hvordan ser søsken ut (jeg har en generell skepsis til superstjerner med åtte søsken man aldri ser), tanter og onkler - altså få et best mulig overblikk. Og for å være ærlig har jeg ofte det, fordi jeg har fulgt med på rasen i en kvart evighet, drar mye på utstilling, bruker mye tid på hjemmesider. Man kan selvfølgelig ikke gardere seg mot alt og finne ut av alt, men jeg prøver å få både et bredt og et dypt bilde av hunden.

Og hva er dette "liker"? Det er jo ganske udefinerbart, går på magefølelse og smak og behag. Det går på helse, eksteriør, gemytt, linjer, levealder, grad av slektskap, stamtavle, helhetsinntrykk og detaljer.

Så er det å finne ut hva slags feil min tispe har, og i hvert fall unngå at hannen har samme feil, gjerne ha det som styrke for å veie opp. Jeg vil heller bruke en hannhund fra et jevnt kull hvor de fleste får en ck, enn hannen som "alltid" blir BIR, hvor søsken har fått utstillingsforbud av oppdretter. For all del: Bruker gjerne en hannhund fra et kull hvor alle kan være med å slåss om BIR'et, men det skjer jo ikke så ofte.

Jeg har en rase med stor vidde, så jeg prøver også å finne hanner som er typelike mine tisper.

Kan jeg være kresen, prøver jeg også å unngå hannhunder med blod som "alle" andre bruker. Ikke at jeg skal være sær og bruke den ingen andre vil bruke, men det er ikke vits i at alle valper som fødes i 2007 er søskenbarn. Ingen hannhund er så bra at det forsvarer at den er far til halve populasjonen et år, ei heller finnes det noen hanne som er så bra at den kan brukes på så mange tisper og oppveie alle deres ulike feil. Mener jeg. Derfor er jeg også villig til å reise et stykke for å bruke en hannhund, bruke en del penger. Men det er selvfølgelig lettere å ha oversikt over rasen i eget land, enn i andre land.

Så prøver man, så feiler man, så lykkes man, så prøver man igjen, så oppdager man når valpene er fire måneder gamle at faren var bærer av et reccesivt gen som du ikke visste at tispa di hadde også!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det mye dogweb ute å går her? ;)

Jeg mener, tror jeg har sjekka all slekta innen nærmeste 3 ledd i stamtavlene til begge mine snart ;)

Emma, for interessens skyld, hvilken rase driver du med? Har ikke fått det med meg ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det mye dogweb ute å går her? ;)

Jeg mener, tror jeg har sjekka all slekta innen nærmeste 3 ledd i stamtavlene til begge mine snart ;)

Emma, for interessens skyld, hvilken rase driver du med? Har ikke fått det med meg ;)

DogWeb er vår beste venn, er det ikke?

Og HundData.

Og KoiraNet.

Og alt man kan snuble over databaser, hjemmesider med kulloversikter, googlesøk...

Nei, det har aldri kommet fram hvilken rase jeg driver med... Jeg ønsker ikke å oute meg, da jeg i RL møter en del fordommer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg priser meg lykkelig over DogWeb og Avelsdata (SKK, genialt system)!

Forøvrig er det nok utstillingsringen som er hovedarenaen når det gjelder å finne hannhunder til sin tispe (gjelder min rase). Men det finnes opptil flere hannhundlister ute på nett, og veldig mange har hjemmesider de er flinke til å reklamere for. Selv starter jakten min ved at jeg leter etter avkom fra hannhunder/tisper jeg vet er flotte på flere områder. Ut i fra dem kan jeg finne via databasene barn, barnebarn osv. Disse kan jeg eventuelt kontakte eierne av hvis jeg skulle være interessert i avl.

Men jeg synes egentlig det er synd at man i høy grad går ut i fra utstillingsresultater når man velger hannhund. De fleste ser på utstillingsresultater, HD og optigen, men that's it. Tror alt for mange overser gemytt og helhet på hunden, kun fordi den får bra kritikk av dommerne. I tillegg er det utrolig mange beslektede hunder pga. at kun de "synlige" hannhundene blir brukt i avl. Jeg er sikker på at den Portugisiske vannhundens genpol hadde utvidet seg mye dersom man hadde tatt i bruk flere av hannhundene som ikke nødvendigvis er stilt mye på utstilling, men som også lever som familiehunder. De kan allikevel være flotte individer av rasen. Hvordan man skal få det til (å finne ut av hvor disse finnes) er jo et annet spørsmål.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg deler langt på vei innstilling og framgangsmåte med Susanne og Emma, her - og er faktisk akkurat nå oppslukt av en slik prosess. ;)

For min del spiller ikke promotering (annonser/fine bilder/hjemmesider) noen videre rolle i det hele tatt, annet enn når jeg trenger kontaktinformasjon - jeg har en klar tanke om HVA jeg vil med kombinasjonen, hvilke egenskaper tispa trenger, og hvilke helse-/gemyttkrav jeg i utganspunktet KREVER. Så vet jeg hvor jeg finner vakre hunder av en type og "stil" som jeg liker og strever etter å oppdrette selv. I den ideelle verden kunne jeg plukket den vakreste hannhunden og brukt ham uten å tenke meg om, men når man har vært med en stund så kjenner man til detaljer om helse og temperament (andre svakheter) og tar også hensyn til disse.

Ellers spiller det SusanneL i en annen diskusjon har kalt "magefølelse" en ganske stor rolle - her kommer elementer av erfaring og "føleri" inn - og bevisst eller ubevisst så tar jeg med ting jeg har hørt og sett til hunder i aktuelle stamtavler gjennom relativt lang tid ...

I forrige uke kastet jeg meg nokså spontant på et fly til England for å få sett noen aktuelle kandidater IRL - stamtavlemessig burde de kunne være interessante, på bilder så de ganske tiltalende ut - men gjett om jeg var glad for å ha brukt penger på en flybilett i stedet for på å kjøpe frossen sæd fra Storbritannia... Man behøvde ikke akkurat være hundegeni for å se at photoshop og dyktig handling hadde tilført dem kvaliteter de ikke har i virkeligheten... Og et bilde sier muligens mer enn 1000 ord, men det sier ikke alltid sannheten!

Akkurat nå synes jeg det er vanskelig, fordi hundene jeg liker best eksteriørt har helseproblematikk i stamtavlen som jeg mener det er viktig å ta hensyn til, men hvordan man best gjør det mht sykdommer som ikke loggføres eller hvor arvegangen ikke er kjent - DET er en utfordring! Så akkurat nå driver jeg med eliminasjonsmetoden og jobber meg bakover i stamtavlene til det føles "trygt og riktig" - denne løpetiden har kommet og gått, nå satser vi på at "Mr Right" er i boks til jul!

- Og Emma, hvem har ikke lært mer om resessive gener enn man strengt tatt er interessert i - og da alltid når man tror man har tatt hensyn til ALT?!

Det er bl a derfor hundeoppdrett er så fantastisk gøy og utrolig utfordrende - finnes ikke bedre hobby på jord!

Lotta

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men jeg synes egentlig det er synd at man i høy grad går ut i fra utstillingsresultater når man velger hannhund. De fleste ser på utstillingsresultater, HD og optigen, men that's it. Tror alt for mange overser gemytt og helhet på hunden, kun fordi den får bra kritikk av dommerne. I tillegg er det utrolig mange beslektede hunder pga. at kun de "synlige" hannhundene blir brukt i avl. Jeg er sikker på at den Portugisiske vannhundens genpol hadde utvidet seg mye dersom man hadde tatt i bruk flere av hannhundene som ikke nødvendigvis er stilt mye på utstilling, men som også lever som familiehunder. De kan allikevel være flotte individer av rasen. Hvordan man skal få det til (å finne ut av hvor disse finnes) er jo et annet spørsmål.

Jeg er veldig enig i det du sier om at det kan gå hunder hjemme man går glipp av. Jeg mener at utstillingsresultat er viktig, fordi vi jo vil ha anatomisk sunne og rasetypiske individ. Men vi vil ikke ha bare det. Nettopp derfor er jeg opptatt av kullbredde, og ikke bare superstjernene.

Jeg prøver å få mine valpekjøpere til å stille hunden et par ganger, nettopp for å vise andre hva jeg - og faren - har fått til. Og jeg vil gjerne se hunden i ringen når den har noe der å gjøre, for en vettug dommer. Altså ikke nødvendigvis som oppløpen og langbeint stygg sak i junior for en britisk onkel som gir alle CK fordi de er så søøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøte. Jeg hadde ei tispe hvis linjer var kjent for å utvikle seg saaaakte - det tok tid før de ble ferdig. Og da er det ikke vits i å stille de (mye) som unge.

Men selv om valpekjøper lover intens at de skal stille, får man jo ikke akkurat tvunget dem. En hannhund har jeg meldt på selv, hentet og stilt - fordi jeg ville ha ham stilt. Han var en pen hannhund, og jeg mente han kunne egne seg i avl. Avlsreglene krevde en viss utstillingspremiering, derfor stilte jeg ham. Og han ble brukt i avl. Men man kan jo ikke akkurat gjøre det med alle valper man selger, bare for å få de vist. Så man er avhengig av en kombinasjon av goodwill fra valpekjøper - og en oppdretter som vil vise fram.

Men for all del - jeg har solgt hunder som jeg ikke har satt det kravet på. Har de diskvalifiserende feil, behøver vi ikke å betale for null, gult eller blått. Men oppdrettere som er interessert i å bruke søsken får også vite at "en søster har blå øyne" eller "en bror er trang i bittet". Og jeg lar alltid hannhundeier og -oppdretter få vite det jeg selv finner ut om valpene, så de kan vite det også for videre planlegging. Ikke for å skylde på hannhunden, men for å vite.

- Og Emma, hvem har ikke lært mer om resessive gener enn man strengt tatt er interessert i - og da alltid når man tror man har tatt hensyn til ALT?!

Lotta

Amen!

Det "beste" er når noen i ettertid forteller deg "åh, visste du ikke at det lå på linjene?" Nei. Og det visste ingen da jeg spurte rundt omkring for å sjekke helse på linjene heller. Det er så dumt når folk er redde for å dele de negative tingene, for de kommer uansett i valpekassa. Og da kan alle forklare hvorfor det er logisk...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat det du sier der Emma, er noe av det som gjør detså forbasket vanskelig. Man ringer rundt og snakker med forskjellige oppdrettere om de kjenner til de og de feilene, og neida - det har vi ikke sett! Andre setter ut falske rykter om konkurrentenes avlshanner, og man skal jaggu være inne i miljøet for å holde tunga beint i munnen.

Ellers er det ikke de høyest premierte hannene jeg er ute etter, det er så mange som ukritisk bruker dem. Jeg går etter type, sunnhet, søsken og foreldre. (Og lenger bakover i slekta.) Han må passe til tispen min, både fysisk og mentat, og oppveie de feilene hun har. Magefølelsen er også viktig å lytte til, når der er flere kandidater å velge blant. Jeg bruker god tid på dette,og synes det er sabla spennende!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig i det med familiehunder. Vet også om flere oppdrettere som ikke stille ut noen av hundene sine. Men når de da bruker de i avl så regner jeg jo med at de har såpass peil at de ser at hunden ikke viderefører noe alvorlig galt. Og dette er jo oppdrettere som har holdt på lenge.

Jeg må ærlig innrømme at jeg er evig glad i dag for at når vi som første gangs kjøpere valgte "nærmeste oppdretter" kom til en med god eks: HD Statistikk og en som var veldig nøye med hva som ble parret på. Ser jo mange andre skrekk eksempler innenfor rasen nå, så glad jeg traff såpass bra.

Dessuten, jeg har hannhund, jeg er avhengig av å vise frem (mens dere med tisper ser etter det dere vil ha). Ikke mye vits i å bruke penger på å stille ut en hanne med 3 søsken fra kullet med HD C/D. Det finnes sikkert noen, men få ville jo avlet på ham da. Så da skal du vel helst være lidenskapelig opptatt av utstilling for å bruke ham til det.

Men har et spørsmål, selvfølgelig ser dere på helheten, men:

Gode bruksresultater framfor utstilling?

Eks er hunden god i spor/jakt og har 2.AK på utstilling. Avler dere på den da?

Syntes det er blitt alt for mange som kun tenker på utstillingsresultater. 2.premie er jo faktisk en hund av ganske god standard. Og den har jo alle egenskaper i god behold i hvertfall om den er godt premiert innenfor områder der man skal vise hvilke evner hunden har.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når vi skal ut på hannhundjakt blir det nok mye surfing på hjemmesider, både for å se bilder og stamtavler. Jeg synes utstilling er et viktig verktøy, og selv om vi selvfølgelig kommer til å se på både sykdomsstatistikk og mentalitet er jo også det ytre viktig. Verken ift Minnies eller Aces eventuelle valpekull kommer vi til å vektlegge bruksresultater så mye (lp, ag, bruks osv.). Det blir isåfall bare et pluss hos den hannhunden vi til slutt velger..

Jeg må si jeg synes det er litt rart at kravet "bare" står på ren rød hos mange raser jeg da, i raseklubbens avlsretningslinjer liksom - jeg kan skjønne det i raser med lite populasjon, men det må da finnes hunder med både utseendet og de andre egenskapene innabords i raser med større populasjon? En ren rød er ingen fantastisk god representant for sin rase liksom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når vi skal ut på hannhundjakt blir det nok mye surfing på hjemmesider, både for å se bilder og stamtavler. Jeg synes utstilling er et viktig verktøy, og selv om vi selvfølgelig kommer til å se på både sykdomsstatistikk og mentalitet er jo også det ytre viktig. Verken ift Minnies eller Aces eventuelle valpekull kommer vi til å vektlegge bruksresultater så mye (lp, ag, bruks osv.). Det blir isåfall bare et pluss hos den hannhunden vi til slutt velger..

Jeg må si jeg synes det er litt rart at kravet "bare" står på ren rød hos mange raser jeg da, i raseklubbens avlsretningslinjer liksom - jeg kan skjønne det i raser med lite populasjon, men det må da finnes hunder med både utseendet og de andre egenskapene innabords i raser med større populasjon? En ren rød er ingen fantastisk god representant for sin rase liksom.

Enig, rart det ikke er annet en 2x HP eller 2x 1.AK eller en av hver på flat som er så stoor rase!

Burde værtlitt mer krav, "alle" er jo godkjent.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men har et spørsmål, selvfølgelig ser dere på helheten, men:

Gode bruksresultater framfor utstilling?

Eks er hunden god i spor/jakt og har 2.AK på utstilling. Avler dere på den da?

Er ikke det et spørsmål som kommer veldig an på om rasen faktisk brukes til annet enn utstilling? Miniatyrhundklubben (for å ta et eksempel) kan vel ikke akkurat sette inn brukskrav?

Jeg synes oppdrettere med typiske jaktraser skal se på begge deler, fordi det går på rasens bruksegenskaper. Den skal være eksteriørt god, fordi den skal se ut som den og den rasen, men skal også fungere i terrenget uten å være skuddredd eller framful.

Syntes det er blitt alt for mange som kun tenker på utstillingsresultater. 2.premie er jo faktisk en hund av ganske god standard. Og den har jo alle egenskaper i god behold i hvertfall om den er godt premiert innenfor områder der man skal vise hvilke evner hunden har.

Ja, i følge premiedefinisjonen er ei blå sløyfe en god hund. Men, sett bortifra tyskere, hvor mange bruker hele skalaen? En blå er ikke en blå. Det er mange dårlige hunder med gode premieringer. Jeg ser meg ikke blind på resultat. Selv om en hannhund har 15 CK, så jeg ser for eksempel an dommeren som har gitt de.

Men jeg er enig i at altfor mange teller sløyfer, og bare gjør det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke det et spørsmål som kommer veldig an på om rasen faktisk brukes til annet enn utstilling? Miniatyrhundklubben (for å ta et eksempel) kan vel ikke akkurat sette inn brukskrav?

Jeg synes oppdrettere med typiske jaktraser skal se på begge deler, fordi det går på rasens bruksegenskaper. Den skal være eksteriørt god, fordi den skal se ut som den og den rasen, men skal også fungere i terrenget uten å være skuddredd eller framful.

Jeg mener selvfølgelig ikke at chihuahua skal få jaktpremierings krav (hihi, nå begynte jeg å se det for meg i hodet :rolleyes: ) Men tenker på raser som kan brukes til mye forskjellig. Og som fortsatt kan drive med den. Kanskje litt vanskeligere å beholde egenskapene på hunder som ble brukt til å vokte gårdsplassen i Oslo 2007. Men derimot jakthunder, sporhunder ovs..

Hvorfor kan man ikke like godt sette opp krav om en 3.premie i jakt eller for den saks skyld en gren som viser at hunden fortsatt ahr de egenskapene den hadde før? Som da f.eks på retrieverene.

Nå mener jeg heller ikke at de skal sette kun jakt, det er jo selvfølgelig kjedelig for de som ikke liker det i det hele tatt, akkurat som noen ikke liker utstilling ovs..

Og ja -kravene kunne godt vært justert noe etter rase.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener selvfølgelig ikke at chihuahua skal få jaktpremierings krav (hihi, nå begynte jeg å se det for meg i hodet :rolleyes: ) Men tenker på raser som kan brukes til mye forskjellig. Og som fortsatt kan drive med den. Kanskje litt vanskeligere å beholde egenskapene på hunder som ble brukt til å vokte gårdsplassen i Oslo 2007. Men derimot jakthunder, sporhunder ovs..

Hvorfor kan man ikke like godt sette opp krav om en 3.premie i jakt eller for den saks skyld en gren som viser at hunden fortsatt ahr de egenskapene den hadde før? Som da f.eks på retrieverene.

Nå mener jeg heller ikke at de skal sette kun jakt, det er jo selvfølgelig kjedelig for de som ikke liker det i det hele tatt, akkurat som noen ikke liker utstilling ovs..

Og ja -kravene kunne godt vært justert noe etter rase.

Man ser jo fort at enkelte typiske jaktraser kommer i to typer; utstillingslinjer og jaktlinjer. Jeg mener det burde være en selvfølge at en jaktrase hadde krav til både jakt og eksteriør for å bli godkjent for avl. På samme måte som andre typiske bruksraser kunne hatt et eller annet krav utover eksteriør. Der oppfatter jeg at schäferhundklubben er veldig flink til å være opptatt av alle disse titlene de får i Tyskland. Men veldig, veldig mange raser har ikke noen typisk bruksgren de hører til i, og det blir for dumt å kreve at en st. bernhardshund skal ha bestått alle øvelser i lp klasse 1 eller at en cavalier king charles spaniel skal ha kommet seg gjennom ei agilityløype - bare fordi de er i stand til det.

Poenget mitt er nok at jeg ser et skille mellom det en rase skal være i stand til å gjøre (som også skal bedømmes i utstillingsringen - en setter med "lhasa apsopels" egner seg ikke i skogen eller på fjellet i jakt, steile vinkler vil gjøre hunden sliten tidlig i løpet av høstjakten), instinkter som skal holdes vedlike (ikke alle raser skal hoppe opp på dommerens fang og slikke denne over hele ansiktet, ha mot nok til å varsle, osv), og egenskaper man simpelthen kan være i stand til som resultat av dressur/opplæring. Krav må settes utifra hvorvidt og i hvilken grad det er viktig for rasen.

Også må det jo finnes mulighet til å få oppfylt disse kravene. Jeg hørte at enkelte gruppe 7-raser (tror det var stabijhound og spinonen) jakter på en annen måte enn de britiske, og at de derfor bedømmes feil under jaktprøver. Det er visstnok derfor vanskelig for dem å få bra premiering - og da er det feil både at premiering kreves for å få utstillingstitler og at det blir satt slike krav i avlsarbeid. Men dette må taes med en diger klype salt, da jeg ikke har sjekket dette veldig nøye. Er det ikke ei med stabij her som kan bekrefte eller avkrefte dette?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Leter med lys og lykte etter Mentalitetsboken av Ingalill og Curt Blixt, Kenth Svartberg. Noen som har den? Er også interessert i andre bøker innen språk og adferd - hundepsykologi:)
    • Jeg prøvde Trikem max relax på nyttårsaften og det virket veldig bra på min hund.    Spennende med hund på prøve med endel utfordringer masse lykke til🤗
    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...